For et par uker siden tipset en venn av meg om en låt jeg merkelig nok ikke hadde hørt, Lars Kilevolds «Det renner altfor lite blod i Oslos gater», en aldeles fortreffelig satirisk single fra 1987 der han etterlyser engasjement fra ungdommen. Oslo anno 1987 var i sangens fortellerpersons øyne smertelig langt unna Paris i 1968, og han søker etter opprør og demonstrasjoner i forskjellige miljøer; blant kommunister og blant punkere, men det er bare fjas. Inntil en dag…

Men til slutt så fant jeg svaret
og nå har jeg full kontroll
Jeg har endelig funnet gruppen
hvor vi stadig bruker vold
Mine dager som en håpløs demonstrant er nå forbi
Jeg får oppfylt mine ønsker her i Oslo Politi
For en nådeløs gjeng
Her er helter i fleng
Og når Willy sier fra
gir vi folk det de skal ha
For de kommer ingen vei med sine myke postulater
Og det renner altfor lite blod i Oslos gater

Det var den gang Willy Haugli var politimester i hovedstaden med det velfortjente tilnavnet Jern-Willy. Etter en aksjon på Stortorvets Gjæstgiveri samme år der «yrkesdemonstranten» Stein Lillevolden ble arrestert, ble Haugli spurt om hvorfor politiet stormet stedet med hunder og svarte at det var fordi dørene var for lave til at hestene kunne ta seg inn. Lars Kilevolds satiriske sang traff både spikeren på hodet og tok tidsånden på kornet, men det som slår meg i dag – når jeg nå omsider har fått høre «Det renner altfor lite blod i Oslos gater» – er hvor bra den er, uavhengig av teksten. Dette er rett og slett en veldig bra låt, ferdig snakka. Og det er en sang om et Oslo jeg husker veldig godt.

Selvsagt måtte denne oppdagelsen avstedkomme en spilleliste med oslosanger. Dem er det nemlig nok av. Eller det vil si, det må gjerne lages flere. Enkelte artister – Lillebjørn Nilsen, deLillos, Jokke, Karpe, Oslo Ess, Bjølsen Valsemølle – er nærmest overrepresentert i den forstand at de først og fremst er veldig typiske osloartister som tar utgangspunkt i alt de ser i byen rundt seg. Andre igjen – ikke minst Michael Krohn og hans Raga Rockers – skulle jeg ønske hadde flere steder som spesifikt nevner Oslo. Det er ingen tvil om at Michael er en låtskriver som har sugd enorm inspirasjon fra Oslos gater, men fordi mange av sangene like gjerne kan handle om Bergen eller Stockholm har jeg nøyd meg med én Raga-låt, «Maskiner i Nirvana». Det samme gjelder No. 4, som med unntak av «Oslo forteller» ikke er særlig spesifikke hva angår stedsangivelser.

Jeg har bevisst unngått norske artister som synger om Oslo på engelsk, men jeg har derimot tatt med både amerikanske, svenske og danske artister som synger om byen. Det gir morsomme perspektiver og bidrar definitivt til at denne spillelisten er så bra som den er. Det samme gjelder sanger skrevet av nordmenn som kommer fra andre steder av landet, som nettopp Lars Kilevold og for eksempel Jonas Fjeld, Tove Bøygard, Narum, Frida Ånnevik og Eldar Vågan, for ikke å snakke om oslokritiske Razika. I den forbindelse etterlyser jeg også Henning Kvitnes’ gamle band The Young Lords og deres «Oh So sLOw». At den er utilgjengelig på strømmetjenestene er kanskje ikke så underlig med tanke på at den kun er tilgjengelig på en EP fra 1980. Mer underlig er at ikke Kvitnes’ «Til fots over Grønland» fra samleplaten På godt norsk (2003) ikke er tilgjengelig. Begge hadde hørt naturlig med på denne listen.

Men bevare meg vel, det er nok av annet gull her. Henning er representert med nydelige «Savoy Hotel», deLillos med hele fem sanger og Lars Lillo-Stenberg som soloartist med én, Lillebjørn Nilsen er overalt på listen, Finn Kalvik synger om «En tur rundt i byen», Kari Svendsen synger «Akerselva», Kari Diesen synger «Hovedøen» og Kari Bremnes synger «Egentlig en danser», Don Martin synger «Nilsen» og «Straight Outta Groruddalen 2», Klovner i kamp synger om «Nattens søvner», og «12-trikken» med lørenskogjenta Marion Ravn er helt ny og et overlegent nydelig tilskudd til oslopoesien.

Selv er jeg født og oppvokst i Oslo. Her har jeg hatt postadresse i mer enn 53 år, og det er byen som jeg elsker og som er stor nok til at jeg fremdeles kan oppdage nye steder og finne nye ting å glede meg over. Den er stor nok til at du kan forsvinne i mengden, og den er liten nok til at du kjenner folk overalt. Som Don Martin synger i «Nilsen» sier også jeg at «av alle storbyer i verden er nok Oslo minst, det er her jeg føler meg hjemme, det her er byen min», blant annet fordi:

Oslo er blanda av alle typer folk som lever her
Og nettopp denne blandinga gjør byen min til det den er

Oslo, jeg elsker deg!

Sjekk også: Kanonplate fra Levi Henriksen & Babylon Badlands