Bendik og Christer – og jeg

I juni var det 25 år siden Bendik Hofseth ga ut sitt debutalbum IX (uttales «nine») på amerikanske Columbia Records, i det som ble et mislykket forsøk på å «gjøre ham til den nye Sting», slik Don Ienner, den ferske toppsjefen i selskapet ønsket det. Bendik, som han ble lansert som, ble ikke den suksessen det Sony-eide plateselskapet hadde håpet på, men én ung mann lyttet mer interessert enn de aller fleste andre. Christer Falck hadde et halvt år forut for utgivelsen av IX startet platebutikk, og ble blodfan av Bendik Hofseth over natten. Han er det fortsatt.

Christer er for mange best kjent som Robinson-programleder, men han er også mannen bak plateselskapet C+C Records og forlaget Falck Forlag og gjennom den virksomheten en aldri så liten musikalsk filantrop som hjelper og støtter norske artister han liker, kanskje aller mest tydeliggjort gjennom det gedigne Raga Rockers-prosjektet Sannhet på boks der han var sterkt involvert. Christers metode er crowdfunding som går ut på å finansiere et prosjekt ved å invitere til et spleiselag der et visst antall eksemplarer selges på forhånd, for så å kunne realiseres når nok penger er inne. Det er et både smart og effektivt system.

Nå er Christer i ferd med å fullende sitt store Bendik Hofseth-prosjekt. Det rent fysiske resultatet foreligger i form av den crowdfundede jubileumsboksen han har gitt ut av IX, med tre CDer, en DVD og en bok der tidligere Dagbladet-journalist Terje Mosnes har skrevet innsiktsfullt og interessant om platen og har intervjuet Bendik og mange andre involverte. Og i neste uke, seks kvelder på rad, skal Bendik og originalbandet (vel, så å si) som spilte på IX ut på en miniturné som tar dem til Larvik, Drammen, Kristiansand, Lørenskog, Hamar og Oslo. Her spiller de låtene fra IX, men ikke helt i rekkefølge, og ikke nødvendigvis i sin helhet heller. Som Christer sier, kan disse gutta lett få et 48 minutters album til å vare i halvannen time.

Selv var jeg helt uinteressert i Bendik og IX da den ble utgitt i 1991, og det er først i møte med Christers entusiasme at det har gått opp for meg at «det er noe der». I juni 1991 jobbet jeg med kjøkkenbordutgaven av musikkmagasinet BEAT, og samme høst startet BEAT-kollega Tom Skjeklesæther og jeg som musikkskribenter og anmeldere i Dagens Næringsliv. Jeg var 25 år gammel, og mine musikalske skylapper skjermet for veldig mye. Til tross for at jeg alltid har hatt en svakhet for iørefallende popmusikk hvor lite hip den enn måtte være, fikk det jo være grenser. En fyr som drev med popjazz og ble lansert som et norsk svar på Sting var ikke noe for meg.

Trodde jeg. Christers lovord om IX fikk meg omsider til å høre på denne platen. Jeg kan ikke en gang huske om jeg hørte den da den ble utgitt. Det var en plate jeg bare avfeide uten videre, arrogant og «musikkpolitisk korrekt» som jeg var. Det betyr rett og slett at jeg har levd uten en plate jeg nå elsker i de første 25 årene av dens eksistens. La meg si det veldig enkelt: Den blir med meg i de neste 25. Etter å ha spilt IX et ukjent, men høyt antall ganger den siste uken, kan jeg med sikkerhet si at Christer hadde rett den gangen, mens jeg gjorde en gedigen tabbe ved å ignorere platen.

– Det er sånn man gjør når man blir eldre, innrømmer sånne ting, medgir Bendik over en enkel lunsj i en pause fra øvingen som foregår denne uken.

– Det er ikke så farlig lenger, utdyper jeg. – Det er det det går på. Det spiller liksom ingen rolle om noen synes du er en dust som liker Bendik Hofseth. Jeg hadde jo levd godt med det den gang også.

– Ja, ikke sant, det sier noe om at vi kanskje alle har vært ungdommer for lenge. I ungdomstiden identifiserer man seg utrolig sterkt med musikk og det følelsesregisteret som musikken byr på. Etter hvert som jeg blir eldre tenker jeg at det er kjempefint i den settingen, men det er en pluralisme i det å være lytter også, å gå inn og ut av rom, og at jeg i mye større grad kan være en kulturell nomade. Med overbevisning. Som du sier, det er ikke noe farlig. Tvert imot kan det være utrolig hyggelig bare jeg får en god opplevelse, og det kan jeg få med et barneorkester eller hva som helst.

– Jeg grein på Holmlia skole for et år siden, da barna sang «Tenke sjæl», innrømmer Christer Falck i et forsøk på å si noe om hvilken kraft som bor i musikken. – Jeg klarte ikke slutte, det var helt jævlig. Den sangen som er så full av håp, og så bare står de der. «Det kommer ikke til å gå så bra med så mange av dere», tenkte jeg.

