Frode Øverlis musikalske univers (det minner om Pondus sitt)

Spørsmål: Hva hadde Pondus vært uten alle musikkreferansene? Svar: En helt annen serie.

Gjennom 20 samfulle år har Pondus og Jokke kranglet om hvilket band som er best, AC/DC eller Kiss. T-skjorter med logoene til Twisted Sister, Skid Row, Toto og mange andre har figurert i serien, vi har sett spor av Deep Purple og Def Leppard, Saga og Extreme, og ikke minst har Frode Øverli gjennom sitt fyldige persongalleri latterliggjort hip hop og black metal over en lav sko, for ikke å snakke om hvordan U2 har fått gjennomgå.

– Hva er det egentlig med deg og U2, Frode?

– Jeg synes bare det er et skikkelig ræva band, konstaterer han kvikt. Det meste av forakten Frode føler for det irske bandet må The Edge og Bono ta på sin kappe.

– Det finnes jo også gitarister som kan spille her i verden, mener jeg. Og den pompøsiteten til Bono! Han tror jo han er Jesus, sukker Frode Øverli.

Vi sitter på kjøkkenet hos Tronsmo Bokhandel i Oslo der Frode er for å møte fansen og signere bøker. Det er noe han gjør sånn cirka en gang i året, i forbindelse med hver nye bokutgivelse i den «enkle» bokserien som nå er kommet til bind 14, Fjorten av samme sorten. Nylig kom også den store boken i forbindelse med Pondus’ 20-årsjubileum, så i dag er det dobbelt opp. Frode er faktisk i god gang med å signere bøker til alle dem som ikke kan møte opp personlig, men har lagt inn forhåndsbestilling. Tronsmos egen enfant terrible, Terje Thorsen, fôrer Frode med bøker og forteller hvem han skal signere til, om de har ønsket seg tegning eller ikke, og i enkelte tilfeller hva de vil ha skrevet, om det er en konkret hilsen til dem selv eller noen andre. Parallelt med at dette foregår forsøker jeg å holde en samtale om musikk i gang, primært med Frode. Imidlertid klarer ikke Terje å dy seg fra å melde seg inn i samtalen fra tid til annen, spesielt når den penser inn på U2,  så dette er ikke akkurat ideelle intervjuforhold.

Les også: Scener fra et ekteskap – the Pondus edition

– Du elsker å gjøre narr av black metal-artister og -fans, men hvorfor er de så mye verre enn for eksempel Kiss?

– Kiss er selvsagt også noe jeg oppdaget som guttunge, og jeg bet på med søkk og snøre. Og jaggu napper det ikke litt den dag i dag. Mystikken har forsvunnet, men jeg drister meg til å hevde at de har snekret noen helt oppegående rockeklassikere. Black metal blir bare komikveld. Har ledd høyt og lenge, både av musikken og platecoverne.

– Du er ikke så imponert over hip-hop’ere heller?

– Ikke sett meg i gang på hip-hop. La oss bare konkludere med at jeg finner sjangeren 100 prosent uinteressant. Rettelse… 110 prosent.

Og sånn går no dagan. Disco er heller ikke en sjanger Frode nødvendigvis har det aller mest intime forhold til, men i en berømt Pondus-stripe danser vår mann til Village Peoples eviggrønne «Y.M.C.A.» i dritingsfylla. Hvis vi antar at Pondus til en viss grad er basert på Frode selv – enkelte ting tyder jo på det – er dette et realistisk scenario?

– Det flyter sikkert nok alkohol i verden til at det kan skje, sier Frode.

Jeg har bedt ham lage en spilleliste spesielt for dette intervjuet slik at dere som leser dette skal få noe ekstra å hygge dere med. Og selv om ikke Village People er representert her – det hadde jeg ikke regnet med heller – har det sneket seg inn en annen liten luring, discoklassikeren «Shadow Dancing» med Andy Gibb, lillebroren til de tre mer kjente Bee Gees-brødrene Barry, Robin og Maurice.

– «Shadow Dancing» er popkunst fra øverste hylle. Mange vil sikkert stusse litt på dette låtvalget, men skal du ut på gulvet kan du like gjerne gjøre det med stil.

I 2008 var Frode så heldig å få satt sammen sin egen samleplate, Flat fuzzpedal, der han samlet 20 klassikere på én CD. Selv om den solgte i 15 000 eksemplarer blir det neppe noen oppfølger siden ingen kjøper CDer lenger. Derfor kan spillelisten som du finner nederst i saken betraktes som en digital Flat fuzzpedal 2, vel å merke uten Frodes strålende tegninger som prydet cover og booklet på eneren.

