Michael Farris Smith
«Desperation Road»
(Lee Boudreaux Books)
[usr 6 text=»false»]

Noen bøker ryster deg langt inn i ryggmargen med sine skildringer av verdens ondskap, og den altoppslukende avmakten du føler når avgrunnen ser som dypest ut og du står på kanten av stupet. Da har du to valg: Å kjempe imot eller la deg falle. I Desperation Road møter vi to skjebner hvis liv er flettet sammen gjennom hendelser som ligger langt tilbake i tid, og på hvert sitt vis er de uforvarende ofre for de samme mørke kreftene – de som tilhører dem som velger seg ut de svakeste blant oss for sin personlige tilfredsstillelse. Du kan si mye pent om boken, men spesielt lystig er den virkelig ikke.

Michael Farris Smith har utgitt to tidligere romaner, The Hands Of Rivers og Strangers, men det er med den helt ferske Desperation Road han har fått sitt gjennombrudd. Han lovprises av forfattere som Ron Rash, Wiley Cash, Tom Franklin og James Lee Burke, og kan sammenlignes både med disse og andre sterke navn som Daniel Woodrell, Larry Brown, Donald Ray Pollock, Frank Bill og William Gay. Cormac McCarthy, Carson McCullers og William Faulkner er også nevnt, så Smith befinner seg i et utmerket selskap som han slett ikke gjør skam på. Dette er en mann med et gedigent forfattertalent, og det er svært lenge siden jeg har lest en bok som har gjort et så sterkt inntrykk på meg.

Desperation Road åpner med at den unge kvinnen Maben kommer gående langs veien i den bakende solsteken et sted på grensen mellom Mississippi og Louisiana sammen med datteren Annalee som kanskje er fem eller seks år gammel. Maben bærer på en søppelsekk med de få eiendelene deres, og i lommen har hun noen skarve dollar. De plukkes opp av en vennlig forbipasserende som kjører dem til nærmeste truck stop hvor de får en matbit og litt hvile i et motellrom de egentlig ikke har råd til. I desperasjon over den elendige situasjonen de befinner seg i går Maben ut av rommet når datteren har sovnet for å selge seg til en av trailersjåførene som har parkert for natten, men ombestemmer seg. På vei tilbake til rommet blir hun derimot anholdt av en politimann som kjører henne til et avsidesliggende sted der han voldtar henne og ringer et par kamerater som skal få fortsette der han slapp. Hun skyter og dreper ham med hans egen tjenestepistol og rømmer fra åstedet. I løpet av natten klarer hun usett å finne tilbake til hotellet der den gråtende datteren har våknet, livredd for at moren har forlatt henne.

Etter 11 år i fengsel er Russell Gaines en fri mann, på vei tilbake til hjembyen McComb, Mississippi, der han møtes på bussholdeplassen av brødrene Larry og Walt som ønsker ham velkommen hjem med å grisebanke ham. Om de ikke var blitt stoppet av en mann som løper ut fra busstasjonen ville det gått adskillig verre, men Russell klarer seg uten de altfor store skadene. De to er brødrene til den unge mannen Russell drepte for 11 år siden da han fyllekjørte og kolliderte inn i en parkert bil. Om staten Mississippi mener han har gjort opp for seg er ikke disse to enige.

Les også: Anmeldelse av Donald Ray Pollocks siste roman

Det ligger selvfølgelig i kortene at skjebnene til Russell og Maben knyttes sammen, og la meg bare si med en gang at det som følger ikke er en kjærlighetshistorie. Av årsaker som blir tydelige etter hvert som du leser finner Russell en slags frelse i å hjelpe Maben og datteren, men de er alle tre i en tilsynelatende umulig situasjon. Mabens følelse av avmakt er total, men Russell er villig til å gjøre det han kan for dem. Han finner ikke mening i noe annet, og ved å hjelpe dem gjør han bot for sine gamle synder.

Det han står overfor uttrykkes klarest gjennom tankene Russells gamle barndomsvenn, sheriffassistenten Boyd, gjør seg i en sekvens mot slutten av boken: «In his fifteen years as deputy he had come to accept the fact that people did filthy, unspeakable things to one another. To those weaker than them. Smaller than them. Defenseless against them. Unspeakable things that made him sit next to the beds of his boys when they were small children. Home late and them already asleep and the knowledge of these things on his mind and sitting there in the dark listening to them breathe. Their bodies and their minds at the mercy of what was outside the door and the fact that he couldn’t walk with them every step of the way gnawing at him as he watched them sleep. Sitting there in the dark and praying that the things he had seen wouldn’t find his children and trying hard to understand a God that would allow the weakness of innocence and the strength of evil.»

Denne ondskapen er noe vi alle er nødt til å forholde oss til, om det er gjennom grufulle nyheter fra krigen i Syria eller terrorhandlinger i Istanbul eller Paris, om det er fra bøllene i skolegården eller i politikken (en viss amerikansk president har gjort en innsats for å viske ut akkurat det skillet de seneste månedene) eller om det er fra dem vi har rundt oss, ofte også de aller nærmeste. Gleden mange finner i å undertrykke de svake og forsvarsløse, de som ikke kan ta igjen, er en dunkel drivkraft som ikke kan stoppes, men den kan bekjempes. Russell Gaines er slett ingen helt, og i romanen begår han heller ingen heltedåder, men han har en anstendighet i seg som gjør at han står opp for det han tror på.

Det er ikke av den grunn spesielt enkelt å spå utfallet av Desperation Road, og du holdes i spenning så å si helt til siste side. At Michael Farris Smith er en usedvanlig dyktig forfatter er det derimot ingen tvil om. Her er det også en språksikkerhet som er sjelden, en tydelig poetisk nerve i hver eneste av de skarpskårne setningene, og ikke minst en fantastisk tilstedeværelse. Du går side om side med personene i boken og formelig kjenner på smerten de føler.

Smiths neste roman The Fighter er allerede annonsert med utgivelse i april 2018, og i mellomtiden har jeg definitivt tenkt å lese de to første bøkene hans. Avslutningsvis har jeg kun et råd: Les Michael Farris Smith du også.