– Du fikk den, ja. Du ble ikke rørt, du ble bare lei deg?

– Det var så innmari vanskelig å definere hva som skjedde, svarer han.

Jeg har samlet Bendik og Christer til en samtale der temaet selvfølgelig er IX og relanseringen og mye annet, og som også skal få lov til å handle om nettopp musikkens kraft, om hvordan musikalske fordommer kan være ødeleggende, og hvor jeg på et slags vis ber Bendik om en forsiktig unnskyldning for at jeg ikke gadd å høre på ham for 25 år siden. Ikke at han ser ut til å trenge det, men jeg synes musikalske fordommer er et interessant tema. Jeg gjør i dag mitt ytterste for å være sjangerblind, og det gir meg utrolig mange gleder. Det handler om å ta inn i seg selve musikken, uten å legge vekt på hva noen mener er riktig eller galt å høre på. Jeg var del av et definerende miljø jeg i dag oppfatter som ødeleggende for egen kreativitet og utforskertrang. Du kommer ikke videre om du kun hører på countrymusikk eller heavy metal eller jazz eller «listepop» (hva nå det er), men omfavner du alle disse sjangerne og flest mulig andre, kan jeg garantere et rikere liv.

Så her sitter vi, og Bendik påstår at jeg er raus. Jeg hadde riktignok ikke regnet med at han ville stille seg i forsvarsposisjon heller, men det var jo riktig så raust tilbake, tenker jeg.

– Er det ikke sånn at musikk er veldig inderlig, veldig sivilisert, spør Bendik og tar opp tråden fra Christers opplevelse av barna på Holmlia. – Musikk er en ordentlig god melding fra et medmenneske til et annet. I musikken kan vi være medmennesker for hverandre på en veldig ålreit måte, på en veldig sivilisert måte.

Musikk samler mennesker, den utfordrer egentlig alt. Jeg tror det har å gjøre med at musikk spiller så sterkt på følelsene våre at den binder oss sammen enten vi vil eller ikke, den resonnerer på helt spesielle måter, helt annerledes enn en samtale gjør. Den kan gå alle veier, men musikken er en «equalizer».

Bendik er enig.

– Simon Frith skriver om dette. Han sier: «Den eneste formen for menneskelig kommunikasjon som kan være tilnærmet intravenøs er musikk.» Når tekst og musikk stemmer for deg så gir du deg hen. Det gjør du aldri i en samtale, du er alltid litt reservert, men hvis du sitter i en bil og hører et stykke musikk, så bare suges du inn og er helt reservasjonsløs. Det er helt intravenøst, og da er du Bob Dylan. Da tilhører du sangen på en måte, du er en del av det fellesskapet, som du sier. Og det har ikke noe med Bob Dylan å gjøre, det har noe med sangen å gjøre. Det synes jeg er utrolig flott, når man ser det på en scene eller hører musikk i en bil eller…

– Ingrid Olava gjorde en versjon av Christer Knudsens «No Love», sier Christer. – Han hadde ikke hørt den før, og han visste ikke at hun hadde gjort den, han hadde ikke fått med seg det. Så møttes vi på Karl Johan og gikk opp til EMI der vi ba om fem minutter så Jarle (Savio) kunne spille den for Christer. Han bare… strigrein. Han syntes jo tydeligvis at det var en bedre versjon enn sin egen. Og det å være en artist og SE at folk koser seg så mye, det er jo noe vi som ikke er artister aldri kan oppleve. Det må være det gøyeste. Ikke å bli sett for den man er, men for noe man faktisk har lagd.

– Ja, det er akkurat det, bekrefter Bendik. – Men du må eksponere noe sårbarhet. Du blir lett et offer også. Da jeg lagde IX brukte jeg veldig lang tid, kanskje fire år. Det var det første svennestykket. Jeg går gjennom alt, ikke sant, tekster, musikk, hver takt, hvert sekund. Nettopp fordi jeg vet at hvis det er noe som ikke stemmer, så vil du som lytter egentlig hoppe av. Du vil egentlig ikke dras inn. Derfor må det være så plettfritt, det må være så… ikke gjennomtenkt, men…

– Gjennomarbeidet?

– Ja, det må henge så godt sammen! For eksempel, når jeg hører på de der som er veldig bra, som lager veldig spennende musikk…

Christer: – Highasakite?

– Ja, Highasakite. Da tenker jeg: «Kan du ikke lære deg engelsk?» Da slipper jeg å tenke at dette kan jeg ikke være ambassadør for, dette kan jeg ikke gå god for, for det er ikke bra nok.

Christer: – Når du hører Bjørk da? Tenker du det samme da?

– Nei, for hun har snudd det til sin fordel, ikke sant? Jeg hører at hun (Ingrid Helene Håvik) strever med det, hun vil så gjerne. Det er jo kjempefin musikk, men jeg vil også være kritisk.

