FOR et musikkår! Man kunne kanskje trodd at koronaen ville lagt en demper på produktiviteten til verdens musikere, for ikke å snakke om inspirasjonen, men sånn virker det ikke å ha vært – i det minste ikke på overflaten. Når jeg ser tilbake på de låtene jeg har likt best i 2021 og hører dem på nytt, får jeg frem noe helt annet enn et speilbilde av den isolasjonen, kjedsommeligheten og fremtidsuroen som har fulgt meg og så mange andre i snart to år. Jeg hører en sprudlende, livsglad, utsøkt komponert, arrangert, produsert og fremført samling sanger som har gjort livet til å holde ut, og ikke bare det. De 100 låtene som etter nøye overveielse har havnet på denne listen, har beriket livet mitt betydelig i 2021. Jeg vil takke hver og en av alle artistene og musikerne som er representert her for de gledene de har skjenket meg gjennom musikken sin og samtidig ønske lykke til med den humpete veien videre.
For koronaen var jo ikke over, og nå er vi her igjen. Det er umulig å vite hva vi har i vente, og de mange smitteverntiltakene som går direkte ut over hardtarbeidende kunstnere og apparatene rundt dem vil nødvendigvis ha konsekvenser. Nå skal riktignok dette blogginnlegget feire de 100 sangene jeg har gledet meg mest over i 2021 og jeg skal la videre pessimisme på bransjens vegne ligge, men det måtte sies. Noen ganger må man ha en dose dritt sammen med alt det gode, og for tiden er vi der. Men greit, nok surmuling. Herfra og ut går vi for uforfalsket musikalsk gledesutfoldelse.
Det er kanskje innlysende, men jeg vil likevel understreke at min oppfatning av musikkåret 2021 er ulik alle andres. Jeg sitter ikke på noen fasit over noe som helst, og jeg har kun tatt hensyn til egne preferanser og ikke forsøkt å være «objektiv» av den ene eller den andre årsaken. Dette er de 100 låtene jeg har likt best i året som er gått og som jeg vel også har spilt mest, give or take.
Så er det utfordringen med å rangere sangene. Lister av denne sorten må nødvendigvis ha en rekkefølge, og det er ingen enkel øvelse. Høyest i toppen er det ikke så vanskelig. Det utkrystalliserer seg alltid noen klare favoritter, så la oss si at Topp 10 er forholdsvis klokkeklar, dog med en viss vekt på ordet «forholdsvis». Slike lister er gjerne litt dagsformavhengige, og det som er årets sjuende beste sang den ene dagen, kan være årets fjerde beste sang den neste. Det er bare sånn det er.
Det eneste jeg kan være hundre prosent sikker på er at de ti øverste plasseringene er sjukt gode. Det er derfor de er der. Hvorfor eksempelvis Ludvig The Bands «All Blue» ligger på 47. plass og Charlotte Jacobsens «The Rebel» på 52. plass og ikke omvendt må du ikke finne på å spørre om. Det finnes ikke et godt eller logisk svar på det spørsmålet. Slike rangeringer har en tendens til å bli følelsesbasert når vi kommer såpass langt ned.
Jeg har begrenset meg til én låt per artist på denne listen. Det finnes helt klart noen eksempler på artister som har markert seg med flere, men det har vært et poeng for meg at flest mulig skulle være representert. Imidlertid må jeg påpeke at brødrene Ole Johannes og Jørn Åleskjær (primært kjent fra The Loch Ness Mouse) har markert seg godt på listen med flere låter de har involvert i, både sammen og hver for seg.
Jeg kunne sikkert kommentert mye annet også, men det er strengt tatt tid for selve listen. Som jeg pleier har jeg kommentert de ti øverste plasseringene, og nederst på siden finner du lenke til musikken – for det er jo den dette handler om.
