deLillos er Norges beste liveband!

deLillos

Frøyas have

8. juni 2025

Sånn, da har jeg sagt det én gang for alle. Det kryr av gode band i dette landet, men etter den andre av to jubileumskonserter nå i pinsen er jeg ikke i tvil. deLillos er virkelig Norges beste liveband. Jeg har sett dem utallige ganger i årenes løp og tror aldri jeg har gått skuffet hjem fra en deLillos-konsert, men gårsdagens (og helt sikkert også lørdagens) konsert var noe helt i særklasse. Det var nesten tre timer fullpakket med slagere, ekte musikkglede og masse, masse kjærlighet. Bedre tror jeg ikke det kan gjøres.

deLillos fyller denne høsten 40 år som plateartister, og mitt forhold til bandet er akkurat litt lenger. Da singlen «Johnny Fredrik»/«Fugl i bur» ble utgitt høsten 1985 var jeg for lengst fan etter å ha sett dem spille på småsteder rundt i Oslo og som den lykkelige eier av en gul kassett med de legendariske Kjerringvik-demoene innspilt på Lars Lillo-Stenbergs landsted. Jeg var for så vidt ikke alene om å være deLillos-tilhenger. Selv om det skulle gå ytterligere åtte år før deLillos fikk sitt virkelige gjennombrudd med platen Neste sommer, produsert av Kyrre S. Fritzner, en av mange gjester under de to jubileumskonsertene, vakte de allerede da de startet betydelig oppsikt. Debutalbumet Suser avgårde som ble utgitt i 1986 solgte i pene 25000 eksemplarer.

Likevel, den gang var de en litt keitete trio som lå i startgropa for noe som skulle vokse seg adskillig større. De var kun tre: Lars Lillo-Stenberg, Lars Fredrik Beckstrøm og Øystein Jevanord som tok plassen bak trommene etter at Rune Lindstrøm sa opp plassen for å slutte seg til Hare Krishna-bevegelsen. Sangene var spinklere, og lydbildet var spinklere. At de allerede da var i stand til å rocke godt fra seg er hevet over tvil, men det ble hardere, tøffere og seigere med årene. At Øystein Paasche ble ny trommeslager i 1989 hadde mye å si.

Takket være Lars Lillos velutviklede meloditeft og bandets enestående flotte vokalharmonier er det lett å avfeie deLillos som et poporkester, men i Frøyas have i går – og ved utallige tidligere anledninger – viste de at de i enda større grad er et fullblods, hardtslående rockeband. Som gitarist har Lars aldri lagt skjul på sin beundring for Neil Young, og den kan leses som en rød tråd gjennom hele deLillos’ 41 år lange fartstid, fra «Full, men pen» fra debutalbumet til «Din konge døde på Café Sjakk Matt» fra årets strøkne dobbeltalbum 20 Lillos uten filter.

At deLillos lot seg forsterke med en ekstra, fast gitarist i 1993 – Lars Lundevall – må kunne kalles en av de bedre beslutningene i norsk musikkhistorie. På papiret er den like god som beslutningen om å oppløse deLillos i sin daværende form i 2005 var dårlig. Da fikk Lars det for seg å gjenforene originalbesetningen under navnet deLillos ’85 og ga ut platen Suser videre i 2006.

Det tok noen år før bandet var samlet igjen, men i dag er problemene innad i deLillos nærmest glemt. Og kanskje var det som Lars i ettertid har fundert på helt nødvendig å oppløse bandet for å komme videre? Sikkert er iallfall at kvartetten bestående av Lars, Lars, Lars og Øystein virkelig er deLillos. Lars Lundevall er akkurat den sidekicken Lars Lillo trengte, for ikke å snakke om hva sangene hans trengte. Med to gitarhelter som står side ved side og rocker som om livet står på spill, en bassist som er utsøkt leken og stilsikker og en trommeslager som ufortrødent jobber på som et lokomotiv uten bremser, er deLillos en suverent sterk enhet. De forvalter en sangkatalog som strekker seg lenger enn 40 år tilbake i tid på et vis som ikke kan kalles annet enn fortreffelig.

