Det store Paddy McAloon-intervjuet

Ikke engang alvorlige hørselsproblemer hindrer Paddy McAloon (61) i å lage ny musikk. Takk og lov! De som kjenner meg – og noen som ikke kjenner meg også – vet at jeg er veldig glad i Prefab Sprout som med årene er blitt et slags alias for Paddy. Det er nemlig ikke mulig for ham lenger å samarbeide med andre musikere i særlig grad. Hans sterkt svekkede hørsel innebærer at han må gjøre alt på sin helt egen måte.

Paddy McAloon er kommet ut av dvalen i forbindelse med relanseringen av I Trawl The Megahertz, platen han i 2003 ga ut under sitt eget navn, som sitt første og siste soloalbum. Nå er det remastret og gjort ekstra lekkert, og nyutgitt under Prefab Sprout-navnet. I den forbindelse har plateselskapet hans – som igjen er Sony Music etter noen års fravær – fått Paddy med på å gjøre noen få intervjuer, blant annet med yours truly. Jeg har knapt gledet meg mer til et intervju i mitt liv, og selv om det kun skal gjøres på telefon er jeg superspent og full av forventninger.

Han er da også vennligheten selv. Jeg klarer å tyne intervjutiden fra en halv time til 50 minutter, og Paddy svarer villig vekk på alt jeg lurer på. Dessverre ble jeg sittende igjen med en lang liste spørsmål jeg aldri rakk å stille, men sånn er det. Et intervju med Paddy McAloon er når alt kommer til alt noe jeg strengt tatt ikke hadde turt å håpe på, så dette er stort for meg.

I Trawl The Megahertz er det første i en serie remastrede Prefab Sprout-album som sannsynligvis vil se dagens lys de nærmeste par årene. Skal vi dømme ut ifra Sonys første nye vinylutgivelse står fansen for en fest av et reutgivelsesprogram. Albumet har fått et nytt og oppgradert cover på nydelig glanset papp med nye liner notes skrevet av Paddy selv, liner notes som letter ganske mye på det mystiske sløret som bestandig har hvilt over Prefab Sprout-navnet. Riktignok er det ingen bonusspor her, men det er lov å håpe at de kommende nyutgivelsene av klassikere som Steve McQueen, Jordan: The Comeback og Andromeda Heights vil inneholde B-sider og andre rariteter. I og med at I Trawl The Megahertz opprinnelig ble utgitt av EMI-selskapet Liberty, er det å anta at den nye avtalen med Sony Music også omfatter platene de opprinnelig ikke ga ut.

I Trawl The Megahertz er en spesiell plate i Prefab Sprout-sammenheng, og derfor ble den også først lansert som et soloprosjekt. Paddy hadde fått diagnosen netthinneavløsning som uten rett behandling kunne blindet ham hundre prosent. Mens han lå til rekonvalesens etter en operasjon ble han inspirert til å lage platen som består av det 22 minutter lange tittelkuttet som er et klassiskinspirert stykke med kvinnelig voiceover, samt åtte kortere, for det meste instrumentale, komposisjoner.

– Jeg hadde behov for å lage en plate der jeg slapp å høre meg selv og min egen stemme. Hele prosjektet begynte med at jeg hørte lydbøker og radio, men savnet et musikalsk aspekt, forteller Paddy McAloon over telefon fra sitt hjem i Durham litt sør for Newcastle i Nordøst-England.

I Trawl The Megahertz er en bemerkelsesverdig plate. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forsto den da den opprinnelig ble utgitt. Iallfall var jeg ikke spesielt interessert i å forstå den, mer opptatt av annen musikk som jeg da må ha vært, uten at jeg kan huske hva det var. I ettertid synes det merkelig. Jeg har hørt på musikken til Paddy i 35 år, mye og regelmessig, så du skulle tro hva han enn ga ut ville gjøre meg nysgjerrig.

