Jason Bourne – tonnevis med action, minimalt med innhold
Jason Bourne
Regi: Paul Greengrass
Med: Matt Damon, Julia Stiles, Tommy Lee Jones, Alicia Wikander, Vincent Cassel, m.fl.
[usr 4 text=»false»]
Når Matt Damon vender tilbake som Jason Bourne er det selvsagt hyggelig. Tre ganger tidligere har han vist seg å være perfekt for rollen, og han er det stadig, men i den nye filmen – enkelt og greit titulert Jason Bourne – er storyen så tynn at den bare så vidt kvalifiserer til historiefortelling. Et skjørt premiss om å finne ut hva som skjedde med Jason Bournes far som også var CIA-agent – skjult bak et finvevd nett av hemmelighold og sammensvergelser – ligger til grunn for fremdriften, støttet opp av en skruppelløs og hevngjerrig agent (Vincent Cassel) og den kompromissløse nådeløsheten fra CIA-sjef Robert Dewey (Tommy Lee Jones) som er villig til å gjøre hva som helst for at sannheten ikke skal komme for en dag.
Særlig den første Jason Bourne-filmen, The Bourne Identity (2002) regissert av Doug Liman, var utsøkt, en mørk og velregissert agentthriller om denne mystiske figuren uten navn og uten hukommelse, som viser seg å være CIA-agent. De to neste filmene var også svært, svært underholdende. Paul Greengrass – som også står bak den nye filmen – regisserte både The Bourne Supremacy (2004) og The Bourne Ultimatum (2007) og fullendte således historien som ble påbegynt i den første filmen. I 2012 kom en fjerde film, den Tony Gilroy-regisserte The Bourne Legacy, men uten Matt Damon (han var kun med i stillbilder) med det som følge at ingen var nevneverdig interessert. At han nå er tilbake i den femte filmen – en direkte fortsettelse av den tredje – er nok produsentene svært fornøyde med. Matt Damon er Jason Bourne, figuren som opprinnelig ble skapt av thrillerforfatteren Robert Ludlum. De fire første filmene har alle hatt nevnte Gilroy som manusforfatter, men han er nå ute av dansen, og det kan fort være den viktigste årsaken til at storyen ikke holder denne gangen.
Når den nye filmen starter møter vi en livstrett og plaget Jason Bourne som nå er blitt frisk fra hukommelsestapet og blitt kjent med sin egen fortid. Han eksisterer «utenfor griden» og livnærer seg ved å utkjempe ulovlige slåsskamper på Balkan. Hans gamle fortrolige Nicky Hopkins (Julia Stiles) fra de tre første filmene hacker seg inn i en CIA-server i Reykjavik, og klarer å kopiere en rekke kompromitterende dokumenter som inneholder sannheten eller deler av sannheten om Jason Bourne og hans far, og CIAs mange ulovlige operasjoner.
Dermed er ballet i gang, og en fantastisk actionscene som finner sted under en voldelig demonstrasjon på Syntagmaplassen i Athen gir oss troen på at dette kommer til å være litt av en film. Og det er det på mange måter også, med et knippe intense, hesblesende og underholdende actionsekvenser, men der stopper i grunnen moroa. Disse sekvensene fremstår som den eneste unnskyldningen for å lage filmen og er ikke nok til å bære den alene. Bevares, jeg koser meg i kinomørket med det som er en godt over gjennomsnittlig påkostet popcornfilm, men de tre første filmene var mer enn popcorn, de fortalte en god og ikke minst spennende historie. Det gjør ikke Jason Bourne.
Selv om Jason Bourne stadig er bortimot umulig å overvinne og overliste, får han ikke vist ferdighetene sine på samme elegante vis som i tidligere filmer. Der han før fremsto som en slags rennestensutgave av James Bond er det nå en mer primitiv og mindre fascinerende hovedperson vi møter. Jeg savner den ene scenen der han virkelig benytter teknologien med kameraovervåking og avanserte avlyttingsmuligheter til sin fordel – slik vi er blitt vant til i denne serien – og ikke de noe halvveise rundene vi får servert her. Det blir liksom ikke imponerende, bare litt rutinepreget, og er det én ting en film som denne bør gjøre så er det å imponere gjennom nettopp den typen scener.
Les også: Kraften er tilbake
Nå høres jeg veldig negativ ut, og det skal sies at jeg er skuffet over Matt Damons retur til Jason Bourne-figuren, men filmen er altså underholdende nok. Jeg elsker denne typen filmer som beveger seg verden rundt på kort tid – i dette tilfellet Reykjavik, Athen, Beirut, Roma, Berlin, London og Las Vegas – og jeg elsker en god konspirasjonsfilm. Tommy Lee Jones som CIA-sjef Dewey er herlig, og hans protesjé Heather Lee (spilt av svenske Alicia Vikander) viser potensial. Med det siste mener jeg at det legges opp til nok en film, der hun etter all sannsynlighet vil få en bærende rolle. At Matt Damon har stadig færre replikker for hver nye film, er derimot litt alarmerende. Han er jo en superdyktig skuespiller, og jeg tror ikke det skader karakterbyggingen av Bourne om han både kan slåss og snakke.
La oss håpe neste film i serien blir hakket bedre og at vi i ettertid kanskje kan betrakte Jason Bourne som første del av en ny filmserie som kan vise seg å romme en god historie når hele er fortalt. Det kan jo faktisk tenkes.
Se traileren her:
