Tid for Lunch – enter KjellTech

Børge Lund
«Lunch – Godt forslag, men nei»
(Egmont Publishing)
[usr 5 text=»false»]

Det er gått ni år siden Børge Lund sendte inn sine første tegneseriestriper til Dagbladets seriekonkurranse. Riktignok vant han ikke, men der lå likevel kimen til noe stort, og i dag er Lunch en av Norges mest populære og aktede stripeserier med eget blad og egen bokserie. Den talende tittelen på bok nummer tre er Godt forslag, men nei, altså en tittel som på alle måter oppsummerer seriens nesten sisyfosaktige tone, der alt arbeid – i den grad det da utføres – er forgjeves og det aldri oppnås reelle resultater. Lunch er – skremmende nok – serien som tar moderne bedriftskultur og kontorkultur så til de grader på kornet at den nesten ikke virker fiktiv i det hele tatt.

Børge Lund har gjort det til et levebrød å skildre alle de trivielle meningsløshetene, alle de håpløse beslutningene og alt visvaset som finner sted hver dag i kontorlandskap over hele landet, ved kaffemaskinene, i møterommene og på lederkontorene. Jobber du i et kontorfellesskap kjenner du deg garantert igjen i serien, og det er nok også der årsaken til seriens suksess har sin forklaring. Akkurat som Frode Øverli og Pondus skuer inn i et familieliv med dertil hørende sosiale fluktruter, skuer Børge Lund inn i bedriftene vi jobber i, på en måte som muligens kan kalles forsiktig karikert, men som inneholder så mange sannheter at vi ikke kan annet enn å elske seriene. Det handler i bunn og grunn om å se oss selv reflektert i tegneseriefigurene, forvrengt og latterliggjort, men uten nevneverdig ondsinn, og desto mer kjærlighet.

Skjønt, om Børge Lund nærer noen som helst kjærlighet til moderne kontorbedrifter er ikke det noe han akkurat flasher i Lunch. Direktør Bache er for eksempel kroneksempelet på en inkompetent bedriftsleder. Hans avgjørelser tas bestandig på fullkomment sviktende grunnlag, hans tekniske evner er på et nivå der selv de mest teknisk tilbakestående blant oss vil riste på hodet, mens det derimot er lite i veien med selvbildet og troen på egen fortreffelighet. Høres det ut som noen du har jobbet for?

Kjell er som de fleste vet seriens hovedperson, den suverene unnasluntrer som bruker MYE energi og tankevirksomhet på å snike seg unna alle arbeidsoppgaver som truer ham. Jeg har møtt mange døgenikter av Kjells kaliber, og denne utgaven er på toppen av alt en kranglefant og kverulant uten de store sosiale antennene. Og hvem har ikke møtt en Nico? Strengt minimalistisk svartkledd, selvhøytidelig og humørløs Apple-disippel som også bekjenner seg til interiørdesign i øvre prisklasse og er sykelig opptatt av design generelt – Nico er et mareritt av selvforherligende svada. Slapp av, jeg skal ikke gå gjennom hele rollegalleriet i Lunch på samme måten, men da skulle jeg tro de fleste skjønner tegninga.

Godt forslag, men nei er altså tredje bok der Lunch-stripene presenteres i kronologisk rekkefølge, i tillegg til lengre spesialhistorier som har stått på trykk i egne album. I første bok, Sykt travelt, fikk vi ta del i den famlende, men dog målrettede starten på serien; i andre bok, fjorårets Ikke jobb mens jeg forstyrrer (les min anmeldelse her), fant Lunch sin form for alvor; og i årets bok er den så til de grader oppe og står på det nivået den har ligget på siden disse stripene ble publisert i 2011/2012. Her introduseres også den fabelaktig giddalause sekretæren Bodil, og Kjell introduserer sitt firma i firmaet, Kjelltech.

Børge Lund fortsetter å dele ut daglige latterbomber på blant annet E24 og i Dagbladet, der vi møter Kjell og co i deres omgang med konsulenter og selgere, rasjonaliseringseksperter, dataingeniører og motivatorer, teambuildere og rivaler – og det kanskje mest komiske av alt er at vi ikke aner hva de driver med.

Som bonus får du her en liten kontor- og arbeidslivsrelatert spilleliste til ære for Kjell. Sanger om kontorlivets mange fortreffeligheter er riktignok mangelvare, så ha meg unnskyldt om du synes valgene er en smule søkt.