Bendik loser samtalen inn på kritikk, noe han som kunstnere eller utøvere flest, vel har et ambivalent forhold til. Da IX ble utgitt i 1991, fikk den blandet mottagelse her hjemme, noe som er viet et kapittel i boken som følger med jubileumsboksen.

– Jeg fikk veldig pepper for Smilets historie da den kom i 99. Noe av det var nok sikkert veldig berettiget, men noe av det var nok også litt … lett. Da kjenner du på at «fy faen, her bruker du en halv dag på å skrive dette, og jeg har brukt så mye av mitt arsenal og penger og tid, moralsk mot, sosialt mot. Hvorfor mistenkeliggjør du motivene mine?»

Det er her jeg må fortelle historien om hva som skjedde da jeg slaktet Morten Harkets første soloalbum Poetenes evangelium i Dagens Næringsliv da det ble utgitt av Kirkelig Kulturverksted i 1993.

– Jeg har vært der som anmelder. Kjetil Bjerkestrand, som hadde arrangert og gjort alt på den skiva, var altså så sinna og ringte meg og ba om et møte. Han måtte ha en prat og få min forklaring på hvorfor jeg skrev det jeg gjorde. Han tok telefonrunden til en hel haug med kritikere, for platen ble slakta overalt. Det var ikke så mange som ville møte ham, men jeg gjorde det nå. Og jeg skjønner veldig godt ståstedet hans.

– Det var jo uvanlig gjort av ham, sier Bendik.

Det var kanskje ikke så klokt heller. Det er jo sånn at du som musiker eller kunstner angivelig ikke skal kritisere kritikeren. – Det er en kamp du aldri kan vinne, men jeg synes det var kult at han gjorde det.

– Men vi har flere ting på agendaen, Bendik. Hvordan har det vært å vende tilbake til IX?

– Det har vært overraskende positivt. Det er en ting med å få detaljene på plass sånn at du kan holde på lytterens oppmerksomhet og bygge opp en tillit. Da jeg hørte på plata igjen – jeg er ikke så god til å høre på de gamle tingene mine – så likte jeg det. Jeg hadde glemt mye, men jeg likte det likevel. Også lurer man jo på om man får det til live igjen. Da må vi vende tilbake til låtene, men vi må jo ta med oss det vi er i dag. Vi kan ikke spille sånn som vi gjorde da. Og da kommer lakmustesten for en komposisjon. Og en tekst. Er den smidig nok til å tåle tidens tann, men bestandig nok og sterk nok til å ha en identitet? Og jeg synes at jeg bortsett fra kanskje et eller to problembarn, fikk det til.

– Vi kommer til å spille hele IX, men vi har ikke øvd inn noe annet. Disse gutta er så gode at vi hvis du setter Eivind Aarset på scenen så holder han oppmerksomheten din i 35 minutter alene.

La oss nå bare se på hva slags band vi snakker om her. De som skal dele scene med Bendik neste uke er blant de ypperste musikerlagene som noen gang er samlet her hjemme. Bare hør: Eivind Aarset – gitar. Knut Reiersrud – gitar. Audun Erlien – bass. Paolo Vinaccia – trommer. Reidar Skår – keyboards. Øystein Sevåg – piano. For ikke å glemme hovedpersonen selv, Bendik Hofseth – saksofon og sang. Listen over disse utrolige musikernes klienter de siste 25 årene er lenger enn lang, så jeg tror vi dropper en oppsummering. IX var som Bendik har nevnt et prosjekt som tok ham fire år å ferdigstille, og bare på en sang – «Riverside» – spiller hele septetten samlet. Ellers er de spredd rundt på de forskjellige låtene sammen med blant annet superbassisten Tony Levin og produsenten Mike Mainieri.

– La oss gå tilbake til den gang IX ble gitt ut i 1991. Du snakket litt i boken om at den ikke fant noe naturlig hjem, at den havnet mellom forskjellige stoler og hverken ble tatt godt imot i jazzmiljøet eller i mainstream. Du antydet vel også at den ville blitt mottatt annerledes om den ble gitt ut i dag?

– Det er vanskelig å si, men jeg tror at sånne plater trenger sterke ambassadører. Tenk hva Terje Mosnes har betydd for Garbarek og den generasjonen. At man både i industrien, i selve infrastrukturen med plateselskapet finner en som virkelig, virkelig vet hva han vil med dette selv, men også at man finner sånne talerør i journalister og kritikere og andre, og det skjedde jo ikke med den plata. George Butler var den som bragte Weather Report og Patti Austin og de der til torgs og var min mann i Columbia, men han var nok litt på vei ut og en del av regimeskiftet som kom da jeg havnet der, og da handlet det nettopp om å få ut sånne som ham. Dermed ble platen stående uten en «medfar» i systemet. Det led jeg under. Og det er jo litt interessant det du sier for jeg liker jo heller ikke sånn jazzpop, jeg synes det er ganske fælt. Jeg synes for eksempel Sting har gjort ganske mye bra, men ganske mye dårlig også. Fordi man er i et format, så spyr man bare ut ting… ja, jeg har vært veldig redd for å havne der.