I et nylig intervju med det britiske musikkmagasinet Mojo sa Paddy at det faktisk kunne være av det gode at I Trawl The Megahertz falt litt utenfor da den først kom, i den forstand at den derfor kan bli gjenstand for mer oppmerksomhet nå. Og kanskje var dette lappeteppet av et musikalsk prosjekt litt forut for sin tid? Man skulle tro det var et bedre klima for musikk av denne typen i dag med tanke på den enorme populariteten til neoklassiske artister som Ólafur Arnalds og Max Richter?

– Det er mulig, men en ting jeg må si aller først er at jeg ikke sammenligner meg med neoklassiske komponister som disse. De opererer i en helt annen sfære enn meg. Men det er ofte slik at noen plater trenger mer tid på å bli forstått på riktig måte og verdsatt for hva de er enn andre. Jeg tror ikke opplaget på den originale utgivelsen var så stort heller, og det er ikke så mange eksemplarer tilgjengelig slik at veldig mange Prefab Sprout-fans ikke kjenner den. De som hørte den da den kom – og dette tror jeg gjelder for alle artister og ikke bare meg – ble kanskje litt skuffet og savnet kanskje bassen, de lyse harmoniene til Wendy (Smith) eller bare en enkel melodi. Da blir gjerne den umiddelbare responsen nettopp skuffelse, og det tror jeg skjedde her. Men igjen, dette var bare et eksperiment fra min side, et forsøk på å gjøre noe annet, sier Paddy og insisterer på at han ikke sammenligner seg selv med klassiske komponister.

I Trawl The Megahertz ble altså til som en slags nødvendighet for Paddy. Det var en plate han ville hatt behov for da han var syk, men som ikke fantes. Derfor måtte han lage den. I dag gir det meg fullkommen mening, og jeg er også i langt større grad kapabel som lytter til å sette pris på den vakre musikken, med strykere og treblåsere og den kjølige stemmen til amerikanske Yvonne Connors som resiterer små, løsrevne monologer som med litt godvilje også kan bindes sammen til en litt skjør helhet.

Men hvem er Yvonne, og hvorfor valgte Paddy å benytte en amerikansk stemme i stedet for en britisk?

– Jeg ville opprette en avstand mellom meg selv og dette materialet som jeg hadde funnet. Jeg ville lage en Prefab Sprout-plate som ikke involverte meg selv, og ikke minst ville jeg oppleve å høre en plate jeg selv hadde laget uten å bli plaget av min egen stemme. Jeg startet med disse fragmentene av ord og setninger som jeg hadde funnet, og det ble til en tekst. En kvinnestemme jeg hørte i et radioprogram sa «Your daddy loves you very much. He just doesn’t live with us anymore.», og det var utgangspunktet mitt. Den stemmen jeg hadde hørt var engelsk og ikke amerikansk, men jeg trengte noen som kunne få alt dette til å fungere, og jeg hørte for meg en amerikansk stemme. Min kone kjente noen som hadde vært litt borti teater og spurte sin venninne Lucy om hun hadde noen gode råd. Lucy hadde en bekjent som het Yvonne og som av alle ting var råvaremegler. Hun la igjen en beskjed på telefonsvareren min, og da jeg hørte stemmen hennes var det akkurat den stemmen jeg ville ha. Og hun var et naturtalent. Jeg spilte ikke musikken for henne, bare ga henne ordene. Hun leste litt for fort i starten, det var på en måte veldig amerikansk, men da jeg fikk henne til å sakne tempoet ble det perfekt.

Dessverre endte ikke Paddys sykdomsbilde med at han nesten ble blind. Få år senere ble også hørselen kraftig svekket. Først ble han diagnostisert med tinnitus, deretter Meniérès sykdom, som påvirker blodtilførselen til det indre øre. Det er, for å si det så forsiktig som bare mulig, meget upraktisk når du er musiker, og det har selvsagt påvirket utgivelsesfrekvensen på Paddys plater betraktelig. Etter I Trawl The Megahertz har han bare utgitt Let’s Change The World With Music (2009) og Crimson/Red (2013).

