Måloppnåelsens svikefulle fetter – eventuelt fjerde Lunch-bok

Børge Lund
«Lunch – Hva var det jeg sa?»
(Egmont Publishing)
[usr 5 text=»false»]

Børge Lund har med stripeserien Lunch i snart ti år gitt frustrerte kontorarbeidere over det ganske land en stemme, eller sagt på en annen måte, han har harselert med frustrerte kontorarbeidere og karikert dem så man skulle tro han jobbet på kontor selv. Og det har han. Lunch er en slik serie som bare kan ha røtter på innsiden av et kontorfellesskap, og Lund har bak seg noe sånt som ti år på kontor som industridesigner. Derfor står så godt som hver eneste Lunch-stripe til troende, hvor koko den enn måtte være.

For de som måtte befinne seg blant de stadig færre uinnvidde kan jeg fortelle at handlingen i Lunch utspiller seg i et navnløst firma som vi ikke aner hva driver med. Det spiller heller ingen rolle da det er settingen og ikke minst persongalleriet som er viktig; kverulanten og unnasluntreren Kjell, den selvhøytidelige Apple-disippelen Nico, treningsfanatikeren og firebarnsfaren Kalle, karrierejegeren og evig manipulerende Linn, de to udugelige sekretærene Bodil og Gunn, den suverent inkompetente direktør Bache og den alltid frustrerte mellomlederen Thorsen, samt resten av rollegalleriet som inneholder traineer, IT-folk, kantinepersonell, konsulenter og ymse døgenikter.

«Hva var det jeg sa?» er måloppnåelsens svikefulle fetter, skriver Børge Lund i forordet til denne fjerde samlingen av Lunch-striper og treffer som alltid spikeren på hodet. Det er tid for nye gløtt inn i kontormiljøets indre liv, der Kjell og co. viser seg fra sine mange dårlige sider. Stripene i denne boken er fra 2012 og 2013, da Lunch også fikk eget blad etter at de få albumene som var utgitt viste seg å være vellykket nok til at forlaget Egmont satset litt ekstra på Børge. Det har de neppe angret på. Lunch-bladet er blitt en betydelig suksess, om ikke helt på Pondus-nivå, så nok til at smilene sitter løst hos redaksjonen i Nydalen.

Denne gangen blir vi med på julebord i bedriften i en lengre historie, Julebords of Norway, som Børge laget til juleheftet i 2012, et format han også mestrer godt. I hvert nummer av bladet har han dessuten en sekvens med striper som utgjør en lengre historie, og vi får flere av dem i Hva var det jeg sa?, blant annet historien om kaffekoppen til Kjell som havner på avveie og den om Kalles store og svært mislykkede resirkuleringsprosjekt.

Fellesnevnerne her og i serien for øvrig er flere, men en gjenganger er figurenes behov for å fremme egne agendaer uten fnugg av hensyn til sine kolleger. Her handler det kun om å mele sin egen kake, om det er Baches hjelpeløse forsøk å fremstå som om han vet hva han driver med, Kjells evigvarende kamp for ikke å utføre det skapte grann av arbeid, Nicos behov for å fremme sin i egne øyne utsøkte smak eller Kalles evige og fånyttes bestrebelser på å kravle seg oppover i hierarket. Alt dette balanseres mot den konstante meningsløsheten som preger arbeidsdagen, eller «arbeidsdagen» om du vil. Det handler om printere som ikke virker, manglende internkommunikasjon, tvilsom ressursforvaltning, networking, tverrfaglig interaksjon, eksterne motivatorer, allmøter, kick-offs, prosjektføring, medarbeidersamtaler, nye stillingsbeskrivelser, strategiske prosesser, omstillingsprosesser, omstruktureringer og alt annet som står i veien for at fornuftig arbeid faktisk skal bli utført. Med andre ord ikke veldig annerledes enn hvordan hverdagen arter seg i et hvilket som helst kontorfellesskap i den virkelige verden.

Det hender at jeg tar 31-bussen hjemmefra og ut til Lysaker og Fornebu. Da blir jeg ofte sittende og betrakte mine medpassasjerer i visshet om at de aller fleste av dem tilhører en eller annen bedrift innen IT, kommunikasjon, forsikring eller lignende. Hvem av disse er Kjell? Han lille tassen med fotformsko eller bartefransen overfor meg? Er hun i den trange drakten med det biske oppsynet en virkelighetens Linn? Ganske sikkert. Han med den lille Bergans-sekken bare må være Kalle-typen selv om han strengt tatt burde syklet til jobb, og jeg er villig til å sette gode penger på at mannen med den usedvanlig lite elegante grå dressen og det stygge røde slipset som jeg så forleden er mellomleder på nivå med stakkars Thorsen.

Rollegalleriet i Lunch er dønn troverdig. Alle disse figurene finnes i virkeligheten, men vi skal ta en viss høyde for at de er ekstra karikert i serien. Slik er jo et av kunstens fremste virkemidler, at man gjennom å forsterke den enkelte karakterens verste (eller beste) egenskaper gjør dem ekstra tydelige og gjenkjennelige. Børge Lund er i så måte en mester, og om ingen av figurene hans er 100 prosent lik noen han har jobbet sammen med, er jeg bombesikker på at samtlige av dem har karaktertrekk han kjenner igjen fra sine egne år i kontorfellesskap. Vi kjenner alle disse personene, og en av dem kan fort slumpe til å ligne veldig på oss selv også hvis vi ser godt etter.

Så nok en gang altså, spot on fra en av Norges fremste serieskapere. Hva var det jeg sa? er, i tillegg til å være «måloppnåelsens svikefulle fetter», den fjerde Lunch-boken til nå, og den beste så langt. Vi er kommet til et stadium der serien har funnet sin perfekte form og latteren runger så sidene blafrer mellom hendene våre. Den ekstra gode nyheten er at Egmont nå har bestemt seg for å gi ut to bøker per år, og derfor kommer bok nummer fem i salg til høsten.

Les også: Anmeldelse av Lunch-bok 2 og 3