– Men jeg synes jo det er såpass mye annet, det er så intrikate ting da, kontrer Christer. – Jeg tror at grunnen til at jazzfolket ikke likte det er at det er så mange popelementer i det, og så var det vel det som også er kommet frem, som Martin Revheim skrev, at det var jævlig mye sjalusi. Bendik kunne jo vært Timotei-gutten i tillegg, at du så ut som du gjorde, spilte som du gjorde, du kom fra utlandet… Nå er det liksom kjempestas at noen klarer å begynne i utlandet og komme hjem, men det var en annen holdning den gangen.

– Jeg husker at disse jazzgutta… Altså, jeg var jo en del av miljøet og spilte mye på Club 7 og trivdes veldig godt med det, men at jeg landet på skyskraperen, på toppen av skyskraperen i New York, det ble mye for dem. Det var ikke på bekostning av dem, men det virket som det var en verden jeg tok fra dem. Folk var så jævlig mye bedre der borte, så kommer det en gutt fra Lørenskog og viser at det er mulig. Det var sånn «fuck you» til hele fundamentet deres.

Christer: – Du svikta dem?

– Ja, det var som om jeg dro bort teppet for dem, jeg tok bort en illusjon som de helst ville beholde.

Christer: – Jeg tenkte jo at dette ville være en døråpner?

– Sånn tenkte jeg på det også. Dette måtte jo være fantastisk, en kanal som er åpnet. Og jeg gjorde jo noe. Jeg trakk med Øystein Sevåg som fikk en kjempekarriere, det var massevis av folk som jeg kunne hjelpe.

Det er artig at Bendik sier han ikke er så begeistret for Sting. Som nevnt innledningsvis sa til og med Don Ienner «Let’s make him the new Sting!», og i anmeldelsene av IX var det nettopp Sting og Peter Gabriel som ble trukket frem.  Jeg hører også veldig mye The Blue Nile i låtene, og jeg hører også tydelige spor av den første soloplata til Robbie Robertson, mer derfra enn fra Gabriels So som ble mye nevnt, men det handler vel mye om produksjonene Daniel Lanois sto bak på den tiden.

– Det er helt riktig, bekrefter Bendik.

– Men hva prøvde du å få til selv, hvor ville du med dette rent musikalsk?

– Jeg kom jo fra klassiske musikkstudier. Det jeg også tenker fortsatt er at når det virkelig tårner seg opp for oss, det er da vi blir kreative. Jeg ville lage noe annerledes, noe kreativt, noe som sto på egne bein. Du har helt rett, dette var platene jeg hørte på, og særlig Blue Nile var en aparte referanse i forhold til de andre. Daniel Lanois hadde kjæreste i Oslo, han var liksom en del av «the fabric», mens Blue Nile bare var noe jeg likte utrolig godt, som jeg tenkte hadde samme nerven som er i nordisk jazz på en måte, den derre distanserte men veldig inderlige nordiske tonen.

– Det er jo litt morsomt da, for det bandet, de jeg spilte med i Steps Ahead (den amerikanske «supergruppa» Bendik var med i i en årrekke), det ble jo bandet til Peter Gabriel på hele 90-tallet og helt frem til nå egentlig. Tony (Levin) er jo med fortsatt, så jeg har hatt kontakt med dem hele veien. Det er også morsomt at på OVO som Gabriel gjør så inviterer han Paul Buchanan fra Blue Nile til å synge. Han er liksom Gabriels substitutt. Men jeg likte Peter Gabriel veldig godt, og So er vel fra 86. Det var jo de folka jeg jobbet med, så det var litt morsomt. Og på den siste plata jeg gjorde, Children And Cosmopolitans, jobbet jeg med Simon Darlow som jobbet veldig tett med Trevor Horn og andre på den samme tida, så jeg tror du har helt rett med tanke på de referansene.

– En ting som også slår meg er at du er jo en saksofonist, men IX er på ingen måte et saksofonalbum. Du spiller bare saksofon på syv av 11 sanger.

– Jeg har aldri følt meg som en saksofonist, jeg har følt meg som musiker. Det er liksom helheten som teller. Men jeg ble god til det, jeg fikk mye jobber da jeg studerte og gjorde andre ting, spilte på Club 7 og sånn. Jeg var liksom saksofonist.

– Men det var ikke naturlig for deg å lage en saksofonplate?

– Nei, ikke som første statement, men jeg gjorde det etter hvert da.

Jubileumsboksen av IX inneholder tre CDer. Den første er en remastret utgave av originalalbumet som, om jeg får si det 25 år for sent, låter helt fantastisk. CD 2 inneholder rariteter og innspillinger som ble gjort under opptakten til IX med tidlige versjoner av blant annet «A Little Parade» og «Janus In Love» og «Preparing Myself». Den tredje er kanskje den aller morsomste, en hyllestplate der et antall kjente norske artister tolker platen i sin helhet. Blant bidragsyterne er Morten Harket, Silje Nergaard, Knut Reiersrud, Salvador Sanchez og Jarle Bernhoft.

