Det forventes ofte mer fra barn av kjente personer enn andre. Er du datter av Johnny Cash har du for eksempel virkelig et kritisk blikk på deg om du bestemmer deg for å lefle med musikk, men jeg skal hilse og si Rosanne Cash aldri har stått i skyggen av opphavet, eller for den saks skyld gjort skam på arven etter stemoren June Carter Cash og The Carter Family – også kjent som The First Family Of Country Music.

I dag fyller Rosanne 65 år og kan se tilbake på en eventyrlig karriere fylt av formidabelt gode sanger og plater. Hun debuterte riktignok med en selvtitulert plate i 1978 som aldri ble utgitt i hjemlandet USA, men den første populariteten kom med oppfølgeralbumet Right Or Wrong(1980) som inneholdt flere av sangene fra debuten og et knippe nyskrevne spor, blant annet «No Memories Hangin’ Round» som var skrevet av hennes unge ektemann, en viss herre ved navn Rodney Crowell, og ble gjort som duett med Bobby Bare. Det ble følgelig en av hennes første hits på Billboards countryliste og på ingen måte den siste.

Selv om det kanskje ikke var noe banebrytende over Rosannes tidlige plater var de om ikke annet solide countryplater, med en til dels poppete slagside. «Seven Year Ache», tittelkuttet fra hennes tredje album (1981), ble hennes første nummer 1-single på countrylistene og flyttet seg over til poplistene der den kunne notere seg for en pen 22. plass på Billboard Top 40. Hun fikk en Grammy for «I Don’t Know Why You Don’t Want Me» fra femtealbumet Rhythm & Romance (1985)  som var hennes første triumf som låtskriver, skrevet sammen med Crowell. Det var den første platen der hun selv hadde skrevet størsteparten av låtene, enten alene eller med forskjellige samarbeidspartnere. Ironisk nok i så måte kom det virkelige gjennombruddet med oppfølgeren King’s Record Shop (1987) der hun bare var involvert i å skrive tre av de ti låtene.

Fra og med Interiors (1990) har det derimot vært en annen skål. Ikke at Rosanne Cash ikke har gjort andres låter etter det, men hun har i langt større grad stolt på egne evner og ikke minst vist at de er der i fullt monn. Hun er en aldeles utmerket låtskriver som – ofte sammen med sin andre ektemann, John Leventhal – skriver kloke sanger om livets mange sjatteringer og har imponert gang på gang. Hennes ellevte album Black Cadillac (2006) er et godt eksempel på strålende tekstarbeid med låter preget av tre tette dødsfall; hennes far Johnny, mor Vivian og stemor June. Albumet åpner med tittelkuttet og disse linjene:

It was a black Cadillac drove you away
Everybody’s talkin’
But they don’t have much to say
There was a black sky of rain
None of it fell
One of us gets to go to heaven
One has to stay here in hell

Hennes neste plate var spesiell på en annen måte. The List (2009) inneholder 12 sanger fra en liste over 100 essensielle countryklassikere Johnny Cash hadde gitt datteren for å utvide kunnskapen hennes om countrymusikk.

Det tar lenger tid mellom hver ny plate nå, men de to seneste – The River & The Thread(2014) og She Remembers Everything (2018) – er proppfulle av plettfrie sanger. Særlig den første av disse oppfatter jeg som spesielt bra, men den andre er også tidvis helt kanon. Rosanne Cash er simpelthen en fantastisk artist og låtskriver. Hun er også – i god countryånd – veldig ofte til stede når venner og kolleger skal hylles, og har bidratt på ymse hyllestkonserter og -album, og figurerer også iblant som gjestevokalist på andres plater.

Jeg har satt sammen en spilleliste med 75 essensielle låter der hun får vist frem både egne og andres låter, og en rekke av dem er fra hennes mange gjesteopptredener, senest hennes hudløse versjon av Tom Waits’ «Time». Coverlåter og gjesteopptredener er i grunnen en like stor del av karrieren hennes som hennes egne plater er det. Og bare for å understreke det: Ingen vil finne på å spørre Rosanne Cash om å bidra på en plate fordi hun er datteren til Johnny Cash. De spør fordi hun er Rosanne Cash. Sånn er det med den saken.