U2 – elsket og hatet. Om ikke annet er få likegyldige til de irske gullguttene som har inntatt verdens konsertarenaer med pompøse virkemidler. Selv ble jeg umiddelbart fan da albumet Boy ble utgitt i 1980. U2 føyde seg pent inn i rekken av andre artister jeg hørte på som The Cure, Echo & The Bunnymen og Comsat Angels, alle band som fremførte mørk postpunk, tidvis av det svært mørke og dystopiske slaget, men først og fremst som en videreføring av den musikalske omveltningen punken hadde besørget. Med låter som «I Will Follow» og «Another Time, Another Place» åpnet Bono, The Edge, Adam Clayton og Larry Mullen Jr. opp nye dører der lyden av en ny tid strømmet mot meg.

Første gang jeg så dem live var på Kalvøya i 1983, og jeg husker Bono fløy frem og tilbake på scenen med sitt store hvite flagg og sang låter fra War, et album som for meg virkelig befestet U2 som en kraft å regne med etter det skuffende andrealbumet October. I 1984 ga bandet ut The Unforgettable Fire. De hadde sagt et foreløpig farvel til produsent Steve Lillywhite og i stedet hyret inn Brian Eno og en ung spirrevipp ved navn Daniel Lanois som skulle vise seg å bli en av verdens viktigste produsenter i årene som fulgte. Det «nye» U2 varslet et frontalangrep på det amerikanske markedet som fikk sin endelige forløsning tre år senere da bandet erobret USA – og resten av verden – med The Joshua Tree. Turneen som fulgte ble dokumentert på film og plate under tittelen Rattle And Hum. En undervurdert plate, spør du meg.

I 1991 kom det som i mine ører er det siste gode U2-albumet, Achtung Baby. Til gjengjeld er det muligens også deres sterkeste noensinne. Deretter synes jeg bandet mistet fokus fullstendig, muligens blendet av egen suksess, muligens av andre årsaker. Utallige er de nyhetsbulletiner som har vært skrevet om U2 som har famlet seg vei i studio der vi har kunnet lese at «NU, jävlar har det løsnet», etterfulgt av et «Nei, det hadde visst ikke det likevel» noen måneder senere. Zooropa (1993), Pop (1997), All That You Can’t Leave Behind (2000), How To Dismantle An Atomic Bomb (2004) og No Line On The Horizon (2009) har alle på sine vis vært skuffelser. Bandets to siste plater, Songs Of Innocnce (2014) Songs Of Experience (2017) med titlene «lånt» av William Blake, har jeg ikke en gang orket å gjøre meg kjent med, så kjedelige er de.

Men når alt kommer til alt har U2 gitt meg så mange gode opplevelser at jeg ikke kan annet enn fortsatt å elske dem. Det hjelper å se for seg bildene av de fire unge mennene på baksiden av coveret til Boy, håpefulle og entusiastiske, klare for å gi seg verden i vold. The Edge patenterte til og med sin egen gitarlyd som er kopiert av talløse gitarister og fremdeles er bandets fremste kjennetegn, muligens ved siden av Bonos tidvis enerverende, men stadig kraftfulle og myndige stemme. Forresten fyller han 59 år i dag, så la meg benytte anledningen til å gratulere. Her er så mine U2-favoritter for den som er interessert.

Sjekk også: Årets desidert beste låt til nå