Jeg vil tro at alle som har giddet å lese helt hit er brukbart kjent med katalogen til Prefab Sprout og kjenner plater som Steve McQueen, From Langley Park To Memphis og Jordan: The Comeback, bandets tre mest suksessfulle plater. Det var en tid, i siste halvdel av 1980-tallet, at Paddy og bandet – Wendy Smith, broren Martin McAloon og Neil Conti – nesten var popstjerner. Særlig Steve McQueen med låter som «When Love Breaks Down», «Bonny» og «Faron Young» har en høy stjerne, og er ikke på så rent få lister over tiårets beste plater, min egen inkludert.

Debutalbumet Swoon (1984) ble anført av singlen «Don’t Sing» som var min inngang til Prefab Sprout og Paddy McAloons forunderlige musikalske verden. Swoon var ingen enkel plate, med utallige akkordskifter og merkelige innfall. Paddy var motstrøms på så veldig mange vis, veldig «indie». Platene kom ut på den uavhengige Newcastle-etiketten Kitchenware Records (ledet av Kevin Armstrong som fremdeles er Paddys manager) i selskap med The Kane Gang, Hurrah! og The Daintees, tre andre band som opplevde beskjeden suksess, men ikke klarte å bite seg fast på samme måte som Prefab Sprout.

I det allerede nevnte intervjuet med Mojo snakker Paddy om denne perioden og musikken han skrev den gang som en tid for å prøve og feile, på jakt etter et uttrykk. Om sangen «I Never Play Basketball Now», en av de beste på Swoon, forteller han om hvordan den inneholder 50-60 forskjellige «mønstre» i de første tre minuttene, men at han strengt tatt ikke ante hva han holdt på med. Han kjente ikke jazz, han kjente ikke Steely Dan. Det kom senere.

– Jeg var som en amøbe som slepte seg av sted mot evolusjonen.

Si hva du vil om Swoon. Dnet er neppe et mesterverk, men den gjorde meg nysgjerrig, og det er en plate jeg 35 år etter utgivelsen fremdeles er veldig glad i. Men det var da «When Love Breaks Down» ble utgitt høsten 1984 som en dobbelt sjutommer single at jeg virkelig ble Fan med stor F. Jeg husker det nesten som det var i går, dog med noen ulne detaljer. Jeg hadde kjøpt singlen og tok den med på vorspiel/fest hos noen venner som bodde i et kollektiv. Om vi var på rommet til Frank eller Per husker jeg ikke, men min gode venn Gudmund og jeg låste oss inne der og spilte «When Love Breaks Down» igjen og igjen mens vi drakk øl og de andre banket på døra og ville inn. Hvorfor vi ikke slapp dem inn har jeg virkelig ingen anelse om, men Gudmund og jeg delte en musikalsk opplevelse den kvelden som var usedvanlig. «When Love Breaks Down» er fremdeles en av de fineste sangene jeg vet om. Den ble relansert både to og tre ganger før den endelig fikk et gjennombrudd på de engelske hitlistene og havnet på en beskjeden 25. plass som dog var deres sterkeste plassering til da, mer enn et år etter at den var utgitt første gang.

Platen den var hentet fra, Steve McQueen, ble da den kom sommeren 1985 en begivenhet og en milepæl, overraskende nok med Thomas Dolby som produsent. Dolby var på den tiden en mann som var mest kjent som synthpopartist og hadde bak seg hits som «She Blinded Me With Science» og «Europe And The Pirate Twins», sanger som lå veldig langt fra den sofistikerte popmusikken han produserte for Paddy og bandet på Steve McQueen. Det ble et gjennombrudd for dem begge.

Med oppfølgeren From Langley Park To Memphis (1988) ble Prefab Sprout nesten popstjerner. Singlen «The King Of Rock And Roll» som Paddy i dag omtaler som noe av en spøk, ble bandets største hit, og «Cars And Girls» var en slags latterliggjøring av Bruce Springsteen som når det kom til stykket kanskje ikke var det i det hele tatt.

– Det var mitt helt bevisste forsøk på å late som jeg misforsto Bruce Springsteen, men jeg forstår ham jo godt. Han er veldig tydelig i det han gjør, sier Paddy i dag.

