Tom Russell strømløst
Rockefeller
14. february 2016
[usr 6 text=»false»]

Det har alltid vært spennende å følge Tom Russell. Jeg mener helt seriøst at han er av vår tids mest betydelige låtskrivere, men dessverre er det ikke så mange som har fått det med seg. For meg er det helt naturlig å nevne Russell i samme åndedrag som for eksempel Bob Dylan, Bruce Springsteen og Leonard Cohen. Det disse fire har felles er at de skriver låter med en tung litterær slagside, at de i sine sanger forteller historier som tåler sammenligning med hva en skjønnlitterær forfatter bedriver, og at tilnærmingen deres til låtskriverfaget er en helt annen enn om de jaktet hitsingler. De opererer i sine egne musikalsk felt, på siden av popmusikken, på siden av countrymusikken, til og med på siden av rocken, selv om de når det passer dem sneier innom alle tre sjangere og flere til. Det ligger da også en begrensning i å båssette dem musikalsk som man bør ta med i betraktningen. Dette er artister som kan lene seg på jazz i det ene øyeblikket, blues i det andre, country i det tredje, folk i det fjerde. Med mulig unntak av Cohen er de også en slags kronikører av Amerika generelt og den amerikanske drømmen spesielt, som oftest representert ved jakten på den – en nasjonal higen der slett ikke alle lykkes. De trenger dypt ned i et mytisk amerikansk landskap, befolket av cowboyer og indianere, trubadurer og sirkusfolk, rotløs ungdom og gamle tradisjonalister, helter og banditter (noen ganger er det vanskelig å skille den ene fra den andre) og bekjenner seg til en kulturarv som strekker seg lenger og går dypere enn den unge nasjonen som er De forente amerikanske stater kanskje skulle tilsi.

I går var jeg på en såkalt «strømløs-konsert» med Tom Russell etter modell fra MTV Unplugged-konseptet. Her stilte Russell og hans ferske musikalske makker, gitaristen Max De Bernardi (også kjent fra Red Wine Serenaders), med hver sin akustiske gitar og mikrofon, foran et voksent, dannet og ikke minst lydhørt publikum. Russells norgesbesøk har dessverre blitt færre med årene (på 80-tallet hadde han månedslange engasjement på Gamle Christiania), men han har stadig en liten og trofast fanskare. Jeg møtte en del kjente i går, for å si det på den måten, gamle venner som har vært på Tom Russell-konsert før.

I fjor ga han ut dobbelt-CDen The Rose Of Roscrae, en storslått og episk «folk-opera» som er å betrakte som siste del av en trilogi som fra før teller The Man From God Knows Where (1999) og Hotwalker (2005). Av de tre platene er utvilsomt The Rose Of Roscrae den mest omfangsrike. Den ledsages til og med en av bok – en libretto – der tekstene er trykket i sin helhet, persongalleri er forklart, historiens bakgrunn blir beskrevet og musikerne presentert. Den har vært vanskelig å få tak i, men Russell hadde med seg noen eksemplarer som han solgte i går. Siden jeg ikke har gått albumet så nøye etter i sømmene skal jeg vokte meg for å legge ut i det vide og det brede om det, men det er fascinerende saker. Av de totalt 52 sporene er 25 nye Russell-låter, og mye er det som i hip hop-verdenen kalles «skits», små eller store lydspor som gir bakgrunn og kontekst og binder det hele sammen.

Les også: Intervju med Bjørn Kulseth

Gårsdagens konsert besto av to sett à omtrent en time. Det første var viet smakebiter fra The Rose Of Roscrae og ble avsluttet med en eldre Russell-komposisjon, cowboysangen «Tonight We Ride» fra 2004-utgivelsen Indians Cowboys Horses Dogs. I mannens svært innholdsrike katalog finnes mye cowboymusikk og cowboypoesi spredt rundt omkring, og han ga sågar ut et rent sjangeralbum, Cowboy Real, i 1991. The Rose Of Roscrae bærer undertittelen A Ballad Of The West og forteller i lange, episke drag historien om 16 år gamle Johnny Dutton som forlater sitt hjemlige Irland og drar til Amerika i jakten på et bedre liv. Johnnys historie er lik historien til millioner av andre unge kvinner og menn som rykker opp fra fattige kår for å finne noe bedre, og som sådan er den også tidløs.

Russell er nesten som en stand up-komiker der han står foran sitt beskjedne publikum. Han stortrives med å fortelle anekdoter og skrøner mellom sangene, og rett som det er stanser han opp midt i en låt for å dra en ekstra vits eller understreke et poeng. For å si det som en venn av meg gjorde, så jobber han for pengene. Han er entertainer inn til beinet, om enn på en annen måte enn Dean Martin eller Jerry Lee Lewis, og trives svært godt på scenen. Det er mulig han scorer noen billige poenger her og der, men dette er en hyggestund for alle tilstedeværende. Før vi vet ordet av det er første sett ferdig og forsvunnet som dugg for solen, og The Rose Of Roscrae er så godt presentert som det lar seg gjøre i løpet av en liten time.

Kveldens andre sett er mer greatest hits-preget, om Tom Russell hadde hatt noen hits da. Det er like fullt en time med gamle kjenninger, flere av dem etter hvert udiskutable klassikere, fra «St. Olav’s Gate» skrevet i Oslo på Gamla-tiden, til fantastiske «Blue Wing», en av hans aller beste sanger noen sinne. Han gjør i løpet av kvelden et gjentatt poeng ut av at han ikke har tenkt å spille sin mest kjente sang, «Gallo Del Cielo», og dessverre holder han løftet. Det er dog ikke vanskelig å forstå at han velger den vekk. Det er en sang han har sunget og spilt flere ganger enn han er i stand til å telle, så vi tilgir ham. Heldigvis får vi andre perler som «Navajo Rug» og «East Of Woodstock, West Of Vietnam», og vi får en heidundrande «Who’s Gonna Build Your Wall», for tiden aktualisert ved Donald Trumps ambisjoner om å bygge en diger mur langs hele grensen til Mexico. Helt til slutt spiller han en flott versjon av Warren Zevons vidunderlige dopsang «Carmelita».

I den grad det var noe feil med kvelden må det ha vært at konserten var for kort. To sett på i underkant av en time går fryktelig fort i selskap med en taletrengt og underholdende artist, og det var en fryd å være vitne til Max De Bernardi som spiller gitar som om han har Djevelen i hælene. Det er nok mange som savner partnerskapet med Andrew Hardin som Russell holdt lag med til langt inn på 2000-tallet, men De Bernardi er neimen ikke snau han heller. Han fikk også trå til med en gnistrende versjon av Blind Blakes «Come On Boys, Let’s Do That Messin’ Around» som flyttet seriøst på seg.

Det er all grunn til å være fornøyd med Russells strømløse show. I kveld spiller han i Halden, i morgen i Bergen, og på onsdag i Trondheim. Be there if you can!

Les også: Anmeldelse av første episode av HBO-serien Vinyl