– Hvis det er noe jeg har dårlig samvittighet for er det at jeg ikke har fått satt meg ned og skrevet et godt brev til alle som har vært med der og takket dem ordentlig grundig. Det er bare så utrolig rørende. Altså, alle mennesker fortjener en Christer Falck i livet sitt. Og hvis ikke de får det, bør de få en nær Christer Falck-opplevelse. Det at noen kommer og sier at «jeg skal passe på deg en stund», det er helt utrolig. Det er liksom tigangeren i forhold til at noen overrasker deg på et utdrikkingslag eller en 50-årsfest.

– Og det at disse andre har vært med på det synes jeg nesten er hakket vassere. Jeg husker jeg krangla sånn med Erik Hillestad en gang for han skulle lage en sånn «Nei til EU-plate». Det var vel i 94. Da hadde vi en helvetes krangel. Jeg lurer på om det var i Bjørn Eidsvågs 40-årsdag, det var siste gang Erik snakka med meg nesten. Jeg sa at «du kan jo ikke gjøre det, Erik. Du må skjønne det at alle artistene kommer til å si ja til å være med fordi de trenger eksponeringen, de trenger markedsføringen. Nå misbruker du mandatet ditt, du bruker rollen din og putter dem inn i en maktkontekst som de ikke hører hjemme i», og det synes jeg ikke Christer har gjort her. Det er det som er så utrolig flott. Her er det bare sånn «ja, det kunne jeg tenke meg å være med på.» Så sier de det, liksom. Musikere som jeg beundrer og respekterer og …

– Hvis du hadde sett lista over de som sa ja, men som vi ikke hadde plass til. Den er enda lenger, flirer Christer.

– Men jeg hadde sagt ja til mange jeg også, det hadde jeg gjort. Vi er jo veldig glad i hverandre, sier Bendik.

– Christer, hva hørte du på på den tiden IX kom? Hva var ditt musikalske territorium?

– Jeg gikk jo rett fra Talk Talk og David Sylvian – mine store helter på 80-tallet – og starta butikk i 1990. Da hadde jeg en bitteliten butikk, og tenkte at nå skal jeg selge mye av en plate jeg liker. Jeg hadde solgt masse av Secrets Of The Beehive av David Sylvian, jeg hadde Laughing Stock med Talk Talk, men jeg tenkte at det hadde vært så gøy om det fantes en norsk artist jeg kunne gjøre det med. Det var liksom et par ting, Terje Rypdals Chaser solgte jeg mye av, men så fikk jeg et promoeks på Bendik-skiva av Sony der noen sa at dette måtte jo være noe for meg. Du er ganske ivrig når du har en nyoppstarta butikk som bare har vært der et halvt år, og så satt jeg på plata og hørte bare introen… jeg fikk også litt sånn Sting-assosiasjoner. Jeg hørte ganske mye på Sting da. Jeg var en av dem som syntes at Stings første soloplater var bedre enn Police for eksempel. Det var jo fullstendig ukorrekt å si, men det er noe jeg fortsatt står ved. Jeg får jo nesten juling når jeg sier det, men … Så jeg var nok kanskje litt glattere enn snittet som egentlig er et dårlig utgangspunkt når du skal drive platebutikk der jo skitnere ting er jo mer kred får du. Men da hørte jeg IX fra A til Å og tenkte at «fy faen, dette er noe av det bedre jeg har hørt».

– Jeg husker at jeg tok med moren min på konsert, på Cosmopolite, like etter at plata kom. Moren min er veldig altetende og synes det er veldig stas å være med sønnen sin på konsert, og hun hylte av glede. Samtidig så jeg at den noe mindre sjarmerende delen av det var da jeg oppdaget at dette var en sånn veldig sjekkearena, fordi alle jentene skulle se Bendik. Det var iallfall 70 prosent jenter der som sikla på Bendik helt til Bendik gikk av scenen, og så står man jo der alene med mora si. Da skjønte jeg at jeg skulle gå på alle Bendik-konsertene alene senere.

– Dette har snudd diametralt, ler Bendik hvis lange mørke lokker har måttet gi tapt for adskillig mer tilbaketrukne viker enn han hadde i 1991. – Nå kan jeg bare henge med Christer, så får jeg også masse fine damer.