På vei til konserten i Frøyas have, en liten park ved Frognerkilen som aldri har opplevd mer lyd enn den som kommer fra motorveien den er klint inntil, gikk vi forbi huset til Lars Lillo-Stenberg som har vært i familiens eie siden 1890-årene. Minnene strømmet på, fra da jeg første gang satt sammen med Lars i toppetasjen han hadde som ungkarsleilighet/hybel og han spilte noen Neil Young- og Paul McCartney-plater for meg som han syntes jeg burde høre. Allerede før debutsinglen hadde jeg intervjuet ham to ganger, først med de andre bandmedlemmene for fanzinen Absolute Musique, dernest for popbladet POP, der han røpte ambisjoner om å få singlen inn på Norsktoppen. Jeg aner ikke om det skjedde, men jeg har mine tvil.

Vel fremme 15-20 meter fra scenen står vi forventningsfulle og spente, og når klokken er åtte blank entrer Lars Lillo-Stenberg (62) scenen alene, setter seg ved elpianoet og begynner å spille «40 år» fra det 23 år gamle albumet Midt i begynnelsen:

Ja, så er vi 40 år
Ikke gammel, ikke ung
Mange gleder, noen sår
Men like klok og like dum
For jeg ser det hele gjentar seg nå
Etter sommeren kommer høst
Etter vinteren kommer vår

Snart dukker også Lars Fredrik Beckstrøm (65), Lars Lundevall (55) og Øystein Paasche (62) opp og hjelper åpningssangen godt i havn, før festen starter for alvor med den hakket mindre ettertenksomme, og sterkt melankolske popklassikeren «Glemte minner», en av svært mange deLillos-favoritter som skal spilles denne kvelden. Det er allsang fra første strofe – «det er fint jeg ikke husker alt det som en gang var» – og det er symptomatisk for hele kvelden. Kun unntaksvis byr deLillos på sanger som ikke er blitt del av den moderne norske popkanonen. Her er publikummere i alle aldre, og så å si alle rundt oss ser ut til å kunne teksten til «Glemte minner» og de fleste andre sangene på rams. Gjett om vi skal synge gamle sanger om igjen!

Jeg kunne skrevet at deLillos er «mitt» band, men så godt selskap som jeg er i ville det åpenbart være feil. Vi er mange som elsker deLillos. Med en meget entusiastisk kone og ditto venner i umiddelbar nærhet og i overkant av 5500 andre tilhørere (det var 7000 første kveld), er dette en så kollektiv opplevelse som tenkes kan. Vi er én stor, duvende, syngende masse, ført sammen og forbundet av kjærligheten til musikken og disse sangene, og kjærligheten går også den andre veien. Jeg har vært på langt flere deLillos-konserter enn jeg kan huske, og aldri har jeg sett Lars Lillo-Stenberg mer gjennomgående glad. Smilet forlater ham knapt et sekund, og ansiktet stråler av ekte glede.

Entusiasmen og det gode humøret er noe han deler med de andre på scenen, og i løpet av kvelden dukker den ene celebre gjesten opp etter den andre. Mer om det etter hvert, men la meg først si noen ord om kunsten å feire seg selv. Det har nærmest gått inflasjon blant norske artister i å feire seg selv i Operaen, men det gjorde deLillos unna allerede i 2009 da de markerte at det legendariske albumet Hjernen er alene rundet 20 år. Når de skal feire at de selv er 40 år, går de i stedet til det drastiske skritt det tross alt er å innvie et helt nytt konsertsted. Det er ganske sterkt.

Apropos Hjernen er alene så er sang nummer tre i kveld den nydelige trudelutten «Vår» herfra, og nå dukker trioen No 4. opp som korister (ikke for siste gang) sammen med oss fem og et halvt tusen publikummere. Det er mulig å velge dårligere, for å si det på den måten. Lars Lillo forteller så at han er litt mer «Ole Paus» enn dagen i forveien, men at han heldigvis har gode hjelpere med seg som synger sine sanger. Dermed får vi kveldens første Beckstrøm-nummer, den fortryllende «Tre små ord» fra Evige dager.