Det kan likevel virke som du har et konfliktfylt forhold til Amerika? Hvordan du enn vrir og vender på det er «Cars And Girls» en sang som på mange måter latterliggjør den amerikanske drømmen, mens du også har skrevet sanger som «Faron Young» oppkalt etter en berømt countrysanger, «Doowop In Harlem» og «Cowboy Dreams», for bare å nevne tre sanger som antyder en beundring eller til og med en lengsel?

– Mine følelser omkring Amerika dreier seg om sanger, filmer, myter, berømmelse. Jeg kommer jo fra en liten by sør for Newcastle, og for meg og alle andre jeg kjente var det et sted med en egen mytologi, men et sted vi ikke visste mye om. Så det er en lengsel der, og disse sangene er ikke nødvendigvis sanger om USA, men om hvordan vi opplever landet.

– Jeg skriver fortsatt den type sanger, fortsetter han.

– Kennedy-attentatet har jeg for eksempel alltid vært opptatt av, og det knytter meg til Amerika. Ikke at du kan høre det spesifikt i noen av sangene mine, men det har ligget latent i meg fra jeg var guttunge. Et av mine første minner er da jeg var den som overbragte nyheten til moren min. Hun var ikke hjemme da jeg hørte nyheten på radioen. Hun var på min fars bensinstasjon, og da hun kom hjem syv om kvelden fortalte jeg henne hva som var skjedd. Fremdeles klarer jeg å se for meg sjokket som stivnet i ansiktet hennes. Hun var katolsk og hadde den irske forbindelsen til Kennedy, hun var så stolt av ham. Jeg har aldri kunnet glemme det, og nå skal du få en eksklusiv nyhet: Jeg har skrevet en opera om attentatet.

– En opera?

– Yes!

– Ja, selvsagt har du laget en opera om Kennedy-attentatet!

– Haha, ja det er kanskje litt typisk meg. Operaen heter Pandora 63, som at du åpner Pandoras eske for å se hva som befinner seg inni den. Jeg har ikke spilt den inn, men alt ligger på nettbrettet mitt. Det er i alt 140 klipp med musikk som alle henger sammen, men jeg tror ikke det er et prosjekt jeg skal spille inn selv. Jeg prøver å finne de rette personene til å gjøre det, røper han videre.

Med en halvtime til rådighet for å snakke med en mann som Paddy McAloon sier det seg selv at det ikke er mulig å rekke over alt jeg har lyst til å snakke med ham om. Selv om jeg klarer å presse meg til nesten 50 minutter med en utålmodig representant for plateselskapet på en tredje telefonlinje – i London – er det ikke mulig å få dyttet inn alt jeg gjerne skulle spurt om rundt denne første perioden til Prefab Sprout der popstjernetilværelsen akkurat glapp – sannsynligvis fordi Paddy ikke var villig til å gå inn i «spillet» med hele seg.

Albumet Protest Songs ble spilt inn umiddelbart etter Steve McQueen og tenkt utgitt i desember 1985, men kom ikke i salg før 1989 da Kitchenware – gjennom sin avtale med Sony – trengte en oppfølger til From Langley Park To Memphis. Protest Songs var en overraskelse for mange, en langt mer stillfaren plate enn vi hadde hørt til nå, men som inneholder noen av bandets aller fineste sanger som «Dublin», «Pearly Gates» og «Life Of Surprises» (som ga tittel til Prefabs første samleplate).

I 1990 kom så det som kanskje er bandets mest ambisiøse plate til dato, den doble Jordan: The Comeback. Det var et konseptalbum med røtter i amerikansk mytologi og populærkultur som handlet om berømmelse og religion. Med hele 19 sanger var det mye å gape over, og suksessen Paddy og bandet hadde opplevd tidligere begynte nå å skli sakte ut gjennom fingrene deres. Først syv år senere kom oppfølgeren Andromeda Heights. Da var toget for lengst gått, og det var dessuten den siste platen i avtalen med Sony. I mine ører er det en monumentalt vakker plate, og en av Paddys aller mest helhetlige. Det var her humanisten Paddy McAloon for alvor kom til syne gjennom sanger som «Life’s A Miracle», «The Fifth Horseman» og «The Mystery Of Love».

