I den nydelige «That Song» benytter Frank Hammersland – som så mange før ham – et tog som metafor for døden som kommer for å hente ham. Den tok ham med seg 20. januar i fjor, men før det gikk så galt hadde han klart å spille inn sin siste soloplate. Nesten. To sanger – «Silver Submarine» og «That Song» – sto igjen, og da han en ukes tid før sin død ble merkbart svakere og stemmen ikke lenger sto ham bi, måtte han si stopp. Men han etterlot seg et ønske om at de skulle synges av henholdsvis Marte Wulff og Petter Folkedal (alias Sergeant Petter) for at hans svanesang The Ocean Sleeps Alone Tonight kunne ferdigstilles og utgis slik han så for seg.
That song
That sweet country music
George Jones
Puts me at ease
And the sound
Of a train in the distance
Becoming more and more alive
Petter Folkedals stemme er ikke direkte ulik Frank Hammerslands, og «That Song» glir av den grunn sømløst inn i helheten på en plate som på alle måter er rørende – og fryktelig bra. Frank hadde en omgang med popmelodier som var misunnelsesverdig, men også en instinktiv forståelse for betydningen av et godt hook og kule, litt uventede overganger. The Ocean Sleeps Alone Tonight er full av disse tingene, en sørgelig bekreftelse på at det noen ganger er de beste som går først. Frank befant seg i frontlinjen av popmusikkens vidunderlige verden, og da han forlot den 53 år gammel var det med mye ugjort. Likevel, vi skal være takknemlige for alt han rakk å gi oss, som frontfigur i Pogo Pops og Popium, som samarbeidspartner for en rekke artister, og som soloartist.
«That Song» er slett ikke den eneste av platens ti sanger som berører døden, og toget er heller ikke den eneste metaforen han benytter. I «Shimmer From The Lighthouse» er sangens fortellerperson om bord i en skute han styrer trygt over havet, og her er teksten enda mer hjerteskjærende:
Making the most of
A tidal wave
Setting my sails for tomorrow
Put on my armour
Acting brave
Then I’ll be free
And the days of wine and roses
Eagerly propose that
Love will conquer all
And the shimmer from the lighthouse
Always there to guide us
Hear the boatman’s call
Jeg bare gjetter, men det er vanskelig ikke å tolke teksten til «Steam Train» dithen at det er en hyllest til hans kone, der «hun føles yngre mens han blir eldre» og Frank synger videre at «winter days and winter nights are cold, you’re the beacon in the dark». Det er til å grine av, og i sitt nydelige essay som ble publisert i Klassekampen skriver Franks Pogo Pops-kollega og venn Viggo Krüger at etter at han fortalte bandet om kreften som hadde rammet ham, satte han seg ned og skrev «On Your Side»:
When you’re out there dancing in the moonlight
Wearing your heart on your sleeve
Hanging on to the morning after
Finding out there was no guarantees
And all I ever was
Was on your side
Avslutningssangen «Silver Submarine» som synges av Marte Wulff kan også ses i lys av sykdommen. Det er lett å forestille seg Frank lenket til sykesengen mens han drømmer om en sølvfarget undervannsbåt og Marte synger om «the sound of ’85 when we were glad to be alive» og «all the people joining in the love parade, knowing they eventually will burn and fade away (…) trying to get to Heaven when the bills are paid, acting unaffected in this masquerade today».
Jeg antar at poenget for lengst er klart for alle som har lest helt hit. Dette er en plate laget av en mann som vet han skal dø. Men i stedet for å overgi seg til mørket spyttet Frank døden i hvitøyet og gikk på med krum hals for å skape sitt siste mesterverk. Han sto altså løpet nesten ut, og lyktes i å skjenke oss en siste gave. Som popkomponist var han, om ikke uovertruffen, så iallfall jævlig dyktig, og han var en gentlemanstyv i den gode saks tjeneste. Sangene hans var fulle av referanser til popmusikk skrevet av andre, men først og fremst var de hans egne komposisjoner. Er musikk ditt yrke skal det godt gjøres ikke å bli utsatt for både bevisst og ubevisst påvirkning, og den som går med lupe gjennom de ti sangene på The Ocean Sleeps Alone Tonight, den finner.
Det spiller likevel ingen rolle. Som andre popgenier før ham – eksempelvis Nick Lowe og Per Gessle – blottla Frank ytterst sjelden helt åpenbare «lån». Unntak fantes dog. Jeg «anmeldte» ham til Totto og Kjartan i Stjernepose på NRK P13 for å ha latt seg «inspirere» vel mye av ELOs «Twilight» på sin egen «Down The Milky Way» fra det forrige soloalbumet Atlantis i 2019. Han ble funnet skyldig og dømt til aldri mer å høre på ELO, en straff han naturligvis valgte ikke å etterkomme.
For meg ble aldri Frank Hammersland bedre enn nettopp på Atlantis og på denne oppfølgerplaten, hans fjerde og siste soloalbum. Jeg var glad i Pogo Pops (hvem var vel ikke det?), men jeg satte enda større pris på disse platene der Frank kunne fri seg fra bandformatet og la talentet blomstre i flere retninger. Her tillot han seg å utforske fritt all den musikken han var så opptatt av og som ikke passet helt inn i det mer energiske og stramme trioformatet.
The Ocean Sleeps Alone Tonight er en oppvisning i stor låtskriverkunst, en siste reise over et hav fylt med svakt symfonisk pop, skamløst fengende melodier og god country-feeling. Det er et tenkt mestermøte der Burt Bacharach, Paul McCartney og Kacey Musgraves er på plass, og Frank leder dem til uventede triumfer. Så sørgelig omstendighetene rundt denne platen enn er, er den som man kanskje har forstått ikke noen mørk plate. Her er ingen doom and gloom, kun melankolsk, men likevel oppstemt og – paradoksalt nok – livsbejaende og ellevilt iørefallende popmusikk. Det er heller ikke mange forunt å skrive sanger så gode som de allerede nevnte, samt «The Wheel Inside The Wheel», «The Drive To Paris», «Some Kind Of Misunderstanding», «Must Have Been Yesterday» eller tittelkuttet «The Ocean Sleeps Alone Tonight».
Det er også litt av et band – hans faste The Love Connection med flere – han har brukt til å gestalte disse sangene. Jørn Raknes og Ørjan Liavåg på gitarer og Vidar Ersfjord og Thom Hell på keyboards, Bjarte Jørgensen på trommer og perkusjon, og med god hjelp fra bra folk av typen Marte Wulff og Petter Folkedal, Yngve Sætre, Christine Sandtorv, Harald Frode Unneland, Martin Holmes, Lars Arne Lindland og Per Arne Fjeldstad.
Frank var en hedersmann og en gentleman. Han er dypt savnet, men det er rart med det – våre døde forlater oss aldri, og spesielt ikke de av dem som har brukt sin tilmålte tid på jorden til å lage så gode plater som The Ocean Sleeps Alone Tonight for å ha nevnt ett eksempel. Frank og jeg var aldri omgangsvenner, men et spesielt godt minne er den gangen jeg traff ham og hans kone Silje på Mono og vi gikk bort på Sentrum Scene og så Kacey Musgraves. Det var en nydelig kveld der vi var sammen i begeistringen for en artist vi alle digget, et varmt og godt minne.
Tusen takk for all musikken, Frank. Den lever videre.