– Artig å se at du har tatt med en låt av Saga, et av mine virkelige hatband…

– Saga er et band som har fulgt meg siden tidlige ungdomsår. In Transit-platen åpnet ørene mine, og spesielt den doble gitar/synth-soloen på «Humble Stance» fikk frem gåsehuden. De har nok levert en del uinteressante ting også i årenes løp, men høydepunktene er såpass høye at jeg er villig til å tilgi, unnskylder han seg.

Nå skal ikke jeg krangle på dette. Det er såpass vennlig gjort av Frode å levere denne spillelisten at han ikke fortjener tyn for valgene, og her er da også gullkorn som Van Halens «Panama», Chris Isaaks «Wicked Game», Eagles’ «Life In The Fast Lane» og Steely Dans «Don’t Take Me Alive», for å ha nevnt noen. Men er det én diskusjon som får opp temperaturen i serien til Frode er det når Pondus og Jokke krangler om hvem som er best av AC/DC og Kiss.

– Det er jo veldig konstruert, men diskusjonen finnes.

Frode avstår fra å velge side her, men hva med denne: Beatles eller Stones?

– Beatles, helt klart. Stones var egentlig litt hatband lenge, men de har vokst på meg. Jeg er av den typen som trenger en 20-30 års tid på å la enkelte ting modnes.

– Med unntak av AC/DC, Lenny Kravitz og Zac Brown Band er alle låtvalgene på spillelisten fra godt før millenniumskiftet, og de to førstnevnte kan vel trygt sies å ha hatt sine beste år før 2000. Du hører ikke så mye på ny musikk?

– Jeg hører på nyere ting også, men jeg er nok ikke fyren du ringer til for å få hint og vink om det nyeste som har dukket opp. Der er jeg litt treg. Først nå kan jeg innrømme at grungen sjenket oss to, kanskje tre brukbare låter.

Det smått legendariske bergensbandet Pogo Pops er også med på listen. Er det et utslag av lokalpatriotisme eller kanskje vennskap?

– Pogo Pops har laget noen helt geniale låter. I mitt hode er det merkelig at de ikke er verdensberømt. Igjen snakker vi om stor popkunst!

Ved siden av fotball og familieliv er musikk en av grunnpilarene i Pondus, og det er også en viktig bestanddel i Rutetid, Frodes mer enn vellykkede sideprosjekt som også har eget blad og bokserie. – Det er tydelig at musikk er en direkte inspirasjon til mange Pondus-striper og Rutetid-vitser?

– Jeg refererer ofte til musikk i stripene. Og da gjerne til disse bandene vi vokste opp med på 70- og 80-tallet. Og Pondus er vel ikke fremmed for å rakke ned på hip hop og black metal han heller. Rart det der, svarer Frode tørt.

Han hører alltid musikk når han tegner, når han skriver må han derimot ha det stille. Har han en stor platesamling?

–  Jeg har ikke tallet på antall CDer og plater jeg er i besittelse av, men det blir noen meter. I disse dager blir det mest streaming, men det hender jeg legger stiften nedpå og ruller gjennom en longplayer. Sist ut der: 10cc – Are You Normal?

Les også: Tretti tusen varulver, men bare én Nemi

– Din første musikalske kjærlighet da? Og det er lov å si noe annet enn Kiss eller AC/DC.

– Min første musikalske forelskelse må være «Grevling i taket» av Knudsen og Ludvigsen, tett fulgt av Abba og Smokie. Det ble mer fuzzgitar etter hvert.

– Er det noen artister du liker som vil overraske oss, som går litt på tvers av imaget, for å si det sånn? Eventuelle guilty pleasures?

– Guilty pleasures, hmmm…. Andy Gibb-låten i listen går sikkert inn i den kategorien. Ellers er jeg vel mer allsidig enn stripene min kanskje gir uttrykk for. Gode poplåter funker alltid, enten det er Bee Gees eller Jason Mraz. Og med alderen har jeg oppdaget at jeg er forbausende glad i country. Selv om et band som Eagles har fulgt meg hele veien. Min første LP kjøpt med egne penger var Back To The Egg med Wings. Første CD var Hotel California med Eagles.

Ikke alltid så beinhardt som man kan få inntrykk av altså. Helt til slutt er det et siste spørsmål som krever svar: Hva er greia med «Mustang Sally»? Den gamle Wilson Pickett-slageren figurerer i to Rutetid-vitser, aldeles fullkomne begge to, og da spesielt den nyeste som du kan se over her. Det er muligens min favoritt-Rutetid-vits, og det sier ikke lite.

– Det er bare en litt sliten låt egentlig. Den er jo helt OK, men den er spilt i stykker overalt. Jeg har til og med opplevd at band på danskebåten har nektet å spille den, og det sier jo sitt.

Les også: Steffen Kverneland møter veggen

Med det overlater vi dere til musikkens verden og Frodes spesiallagde spilleliste Flat fuzzpedal 2. Take it away!