Harry Dean Stanton er en av mine desiderte favorittskuespillere, en amerikansk bauta som vel aldri har fått den anerkjennelsen han virkelig fortjener, mye ros og ære til tross. Kan hende er det hans egen feil. Harry Dean (som vi kaller ham) har alltid vært litt på siden av det etablerte og har noe av det bohemske ved seg som ikke alltid treffer like godt i mainstream Hollywood. I dag fyller han 90 år, og det er bare to år siden han ga ut sitt nydelige debutalbum Partly Fiction, soundtracket til dokumentarfilmen om ham ved samme navn. Her sang han klassikere som «Blue Bayou», «Help Me Make It Through The Night» og «Everybody’s Talkin'», og jeg er helt sikker på at jeg aldri har hørt en 88-åring synge så flott.

Sangstemme til side, det er likevel skuespiller som er Harry Deans egentlige yrke, og han har gjort gnistrende scener i blant annet The Missouri Breaks, Alien, Wild At Heart, Escape From New York, One From The Heart, Pretty In Pink, Repo Man, Cool Hand Luke, Slam Dance, Pat Garrett & Billy The Kid, The Green Mile og mange flere, men aldri har han vel vært finere enn i Wim Wenders’ enestående 1984-film Paris, Texas.

Se scenen over her, der han spiller mot Nastassja Kinski. Det er noe av det fineste som er fanget på film, satt til tonene av Ry Cooders gitarspill. Manuset til Paris, Texas er skrevet av L.M. Kit Carson og Sam Shepard, og tar jeg ikke mye feil er Harry Deans monolog skrevet av Shepard alene. Den har alt av hans poesi og følsomhet ved seg, og Harry Dean er den perfekte skuespilleren for jobben. Dette er filmkunst i sin ytterste konsekvens, så bra som det er mulig å skape en scene.

Gratulerer med de fylte 90 til Harry Dean, som snart også blir å se i den nye Twin Peaks-serien som får premiere til neste år. Hipp hurra for det også!