Musikken herjer i Reykjavik – bli med på Iceland Airwaves

I går kveld ankom jeg Reykjavik, Islands hovedstad som kommer til å stå på hodet resten av uken, nå som den årlige musikkfestivalen Iceland Airwaves er i gang. Festivalen startet som et one off-event i 1999, men har vokst seg til å bli et årvisst, übertrendy event der for det meste unge og (internasjonalt) ukjente band får anledning til å vise seg frem, men hvor det også bookes enkelte utvalgte større navn. De tre store islandske artistene i 2016-utgaven er Björk, Of Monsters And Men og múm, men det er selvsagt i underskogen av alt som skjer at de spennende og mer uventede tingene dukker opp.

Jeg er invitert til Reykjavik av Icelandair som er festivalens hovedsponsor. Gjennom et program flyselskapet driver med navn Icelandair Celebration Stopover Buddies kan det også tenkes jeg får noen spesielle opplevelser. Dette er et serviceprogram for flypassasjerer som velger å bli over en eller flere netter på Island på vei til eller fra USA eller Europa der selskapets medarbeidere stiller opp med sin lokalkunnskap. Vi har fått antydet at broren til andrepilot Sverrir spiller i Of Monsters And Men, så det kan slumpe til å bli noe i den forbindelse. Det blir spennende å se hva som skjer.

Internasjonale storheter på årets festival er John Lydon, PJ Harvey, Dizzee Rascal, Warpaint og noen til, og fra Norge kommer rapperen Unge Ferrari. Det er imidlertid de mindre kjente artistene som kan vise seg å være de mest spennende. Mange internasjonale band jeg aldri har hørt om skal spille, og hvem vet hva som kan skjule seg blant dem. I går kveld fikk jeg sett fire for meg komplett ukjente islandske band og artister med hver sine kvaliteter, og det var bare en liten smakebit av de hundrevis av navn som spiller her.

Det skal bli spennende dager, det er iallfall helt sikkert. Ikke bare er det ti «offisielle» festivalscener her i byen, men også alle andre steder i Reykjavik som kan hoste opp en krok som kan passere som scene tar imot artister og publikum. Her kan med andre ord alt skje, så følg med.

Det var begrenset hva jeg fikk med meg i går. Jeg ankom sent og var sliten, regnet bøtta ned, og jeg var ikke helt på hugget. Med hotell beliggende et stykke utenfor sentrum tok jeg en taxi inn til Harpa, det vakre konserthuset her i Reykjavik, for å ordne med festivalarmbånd og slikt. Heldigvis er det flere scener på Harpa, så jeg ble værende på huset og droppet følgelig å dra ut i griseværet. Clubhopping får jeg bedrive senere.

Første post på programmet var den lokale hip hop-gruppa Kött Grá Pje, som jeg tror betyr noe med «grå katt». Iallfall er det hva Google Translate forsøker å overbevise meg om. Det var ikke særlig enkelt å forstå hva de to rapperne sang heller, men den ene av dem snakket mellom sangene om både ødipuskomplekser og «motherfuckers», så det gir kanskje en liten pekepinn. Energisk var det iallfall, med de to rapperne som spratt rundt, han som snakket mest etter hvert i bar overkropp der det på magen var tusjet «this machine kills falafel» (et nikk til Wody Guthries gitar med påskriften «this machine kills fascists») og på ryggen var tegnet en kjempestor erigert penis. Kanskje ikke stor humor, men det var nå en gimmick. Rapperne var backet opp av to musikere som stort sett spilte elektronisk, hvorav den ene er min kone tremenning Magnus. Han spiller for øvrig i to andre band som skal vise seg frem under Iceland Airwaves, så jeg kommer helt sikkert tilbake til ham.

Neste post på programmet var CeaseTone, et band med utspring i soloprosjektet til en ung mann ved navn Hafsteinn Þráinsson. CeaseTone spiller forholdsvis introvert, engelskspråklig musikk, men med mye lyd, litt shoegazing, litt postrock, litt indie, i en fin blanding. Kan du forestille deg en miks av Nick Drake, Slowdive, Jeff Buckley og Felt er du i nærheten av noe, men jeg anbefaler egentlig å sjekke ut debutalbumet Two Strangers på Spotify eller Tidal. Fine ting. Vekselvis tar de uttrykket helt ned og gir jernet noe innmari, og kontrastene i musikken fungerer helt nydelig. Hafsteinn Þráinsson er også en strålende fin gitarist.

Med AbamAdamA ble det full fest. Det er et islandsk reggaeband som ifølge forhåndsreklamen skulle være helt fantastiske live, og det stemmer godt overens med sannheten. De var bare tre på scenen, så mesteparten av musikken var på boks, men de to kvinnelige vokalistene (hun ene spilte også nydelig trompet) og den mannlige vokalisten, som også styrte musikken, dro på med alt de hadde. Det kokte i salen da AbamAdamA dro gjennom sanger som «Ai Ai Ai» og «Hossa Hossa» til stor jubel. Folk danset og sang med av full hals, og det bedritne været utenfor var av null betydning. Her var det karibisk stemning og imaginært solskinn. Det eneste jeg savnet var egentlig en romcocktail av noe slag, men ølboksen jeg hadde i hånda kom godt med. Angivelig stiller AmabAdamA gjerne med ni personer på scenen, men de tre som underholdt i går skapte mer enn nok liv. Jeg tør ikke tenke på hvordan det svinger med alle ni på en gang. Dette er også et band som beviser hvor lite språk kan ha å si for opplevelsen. At de synger på islandsk har null betydning – musikken sier alt som trengs. En herlig opplevelse, rett og slett!

Siste post på programmet ble for meg Axel Flóvent, en alvorlig ung mann som nok kan ha hørt en god del på David Gray i oppveksten. Han er bare 20 år gammel, men fremstår som en artist som er mer enn bare i kjømda. Han presenterer et knippe nydelige, sterke låter, og blir for øvrig backet på scenen av Hafsteinn Þráinsson og resten av CeaseTone. Sånn er det på Island. Alle kjenner alle, og alle spiller med alle. Musikalsk er dette også klart beslektet med CeaseTone, og Þráinssons smakfulle gitartoner kler Flóvents kassegitar og fine stemme veldig godt. Axel Flóvent skal forresten spille på Mono i Oslo i januar. Sanger som «Forest Fires», «Beach» og «Your Ghost» er aldeles nydelige, så det kan bli en liten høytidsstund i det knøttlille lokalet i Pløens gate. Om han kommer med like mange musikere som i Harpa i går kveld spørs nok, men fint tror jeg det vil bli uansett.

Hva dagen i dag bringer får vi se på, men jeg lover uansett bedre bilder. Alt du ser her er nemlig tatt med iPhone fra salen, men i dag blir det speilreflekskamera og fotograv. Da vil nok kvaliteten ta seg opp en smule.

Se også: Minnebok fra Øyafestivalen

NB! Jeg er invitert til Iceland Airwaves av Icelandair som er festivalens hovedsponsor og grunnlegger.