– Kanskje vil Sony utgi et bokssett med rariteter, sier han på spørsmål om hva det kommende reutgivelsesprogrammet vil inneholde. – Det er mange B-sider som ikke er tilgjengelige noe sted, i tillegg til de to første Prefab Sprout-singlene. Jeg har også massevis av gamle videoopptak av meg med gitar som kan passe å utgi hvis Sony ser noen fordel i det. De er veldig upolerte, og av en eller annen grunn hoster og harker jeg veldig. Man skulle tro jeg hadde en fryktelig luftveissykdom som slo inn hver gang et videokamera ble rettet mot meg. Dessuten har jeg utrolig mange gamle demoer. Det eneste problemet er alle disse ligger i en diger aluminiumkasse som miksepulten min står på, og jeg kan ikke fjerne den før jeg er ferdig med det nye albumet. Det er som om de er i fengsel, ler Paddy.

Han er beryktet for alle påbegynte prosjekter som han har forlatt og overlatt til en skjebne i gamle arkivkasser, men for tiden arbeider han – åpenbart temmelig målrettet – med et konseptalbum med tittelen Femmes Mythologiques. Det vil handle om mytiske kvinneskikkelser som dronningen av Saba, Kleopatra og Angelina Jolie.

– Det er godt mulig sangen om Angelina ryker. Jeg skrev den da hun var gift med Brad Pitt, så der ser du hvor mye det har for seg å skrive dagsaktuelle sanger, sier han med en skoggerlatter.

– Ideen til platen ligger noen år tilbake i tid. Jeg kjører ikke bil, så det er min kone som henter barna på skolen, mens jeg er hjemme og lager te. En ettermiddag var jeg på kjøkkenet og hørte forskjellige reggaesanger, og jeg synes særlig en del Lee Perry-produksjoner er interessante. Jeg begynte å reflektere over innholdet i sangene og førte det videre til den store jazzkomponisten Sun Ra og svart musikk generelt, hvordan så mange synger om de svarte dronningene fra Afrika. Alt dette fylte hodet mitt, og jeg fikk lyst til å skrive noen korte, fengende sanger som de jeg hørte på. Den sangen jeg jobber med akkurat nå heter «Eve», og jeg har skrevet mange sanger om henne også tidligere. Jeg kom til å tenke på John Lennon og hvordan han i løpet av litt over 50 år har forandret seg fra å være en talentfull guttunge fra Liverpool til en mytisk skikkelse. Hvilken transformasjon har ikke han gjennomgått på den korte tiden? Og hvor mye har ikke da våre bilder av disse andre skikkelsene – også Eva fra Edens hage – endret seg i løpet av århundrene og årtusenene? Slik ble ideen til Femmes Mythologiques til, forteller han.

Det er ikke første gang Paddy synger om bibelske skikkelser. Det var på Jordan: The Comeback at han for alvor begynte å involvere Gud i musikken. Ikke dermed sagt at han ble kristenartist, men tematikken i tekstene endret seg fra det personlige og ofte ironiske til det mer universelle. Det virker som om Paddy trodde på en guddom eller høyere makt som for enkelhets skyld ble omtalt som Gud.

– Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til religiøse spørsmål. Som så mange liker å si er jeg en gudfryktig ateist. Jeg vokste opp i et katolsk hjem og hadde en religiøs utdannelse, men når jeg ser tilbake på den tiden – og dette er ingen overdrivelse – er nesten alle minnene mine knyttet til musikk. Forleden dag i en bokhandel i Newcastle fikk jeg øye på en bok som het noe sånt som Virgin Music Guide to the Charts. Da jeg slo opp på årene 1968 og -69 følte jeg meg som Marcel Proust da han satte tennene i eplet. Alle disse minnene til skoletiden og barndommen skylte over meg, og jeg innser at minnene mine også i dag kan knyttes til musikk. Jeg skammer meg over å si det, men jeg har nok aldri hatt de dypeste følelsene for religion. Jeg ville uansett bare bli ferdig med skolen. Det var perspektivet mitt, sier Paddy.