Etter at Lars Lillo har sunget eviggrønne «Tøff i pyjamas» fra debuten til stormende jubel og deretter rocket hardt med «Brød» fra Kast alle papirene, får vi en enestående kul «Nei ikke si det», åpningssporet fra Før var det morsomt med sne. Den er akkurat det som trengs. Stemningen tar seg opp fra god til ekstatisk, og nå kan ikke deLillos gjøre noe galt. Det er en god anledning til å presentere det nye albumet, og vi får i rekkefølge den majestetiske «Frogner» (fremtidig klassiker), «La tiden gå» som er Lundevalls første for kvelden, og Beckstrøms «Dragens hule». Synd de ikke dro på med «Din konge døde på Café Sjakk Matt» også, men man kan ikke få alt man ønsker seg her i livet.

Det er på tide å gi No 4. større plass, og nå får vi nydelige «Halvveis rundt jorden», duetten med trioens forsanger Emilie Christensen som er hentet fra albumet La oss bli fri for all nostalgi som ble spilt inn live med publikum i en gammel frognervilla litt lenger opp i høgget i 2017 – rundt én mikrofon!

Som om ikke det var nok liv i leiren etter den, følger deLillos på med Hjernen er alene-klassikeren «Sveve over byen», verdens sannsynligvis gladeste låt om selvmordstanker. Her får vi et av de beste eksemplene på hvor godt samspillet er mellom Lars Lillo og Lundevall – og for dens saks skyld også Beckstrøm og Paasche. Dette er så tight som du får det, så fint spilt, så intenst musikalsk og så sjukt fint. deLillos får meg alltid til å felle noen gledestårer, sannsynligvis forårsaket av en kombinasjon av nettopp hvor fine sangene deres er, og hvilken kraft de har, både som katalysator for egne minner og som samlende kraft for publikum. Nettopp den allsangen som oppstår og som binder oss sammen har det med å treffe meg ganske hardt, så også her.

Det roes svakt ned med «Fullstendig oppslukt av frykt» fra Stakkars, Lundevalls «Bedre før» fra Vi er på vei, vi kan’ke snu og Beckstrøms «Uten deg» fra Sent og tidlig. Etter dette er det ikke lenger noen nåde. Nå skal publikum få alt de har kommet for og litt til, og kveldens virkelige festavdeling tar til. Øysten Greni entrer scenen for «Stakkars Oslo» fra Svett smil, og hvis du tror lyden av tre gitarer er adskillig mer massiv enn lyden av to gitarer, har du helt rett. Ida Maria dukker opp for å synge duetten «Flink» slik hun også gjorde på Huskeglemme i 2009, og viser hvor lekende lett det kan være å synge ordet «flink» ørten ganger etter hverandre i høyt tempo. Tungen kan lett krølle seg en smule her, men hverken hun eller Lars ser ut til å streve det minste.

Når Lars så introduserer «Suser avgårde alle mann» og forteller om følelsen av å vimse seg hjem i halvfylla i et nattstille Bygdøy allé, bryter jubelen for alvor løs. Skal jeg bare høre én deLillos-sang resten av livet, må det bli denne. Jeg bor selv i en sidegate til Bygdøy allé og vet utmerket godt hva han snakker om. Jeg har sunget meg hes til «Suser avgårde alle mann» i 40 år, og jeg har ingen planer om å slutte med det nå.

Tittelkuttet fra Rett og slett livet er en nyere favoritt, utsøkt fengende og veldig «lillosk» hverdagsfilosoferende, om du forstår. Et nytt høydepunkt for kvelden er Beckstrøms fantastiske mordballade «Balladen om Kåre og Nelly» fra Hjernen er alene, og det er som vi også hører lyden fra måkene som har kretset rundt scenen hele kvelden. Saksofonisten Rolf Erik Nystrøm har tatt plassen til Sigurd Køhn som døde under tsunamien i Thailand julen 2004, og både hans og Nellys spøkelse svever over oss på et vis når den nydelige soloen hans truer med å blåse oss av bakken.

