Et stort fortellertalent er født
En ny tegneserie skildrer livet og karrieren til spritsmugleren Johannes Sigfrid Andersen på, heh, forbilledlig vis. Debutanten Kristian Krohg-Sørensen har gjort en formidabel jobb med å gjenskape det gamle Kristiania og Andersens virke i tekst og bilder. Andersen ble kalt Gulosten fordi moren hans sendte ham pakker med gulost hjemmefra til den beryktede oppdrageranstalten på «djeveløya» Bastøy, og kallenavnet fulgte ham selvsagt videre gjennom livet: «En gang Bastøygutt, alltid Bastøygutt», heter det.
Liv i helvete er første del av en trilogi om Gulosten. I tilbakeblikks form blir vi med til hans tidlige år, fra han som 16-åring på Bastøy får vite at moren døde en uke tidligere og ble begravet samme morgen. Året er 1914, og et raseriutbrudd fører Gulosten til mørkearresten der han sultestreiker i protest mot de umenneskelige forholdene. Men bestyreren kvitter seg med ham og får sendt den unge Andersen til sjøs med skuta S/S Lapwing som seilte ruta Horten-Dublin-Pensacola.
Krigen bryter ut mens skipet er i Florida, men det kommer seg tilbake over Atlanteren, først til Liverpool, og deretter helt hjem. Gulosten ankommer Kristiania uten noe sted å bo, men med et håp om jobb og hyra fra sin korte sjømannskarriere i lomma. Han møter sin kommende kone Lovise som serverer på Lompa (Restaurant Olympen, alltid kalt Lompa, har eksistert i Grønlandsleiret 15 siden 1892.), får seg ærlig arbeid, og det går godt for den lille familien. En stund. Brennevinsforbudet i 1916 signaliserer dårligere tider, og det norske børskrakket i 1920 gjør ting virkelig ille, og fører etter hvert Gulosten mot en karriere som spritsmugler.
Historien er tegnet og fortalt aldeles glimrende av Kristian Krohg-Sørensen som med Liv i helvete debuterer som tegneserieskaper. Han har en karikert strek og benytter svart-hvitt som et gjennomtenkt grafisk virkemiddel. Selv om dette er en historisk tegneserieroman gir den ikke inntrykk av å være «kjedelig-akademisk». Krohg-Sørensen blåser liv i både figurer og tegninger som gjør at leseren sitter klistret, og han bruker dialekter og sjargonger på en fin måte. Han er rett og slett et strålende nytt fortellertalent. Jeg kan knapt vente på de to neste bindene i historien om Gulosten.
Det åpenbare spørsmålet som må stilles til slutt, er dette: Står vi overfor en ny, kanskje til og med første, gullalder innen «seriøs» norsk tegneseriekunst? Med første bind av Kabicek/Agdestein/Skandfers serie Krüger & Krogh, Brennpunkt: Oslo, og nå Gulosten, er det så avgjort lov å håpe.
Kristian Krohg-Sørensen
Gulosten – Liv i helvete
No Comprendo Press, 96 sider