– Men altså, jeg ble bare sånn blodfan over natta. Sony sa at hvis jeg tok ti plater så skulle jeg få én i overleveranse, tok jeg 20 skulle jeg få to i overleveranse. «Men hvis jeg tar 100 da?» spurte jeg. OK, da skulle jeg få 30 plater gratis. Så jeg bestilte 100 og fikk 130, og det hele var litt under bordet. De hadde ikke lov til å gi så mye rabatter, men jeg husker at jeg hadde litt sånn greier med selgerne på Sony og ville vise dem at jeg kunne gjøre en god jobb. Jeg la den i kjempestabler på disken og solgte den til 99 kroner eller sånt noe, og pusha den skikkelig på folk. «Hvis du ikke liker den skal du få pengene tilbake i morgen, men jeg er helt sikker på at du liker’n.» Det var litt sånn «vil du ha en kaffe til brødet», sånn som alle er pressa til å si på Espresso House. «Ja, det blir 179 kroner, og så MÅ du prøve denne her! Jeg lover at du liker den.» Da kunne de liksom ikke si nei. Jeg brukte to uker eller noe sånt på å selge 100 eks, og da jeg bestilte 100 til var det sånn «hæ?» fra Sony. Jeg gjorde jo dette mange ganger da, og totalt tror jeg at jeg solgte over 1000 eks. Jeg husker da jeg passerte 500, da ble det liksom litt snakk om dette her. Jeg vet ikke om du husker det, spør Christer henvendt til Bendik, – men du var nede i butikken da?

– Jo, jeg husker det.

– Jeg tror du hadde fått høre fra Sony at det var en som var over gjennomsnittet hekta. Jeg husker at jeg bare ble sånn (later som han er satt ut og rister på hodet og dunker i sofaen) som jeg bare har blitt to ganger tidligere. Det var med Synne Myrbø som var Miss World og Dorthe Skappel da de kom inn i butikken min. Da ble jeg også sånn (slår igjen i sofaen), så det var tydelig at han hadde en effekt på meg på den litt mer usunne måten også. Jeg var sånn skikkelig fan, og det var jo alltid masse musikere innom, men jeg har en sånn greie med de musikerne jeg er virkelig glad i, og det kan være en norsk saksofonist fra Lørenskog eller Prince liksom.

Meg: – Jeg hadde et sånt Emmylou Harris-øyeblikk. Det var helt sjukt. Jeg satt ved siden av henne på Palace, ved bardisken. Helle, kona mi, satt på den andre siden, og sa at «du må hilse på henne». «Nei, jeg tør ikke.» Det låste seg helt for meg, og hun er sannsynligvis det hyggeligste, mest sympatiske mennesket i hele musikkbransjen.

Bendik: – Du gjorde det ikke heller?

Meg: – Nei, jeg turte ikke

Bendik: – Så synd egentlig.

Meg: – Ja, egentlig. På den annen side, det ble en god historie av det.

– Egentlig er det jo sånn at man ikke skal kjenne dem heller, sier Christer. – Nå er det jo gøy, for nå kjenner vi hverandre litt privat og sånne type ting, men det er sånn at hvis jeg hadde blitt kjent med Prince, så hadde jeg sikkert blitt skuffa. I hvert fall nå som han er dau, så da hadde jeg nok blitt kjempeskuffa. Men altså, du skal helst ha et sånt fanforhold. Det fine er at det viser seg at Bendik er en hyggelig kar i tillegg, men det er jo ikke alltid det funker.

– Jeg vil litt tilbake til det sosiologiske, sier Bendik. – Jeg produserte Kenneth Sivertsen, og det var egentlig veldig hyggelig. Han var veldig morsom og veldig annerledes enn meg. Han var en sånn type som kunne tatt frem gitaren her og underholdt, han var virkelig sånn tett på musikken og veldig musikalsk og veldig flott. Men han hadde en veldig rar side. Jeg husker at jeg sa til ham at hvis jeg skulle produsere ham så måtte jeg vite hva han ville få til med den plata. Hva er ditt inderligste ønske med den, hva vil du med musikken? Og så presset jeg ham, presset ham og presset ham, og så sa han: «Jeg vil bli kjendis. Jeg vil bli berømt.» Og da sa jeg «OK, det er en ærlig sak. Now we’re talking, let’s make music.» Vi gjorde en plate som het Flo, og ganske fort så ble han berømt og ble sammen med Herborg Kråkevik. Nå blir det litt sånn kantiansk teori her, men han ville være Kenneth i verden, Kenneth i pressen, den prinsen du aldri får tak i, myten, han ville være den offentlige figuren. Han ville ikke være en privatperson fra Bømlo, men det var privatpersonen fra Bømlo som hadde kreativ kraft, ikke et vassent menneske som bare var en papirfigur som ikke fins. Han har jo ikke noe substans eller noe å melde. Det er det som skjer hvis du ikke har en retur til deg og deg selv, da kan du heller ikke være kreativ. Se på Bob Dylan som jo er helt utrolig. Å leve et sånt liv og klare å være så kreativ! Jeg har møtt ham noen ganger og skjønner hvordan det er mulig. Han er jo nesten gæren, altså, han er så distré og rar at … og det er nok en beskyttelse.

– Men du ble jo kastet ut i en sånn slags popstjernetilværelse da du var i New York. De ville pushe deg. Hvordan føltes det? Ble det bare too much? Det var vel flere omstendigheter som gjorde at IX ikke gikk som de håpet og at du flyttet hjem, men var det en del av det?

