Litteraturen har de siste 20 årene fostret karakterer som Bridget Jones og Nynne som har gitt sammenligningsgrunnlag for alle barnløse, single jenter med hedonistiske tendenser, av den typen som aldri helt blir «voksne». Den danske forfatteren Stine Pilgaards smått burleske debutroman om en navnløs kvinne i samme kategori har samme tematikk, men språklig minner den lite om Helen Fielding og Henriette Linds skriverier. Pilgaards språk er konsist, økonomisk, skarpskårent og i visse passasjer forsøksvis poetisk. Og der Fielding og Lind er tydelige historiefortellere, er Pilgaard adskillig mer fragmentarisk.

I Min mor sier møter vi fortellerstemmen, tilhørende en ung kvinne fra Århus i slutten av 20-årene som nettopp er dumpet av kjæresten. Hun flytter hjem til sin far som er prest og Pink Floyd-entusiast og hans nye kone, mens moren konstant hakker på henne, bestevenninnen Mulle (den eneste vi får vite navnet til) forsøker å analysere situasjonen hennes, og hun med vekslende hell forsøker å få legen sin til å diagnostisere det hele. Her snakker absolutt alle forbi hverandre, glade som de er i å høre sine egne stemmer, og misforståelser blandes med komikk og små absurditeter.

Boken er fortalt i korte, fra en til tre sider lange kapitler, i stream of consciousness-format. Hele tiden refereres personene til kaldt og nøytralt – «min far», «min fars kone», «min mor», «min mors mann» – mens fortellerpersonen forsøker å forklare hva som foregår. Pilgaard har lagt inn et antall «Monologer fra en sjøhest» blant de «vanlige» kapitlene, og her inntar hun en mer poetisk form. Sjøhesten er langtidshukommelsen, og kroppens indre organer skildres på oppfinnsomt vis.

Min mor sier er raskt lest med sine knappe kapitler og totalt 160 sider, men den er både underholdende, morsom og smart, utmerket oversatt av Erlend Loe.

Stine Pilgaard

Min mor sier

Pelikanen forlag