Let’s Change The World With Music er platen Paddy ferdigstilte og endelig ga ut i 2009, etter at det ble stanset på målstreken i 1993. Det er et av de mange berømmelige albumene som aldri kom helt i mål, og i dag ber Paddy innstendig om unnskyldning for sin noe retningsløse tilnærming til det hele og innrømmer at han lett blir distrahert.

Sangen «Music Is A Princess» herfra er et slags nøkkelkutt i Paddys mangfoldige katalog, der han skriver pasjonert om hvordan vi alle – ham selv inkludert – er som fillete tiggere i møtet med den kraften som er musikk. «Musikk som Gud», har han kalt det, men har et ord som «magi» også betydning for ham i denne sammenhengen?

– Ja, så til de grader. Jeg mener at musikk, poesi og de fleste former for kunst har en utrolig sterk forbindelse til en slags magisk prosess. Magi er nesten et for svakt ord, og dessuten blir det lett assosiert med lureri, men det beskriver faktisk menneskets første forsøk på å forstå verden. I mitt tilfelle er det slik at jeg ser opprinnelsesøyeblikket til en idé som magisk. Det samme gjelder det som skjer videre med en sang når jeg har sluppet den fra meg. Jeg blir stående og undre meg når mennesker forteller hvordan en sang jeg har skrevet kan gi dem trøst, noe å fortape seg i, noe som løfter dem til et annet sted. For meg er det magi.

I intervjuet med Mojo uttalte Paddy at han ikke finner det spesielt givende å gå tilbake i de mytisk store arkivene sine og ferdigstille gamle opptak. Likevel gikk han altså tilbake og fullførte Let’s Change The World With Music. Er det andre prosjekter han angrer på at han aldri har ferdigstilt?

– Ja, det er spesielt to. Det ene er Electrical Storm som var ferdig arrangert og bare var å spille inn. Det var i 2010, og perverst nok – av forskjellige årsaker – ble det enklere for meg å lage Crimson/Red fra scratch enn å fullføre en plate som nesten var ferdig. Den andre er Earth: The Story So Far, avslører han. Fansen kjenner sangen av samme navn fra Let’s Change The World With Music, men verdenshistorien i sangform slik han hadde sett for seg, gikk vi altså glipp av.

Blant de andre påbegynte prosjektene som har stoppet på forskjellige stadier er 20th Century Magic som ved millenniumskiftet mistet noe av sin aktualitet, Doomed Poets som også ble akterutseilt av det generelle nyhetsbildet, superheltprosjektet Zorro The Fox og et album med sanger om Michael Jackson.

– Jeg forstår godt at du ikke synes det er veldig fristende å hente frem igjen disse forlatte prosjektene, men du innser hvor store forventningene er hos fanbasen din, ikke sant? Jeg spør for en venn…

– Hahaha, som fyren som går til doktoren! Ja, jeg forstår jo hvordan det er, men det er alltid noe nytt som dukker opp i hodet mitt, sier Paddy trøstende.

Sangene hans målbærer ofte en tydelig empati, og det kan synes som at frelse, nåde og tilgivelse er noe som bor i ham?

– Jeg tror sangene henter ut det beste i oss på den måten, at du kan være et bedre menneske gjennom ditt arbeid enn i dagliglivet. Jeg liker å tro at jeg en anstendig person, og klarer ikke egentlig å uttrykke meninger som er fiendtlige eller antihumanitære. Det ligger liksom i oppdragelsen min, og jeg synes det er å kaste bort tiden.

Nå er det snart to år siden sist Paddy McAloon ga lyd fra seg, spontant etter at USAs president Donald Trump hadde vist seg fra sin desidert minst empatiske side med sitt omstridte innreiseforbud for immigranter fra visse muslimske land. Det førte til sangen «America» som Paddys manager Keith Armstrong la ut på YouTube. Videoen viste Paddy alene med kassegitar – sedvanlig seende ut som var han professor fra Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Det var ikke mye trolldomskunster over sangen, bare indignasjon og sinne.

