Biedød – ofte omtalt som Colony Collapse Disorder (CCD) – er alvorlige saker. Men CCD er faktisk ikke biedød, det er bieforsvinning. Ifølge en forskningsrapport fra Universitetet i Oslo kan fenomenet beskrives som følger: «Birøkteren kommer ut til kubene om morgenen og det er ingen voksne bier å se. Det finnes egg og larver i massevis, men ingen voksne arbeidere til å ta seg av dem. Det finnes heller ingen døde arbeidere inne i kuben eller i umiddelbar nærhet. CCD skjer også raskt og påvirker store antall kuber.»
Konsekvensene av at biene dør eller forsvinner vil i verste fall føre til ekstrem matmangel. Når biene ikke pollinerer, vil det være svært krevende å dyrke noe som helst, husdyr får ikke sitt nødvendige fôr som fører til at vi ikke får melk og ost og kjøtt, og så videre i en negativ nedadgående spiral. Så vidt jeg forstår er det ingen som helt har kunnet forklare årsaken til forsvinningene, men mange forskere peker på at CCD er menneskeskapt, en konsekvens av overdreven bruk av sprøytemidler og en parasitt som heter varroamidd som angriper både voksne bier og yngel. Uansett, CCD er ikke noe å juble over.
Maja Lunde har skrevet en roman om dette, et fascinerende stykke litteratur der hun beveger seg gjennom tre forskjellige historier, fra tre forskjellige tidsepoker: William er en engelsk biolog som prøver å konstruere en ny bikube i England i 1852. Vi møter den amerikanske birøkteren George i 2007 når begrepet CCD får et navn i kjølvannet av at han og veldig mange andre birøktere møter de tomme kubene der biene rett og slett er borte vekk. Endelig møter vi Tao, en kvinne som i fremtidens Kina – etter Kollapsen – er blant de få overlevende og arbeider med kunstig håndpollinering. Biene er borte, antatt utdødd.
Bienes historie er Maja Lundes første voksenroman, etter tidligere fem barne- og ungdomsbøker, og for en roman det er blitt. Hun skriver gnistrende, gir de tre hovedpersonene tre tydelig forskjellige stemmer og uttrykk, og fletter deres historier i hverandre på en svært elegant måte. Som leser lurer man lenge på hvordan trådene vil samles, men Lunde gjør det med en utsøkt fortellermessig fingerspissfølelse. Romanen handler imidlertid ikke bare om birøkt, men også om forholdet mellom foreldre og barn. Maja Lunde har tre av dem selv, og det er tydeligvis et tema som opptar henne. Boken er full av fine skildringer om foreldrenes (ofte) fånyttes forventninger til sine barn og om hvor krevende foreldre/barn-relasjoner kan være, mens bienes hensikt er enklere – de er der for dronningen, og de stiller ikke spørsmål.
Les også: Helles flotte blogginnlegg om birøkt
Bienes historie er en dyster roman som trygt kan leses som en advarsel, men er heller ikke uten håp. Men vi må endre vår adferd og legge mye bedre til rette for birøkt enn i dag. Det finnes mange prosjekter som søker å gjøre noe med dette, som for eksempel ByBi, Oslos urbane birøktprosjekt som står på takkelisten til Maja Lunde.
I sum en nydelig, meget velskrevet og ikke minst tankevekkende roman.