Daniel Kvammen
«Me dansar ikkje for moro skyld»
(Jansen Plateproduksjon, single)
[usr 6 text=»false»]
Hvem hadde vel trodd at den nye Daniel Kvammen-singlen ville minne mer om New Order enn noe annet? «Me dansar ikkje for moro skyld» er et nytt, tilsynelatende overraskende, blinkskudd fra en sanger og låtskriver som tydeligvis elsker å bryte med forventninger og ikke minst har et stort og bankende hjerte for musikk som uttrykksform.
Geilingen Kvammen debuterte med det strålende albumet Fremad i alle retninga for ganske nøyaktig to år siden. Før han kom så langt hadde han markert seg som litt over gjennomsnittlig ung og lovende med én lavmælt single samt en julelåt som antydet at han var en ny og god visesanger i emning, med «nære» tekster på hallingdialekt. Så kom singlen «Du fortener ein som meg» forut for debutalbumet, og alle veddemål måtte avlyses. Det var et jubelbrøl av en poplåt med en seriøst breial tittel skrevet i sjablong, og som jeg er ganske sikker på er den beste poplåta som er kommet på norsk så langt i dette tiåret. Albumet fulgte likevel et spor det virket naturlig for Kvammen å bevege seg på, med et rikere og mer utvidet lydbilde enn vi hadde hørt til da.
Så kommer han altså med «Me dansar ikkje for moro skyld» (enda en sjablongtittel) som minner betydelig om New Order og tidlige singler som «Everything’s Gone Green» (1981), «Temptation» (1982) og, kanskje aller mest, «Bizarre Love Triangle» (1986). Riktignok synger Daniel Kvammen på sitt eget geilomål som er ganske langt unna Bernard Sumners manchesterdialekt, og ikke minst synger han bedre, men hvor den musikalske inspirasjonen stammer fra er det ikke fnugg av tvil om.
Men hvor overraskende er det egentlig at Daniel Kvammen går et stort skritt videre fra debutalbumet? Faktisk ikke veldig. Blant annet har han gjort en rørende vakker gjendiktning av Nicki Minaj-låta «Bed Of Lies» for Christine live på P3 og holder Kanye Wests My Beautiful Dark Twisted Fantasy som «eit av dei vakraste samtidsverka» han vet om. Det røpte han i den lille pamfletten Primalskriket utgitt av Forlaget Fanfare sist høst der han var invitert til å skrive noe spontant om musikk, og her kommer det også frem at han er opptatt av både Claude Debussy og Max Martin. Glem heller ikke låta «Fuck deg, helsing 90-talet» fra EPen 1988 som kom på tampen av 2015 og er noe helt annet igjen, en slags synthpop/rock-hybrid som peker forsiktig frem mot «Me dansar ikkje for moro skyld» og det kommende albumet Vektlaus.
Les også: Eksklusiv plateinnspilling med The Northern Belle
Om det er en god låt? Det kan du ta gift på! «Me dansar ikkje for moro skyld» er ikke en låt som eksisterer for moro skyld heller. Det er derimot en spretten danselåt som bør tas på ramme alvor, med melodisk snert og en fandenivoldsk livsbejaenhet som viser fingeren til all usikkerhet og famling teksten måtte forsøke å formidle, et kontrastfylt og dermed også svært spennende stykke musikk fra en 28-åring på vei gudene vet hvor. Jeg vet bare at hvor enn han er på vei, så vil jeg være med.
– Låta handler om indre eksplosjon og sjelelig ekspansjon. Om jakta på høyere kjærlighet på et dansegulv etter endeløse ukedager. Om alvoret i galskapen. Kall det gjerne euforisk melankoli, sier Daniel Kvammen i pressemeldingen som følger singleutgivelsen.
Med produsent Even Ormestad som partner in crime har han fått med seg noen av landets ypperste musikere denne gangen: David Wallumrød (clavinet), Erlend Mokkelbost (gitar), Erik Ljunggren (modulærsynth), Øyvind Mathisen (synth), Thomas Gallatin (trommer) og Hilde Marie Kjersem (kor) bidrar på «Me dansar ikkje for moro skyld», og ytterligere kremfolk viser kunstene sine på albumet som kommer 24. februar. Jeg har hørt albumet noen ganger nå, og tro meg, det er all grunn til å glede seg.