– Ja, men samtidig spilt jeg jo med Steps, og jeg turnerte masse. Der var det ikke noe bullshit. Det var jo verdens beste musikere som forlangte at du leverte hver kveld. Jeg kunne ikke være noen primadonna med dem. Jeg husker en kveld vi hadde spilt i Roma og jeg ikke var noe fornøyd med meg selv. Jeg  syntes ikke jeg hadde levert. Da kom Steve Smith, han trommeslageren fra Journey og alt mulig, søkkrik, bort til meg, og jeg sa at egentlig er jeg jo ingen saksofonist, litt sånn koketterende. Da sa han til meg at jeg var saksofonist i kveld. 10 000 mennesker  var der, og de driter i om jeg har studert komposisjon eller noe som helst. Det de hørte var en saksofonist. «Du må faen meg stå frem som en. Det der er bare piss.» Sånn holdt de på med meg.

– Det var sikkert en god skole?

– Det var en beinhard skole, men jeg er veldig glad for det. Det ga meg et arbeidsinstinkt. Det er jo litt trist med a-ha som lager de samme låtene som for 25 år siden. Der mener jeg at det er et apparat som sier «gjør det samme så tjener vi penger så er alle fornøyd». Men det er jo ikke det vi skal. Vi skal gjøre noe annet. Vi skal være kreative, tenker jeg. Det er også journalistenes jobb, det er kritikernes jobb, å si «dette er bra, men dette har du gjort før. Vi vet du kan bedre.»

– Det er også en av grunnene til at jeg likte Bendik så godt, sier Christer. – At han hadde den peaken, og fikk så gode anmeldelser på album nummer to, Amuse Yourself, og så spiller han inn en jazzskive med tablas liksom. Det var litt sånn «faen, hva skjedde der?», og mange falt jo litt av på et eller annet vis, og så kom Planets, Rivers… And IKEA som er noe helt annet enn Amuse Yourself som er så live og egentlig ganske sånn hard og kantete plate i forhold til IX som var veldig posh og du hører har vært flikka mye på. Det er fire av mine favorittplater gjennom alle tider, uansett sjanger, og så treffer han så godt. Det er ganske spesielt da.

Noe som var veldig spesielt med IX var en rekke koder og henvisninger han utstyrte platen med, ment som en slags kjøreplan for seg selv. IX var bygd rundt en serie temaer og ideer som er forbundet med hverandre, og henvisningene peker mot ni kategorier: Handlinger, greske muser, mytologi (Ovids poesi), teknologi (Heron fra Alexandrias oppfinnelser), universet (Kopernikus), farger (Goethes fargelære), arkitektur (Søren Kierkegaards adresser i København), kunst (Marcel Duchamps Nine malic moulds) og et måltid. Platen inneholder totalt 11 låter, der tanken er at den første («Say No More») og siste «End Is Beginning») binder inn de ni øvrige. Hver av tekstene til disse ni er utstyrt med referanser til noe som har inspirert den eller på annet vis er tilknyttet den. Som om ikke dette er nok i seg selv, skulle også de ni kategoriene ha betydning for Bendiks neste åtte album. Skjønte du noe av dette da IX kom, Christer?

– Nei. Jeg syntes det var spennende. Jeg greide å forholde meg til noen av dem, men da han begynte å snakke om Søren Kierkegaard og sånn måtte jeg melde pass.

Meg: – Søren Kierkegaards adresser i København. Det er smalt?

Bendik: – Ja, det er smalt. Jeg kan fortelle deg hvorfor det skjedde. Det var fordi jeg hadde en kjæreste som studerte film i København, Nina Grünfeld, og hun…

Meg: – Nina Grünfeld? Hun gikk jeg i klasse med på Berg!

Christer: – Ja, der ser du. Det er hun som er Nina i «nine». Nin-a.

Bendik: – Det er henne den er tilegnet, ja, for det var henne jeg var kjæreste med. Det var henne jeg skulle ha et liv med da, vet du, men så ble ikke det sånn. Det er henne jeg spiser mat med på kjøkkenet i den siste kategorien, og jeg var veldig opptatt av Kierkegaard. Så var jeg på bymuseet en gang jeg besøkte henne, og der hadde de slått opp alle hans adresser. Han var jo rik arving, og han bodde alltid veldig bra. Da la jeg merke til at han hadde ni adresser, så jeg noterte det. Jeg gikk med notisbok og var litt sånn kunststudentaktig, og tenkte at det får jeg kanskje bruk for. Og det fikk jeg jo. Jeg vet ikke om du leste den biten i boken, men det var mer som en sånn kontrolliste for meg. Hvis jeg skriver om kjærlighet, så må jeg også huske å ha med… ikke sant? Hensikten var å få mer dybde i materialet.

– Det var vel en tvangstrøye også? Særlig i forbindelse med at du ville bruke det i forbindelse med de neste platene også, for å fullføre tanken du hadde begynt på.

– Jeg syntes det var altfor mye frihet.

