Dobbel dose Corto Maltese

Hugo Pratt
«Corto Maltese – Fabelen om Venezia »
(Minuskel Forlag)
[usr 6 text=»false»]

Hva er fakta, og hva er fiksjon? Hva er drøm, og hva er virkelighet? Det første spørsmålet er naturlig i forbindelse med et hvilket som helst Corto Maltese-album og i en hvilken som helst skjønnlitterær sammenheng for øvrig. Det andre spørsmålet er for de mer filosofisk anlagte, men like fullt et uunngåelig spørsmål i møte med de to fortellingene Sibir og Fabelen om Venezia.

Det er det lille forlaget Minuskel ved Alexander Leborg som har satt seg fore å utgi Hugo Pratts samlede produksjon av Corto Maltese på norsk. Armert med den dyktige oversetteren Jon Rognlien har han tatt et kulturansvar på alvor, det samme ansvaret Cappelen og Egmont i sin tid sviktet ved å gi seg før de nådde mållinjen. Få tegneserier er nemlig kulturhistorisk viktigere enn Corto Maltese.

Leborg har nå utgitt bind 7 og 8 om den venetianske lykkejegerens eventyr, og serien forventes sluttført neste høst. Da skal i alt 12 bind foreligge på norsk, og det er de offisielle italienske albumutgivelsene som ligger til grunn for Minuskels utgivelser. Albumene foreligger i en rekke forskjellige versjoner, der det er betydelig disharmoni i forhold til formater og sideutsnitt, farger eller ikke farger og så videre. Pratt selv var for øvrig ikke helt konsekvent, men Minuskels album er alle i sort-hvitt, med fire seriestriper per side.

Det siste innebærer at jeg for første gang har lest Fabelen om Venezia i «offisiell» versjon. Den er tidligere utgitt både på norsk og dansk i farger, med tre striper per side. Forskjellen til den «nye» versjonen er enorm, og jeg foretrekker definitivt Minuskels versjon. Det er helt tydelig at det er denne Pratt har villet presentere. Tablåene gir en helt annen og tydeligere mening, og flyten i fortellingen er klarere.

Les også: Anmeldelse av Corto Maltese bind 1 og 2

Sibir ble opprinnelig utgitt i 1974 og er en tidvis ellevill røverhistorie om jakten på et tog fylt med den russiske keiserfamiliens skatter. Året er 1918, og Corto og hans underlige og utvilsomt psykopatiske våpendrager Rasputin er blant dem som virvles inn i fortellingen. Corto på oppdrag for det hemmelige kinesiske selskapet De røde lykter, Rasputin som alltid for egen vinnings del. Admiral Koltsjaks «gulltog» er lastet med den russiske statskassen etter at tsarfamilien ble slaktet, og toget som nå befinner seg ved grensen til Mongolia tiltrekker seg oppmerksomhet fra alle kanter.

Som alltid setter Hugo Pratt eventyret sitt inn i en troverdig historisk ramme. Toget med skatten eksisterte, og flere av bipersonene (og enkelte hovedpersoner) er skikkelser fra virkeligheten. Blant de viktigste aktørene er den mytiske baron Roman von Ungern-Sternberg, en antibolsjevistisk generalløytnant i den russiske borgerkrigen (1917-1922) som senere dukket opp som uavhengig krigsherre og møtte sitt endelikt i Mongolia i 1921. Kosakklederen Semjonov og den kinesiske general Chang er også historiske figurer.

I tillegg til De røde lykter som engasjerer Corto Maltese (og indirekte Rasputin) er kinesiske krigsherrer, mandsjuriske banditter, de allierte i Sibir og andre hemmelige selskap involvert i jakten på gullet.

Det er en salig røre, og Hugo Pratt benytter i alt 99 tegneseriesider på å fortelle historien. Det gir ham tross alt god tid, og han benytter i sedvanlig stil mye av denne til å gi en klassisk røverhistorie mer enn et skjær av poesi. Dette er kanskje det jeg setter aller størst pris på i Pratts serier, og i fortellingene om Corto Maltese i særdeleshet. Han fletter inn filosofisk undring og komplekse persontegninger, og benytter virkemidler som spenner fra velkomponerte sort/hvitt-flater og skyggespill til skjønnlitterære sitater, religiøse referanser og symboltegninger. Å lese en Hugo Pratt-serie er aldri kjedelig. Det er alltid noe å utforske i tegningene eller gruble over i handlingen, på flere plan. Her er lag på lag med referanser uten at det går på bekostning av fortellingen.

Handlingen i Sibir utspiller seg i årene 1918-1920, så til sammenligning er Fabelen om Venezia som et slags kammerspill. I løpet av noen aprildager i 1921 stifter vi bekjentskap med den gryende fascismen representert ved den uhyggelige Umberto Stevani og hans lille kompani av sortkledde likesinnede i organisasjonen La Serenissima, oppkalt etter den tidligere republikken Venezia. Vi havner også i frimurerlosjen Hermes som får uventet besøk av Corto når han ramler ned gjennom taket under et av møtene deres.

