Her er tidenes beste gitarsolo – David Gilmour fyller 70
Jeg er ikke et sekund i tvil om hva som er tidenes beste gitarsolo. I selskap med gitarister som Carlos Santana, Jimi Hendrix, Jeff Beck, Prince, Eric Clapton, Brian May, Neil Young, Jimmy Page og en drøss med andre, er det én mann som med én uslåelig gitarsolo troner over alt disse har gjort, og det er David Gilmour. Det han får ut av gitaren sin på «Comfortably Numb» fra Pink Floyds episke 1979-album The Wall er simpelthen uovertruffent i mine ører. Den mer enn seks minutter lange låta inneholder attpåtil to gitarsoloer – den første er kort og litt nedpå, starter på tominuttersmerket og er en indikasjon på det drønnet som skal komme med den andre ganske nøyaktig fire og et halvt minutt ut. Det er her Gilmours gitar tar fyr for alvor. Han gir seg i kast med en gitarsolo som på alle måter er karrieredefinerende, og det fra en mann som tidligere blant annet har gjort den enestående «Echoes». Men den blekner i dette selskapet. Vær gjerne uenig, men jeg lar meg ikke rokke, «Comfortably Numb» er så bra som det blir, den er selve endestasjonen.
Se også: De 100 beste låtene fra 1970-tallet
Gratulerer med 70-årsdagen, David Gilmour!
Hei Erik!
Jeg kunne ikke sagt meg mer enig. All respekt for Clapton, Moore, Santana, Beck, Hendrix osv, men for meg står David Gilmore aller øverst på toppen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lyttet til Comfortably Numb hentet fra The Wall. Har et spesielt forhold til versjonen fra livealbumet «PULSE». Kanskje fordi det også er fra tiden da Pink Floyd 94 spilte på Valle Hovin i 1994. DER VAR JEG!! Beste konserten jeg noen gang har vært på!! – og jeg har vært på mange konserter i mitt liv. De avsluttet, før ekstranummere, med Comfortably Numb. Glemmer det aldri. OG – det David Gilmore leverte av gitarsolo på Valle Hovin på samme konsert i versjonen av «Money», viste også hvilken utrolig og gudbenådet gitarist David Gilmore er.
Gratulerer med 70 års dagen.
Tanktom synsing. Ære være både PF, The Wall og David Gilmour, men i Comfortably Numb gjør han ikke mer enn å fenderplukke litt på et par mollakkorder. «Endestasjon»? Enhver sekstenåring gjør sånt et par og tyve hakk bedre i dag. Gilmour gjorde det først, sier du kanskje. Right! Det gjorde han ikke nei. Det skulle vært moro å høre deg ramse opp kriteriesettet som gjør disse to, temmelig likt utforma, saktegående, nokså kjedsommelige, litt middelmådig lydstyrte, gilmourklisjeene til noe «uovertruffent». Jeg skjønner det – til nød – hvis du mener den er hans høyeste punkt. Men at det overtreffer enhver prestasjon en hvilkensomhelst døsig tirsdag ettermiddag fra sånn ca seks hundre plukkere man kan ramse opp i en fart, med navn som Stevie Ray, Slash, Eric C, Gary M, Young, Winter, van Halen, Ritchie B, Prince, Carlos S…og jeg hiver inn et par norske, som Eberson og Rypdal – høyt på lista, men mest! Ja mest av alt mannen bak verdens beste rockelåt, så klart – any criterium, never you mind – med eller uten Eric C – nemlig minimalisten, stildyrkeren og syttitallets selveste musikalske buestreng. Og der må jeg jammen si takk forresten for den fryktelig synsete bloggposten, den fikk meg til å plukke fram et par utgaver av det som er blitt min uovertrufne strengenytelse der nede i mollstemminga. Han er ikke blant oss mer, og gitaren gråter mildt…