– Du sa noe sånt som at du måtte binde deg i ung alder for å bli fri som voksen

– Ja. Sånn er det med noen.

– Etter at du sa det til meg tenkte jeg faen så deilig, sier Christer. – Vi trenger alle litt rammer for det vi gjør. Det er egentlig ganske digg. Jeg er veldig sånn komfortmann, så jeg velger sjelden ting som er utenfor det lille området mitt. Jeg merker at jeg trives veldig godt innenfor de rammene som bare blir mindre og mindre og mindre. Jeg liker meg inni boksen.

Apropos bokser, hvordan kom dette crowdfundingprosjektet i gang?

– Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre noe med Bendik, men så har han vært litt passiv på artistfronten de siste åra. Det har kommet litt her og der, men det var ikke noe plan. Så tenkte jeg at for å bygge opp noe nytt, så må man kanskje gå litt tilbake i tid, så får man heller dra inn det gamle i det potensielt nye. Jeg tenkte at 25 år siden IX kom er perfekt timing. Jeg har jo den bokserien i Morgenbladet Top 100-serien. I og med at den var på den lista (95. plass) kunne man jo benytte anledningen. Det første jeg måtte gjøre var å finne ut om jeg kunne få med bandet. Det syntes jeg var essensielt. Å sette sammen et nytt band for anledningen ville ikke blitt det samme. Og da tenkte jeg at hvis de er med, er jeg med. Noen av de største musikkopplevelsene jeg hadde på 90-tallet var med dette bandet. Så tok jeg kontakt på Facebook med alle, sendte en kjapp melding, gikk og la meg, og da jeg sto opp neste morgen hadde alle seks svart at de ble med. Det var tydelig at de syntes det var jævlig gøy.

– Så måtte jeg finne ut om det var noen uker bandet hadde fri, og da var det én uke, ett år etterpå, den uka som kommer nå. Det var den eneste uka som var mulig, og det var et år før. Dette er de mest opptatte folka i Norge. Vi kunne sikkert booka en ti ganger så stor turné. Jeg sendte et tilbud rundt og bare sa, vi har disse folka, dette koster det, førstemann til mølla, og det var det. Ferdigbooka med en gang. Så måtte jeg jo høre med Bendik. Shit, jeg hadde glemt Bendik. Tidligere hadde jeg spurt Sidsel Endresen om hun ville gjøre noe med Exile-plata hennes, men det ville hun jo ikke fordi det var noe hun gjorde for mange år siden. Hvorfor skulle hun gjøre det liksom? Nei, fordi jeg spør pent? Så tok jeg kontakt med Bendik da, og jeg tror du synes det var litt stas?

– Ja, men jeg husker at noe av det første jeg sa var at jeg har gjort en ny plate. Du vil ikke heller gjøre noe med det da?

– Det passet så dårlig inn i planen min.

– Jeg visste jo ikke at han hadde planer, så jeg synes det var rart at han trakk sånn på det, ler Bendik. – Det hadde vært mange år hvor jeg hadde jobba med andre ting og tenkte at nå var jeg på vei tilbake til musikken, og den nye plata var et statement i den retningen.

– Hadde han kommet med den plata nå, hadde det jo være perfekt timing, men her skulle jeg bygge opp noe og si ting som (med dramatisk stemme:) «han har vært borte lenge…», og så bare kommer det en ny liten plate som ødelegger alt. Får du en sekser så er det gøy, for da drar det med seg masse, men får du en treer så er det liksom dødt. Det er jo en plate jeg helst skulle sett bli sluppet nå, men ja… den er veldig bra.

– Vi smøg den ut, sier Bendik.

Boksen eksisterer i kun 500 eksemplarer, og det blir ikke flere.

– Jeg liker sånne begrensa opplag, sier Christer. – Og nå er det ikke så mange igjen heller. Vi har også gjort det sånn at den ikke kan kjøpes i butikk, du må kjøpe den på turnéen, bare for å være litt kjipe. Er det en blodfan som ikke kommer seg på turné, så OK, da sender jeg den i posten, men vi har ikke lyst til å la den være over alt. Så har vi sagt at den legges ut for streaming når boksen er utsolgt. Jeg håper vi har akkurat nok til at vi kan selge ut på turneen, og så blir vel dette tilgjengelig fra oktober på Spotify og Tidal.

Den opprinnelige IX, samt Bendiks øvrige produksjon, er tilgjengelig på begge plattformer, men det er altså verdt å glede seg til både remastret versjon, rariteter og hyllestplate. Og etter en smugkikk inn i øvingslokalet når Bendik og band flikker på «A Little Parade», «End Is Beginning» og «Night Train» kan jeg garantere at de som får med seg en av konsertene til uka vil få en stor opplevelse. Det er en ekte klype seg i armen-opplevelse. Det blir ikke fetere enn når disse gutta setter hverandre stevne.

Og skulle noen fremdeles være i tvil om hva jeg mener, er det altså dette: IX er et mesterverk.