Festaften med Dawes i New Orleans

Dawes + Hiss Golden Messenger
Tipitina’s, New Orleans
17. spril 2016
[usr 6 text=»false»]

Min største musikalske gledesstund i 2015 var californiabandet Dawes’ fjerde album All Your Favorite Bands. Det er en plate som går rett inn i et lydbilde og en låtskrivertradisjon som spyttet ut av alt det beste fra det tidlige amerikanske 70-tall, med Jackson Browne, Warren Zevon og CSNY som viktigste markører.

Nå har jeg endelig vært så heldig å oppleve Dawes live, og ikke hvor som helst heller. Søndag spilte kvintetten (utvidet med en gitarist i forhold til albumet) for et entusiastisk publikum på den legendariske New Orleans-klubben Tipitina’s, et sted som er å regne for vuggen til lokale størrelser som The Neville Brothers og deres like.

Faktisk var dette mitt andre besøk på Tipitina’s. Første gang var da jeg sammen med et betydelig antall journalistkolleger fra BEAT i 1992 var og så nettopp The Neville Brothers. Det er for så vidt en artig anekdote. Det må ha vært omtrent 15 av oss, og på denne tiden hadde vi laget en slags kjøkkenbordversjon av BEAT i to år uten at noen fikk lønn. De få pengene vi hadde tjent på virksomheten ble nå overført til en «belønningsreise» for hele redaksjonen – Eirik Mosveen, Knut Eivind Straume, Tom Skjeklesæther, Tor Milde, Torgrim Eggen, Sindre Kartvedt som fløy inn fra Los Angeles og en rekke andre – og da vi ankom New Orleans fant vi ut at The Nevilles skulle spille neste kveld. Husker jeg ikke feil tok Skjekle ansvar og ringte hjem til PolyGrams promotionansvarlige (eller «promobabe») Elly Joys som på et eller annet merkelig vis klarte å få hele gjengen på gjesteliste på Tipitina’s. Elly hadde med andre ord god kontroll på sitt amerikanske kontaktnett, og konserten er fremdeles en av mine aller største liveopplevelser. Den var intet annet enn magisk.

Nok om det! Muligens var ikke søndagens konsert med Dawes fullt så magisk, men den var jævlig god. Dessuten fikk vi en super oppvarmingsact i Hiss Golden Messenger som leverte et knakandes godt countryrocksett. Tommelen til de grader opp, med andre ord.

Hiss Golden Messenger er for dem som ikke kjenner til dem et strålende orkester fra North Carolina anført av sangeren/låtskriveren MC Taylor. De var fem på scenen, Taylor inkludert, og sant å si er jeg ikke helt på fornavn med så mange av låtene deres. Jeg skal derfor nøye meg med å si at alt var veldig bra, men at det var en smule komisk at Taylor som strengt tatt overlot det viktigste gitararbeidet til to kolleger, var den som skiftet gitar fra låt til låt. Om han synes det er litt karslig å være gitarhelt, bør han muligens vurdere å ta rollen mer alvorlig. Det til side låt de totalt åtte låtene ganske så utsøkt, og Taylor har et band i ryggen som gjør ære på det som utvilsomt er utmerket låtskriverkunst.

Men så var det Dawes da! Taylor Goldsmith er frontmannen, og utgjør sammen med broren Griffin på trommer kjernen i bandet. Og Taylor ER gitarhelt, selv om han heller ikke er fremmed for å overlate rollen til sin like dyktige co-gitarist Duane Betts. Betts er ikke med på plate, men han har fått en plass i liveutgaven av Dawes som bør gjøre ham til fullverdig medlem. Han er en utmerket sidemann for Goldsmith når han trekker seg litt til side selv.

Sjekk denne: Dawes covrer Warren Zevon

Konserten åpnet dønn enestående med «Things Happen», åpningslåta fra All Your Favorite Bands, og den fantastiske «From A Window Seat» fra 2013-utgivelsen Stories Don’t End. Du snakker om kanonstart, og Taylor Goldsmith var fra første stund en strålende opplagt, inkluderende, blid og profesjonell performer. Han gjorde sitt ytterste for å smigre det lokale publikummet, og han lyktes. Tipitina’s tok ham og bandet meget vel imot (for andre gang, kunne han fortelle), og publikummerne som sto rundt oss var i hundre. De også.

Jeg savnet én låt, den nydelige «I Can’t Think About It Now» fra det siste albumet, men ellers fikk jeg alt jeg ønsket meg og vel så det. Et mulig høydepunkt var «Somewhere Along The Way», også fra All Your Favorite Bands, og andre sanger som «Don’t Send Me Away», «Now That It’s Too Late, Maria», «All Your Favorite Bands», «Time Spent In Los Angeles», «Fire Away» og «When My Time Comes» låt helt strålende. Alt i alt var aftenen som en slags hyllest til mye av den beste musikken som ble skrevet og fremført på 70-tallet, av folk som Neil Young, Warren Zevon, Elton John, Jackson Browne, Eagles og tilsvarende størrelser, men alt vi hørte var Taylor Goldsmith-originaler. Han er en sykt bra låtskriver, og hvorfor Dawes ikke er allemannseie er meg en gåte. Hadde det vært NOE SOM HELST rettferdighet her i verden, så…

Les også: Anmeldelse av det siste Dawes-albumet