- «Leave The Door Open» – Silk Sonic
Det var aldri noen tvil. Da jeg første gang hørte «Leave The Door Open» dagen den ble sluppet, 5. mars, hørte jeg en sang for evigheten, en sang som ganske sikkert ville markere seg i toppen av listen jeg presenterer her. At den skulle trone helt øverst ved årets slutt var muligens for tidlig å si å det tidspunktet, men jeg hadde mine mistanker. I en tid med nedstengning og isolasjon kom «Leave The Door Open», sunget av Bruno Mars og Anderson .Paak under navnet Silk Sonic, som en forførende kraft som tok oppmerksomheten vekk fra alle tunge tanker. Med sitt silkemyke arrangement virket bandnavnet usedvanlig velvalgt, og med en melodi og vokalharmonier til å dø for, lyste «Leave The Door Open» opp tilværelsen med sin udiskutable musikalitet og ektefølte fremføring. Her hører vi arven etter Marvin Gaye på sitt mest smektende og forførende og den beste Philly-soulen fra første halvdel av 70-tallet, kanalisert inn i en moderne produksjon. «Leave The Door Open» er så bra at håret reiser seg på ryggen bare jeg tenker på den. - «Waterways» – Ole Johannes Åleskjær
Noen sanger har evnen til å bevege deg dypt i kraft av hva de vekker til live av gamle minner, men den nyskrevne sangen som har samme egenskap, se, den er godt komponert. Ole Johannes Åleskjærs første solosingle er skrevet i kompaniskap med bror og tidligere The Loch Ness Mouse-kollega Jørn, og låter simpelthen som den beste sangen Paddy McAloon aldri skrev til Prefab Sprout. Til alt overmål låter den som den er fra 1985 og Prefab-albumet Steve McQueen. Det er interessant fordi «Waterways» handler om Ole Johannes’ minner nettopp fra sommeren 1985 da platen kom, og både han og jeg ble forført av sanger som «Faron Young», «Bonny» og «Desire As». Som jeg skrev da jeg anmeldte «Waterways» på forsommeren, oppfatter jeg den som et regelrett falsum, en sang som vekker til live minner jeg faktisk ikke har. Det bare føles slik hver gang jeg hører den. Dette er på alle måter en genistrek av en sang. - «When You’re Not Around» – Thom Hell
Thom Hell, i selvvalgt svensk eksil, sitter i sitt hjemmestudio og pønsker ut nye poplåter, og selv om han jevnt over komponerer musikk av svært solid merke, hender det av og til at han kommer opp med en virkelig perle. Da han skrev og spilte inn «When You’re Not Around» innså han at han hadde truffet et eller annet, og tok kontakt med meg fordi han trodde at akkurat jeg ville falle for denne sangen. Han hadde helt rett. «When You’re Not Around» er et stykke melankolsk popmusikk som føyer seg inn i den stolte Beatles-arven, og i forlengelsen av dette, Queen og særlig Electric Light Orchestra. Nå er det en stund siden både Thom Hell og Jeff Lynne har herjet hitlistene, men hadde denne sangen kommet på et tidligere tidspunkt, i en perfekt verden, ville den blitt en stor hit og oppnådd status som en av musikkhistoriens STORE ballader. Stort bedre kan ikke en poplåt skrus sammen. - «How Not To Drown» – Chvrches feat. Robert Smith
Jeg trodde nesten jeg skulle omkomme av fryd da jeg hørte «How Not To Drown» da den kom i begynnelsen av juni. Den skotske synthpoptrioen Chvrches hadde fått med seg selveste Robert Smith fra The Cure, og han er en så perfekt duettpartner for Lauren Mayberry at det er direkte rørende. Svøpt i kaskader av synthesizere glir de to distinkte stemmene sømløst sammen, inn og ut av hverandres kretsløp, i en poplåt som for det første er det soleklare høydepunktet på Chvrches’ fjerde album Screen Violence, men, enda viktigere, er det beste Robert Smith har spilt inn på en 30 års tid. En helt vesentlig årsak til at jeg er sånn fan av The Cure er Smiths karakteristiske røst, og her bruker han den for alt den er verdt. I påvente av det lenge bebudede nye albumet fra den kanten kom altså en sang som med stor grad av sannsynlighet nok er bedre enn alt vi har i vente der. «How Not To Drown» er mektig som havene og fjellene, en maktdemonstrasjon av episk format. - «Mandag» – Johan Bergggren
