Mange tror – i og for seg med rette – at Charlotte Qvale er en ekte sørlandspige fra Mandal, men hun er født i den islandske universitetsbyen Akureyri. Hun er vel så knyttet til Island som til Norge, og reiser regelmessig til fødebyen for å besøke slekta. Disse turene har det av åpenbare årsaker blitt så som så med de siste par årene.

Tidligere i høst slapp hun singlen «Bones», en slags reaksjon på de uteblitte islandsbesøkene og dessuten første single fra et minialbum som kommer til våren en gang. Det er en storslått og mektig synthballade, som sett i lys av hennes herkomst gir fullkommen mening. Når jeg hører «Bones», gjerne spilt skikkelig høyt, åpenbarer det gåtefulle landskapet seg for mitt indre. Den karrige naturen med lavastein og dramatiske fjell, iskaldt hav og glovarme geysirer blir levende i denne sangen, og når den hårete gitarsoloen levert av Tommy Kristiansen kommer skliende mot slutten er det liksom ikke måte på. Det er ekte pompøst, sagt i ordets aller beste mening, og det hele ros mesterlig i land av multiinstrumentalist og produsent Morten Martens.

Mitt eget forhold til Island er nok ikke like sterkt som Charlottes, men så er jeg heller ikke født der. Når det er sagt har min kone familie flere steder på den vakre «sagaøya», og jeg setter stor pris på å besøke både dem og på landet i seg selv. Island gjør noe med deg.

Det var derfor ikke spesielt vanskelig for meg å takke ja da Charlotte og hennes management spurte om de kunne få kjøre premiere på videoen til «Bones» her på bloggen. Den består av snapshots hun og mannen har filmet på en «dårlig iphone» uten «erfaring med å lage levende bilder», men det gjør ingenting. Naturen trenger ikke filter. Videoen bidrar til at også alle som ikke har besøkt Island kan få en større forståelse av magien som oppstår i dette landskapet, og akkurat i dette tilfellet i skjæringspunktet mellom storslått popmusikk, gamle myter og sagn, og evig fascinerende natur. Ikke rart et forholdsvis høyt antall islendinger virkelig tror på alver og underjordiske vesener.

Nederst på siden kan du se videoen selv og forhåpentligvis også forstå hva jeg mener, og er ikke jeg tydelig nok, er iallfall Charlotte det selv. Hun har skrevet en forklarende tekst som jeg publiserer i sin helhet her:

Jeg er vokst opp med å reise hjem til Island hvert år, da kjører vi strekningen fra Reykjavik i sør til Akureyri i nord, som er byen familien min kommer fra og som jeg er født i. Den strekningen, å sitte i bilen og se naturen åpenbare seg i en vanvittig variasjon og med noe utrolig mektig og ur-aktig over seg, er et av de sterkeste minnene jeg har i livet. Når vi kjører TIL Akureyri er det med barnlig glede og forventning, og når vi kjører den andre veien, til flyplassen i Keflavik, kan jeg gjerne gråte i de fem-seks timene det tar. Da forlater jeg noe av det jeg elsker aller høyest. Både landet og familien min. 

På grunn av drittkorona gikk det ganske lang tid mellom forrige gang vi reiste til Island og denne gangen her. Var helt utsultet, egentlig. I bakhodet lå tanken om at det kunne skje igjen neste gang, at neste tur kunne være like langt unna. Jeg tenkte mye på at det er fortvilende at man ikke kan ta med seg det man elsker og bare bære det rundt omkring i livet, så da begynte jeg å filme. Jeg hadde ingen planer om å lage video, jeg har en dårlig iphone og ingen erfaring med å lage levende bilder, men etter hvert følte jeg at jeg hadde så mange vakre klipp at det rett og slett ble teit om ingen andre skulle få se dem. Da fikk jeg mannen min til å filme meg i noen av de omgivelsene som betyr mest for meg. I den fjæra hvor jeg legger steiner i sanden har jeg tilbrakt et hav av timer da jeg vokste opp. Oppe på klippene også. Min bror og jeg, han er fem år yngre enn meg, stakk ut om morgenen og kom hjem på kvelden. Vi fisket, lekte, gjorde ingenting. Det var fantastisk. 

Islands natur er som nevnt utrolig variert. Jeg får bare med en brøkdel her. Men de stedene jeg har filmet er steder jeg har tilbrakt mye tid, steder jeg kjenner og som jeg alltid vil vende tilbake til. Jeg føler meg nærme noe vesentlig i livet når jeg er der, vanskelig å forklare uten å være pompøs.

«Bones» handler litt om å komme hjem. Og om alt man har vært glad i som er borte, ugjenkallelig. Den handler om mye annet også, som ikke har noe med Island å gjøre, men det ga fullstendig mening for meg at det var dette som ble musikkvideoen til låten. Musikalsk er jeg også i ferd med å finne frem/tilbake til noe grunnleggende ved meg som låtskriver og artist. Det henger sammen, på et vis.

Solveig Selj, som jeg ofte samarbeider med på foto, har klippet filmen for meg.