Les også: Anmeldelse av Corto Maltese bind 3 og 4

Corto Maltese er i Venezia på grunn av en gåte hans gamle venn, den avdøde baron Corvo har sendt ham mange år tidligere: «Den greske løven feller sitt nordlige ormeskinn i Venezias tåkedis.» Baronen levde også i virkeligheten. Han var en engelsk dikter hvis egentlige navn var Frederick William Rolfe som døde i Venezia i 1913.

Det har altså tatt Corto mange år å dra til Venezia for å forsøke og løse gåten den selvutnevnte baronen etterlot ham. Den skal føre ham til smaragden «Salomos kraveben», som opprinnelig ble stjålet fra Alexandria i Egypt av de venetianske kjøpmennene Buono de Malamocco og Rustico da Torcello i år 828. De smuglet det ut under legemet av evangelisten Markus og et lass svinekjøtt, og smaragden fikk et rotete eierskap frem til år 904. Etter det finnes ikke lenger spor etter den. Det antas at den fremdeles er i Venezia, men ingen vet det med sikkerhet. Baron Corvo som også i virkeligheten elsket narrespill vekker Corto Malteses nysgjerrighet.

Med sine 51 sider er Fabelen om Venezia adskillig kortere enn Sibir, og dessuten noe mindre actionpreget. Albumet som opprinnelig er fra 1977 viser en Hugo Pratt i klar utvikling, som her forfiner og perfeksjonerer de mer poetiske aspektene ved sin kunst. Til tross for det begrensede sidetallet er mer av innholdet av filosoferende, undrende karakter.

Det er ikke dermed sagt at Fabelen om Venezia er fattig på action. Renkespill, mord og sinnssykdom er ingredienser i et spennende handlingsforløp som også må leses som en kjærlighetserklæring til Venezia. Pratt tilbragte størsteparten av sin barndom i den gåtefulle byen, og alle som noen gang har vært der vet at Venezia er en by full av hemmeligheter. Den gir heller ikke slipp på hemmelighetene sine uten videre, og Cortos søken etter «Salomos kraveben» er uttrykk for dette.

Tegnestilen i dette albumet må også fremheves. Måten Pratt skildrer Venezia på er helt spesiell, der han benytter refleksjonene i kanalens stille speil som sitt lerret, og langstrakte skygger strekker seg oppover husveggene som spøkelser i lyset fra nymånen. Det bidrar ytterligere til albumets særegne, nattlige stemning.

Les også: Anmeldelse av Corto Maltese bind 5 og 6

Men om Fabelen om Venezia er satt i en historisk ramme, gjenstår fremdeles spørsmålet om handlingen er drøm eller virkelighet. La meg forklare.

Den første siden i Sibir foregår i Venezia. Den aller første tegningen viser en forseglet steinbrønn og en tekstblokk der følgende står å lese: «I Venezia finnes det tre skjulte, magiske steder: Ett i Vennekjærlighetens smug, ett ved Maravegia-broen og ett i Marrani-smuget, like ved Sankt Jeremias i den gamle gettoen. Når venetianerne er lei av makthaverne, går de til et av disse stedene, åpner en dør innerst i en gård og forsvinner for alltid til et vakkert sted, en annen historie.»

Det viser seg at Corto er hos yppersteprestinnen Gyllenmunn som leser horoskopet hans, før han sovner og våkner i Hong Kong. Her hevder han at han tenkte på Venezia og Gyllenmunn når den kinesiske vismannen Langt Liv spør om han sover.

Spoler vi så helt frem til den aller siste ruten i Fabelen om Venezia inneholder den en tegning av den samme brønnen som i første rute i Sibir, og dessuten den samme tekstblokken – med et lite tillegg som sier at også malteserne trer ut av historien iblant når de blir lei av makthaverne. Tre år er gått, men har Corto drømt alt sammen, både om gulltoget og smaragden? Er det Hugo Pratt som narrer leseren? I så fall, med hvilken hensikt?

De to historiene henger tilsynelatende ikke sammen, men begynnelsen på den ene kan altså betraktes som slutten på den andre, lik det uendelige universet. Begynner det bare igjen der det slutter?

Er dette Pratts måte å signalisere at historiene hans kun er nettopp det, altså historier. På slutten av Fabelen om Venezia stiger Corto ut av handlingen, som lederen for en teatertrupp, og henvendt til leseren presenterer han det øvrige rollegalleriet. Klokken har slått midnatt til 25. april, og han takker alle for at de var med ham i fabelen, inkludert de som har mistet livet i løpet av handlingen som nå er høyst levende. På aller siste side ber han om å få gå ut av historien og inn i en annen, et annet sted, før vi er tilbake ved steinbrønnen i siste rute.

Dette er lekne fortellergrep som åpner for ymse tolkninger. I løpet av de gjenstående fire bindene om Corto Maltese skal Pratt bli enda mer eksperimentell, og Cortos anmodning blir fulgt. Han blir ledet inn i nye historier, andre steder. Det er derfor bare å glede seg til 2018 og de siste utgivelsene.

Les også: Stor Hugo Pratt-utstilling i Bologna