Ida Jenshus vs. Louien – norsk americana på stadig nye veier

Ida Jenshus
«That Morning»
(Drabant Music)
[usr 6 text=»false»]

Louien
«Be Forgiven»
(Jansen Records)
[usr 6 text=»false»]

Etter første dag av den svært vellykkede americanafestivalen Interstate 19 som ble avholdt på Vulkan i Oslo i januar, ble jeg spurt av et par medlemmer fra Ida Jenshus’ band om jeg var i stand til å definere begrepet americana. Jeg husker ikke eksakt hva jeg svarte, men essensen var omtrent dette: Americana er et sekkebegrep med utgangspunkt i klassisk country, der det også kan trekkes veksler på rock, pop, blues og mye annet. Kravet må være noe sånt som at det er snakk om helt klassiske, melodiske låter der du kan følge linjene tilbake til countrymusikken, underforstått at det ligger en countrylåt og lurer der inne et sted om du omarrangerer den.

Ta ikke nødvendigvis min definisjon for god fisk, da americana kan være omtrent det du vil det skal være, avhengig av hva du selv velger å legge i det. På Interstate 19 var det også et tema jeg diskuterte med flere, og etter Torgeir Waldemars blytunge opptreden som var vel så mye metal som country virket det som flere mente at han hadde strukket strikken for langt. Selv synes jeg det er utrolig deilig med grenseoverskridende strømninger, også innen musikken. Det handler om ikke å la seg låse, om ikke å se begrensninger, men muligheter. Det låter kanskje som en floskel, men i så fall er det en floskel med innhold og mening.

I dag slippes to eksempler på hva americana kan være om du ikke lar deg stanse av fastlåste forestillinger. Hverken veletablerte Ida Jenshus eller debutanten Louien er redde for å gi americanabegrepet nytt innhold. Sangene de er aktuelle med har vidt forskjellige musikalske uttrykk, ingen av dem kan kalles country, men begge er definitivt americana.

Ida Jenshus var udiskutabelt en countryartist da hun debuterte, først med albumet Color Of The Sun og deretter oppfølgeren No Guarantees, før hun på album nummer tre, Somebody To Love, bestemte seg for å gå i en ny retning der hun ville være vanskeligere å kategorisere. Det har hun fortsatt med. For å si det litt overfladisk har hun på sine siste plater lagt seg på et mer svevende og atmosfærisk lydbilde, åpenbart inspirert av moderne klassikere som Emmylou Harris’ Red Dirt Girl og Lucinda Williams’ Car Wheels On A Gravel Road, men har også vist en egen visjon og skaperkraft som har vært spennende å følge. En sang som «Point Reyes/Blood Moon» fra 2017-albumet Two Worlds kunne nesten vært hentet fra Ry Cooders soundtrack til Paris, Texas og nesten ti minutter lange «Starting All Over», tittelkuttet fra hennes fjerde album er like deler Neil Young og Daniel Lanois, som altså er et godt stykke fra utgangspunktet der hun vant en talentkonkurranse på TV.

Nå vil hun videre igjen, og dagsferske «That Morning» som er tredje smakebit fra kommende From This Day On (utgivelse 23. august) er et stykke strøken og svært stilsikker popmusikk. Som sådan har sangen et tydelig slektskap med de to foregående singlene «Love You A Little Less» og «Heartland» og kan – når vi har tatt tiden noe mer til hjelp – meget vel vise seg å være den sterkeste av de tre. «That Morning» er noe i nærheten av perfekt popmusikk, ikke ulikt svenske Amasons måte å «tolke» Fleetwood Mac på (som er en slags modernisert vri på stemningen og lydbildet fra 1987-albumet Tango In The Night), og med Idas nydelige, klokkeklare stemme i sentrum.

How could I give my heart away
Why am I longing for the words you’ll never say
I always knew you wouldn’t stay
Still I gave my heart away

En litt Cure-aktig gitar og et lettbent komp ligger og vaker mens Ida synger første vers, før «That Morning» glir over i fullt vellydmodus med flotte harmonier, lekre synthklanger og en melodi som fester seg med en eneste gang. I motsetning til hennes seneste plater ser det nye albumet ut til å kunne bli av det adskillig mer umiddelbare slaget. I det perspektivet vil den ha noen likhetstrekk med hennes første to album, men det er også alt. Ida Jenshus har kommet langt som artist siden de dager, og har med sine siste tre singler vist seg fra atter en spennende side. Det blir neppe siste gang hun overrasker, og hvorvidt det er americana eller ikke, kan sikkert føre til noen interessante diskusjoner hist og pist.

