Marit Larsen
«Joni Was Right I/II»
(Håndbrygg Records)
[usr 6 text=»false»]

Da jeg fikk en mail med fem nye Marit Larsen-sanger i slutten av mars, spurte jeg avsenderen om ikke jeg kunne få høre hele albumet Joni Was Right. De fem låtene viste seg å være hele beholdningen, et digitalt minialbum, men jeg fikk beskjed om at det ville komme mer til høsten. Og yes, indeed! Nå er ytterligere fem sanger utgitt, sluppet fysisk som LP-plate (og CD) med tittelen Joni Was Right I/II, og FOR en plate det er blitt! Jeg tror nok jeg har sagt det før, men om noen skulle være i den minste tvil: Marit Larsen er blitt voksen.

Uten noen form for dramatikk avsluttet hun nylig samarbeidet med Warner Music for å ta kontroll over egen karriere. Hun startet plateselskapet Håndbrygg Records (navnet skyldes at hun er så glad i kaffe, og som hun sier er hun like grundig når hun lager kaffe som musikk) og ga 1. april ut de fem første låtene av dette prosjektet digitalt. Et halvt år senere er Joni Was Right ferdigstilt. Det er hennes femte og suverent beste plate.

Jeg var aldri noen fan av M2M, duoen Marit Larsen gjorde suksess med internasjonalt sammen med Marion Ravn, men så var jeg ikke i målgruppa heller. De to jentene fra Lørenskog utenfor Oslo ble tenåringshelter og platedebuterte 16 år gamle. Da eventyret var over etter tre garantert hektiske år gikk de hver til sitt, og Marit solodebuterte med det fine albumet Under The Surface i 2006. Nå, ti år senere, fremstår hun som en av Norges fremste singer/songwritere, og hvor bra Joni Was Right enn er, skal vi på ingen måte underslå hennes fire foregående plater som også er fulle av strålende stunder. Popperler som «If A Song Could Get Me You», «Coming Home» og «I Don’t Want To Talk About It» er bare tre eksempler på hennes ferdigheter som låtsnekker.

Joni Was Right er imidlertid noe ganske annet. Vi mer enn fornemmet spor av en mer klassisk americana på det forrige albumet, 2014-utgivelsen When The Morning Comes, og nå har Marit tatt skrittet fullt ut. Her får vi i alt ti dønn finstemte, gjennomarbeidede og iørefallende sanger med røtter i amerikansk låtskriverkunst fra Woody Guthrie til Paul Simon, Joni Mitchell (åpenbart) til Stevie Nicks. Jeg får inntrykk av at Marit har hørt veldig mye musikk før hun skrev disse sangene og at hun i så fall kanskje lytter på en annerledes, mer analyserende måte enn tidligere. Hadde jeg ikke vært så forelsket i platen ville jeg sagt at den virket kalkulert, men jeg tror nok heller kvaliteten bunner i Marits åpenbare kjærlighet til musikken som har kommet før hennes egen.

Les også: Nick Cave i det dypeste mørke

Nøkkelen ligger i musikken til Joni Mitchell. I tittelkuttet som åpner side 2, eller Joni Was Right II om du er på det digitale kjøret, synger Marit: «Between the downfalls and the deepest pains, lessons learned the hardest ways, I hoped that there was something left to save, So I went back to try and find the innocence I left behind, and realized my paradise was paved.» Ifølge pressemeldingen som fulgte de nye låtene fikk Marit tre Joni Mitchell-album i gave som tenåring. «Blue, Court And Spark og Ladies Of The Canyon ble lydsporet til livet hennes, og tekstene fungerte raskt som rådene fra en velmenende storesøster. Råd som har gitt ny mening med tid, stunder og erfaringer – Joni was right.»

Er sirkelen med denne platen sluttet for Marit Larsen? Er hun fremme ved det stedet der hun hele tiden har ønsket å komme en dag? Kanskje, men det jeg iallfall føler meg sikker på er at hun med Joni Was Right står på terskelen til det som kan vise seg å bli hennes musikalsk mest spennende periode.

Les også: Anmeldelse av Darling West-albumet

Denne gangen har hun valgt å bruke livemusikerne sine også på plate, og jeg tror det har vært en styrke, både for prosjektets kvalitet og for Marit Larsen som artist. Etter å ha jobbet med lokale musikere i USA på forrige plate, har hun nå tatt sangene sine hjem i mer enn en betydning av ordet og benytter følgelig grunnstammen i Darling West, ekteparet Tor Egil og Mari Sandvær Kreken, samt gitaristen Christer Slaaen. Darling West som for få uker siden ga ut mesterlige Vinyl And A Heartache tilfører de i hovedsak amerikanskklingende sangene noe rotekte norsk, en slags forankring som muligens har vært fraværende tidligere. Deres akustiske musisering med gitar, mandolin, dulcimer og banjo, for ikke å snakke om de nydelige vokalharmoniene de tilfører, gjør underverker for låtene. Det eneste rytmeinstrumentet på platen er tamburin, her er ellers ingen trommer, ingen perkusjon. Det gir masse luft til låtene, og den spartanske instrumenteringen gjør også at låtene har mindre å skjule seg bak. Marit tør å vise dem frem i all deres sårbarhet, og det skal hun ha honnør for.

Åpningslåta «Running Out Of Road» er pur Simon & Garfunkel, spretten, leken og blid i tonen, men med en tekstlig sårhet som preger mye av det Marit bedriver. Her er mye lengsel, savn og søken pakket inn i en bedragersk oppstemthet, og det er en nydelig start på albumet. Lengselen blir ikke mindre i den såre balladen «Morgan, I Might» der hun blottlegger sin fortvilte kjærlighet til tittelfiguren til tonene av norske feler og akustiske gitarer. Det er en soft countrylåt som baner fint vei for de neste sporene på platen, den flotte mellomtempolåta «No» (en bluegrassversjon av «If A Song Could Get Me You»?), den oppstemte «Hidden Heart» med sitt deilige allsangrefreng og, til slutt på side 1, den utspekulert vakre pianoballaden «A Stranger Song». Her er det bare Marits stemme og piano og masse romklang, og det nakne arrangementet yter den nydelige melodien og fine teksten full rettferdighet. Sangen handler kort og godt om å å innse at du deler hus og seng med feil person: «Somewhere in the distance is the day we met», synger hun. «Slowly moving in to see how close we’d get, I’m right here at the ending just like I started out, with a stranger in my house.» Det er veldig fint skrevet og et godt eksempel på Marits velvalgte omgang med ord. «A Stranger Song» er som en sang for evigheten, av det slaget som første gang du hører den prøver å overbevise deg om at den alltid har eksistert.

Les også: Sterk norsk countryplate fra Lucky Lips

Når vi snur LPen er det duket for de fem nye låtene, og de skiller seg fra de fem foregående ved at Highasakite-medlem Kristoffer Lo bidrar med flygelhorn og tuba på fire av dem. Det er bidrag som underbygger og gir farge til sangene, som tilfører et velkomment ekstra element.

Stemningen er lys i åpningslåta «Joni Was Right», også denne litt Simon & Garfunkel-aktig. En Facebook-venn og felles Marit Larsen-fan påpekte likheter med «Homeward Bound», noe han har aldeles rett i. «Bluebelle Mountain» er mer Gillian Welch-aktig, en mørkere «old-timey» ballade som hadde gjort seg utmerket på soundtracket til O Brother, Where Art Thou? «The Circles» er en lettbent favoritt, en herlig «nynnelåt» med tuba signert Kristoffer Lo (Highasakite) og masse godt humør, men også denne sangen kamuflerer et mørkere budskap om et krevende kjærlighetsforhold.

«Winter Never Lasts Forever» er en nydelig, flerstemt ballade, og tematisk er den som tittelen sier veien ut av mørket. Hvor galt det enn er fatt, vil smerten endres og håpet spire, og brustne hjerter fortsetter å slå. Her er Kristoffer Lo helt sentral med flygelhornet som gir fin farge og skaper en helt spesiell stemning. Avsluttende «Shelby Avenue» tjener også på flygelhornet, og sangen er en triumf av en utgang. Akkurat som «A Stranger Song» avsluttet prosjektets del 1, er «Shelby Avenue» en av de låtene du bare faller pladask for. Teksten er tilbakeskuende og nostalgisk, igjen lengtende, men denne gangen med adskillig mer positivt fortegn enn for eksempel «Running Out Of Road» og «Morgan, I Might».

Joni Was Right er en stillfaren triumf av en plate, og fremstår som svært helhetlig den uvanlige utgivelsesmetoden til tross. Det kan oppsummeres med at del 2 er noe lysere enn del 1, men det er aldri noen tvil om at de to platesidene hører sammen. Samlet sett klokker de ti sporene inn på beskjedne 31 minutter, men hvem vil vel ikke heller ha ti korte og perfekte sanger enn 15 eller så sprikende og uferdige sanger? Marit Larsen, jeg har bare en ting å tilføre: Bravo!