Åpningssporet på lillehamringen Johan Berggrens tredje album, overlegne Ei hytte foran loven, er det aller beste i en praktisk talt feilfri samling sanger. Her fremstår han som en Låtskriver med kjempestor L der særlig teksten imponerer. Johan skildrer et flyktig møte mellom to personer som en gang var et par, men der livet har gått videre for dem begge. Det er en studie i å gå rundt grøten, og vi får et soleklart inntrykk av at iallfall fortellerpersonen skulle ønske det var gått annerledes. Johans tilsynelatende letthet med ord og linjer antyder for øvrig at han har det i seg å bli en av våre aller fremste tekstforfattere, og koblet med en utsøkt melodisans og et band det slår gnister av er det ingenting å utsette på «Mandag». - «Chicago» – The Northern Belle feat. Darling West, Ida Jenshus, Louien, Malin Pettersen and Signe Marie Rustad
Normalt har muligens ikke en coverlåt all verdens å gjøre i en kåring av årets beste nye musikk, men det er ingenting normalt ved Stine Andreassen og The Northern Belles stjernespekkede versjon av Sufjan Stevens’ «Chicago». Her har Stine skrevet et helt avsindig vakkert og velklingende vokalarrangement og invitert toppsjiktet i den kvinnelige delen av det norske americanamiljøet til å bidra. Louien, Signe Marie Rustad, Stine selv, Malin Pettersen, Mari Sandvær Kreken fra Darling West og Ida Jenshus synger i tur og orden versene, mens de synger flerstemte harmonier hele veien gjennom. Jeg tror nok ganske sikkert denne sekstetten er det nærmeste vi kommer et englekor på jorden. Jeg vet ikke om Sufjan har fått hørt versjonen, men den gjør faktisk hans original til litt mindre interessant. Det er slik som dette coverlåter skal gjøres! - «Som meg» – kaspara
Ikke hørt om kaspara, sier du? Det må vi få gjort noe med. Hennes egentlige navn er Kamilla Lillefjære, og hun er en tidligere fotballspiller og ingeniørstudent som i en alder av 30 år har valgt å satse på musikken. På debut-EPen/minialbumet Ferske bringebær etablerer hun seg som en godt over gjennomsnittet dyktig singer/songwriter, og aller best er sangen «Som meg». Dette er et musikalsk manifest, en sang som strutter av selvtillit og pågangsmot, der hun kort fortalt forteller verden at hun ikke gidder gå den tradisjonelle veien inn i musikkbransjen med lua i hånda i håp om å bli oppdaget. Hun vet hun er bra nok, og derfor velger hun å skape sin egen trolldom og magi. Det store gjennombruddet har ennå ikke materialisert seg, men med låter som denne er det kun et spørsmål om tid, spør du meg. - «Fin dag» – Ida Jenshus & Rasmus Rohde
Er dette den beste norske duetten noensinne, spurte jeg retorisk da jeg anmeldte «Fin dag» i januar, og sidestilte den med klassikere som «Engler i sneen» og «Tir n’a Noir». Uten at de selv er kjærester synger Rasmus Rohde (som har skrevet sangen) og Ida Jenshus denne vakre melankolske kjærlighetssangen som om de er det, med en intimitet som er bemerkelsesverdig. Her er det full score for innlevelse og troverdighet, men det kommer du selvsagt ikke alene i mål med. Du må også ha en god komposisjon, og på det punktet leverer «Fin dag» med full tyngde. Sangen har også fått et arrangement som perfekt illustrerer teksten, og snart et år etter utgivelsen tror jeg fremdeles dette må være den fineste norske duetten. - «Julia Jacklin’s Voice» – Minor Majority feat. Karen Jo Fields
Her kommer enda en duett, og den er ikke veldig mye svakere. Det er i det hele tatt et oppsiktsvekkende antall duetter på min Topp 10-lista av året, hele tre stykker, og i tillegg kommer altså The Northern Belles versjon av «Chicago» med hele seks sangere som kjemper om oppmerksomheten (se sjetteplassen). Pål Angelskår får selskap av Karen Jo Fields (som også har gitt ut fin musikk på egen hånd i 2021) på det beste sporet på det nye Minor Majority-albumet, The Universe Would Have To Adjust. «Julia Jacklin’s Voice» er et stykke up tempo melankolsk popmusikk slik dette bandet er så latterlig gode på, og med Karens bidrag løftes musikken til de himmelske sfærer. Det er muligens svulstig sagt, men det er i mine ører helt sant. - «Minute» – Jonas Alaska