– Ja, det var spontant. De fleste innser jo at det er krevende å ta imot de flyktningstrømmene vi ser nå, og du har politikere som Angela Merkel som mener vel, men ikke helt får det til. På den andre siden har du Trump som ikke har noen som helst vilje til å forstå problemene og svarer med å stenge grensene på den måten. Det var noe spesielt ufyselig over dette, og helt mot min vilje bare måtte jeg få dette ut i en sang, sier Paddy oppgitt.

– Er det temaer, altså sorg, glede, kjærlighet, hat, urettferdighet og lignende, du synes er spesielt viktige å ta opp i sangene dine?

– Jeg prøver helt bevisst å unngå spesifikke temaer. Vi har alle våre små besettelser, og de finner gjerne vei inn i sangene uansett. De sangene jeg skriver som jeg ender opp med ikke å like er de sangene der jeg har prøvd å skrive ut fra et spesifikt tema. Jeg liker å bli overrasket over sangene mine. En tittel er et utmerket sted å begynne. Det kan jeg ta i en hvilken som helst retning. «Devil Came A-Calling» (fra Crimson/Red) er et godt eksempel. Det er jo åpenbart at den måtte ha et faustisk tema, at du har inngått en pakt med Djevelen. Da skriver sangen seg selv, mer eller mindre, og når du plasserer deg selv inn i teksten i tillegg blir den enda mer interessant sett utenfra. Da begynner folk å stille spørsmål rundt sangen, om hva som sant og hva som ikke er det. På et generelt grunnlag vil jeg si at jeg ofte prøver å skrive om mystiske ting man må prøver å finne ut av.

– Problemene med ørene dine og hørselen virker å ha påvirket måten du synger på. Der du tidligere var mer akrobatisk og kunne skrike ut en linje her og der, holder du nå mer tilbake.

– Det er ikke så behagelig å synge som det pleide å være. Det låter ikke helt riktig. Og det at det er blitt så mye mer komplisert er også deprimerende. Jeg tror den kanskje største gleden alle sangere har er å lage lyder ut i luften. Du lager lyder før du egentlig begynner å skrive. Det er fra de lydene sangene kommer fra. Når du ikke kan gjøre det på samme måte som før, blir det hele en mer intellektuell øvelse. Når jeg skriver nå må jeg benytte tangentene på pianoet for å finne tonen. Det er det høyre øret mitt som er hardest rammet, og stemmingen i hodet mitt er ikke like presis lenger. Jeg må jobbe hardere, og da er det langt mindre behagelig. Dessverre.

Sangen «The Old Magician» fra Crimson/Red ble opprinnelig skrevet for det skrinlagte 20th Century Magic-prosjektet og handler om en aldrende tryllekunstner som ser tilbake på en karriere som for lengst har passert middagshøyden. Selv om den er mer enn 20 år gammel, altså fra tiden før du ble syk, vil du si at den handler om deg i den forstand at du sammenligner deg selv med en gammel sirkushest som skimter slutten på karrieren?

– Å ja. Selv da jeg skrev den var det ut ifra tanken om at dette er noe som skjer med oss alle før eller siden. Du vil eldes, kanskje bli dement, ikke fungere som før. Jeg kaller det Bob Dylan-innfallsvinkelen. Finn en stemme, en figur, og prøv å forestille deg hvordan har vil føle på ting. Så ja, du kan trygt si at den sangen også handler om meg.

Heldigvis har ikke sykdommen forvandlet Paddy til en sliten sirkushest og heller ikke kommet i nærheten av å hindre ham i å arbeide, men ting tar unektelig lenger tid enn før. Så helt til slutt: Blir det nye albumet lansert i september slik han antydet i et BBC-intervju før jul?

– Haha, det er ikke godt å si. Det kommer an på hva slags planer Sony har. Jeg har aldri utgitt en plate i september tidligere. Det har som regel vært i den «døde sonen» i januar og februar, ler han og avslutter med å poengtere at han heller ikke er helt til å stole på når det gjelder tidsfrister. De har røket før.

Helt til slutt, musikk. Her er en spilleliste med noe av den aller fineste Prefab Sprout-musikken. God fornøyelse!