Van Morrison, Sir George Ivan Morrison eller bare Van the Man… I dag fyller en verdens aller fineste sangere 75 år. Den gamle grinebiteren fra Belfast har alltid vært mediesky og tilsynelatende sur og tverr, men det får være som det er. Svært få nålevende artister har på samme måte som ham holdt hjulene i gang på vegne av musikken, for ikke å si den gode musikken, og med en musikalitet og stemme som hans er det egentlig bare å følge hans evige mantra om å la musikken ta seg av praten. Få gjør det bedre.

Van Morrison kom sent inn i livet mitt. Det var først med 1987-albumet Poetic Champions Compose at jeg hørte ham første gang. Tror jeg. Det var iallfall den første hele platen med Van Morrison jeg hørte, selv om jeg muligens kunne ha fått med meg «Gloria» eller «Brown Eyed Girl» på et eller annet tidspunkt. Jeg var 21 år gammel og, tror jeg, overmoden for å bli kjent med Van the Man.

Han har fulgt meg siden, gjennom tykt og tynt. Eller er det omvendt? Han har gitt ut en evig strøm av plater; det er blitt 41 studioalbum og seks livealbum ifølge Wikipedia (jeg orket ikke begynne å telle etter, men stoler på at det er riktige tall), og det skal sies at det også er en noe ujevn strøm av plater. Men det er pokker ta meg alltid noe fint på en hvilken som helst ny Van Morrison-plate! Han forvalter arven etter primært svarte amerikansk musikkformer – blues, rhythm’n’blues, soul og jazz – og han gjør det med en instinktiv tilnærming snarere enn intellektuell. Når Van Morrison åpner munnen for å synge og de vakre tonene fra stemmebåndene hans triller ut, er det på sitt beste og mest fortryllende som å gløtte inn i universets evige mysterier. Kall det gjerne en religiøs opplevelse. Jeg er innbitt agnostiker, men når Van Morrison synger blir jeg dratt i retning av at det finnes noe større enn meg. For mange år siden lekte jeg med teorien om at Van Morrison er Vår herres leketøy, en sanger han har plassert på jorden for å glede menneskene like mye som ham selv, og jeg lurer fremdeles på om det kan være noe i det. Stemmen til Van Morrison bærer i seg noe jeg ikke har hørt andre steder.

Ikke dermed sagt at artisten, musikeren og låtskriveren Van Morrison er ufeilbarlig. Gjennom årenes løp har han gitt ut sin skjerv av ubetydeligheter, og de to gangene jeg har sett ham live har vært skuffende affærer. Men platene hans er kommer jeg stadig tilbake til. Fra hans tidlige dager i den irske r’n’b-gruppa Them, via de første solostegene med «Brown Eyed Girl» og den egentlige debutplata Astral Weeks, videre til min første oppdagelse av mannen som altså var med Poetic Champions Compose og helt frem til hans foreløpig siste (og gode) plate Three Chords & The Truth, er Van Morrison en fest av en artist å utforske.

I forbindelse med 75-årsdagen har jeg den siste måneden brukt en del tid på platene hans for å lage den perfekte spillelisten med 75 låter jeg kan kalle favoritter. Det har ikke vært noen enkel, eller liten, oppgave. Skattene skjuler seg mange steder, og ubetydelighetene likeså. At en liste med Van Morrisons beste låter lett kunne oversteget 75 spor sier også seg selv, men jeg synes det har vært et greit utgangspunkt for en essensiell Van the Man-spilleliste. Vi snakker tross alt om nesten syv timer med fantastisk musikk, og hvis vi tar med i betraktningen at det delvis kan være snakk om religiøse åpenbaringer inne i bildet, er det mye å ta inn over seg.

Jeg må få komme med noen få kommentarer til utvalget. For det første: Dette er min personlige liste. Jeg er helt sikker på at mange vil savne sine favoritter, og til dere har jeg bare å si at sorry, dette er mine. Jeg har også blandet inn noen liveopptak, for å vise også den siden av vår mann. Selv om jeg personlig har til gode å se en skikkelig bra Van Morrison-konsert betyr ikke det at han ikke har gjennomført plenty av slike. Særlig to livealbum er gode, It’s Too Late To Stop Now (1974) og A Night In San Francisco (1994). Den siste av disse har ikke den generelle anerkjennelsen som den første, men den er min favoritt. Og endelig: Hvor glad jeg enn er i originalen til «Real Real Gone» fra Enllightenment (1990), har jeg valgt versjonen han spilte inn med Michael Bublé til albumet Duets: Re-working The Catalogue (2015). Den er simpelthen enda mer jublende oppstemt. Jeg vet mange sliter med å ta Bublé helt på alvor, men han har en veldig god stemme og han kan bruke den. Dessuten; synes Van Morrison han er en trivelig duettpartner, skal iallfall ikke jeg protestere.

For en mer dyptgående gjennomgang av Van Morrisons karriere anbefaler jeg å lese Geir Rakvaags hyllest i Dagsavisen her. Geir er den personen jeg vet om som skriver aller finest om Vans musikk, og før jeg er blitt særlig kjent med hver nye plate Van gir ut, er det alltid slik at jeg synes Geirs anmeldelse er hakket bedre enn musikken. Det endrer seg riktignok etter hvert, men Geir Rakvaag har en innsikt som for meg er inspirerende, og han minner meg bestandig på hvorfor så få artister kan måle seg med Van Morrison, selv på en dårlig dag.

Og med det, mine damer og herrer, lar vi musikken tale. God fornøyelse og gratulerer til jubilanten!

Sjekk også: Spilleliste for streitinger