Endelig kommer også «Hjernen er alene» som deLillos har teaset flere ganger allerede. Den er som alltid et høydepunkt, og en smørblid Per Vestaby dukker opp for å spille munnspillsolo slik han også gjorde på plate for 36 år siden. Det er en helt fantastisk stund. Tempoet øker med den bøllete «Ut» fra samleplaten Festen er ikke over, det er kake igjen, og det er jubel, allsang, dansing og det hele på alle kanter.

Jeg har en innrømmelse. Jeg har glatt oversett eller bare glemt sangen «Stum» fra Midt i begynnelsen. Det er en av deLillos-platene jeg har spilt minst, men når Lars Lillo får selskap av Stein Torleif Bjella trer sangen frem som en av de fineste balladene han noen gang har skrevet. Den handler om bruddet med Lars eks-kone Silje og er selvransakende, ettertenksom og klok. Jeg kan virkelig ikke forstå hvordan jeg har klart å overse denne perlen, og du verden så glad jeg er for at den nå er blitt min venn. «Stum» er mesterlig, intet mindre.

Beckstrøms selvbiografiske «1984» er nok en av hans aller fineste sanger, og allsangen ville vært direkte øredøvende om det ikke var for at lyden fra scenen er så god. «Finnes det en kvinne» løfter stemningen ennå noen hakk, og her er plutselig de to gamle trommeslagerne Lindstrøm og Jevanord gjester på scenen. Å høre «Smak av honning» er som alltid en frydefull opplevelse.

At bandet går av scenen etter den betyr ikke at festen er over. Det er masse kake igjen, og etter kort tid rusler Lars Lundevall tilbake på scenen og fyrer opp det blytunge åpningsriffet til «Kokken Tor». Kom ikke å si at deLillos ikke er et rockeband. Lyden gjaller over Frognerkilen, og folk skriker med av full hals:

Hei du, jeg elsker deg, din jævel
Du har så mye sensualitet
Men snart skal du få deg en på trynet
For stygge gutter er det verste som jeg vet

I all vennskapelighet, selvsagt. Og én ting er at «Kokken Tor» er en av deLillos’ beste låter, men det skal understrekes at å skrive en tekst som denne krever en godt over gjennomsnittlig begavet forfatter. Historien om den usedvanlig usympatiske sjømannen er selvopplevd (med unntak av det siste verset der jeg-personen sender aggresjonen i retur til Tor), men å overføre dette til en av norsk rocks mest kjente tekster er ikke mange forunt å klare.

Parademarsjen som følger er nærmest uslåelig. På rekke og rad presenteres vi for «Min beibi dro avsted», «Neste sommer» og «Full, men pen». Alle kveldens gjesteartister kommer ut på scenen for å takke publikum, og når vi tror festen er over og det faktisk ikke er noe kake igjen, kommer Lars på at de har glemt å spille «Johnny Fredrik» som tross alt er årsaken til hele denne elleville jubileumskonserten.

Vi får rockabilly-shuffle, «ba-ba-ba»-kor og mer allsang, og i retrospekt er det noe som skurrer ved denne teksten:

Noen sier at rocken er død
Har bare fått en ny lyd
Og alt som var magisk har blitt borte
Selv om genier står for tur
Sankt Jimi Hendrix og Sankt Morrison
Kommer ikke ned til oss mer
Og ikke vet vi hvem vi skal be til
For å skaffe oss fler

Hvem hadde vel trodd at nettopp deLillos skulle bli blant rockens redningsmenn? Takk for de første 40 årene. Jeg gleder meg til mer kake.

Her er en spilleliste med alle sangene deLillos spilte i går. Den skiller seg marginalt fra det som ble spilt på lørdag. Alle bildene i denne anmeldelsen er tatt av min gode venn Per-Otto Oppi Christiansen og ble tatt lørdag, om noen skulle stusse over at antrekkene ikke er de samme som på søndagskonserten.