Tracey Thorn er kjent som den kvinnelige delen av mann/kone-duoen Everything But The Girl, og videre som soloartist og skribent. Naked At The Albert Hall er hennes andre bok. Den første, Bedsit Disco Queen (2013), var en selvbiografi som primært fokuserte på oppveksten og musikkarrieren, velskrevne, morsomme og oppklarende 360 sider om en av de sangerne jeg har aller størst sans for her i verden.

Og det er nettopp sang det handler om i oppfølgeren, Naked At The Albuert Hall med den noe pretensiøse undertittelen The Inside Story Of Singing. Bruken av ordet ”inside” er for så vidt ikke misvisende all den tid Tracy åpner døren til mange av sine tanker om hva det vil si å synge, og dessuten skriver en del om teknikk – og teknologi. Jeg synes bare det låter litt melodramatisk all den tid det skal handle om noe så fundamentalt menneskelig som sang tross alt er.

Hun går da også langt i å påvise at sang er til de grader menneskelig. Hun skriver mye om gleden ved å synge, både den private, helt personlige, og den felles gleden ved å gaule i vei på puben, i bryllup, på dansegulvet eller i kirken. Boken handler selvsagt mye om Tracey Thorn selv, og om sceneskrekken som har medført at hun ikke har stått på en scene siden 2000. Tittelen Naked At The Albert Hall henspeiler da også på et mareritt der hun står på scenen i Royal Albert Hall og gjennomfører en vellykket konsert inntil hun oppdager at hun ikke har klær på seg. Som hun poengterer, ”No real need for Dr. Freud to spend long analysing that one”.

Boken er både underholdende og interessant og berører aspekter ved poptilværelsen de færreste av oss nok reflekterer særlig over, om hva det er med fenomenet sang som rører oss så veldig. Det er en grundig og samtidig humoristisk ferd gjennom sangens historie, med korte intervjuer med sangere Tracey beundrer; Kristin Hersh, Green Gartside, Alison Moyet, Linda Thompson og Romy Madley Croft, den unge The xx-sangeren som hun har så mange likhetstrekk med, både fysisk og mentalt. Da hun kom hjem fra en boksignering med et bilde av seg selv og Romy som hun viste til barna, utbrøt de, ”Mum, she looks more like you than we do.”

Det hjelper selvsagt å være Everything But The Girl-fan for å ha glede av boken, men det går fint an ikke å ha noe forhold til Tracey Thorn og likevel få et stort utbytte av den. Hun er en dyktig skribent, og Naked At The Albert Hall kan således også være en vei inn til musikken hennes for alle som ikke kjenner den.

Bokens siste kompendium består av en oppramsing av låter hun enten berører direkte, eller gjennom artistene hun skriver om, eller som hun bare mener må med. Jeg har tatt meg bryet med å samle dem i en egen Spotify-liste (minus to låter med Au Pairs, en med Rudy Vallée, en med Radiohead, en med Scott Walker og en med Elastica som ikke er tilgjengelige), så da er det bare å sette seg til med noen timer veldig god musikk (117 sanger) og en spennende bok (243 sider). God fornøyelse!