Hva gjør du når du er lei av deg selv og det du gjør? Muligens som Jonas Alaska som satte seg fore å skrive sanger for artister helt ulike ham selv – Astrid S, Dagny og litt sånn forskjellig. For å si det forsiktig beveget Jonas seg svært langt bort fra all sin Dylan-inspirasjon og hele sin musikalske fortid da han satte i gang sitt nye prosjekt, og resultatet var i hans ører så fint at han valgte å spille inn sangene selv i stedet for å pushe dem på andre. Det er ikke den dårligste avgjørelsen han har tatt i sitt artistliv, og «Minute» er min favoritt blant de ti kruttsterke låtene på albumet Girl – etter en viss tautrekning med «You Don’t Know How To Dance». Dette er et stykke idiotisk fengende popmusikk som bare såvidt passerer treminuttersmerket, men får sagt alt som trengs på den korte tiden. - «Texas Summer Night» – Jesse Daniel
- «Why Can’t We Live Together» – Dr. Lonnie Smith feat. Iggy Pop
- «Den gamle rø’ traktor’n» – Olav Aas
- «White Elephant» – Nick Cave & Warren Ellis
- «Alt vi har kjært» – Ine Hoem
- «At Rainbows End» – Spidergawd
- «Kiss Me More» – Doja Cat feat. SZA
- «Madelyn» – Anderson East
- «Living Is Easy With Heartache» – Robert Moses & The Harmony Crusaders
- «Wallflower» – The Brook & The Bluff feat. Molly Parden
- «Take My Breath» – The Weeknd
- «Dark Shades Hiding Sharp Eyes» – Dark Roast
- «Usikker musiker» – Daniela Reyes
- «Can’t Believe That You’re Going» – Label
- «Night By Night» – Donner
- «I Still Have Faith In You» – ABBA
- «Puls» – Silja Sol
- «Brenner overalt» – Trygve Skaug
- «Endless, Unless» – Thulsa Doom
- «Better Woman» – Louien
- «Harmonia’s Dream» – The War On Drugs
- «Dance Around The Living Room» – Maria Solheim feat. Monobird
- «Closed In By Now» – Fagernes Yacht Club
- «Klipp meg i ti og lim meg sammen» – Gabrielle
- «What’s The Matter» – James McMurtry
- «Paul Cezanne» – The Loch Ness Mouse feat. Elvira Nikolaisen
- «Vacancy» – The Coral
- «Et døgn i New York» – Morten Abel
- «Nobody Loves You Like I Do» – Madrugada
- «My Friend Of Misery» – Kamasi Washington
- «Sweet Sweet Rain» – Dumpster Divas
- «Dead Of The Night» – Sondre Lerche
- «Witchoo» – Durand Jones & The Indications
- «Spleiselag/Waldorfsalat» – Tønes
- «Bones» – Charlotte Qvale
- «Lockdown To Liverpool» – The Hepburns feat. Estella Rosa
- «All Blue» – Ludvig The Band
- «Poor Boy A Long Way From Home» – The Black Keys
- «Sun On My Horizon» – MOON ontherun
- «Høre på Sonic Youth» – Matias Hilmar Iversen
- «Strong Feelings» – Dry Cleaning
- «The Rebel» – Chatlotte Jacobsen
- «Little Earl» – The Delines
- «I Remember Us, My Dear» – Sweetheart
- «Femme Fatale» – Permafrost
- «White Dress» – Landa Del Rey
- «Wet Dream» – Wet Leg
- «Parking Lot» – The Weather Station
- «Rocking Chair» – Ole Kirkeng
- «Let’s Keep Dancing» – Heimo
- «The Wind In The Trees» – Fadnes
- «Stolen Cars» – Trond Svendsen & Tuxedo
- «På et lite sted» – Svart Fredag
- «Ain’t The Same» – Blackberry Smoke
- «Good Times» – Pelicat
- «70’s Adventure» – Robert Ellis
- «We Used To Be Dancers» – SJ Sveen
- «14 At 41» – Frida Hyvönen
- «Strange Highway» – Eberson
- «Husk meg» – Etter stengetid
- «Bøya di» – Tuva Syvertsen & Martin Massiv
- «Free The People» – Manu Chao, Chalart58 & Cedric Myton
- «Neon Lights» – Annie feat. Jake Shears
- «Penthouse svermeri» – Haavard Mota
- «The Right Place» – Cold Mailman
- «Den tyngste turen» – Daniel Kvammen med Aslag Haugen
- «Vandrer på solskinn» – brenn.
- «Get It ‘Fore It’s Gone» – Pokey LaFarge
- «Some Sunny Day» – Lloyd Taylor-Clark
- «Bad Drugs» – Grand Alpaca
- «See The Moon» – North Mississippi Allstars feat. Lamar Williams Jr. & Sharisse Norman
- «Blue Jeans» – Ingrid Lovise
- «Tobey And Mae» – Augie Meyers
- «Fuku» – Lambchop
- «Gofa» – Kim Rysstad
- «Når alt er sagt og gjort» – Hellbillies
- «Dyrevise» – Arabs In Aspic med Øystein Dolmen
- «The Universe Is Always Right» – Hayden Thorpe
- «7:28» – Hayden Payne
- «Keep On Loving You» – The Sheepdogs
- «Oslo har stått opp» – Erlend Ropstad
- «Fisher Island Sound» – Beirut
- «Siste gang» – Verdensrommet
- «Isbergen» – Thåström
- «Go Out Nowhere» – Silver Lining
- «Sleepless» – Ivar Eidem
- «The Only Heartbreaker» – Mitski
- «Dada Bois» – Aaron Lee Tasjan
- «Ghost Of Our Love» – Shaun Bartlett
- «Safe Return» – Sivert Høyem
Topp. Savner spillelisten 🙂
Men den er der da.
Helt enig når det gjelder Silk Sonic!👌👌