Destroyer
Poison Season
[usr 6 text=»false»]

Hvorfor har jeg ikke hørt Destroyer tidligere? Den nyss utgitte Poison Season er en av de mest spennende platene jeg har hørt på lang tid, og en kjapp lytt på forgjengeren Kaputt i sakens anledning fører meg til følgende konklusjon: Dan Bejar, mannen bak det hele, er en mesterlig popsmed.

Jeg vet knapt hvordan jeg skal begynne å beskrive musikken som strømmer ut av høyttalerne når jeg spiller Poison Season. Platen spenner så bredt at den er bortimot umulig å kategorisere. Jeg hører spor av Bruce Springsteen, Lou Reed, Supertramp, Sondre Lerche, Prefab Sprout og veldig mye annet. Her er en sonisk eventyrlyst som gjør musikken sprell levende og organisk, med sinnrike, intrikate arrangementer som nok er stramme, men samtidig låter veldig lekne. Det er rytmemønstre som kolliderer med instrumenteringen for øvrig, det er en spennende bruk av korte pauser og tomrom i enkelte låter, og alt du hører bryter egentlig med de tradisjonelle forventningene til popmusikk som øvelse. Oppfinnsomheten her er rett og slett ustoppelig.

Ikke dermed sagt at det låter spesielt crazy. Poison Season er en veldig pen plate. En låt med en så dyster tittel som «Hell» er for eksempel usigelig vakker, et lite stykke kammerpop med nydelige strykere og blåsere i et seriøst majestetisk arrangement, litt The Divine Comedy-aktig kanskje. «Archer On The Beach» er noe helt annet igjen, en litt laidback loungepop/jazz-ting med en saksofon som innledningsvis sender tankene i retning Sade og et piano som er forholdsvis disiplinert, men som stadig «forstyrres» av skurrete gitartoner og lydeffekter. Her hviskesynger Bejar sangen og får meg til å tenke på Gavin Friday, mens han på «Times Square» låter som David Bowie i Ziggy-perioden. Den intense «Dream Lover» er Born To Run-type Springsteen, og «Midnight Meet The Rain» låter som temamelodien fra et 70-talls cop show.

Sånn kunne jeg fortsatt låt for låt, men som den glupe leser nå bør ha skjønt er altså Poison Season en plate uten hørbare regler. Her er alt lov så lenge det låter fett, og det gjør det gjennomgående. Dan Bejar omgir seg med fantastiske musikere og samarbeider om selve produksjonen med David Carswell fra produsentduoen JCDC. Jeg har egentlig bare en ting til å si om denne platen: I fucking love it!

Bare hør selv.