Ida har selv produsert sammen med sine bandkolleger Alexander Pettersen (gitar og litt «hviskekoring» mot slutten av sangen) og Pål Brekkås (bass og synth), begge kjente fra The South, samt Per Eklund (gitar og synth) som også er medansvarlig for melodien til «That Morning». De har dessuten selskap av Pål Hausken på trommer, Bjørn Ola Ramfjord Johansen på synth og pedal steel og Siri Gjære på kor. Det blir mye og god lyd av slikt.

Louien og hennes debutsingle «Be Forgiven» er noe helt annet. Louien heter egentlig Live Miranda Solberg og er kjent fra bandene Rattlers og ikke minst Silver Lining. Sistnevntes debutalbum Heart And Mind Alike var blant fjorårets desidert beste norske americanautgivelser, og Lives tittelkutt en av de sterkeste låtene som kom i fjor, punktum. Rent komposisjonsmessig befinner nok ikke «Be Forgiven» seg lysår unna det Live skriver i Silver Lining, men lydbilde og arrangement er ganske så annerledes. Her er vi nærmere det sene 60-tallets folk og psykedelia, med tre celloer (spilt av Kaja Fjellberg Pettersen, Gregor Riddell og Ingeborg Torvanger) og velplassert gitarspill fra Rattlers- og Silver Lining-kollega Halvor Falck Johansen og Live selv. Denne instrumenteringen sørger for en hallisunatorisk stemning som gir assosiasjoner til klassiske låter som The Doors’ «The End», Jefferson Airplanes «White Rabbit» og Donovans «Season Of The Witch» uten at «Be Forgiven» dermed ligner på noen av dem.

Det som umiddelbart slo meg da jeg hørte sangen første gang er den flotte produksjonen. Den er besørget av Øyvind Røsrud Gundersen fra Rumble In Rhodos. Han har tidligere styrt lyd for blant annet Siri Nilsen og Hanne Kolstø, og han har gitt «Be Forgiven» et luftig og åpent uttrykk, fullt av romklang. Det er så til de grader organisk, og er det en ting du trygt kan si om sangen er at den føles levende. Vår mann fra produsentstolen spiller selv bass, Henrik Lødøen, kjent fra Rohey, spiller trommer, mens Einar Kaupang fra Dig Deeper synger harmonivokal. Summen av disse glitrende musikernes innsats gir et resultat som oppleves som direkte skjellsettende. «Be Forgiven» er en slik låt som går rett inn i sjela, løftet frem av den forførende vakre stemmen til Live.

Hun synger om alvorlige ting. At hun mistet sin far for fire år siden har preget henne som låtskriver, sier hun, og hele det kommende albumet None Of My Words (utgivelse 13. september) handler ifølge presseskrivet «på en eller annen måte om sorg og selvransakelse, og om hvordan sorgen snur opp ned på alt i livet, men samtidig former deg til den personen du har blitt».

– Sorgen åpner egentlig opp for mye fint. Kjærlighet og håp for eksempel, og man kommer veldig i kontakt med det man føler. Men denne plata handler nok mest om den første fasen i sorgen – håpløshet, isolasjon, angst og depresjon, forklarer hun.

Teksten til «Be Forgiven» er full av bilder, av en slags snapshots og små glimt fra en tilværelse der det kan være krevende å stå oppreist. «Now that you’ve lain your hand within mine, it all seems clear that what we hold is part of the divide», synger hun. Og litt senere i sangen, «Part of me has fled to where you’ve gone, seeking the truth». Det er lett å forstå hva hun mener når hun sier at platen handler om sorgens første fase. Ordene er mørke og vitner slik jeg tolker dem om en form for avmakt i møte med det uavvendelige ved døden. 

Dette er som den glupe leser sikkert skjønner alt annet enn lettvint hverdagsunderholdning. Men hvor mørk «Be Forgiven» enn er, er den også usigelig vakker. Dessuten synes jeg det er utrolig fint med en låtskriver og artist som tør å blottlegge seg på den måten Live gjør. Det er på mange måter også et speil av scenepersonligheten hennes, og særlig den hun så langt har vist som soloartist. Om hun står mutters alene foran et publikum, i duoformat eller med fullt band, virker hun fryktløs, dønn ærlig og oppriktig. Nå som den første solosinglen er sluppet kan jeg legge til at hun er en artist som virker å være det av nødvendighet, både på plate og scene.

«Be Forgiven» er egentlig bare sjokkerende bra, en låt det i motsetning til «That Morning» tar tid å bli helt fortrolig med. Er du imidlertid villig til å gjøre en innsats, og å ta sjansen på å bli med inn i Louiens besnærende univers, vil du bli belønnet med en intens lytteropplevelse.

Dette er norsk americana anno 2019, og at to så gode – og så vidt forskjellige – singler som «That Morning» og «Be Forgiven» slippes samme dag, sier også veldig mye om det generelle kvalitetsnivået.

Sjekk også: Fantastisk ny plate med The Loch Ness Mouse