Malin Pettersen
«Alonesome»
(Die With Your Boots On Records)
[usr 5 text=»false»]

Enkelte artister har mer vind i seilene enn andre, men enkelte artister jobber da også mer enn andre. Malin Pettersen har et aktivitetsnivå som nesten gjør meg bekymret for henne, men 31 år gammel har hun fremdeles tilstrekkelige mengder ungdommelig stamina i behold. Hun turnerer tilsynelatende konstant og spiller inn ny musikk i høyt tempo, begge deler i inn- og utland, og balanserer dette med familieliv og rollen som radiovert i NRK P13-programmet Kåbbåi. Som om ikke det er nok synger hun også med Robert Moses & The Harmony Crusaders som har holdt et brukbart aktivitetsnivå de siste par årene. Når du så legger til den udiskutable kvaliteten på alt hun bedriver er det helt på sin plass å ta av seg Stetson-hatten.

Bootsene forblir imidlertid på. Malin er andre artist som utgir musikk på det nystartede Die With Your Boots On Records, et underbruk av Norges kanskje mest aktive uavhengige plateselskap, tiårsjubilanten Jansen Records, og en naturlig konsekvens av virksomheten av samme navn som tidligere var begrenset til konsertbookinger og DJ-jobbing. Første navn ut på det nye selskapet var Signe Marie Rustad som har gitt ut to singler og kommer med sitt tredje album When Words Flew Freely om få uker, men nå altså, Malin Pettersen i akustisk fremtoning.

At Malin slipper en EP med seks sanger kun akkopagnert av sin egen kassegitar er muligens overraskende, men på ingen måte unaturlig. Med foreløpig tre Lucky Lips-plater på samvittigheten, fjorårets strøkne solodebut References Pt. 1 samt den flotte samarbeidsplaten mellom Lucky Lips og Amund Maarud, Perfect Stranger, fremstår det som om Malin på EPen (eller minialbumet) Alonesome tar seg en usedvanlig velklingende hvilepause. Misforstå meg rett, det går ikke på kvaliteten på sangene, men på selve uttrykket. Kun bevæpnet med kassegitar synger hun sine inderlige sanger til pallplassering og vel så det.

Malin hevder at hun i forbindelse med dette prosjektet har vært inspirert av Willie Nelson, Lucinda Williams og Ella Fitzgerald. Slektskapet til Willie Nelson er nok det mest åpenbare, men at hun nevner akkurat disse tre artistene er litt som om hun har delt ingredienslisten sin med oss. Sangene inneholder noe av Nelsons åpenbare uanstrengthet, Williams’ skarpskårne komposisjoner og Fitzgeralds klokkeklare avlevering. Med bare stemme og en akustisk gitar har hun ingenting å skjule seg bak, men fremstår så nakent som det er mulig for en sanger og låtskriver å gjøre. For å si det først som sist, har Malin intet å frykte: Hun skriver – stadig – perfekte sanger.

Det er klart at en låt, om den er en countrylåt eller poplåt eller hva som helst, ofte forblir en smule uforløst i nedstrippet tilstand. Det er gjerne slik som dette de fødes, komponert enten på en kassegitar eller et piano, for deretter å vokse og anta former som er langt unna hva komponisten har kunnet forestille seg. De timene som kan gå med i øvingslokaler og innspillingsstudioer for at en låt skal transformeres fra noe helt enkelt til noe langt mer komplekst er ofte nødvendige investeringer fra artistenes side for at noen skal gidde å høre på dem i det hele tatt. I en stadig mer babelsk musikkvirkelighet er det som kjent ikke lett å nå igjennom til lytterne.

Malin vet dette utmerket godt og har gjennom karrieren beveget seg i flere forskjellige musikalske retninger, ikke minst på fjorårets søkende og varierte soloalbum, godt hjulpet av musikere og produsenter hun stoler på og har vist tillit. De sangene hun byr oss på Alonesome kunne i teorien fått helt andre uttrykk. På en måte føles dette som en samling demoer, men når de er så sterke som her gir det fullkommen mening at Malin har villet spille dem inn på denne måten.

Jeg skrev litt lenger opp at Alonesome er en velklingende hvilepause, men det er bare riktig et stykke på vei. Betrakter vi platen ene og alene ut ifra lydbildet fremstår den nok som det. Når man hører sangene så nakne som her er det fort gjort å anta at de er «enklere» enn hva de kunne vært om de var arrangert for flere instrumenter, men det ligger også en arbeidsinnsats fra Malins side som indikerer at hun ikke har tatt lett på dem. Disse sangene fremstår som om de er skrevet og innspilt med minst like mye alvor som alt annet hun gjør. Det er kanskje i lys av dette at sammenligningen med Lucinda Williams gir dypest gjenklang, at sangene er finslepne små juveler som er flikket på og arbeidet med til det ikke kan gjøres mer med dem. Ikke dermed sagt at de er perfekte. De er ofte fulle av små «skjønnhetsfeil», men de er like fullt ferdige.

«Jeg er en person som i utgangspunktet liker veldig godt å være alene og kan bli mer var på å føle meg ensom hvis jeg er på et sted med veldig mange mennesker. Men det kjærlighetssorg gjorde med meg var å forandre den fine alenetiden til et vakum av enorm ensomhet. Jeg husker jeg hatet det den bragte frem i meg, usikkerhet og desperasjon for bekreftelse. Jeg vet om flere som har eller har hatt det slik og jeg synes det trengte et eget ord.»

Slik forklarer Malin nyordet «alonesome», som er beskrivende både for sangen som bærer dette navnet, men også for EPen som helhet der ensomhet, eller altså «alenehet», er et gjennomgangstema.

I sangen «Alonesome», som ved siden av «Pause» har vært sluppet som digital single i forkant av denne utgivelsen, utforsker hun følelsen av å være alene med en nærmest hjerteskjærende sårhet som kler det akustiske formatet veldig godt. En ting er at musikken isolert sett er naken og intim, men når den i tillegg bærer frem følelser på dette totalt selvransakende og vonde planet, øker det beundringen for Malin og hennes mot som låtskriver ytterligere. Kunst er kunst og fiksjon er fiksjon, men dette er å trekke livet inn i kunsten og være så personlig som det overhodet lar seg gjøre. Det er mange som ikke hadde turt å være så ærlig.

«Pause» er ikke selvopplevd, men er likevel svært personlig. Sangen handler om frykten for demens og å glemme dem man er glad i, og dette er stadig sunget og skrevet av en ung kvinne som ikke er redd for å blottlegge seg. Selv om sangen er teoretisk av natur, er det følelsesmessig filleristing.

«Alonesome» og «Pause» slippes som en egen syvtommers single, mens de resterende fire sangene kun blir å finne digitalt. Trist, men to sanger utgitt på fysisk format er bedre enn ingen.

«Amazone» er den eneste sangen på platen (eller skal vi si «platen»?) hvor Malin trer ut av rollen som førstepersonforteller. Her beskriver hun en kvinne – en amasone – som virker som kryptonitt på mannen som ikke klarer å gi slipp på henne:

She’s the life of the party but the death of you
He won’t leave though you know you’re through

«The Key» er platens ene oppstemte, udiskutabelt positive sang, muligens skrevet til et av barna til Malin eller til mannen hennes, eller for den saks skyld ingen av dem. Sikkert er iallfall at fortellerpersonen er full av betingelsesløs kjærlighet til den hun henvender seg til, litt i samme gate som Sades «By Your Side» eller Everything But The Girls «We Walk The Same Line», sanger som handler om å være der for dem man elsker, uansett. You never walk alone…

«Lonely With You» og «Get You Back Again» har en del felles med Willie Nelson i fasong. Begge, men særlig førstnevnte, er sanger jeg fint hører for meg med en sløy, litt jazza countryshuffle om de var arrangert for flere instrumenter. «Lonely With You» handler om et destruktivt forhold der det er bedre å være ensom sammen med noen enn å være ensom alene. Den kan tolkes som den pragmatiske kusinen til Willies eviggrønne «Crazy» som ble gjort kjent av Patsy Cline. «Get You Back Again» er enda tyngre å forholde seg til, en fortvilet resignasjon over kjærlighet som bare går én vei og et avslutningsspor fullt av mørke og tungsinn.

For å vende tilbake til påstanden om at Malin ikke har noe å skjule seg bak på disse sangene, skal det legges til at hun tar skrittet fullt ut ved virkelig å vrenge sjela og synge som om livet står på spill. Med sin krystallklare røst, tydelige diksjon og totale innlevelse blir sangene stående som sorgtunge pilarer, urokkelige saltstøtter av destillerte tårer. Dette er store ord, men så handler da også sangene om store følelser, gjennomgående formidlet med imponerende troverdighet.

Tematisk er det mulig å oppfatte Alonesome som den rake motsetningen til References Pt. 1 som i langt større grad er fylt av optimisme og positivitet. Den har også sine mørke sider, men er som en barnehagetime i forhold. Alonesome virker også, på grunn av den nedstrippede innpakningen, ekstra dyster. Spørsmålet blir derfor om den ikke mest av alt er beslektet med en Townes Van Zandt-plate?

Hvor går så veien videre for Malin Pettersen? Med et helt album innspilt med lokale musikere i Nashville. Platen kommer til neste år en gang, og det er grunn til å tro at den blir temmelig forskjellig både fra References Pt. 1 og Alonesome. Uten å ha hørt en tone derfra er det all grunn til å glede seg.

Sjekk også: Louiens nydelige debutplate