Signe Marie Rustad
Particles Of Faith
(Die With Your Boots On Records)

★★★★★

Noen artister bruker lenger tid enn andre på å gi ut ny musikk, men noen artister er også mer verdt å vente på nytt fra enn andre. Signe Marie Rustad er det beste eksempel på det, og hennes fjerde plate – og tredje strake triumf – Particles Of Faith er seneste vitnesbyrd om sannhetsgehalten i det jeg har sagt i en årrekke: Signe Marie Rustad er en av våre ALLER beste låtskrivere. At det er fire år siden sist hun ga ut ny plate, får bare være. Er det én artist jeg unner å bruke akkurat den tiden hun trenger, er det henne.

Particles Of Faith åpner med et preludium, et kort dikt med tittelen «Welcome Back» satt til musikk, der hun ønsker troen på livet og kjærligheten tilbake etter at den har vært tapt for henne. Vi hører ekko fra Signes mangeårige fascinasjon for Joni Mitchells litt svevende vokaltriller med en tilhørende saksofon fra Harald Lassen, litt forsiktig gitarspill og noen enkle pianotoner. Det er en liten appetittvekker før det som skal komme, seks sanger som danner en sangsyklus med minst like høye ambisjoner som mesterverket When Words Flew Freely, Signes siste plate som ble utgitt i 2019, i en annen verden enn den de nye sangene hennes – med unntak av «Waiting» – er unnfanget i. Dette preludiet med det avsluttende tittelsporet viser samme modus operandi som på forrige album. Alle bitene faller på plass til slutt.

Som forrige gang har hun benyttet Kenneth Ishak som medprodusent og sentral sparringpartner. Med unntak av Harald Lassen hvis saksofon også dukker opp i en nøkkelrolle på vakre «Carrickalinga» og intenst nydelig gjestevokal fra Live Miranda Solberg alias Louien på «Bark Up Someone Else’s Tree», er det hele veien Signes faste liveband samt Kenneth som spiller alle instrumenter på platen. Siden sist har hun byttet ut sin tidligere gitarist Annar By med den minst like talentfulle Sander Eriksen Nordahl, og de andre bandmedlemmene er Bjørge Verbaan på tangenter, Njål Uhre Kiese på bass og Alexander Lindbäck på trommer. Dermed er hun i svært gode hender.

Vi hører hva de er gode for allerede i første «ordentlige» spor, «I Loved You From Before», der de spiller med tilbakeholden eleganse i et luftig arrangement og med et tilsvarende åpent lydbilde. Her er et varmt slør av organisk lyd som forsterkes av Bjørges mellotron og en vokalprestasjon som er blitt et varemerke for Signe, dette svevende, litt søkende og samtidig selvsikre og kraftfulle uttrykket så fullt av dynamikk og akrobatiske fakter som veksler mellom hvisking og noe som er på vei mot, men stadig befinner seg et stykke unna, primalskrik. Diksjonen er det til tider så som så med, den kan være regelrett slurvete, men jeg har en følelses av at den avslepne effekten det gir er gjennomtenkt. Hun benytter stemmen i vesentlig grad som et instrument, snarere enn «bare» å synge. Den blir del av detaljrikdommen i arrangementet som med subtile virkemidler gir komposisjonen farger og fasong.

«I Loved You From Before» er det Signe omtaler som en dypt personlig sang om morsrollen, skrevet til sønnen som er den viktigste personen i livet hennes. Det er også en sang om et forhold som var dømt til å mislykkes, men som resulterte i et mirakel. I motsetning til When Words Flew Freely er ikke Particles Of Faith i like sterk grad konseptuell (sangene beskrives som «snapshots fra et liv»), men det er fullt mulig å finne en tematisk helhet i disse partiklene av tro. Det handler om å vie seg til lyset og det positive, snarere enn å omfavne mørket med alle dets negative konsekvenser som vi mennesker kan ha skremmende lett for å gjøre. «I Loved You From Before» er første byggekloss i denne grunnmuren vi kan bygge et liv på, om det gjelder komponisten selv eller tilhøreren.

Den samme livsanskuelsen kommer tydelig til syne i neste sang, platens første single «Hello It’s Me»:

Somewhere under all these layers
Of flesh and bone and
Skin and hair and clothes
Under it all
Hello it’s me

And I can stand on my two feet and
Close my eyes and in one two three
I’m half way ‘round the world
Hello it’s me

Det er vanskelig å overvurdere betydningen av å ta tak i en vanskelig livssituasjon og starte på nytt. Det kan være vondt og krevende, men nødvendigheten av dramatiske endringer er udiskutabel når man først har tatt de rette skrittene. Signe har pakket denne tankegangen inn i et nydelig popkostyme, der hun tydelig viser at Particles Of Faith er en plate med store musikalske ambisjoner. Hun har ikke endret kraftig kurs, men forsterket popelementene fra sist, og både denne og påfølgende «Bark Up Someone Else’s Tree» har et snev av inspirasjon fra artister som Fleetwood Mac, Crowded House og The Jayhawks. Det er ikke snakk om popmusikk som sparker deg midt i fleisen, men snarere tar deg på ekspedisjonsreiser inn i underfundige verdener av musikalsk skjønnhet. Marsjtakten som innleder «Bark Up Someone Else’s Tree» sammen med et synthorkester frembragt av Bjørge på en Solina String Ensemble, en såkalt polyfonisk synthesizer, er også et nytt innslag i Signes musikalske univers. Og det er altså her Louien dukker opp med sine overjordisk vakre harmonier. Når hun og Signe møtes – dette er ikke første gang – oppstår ren magi. Bare hør selv.

I den strålende teksten til «Bark Up Someone Else’s Tree» bruker hun ei bikkje som metafor for et forhold som mangler livets rett. Det er ganske fiffig, og som «ekte» tospråklig kan du være trygg på at hun er i stand til å formulere seg godt på engelsk, noe hun også ble belønnet med en Spellemannpris for etter When Words Flew Freely. Lyrikken på Particles Of Faith er ikke svakere, for å si det forsiktig. Hun er en stilsikker, velformulert tekstforfatter som fortjener all honnør som tilkommer henne.

«Waiting» er platens eldste sang, skrevet før Signe hadde begynt å gi ut musikk. Den har ligget og ventet på å komme ut, og nå var altså tiden inne. Det er interessant å fantasere om hvordan den ville fremstått på debutalbumet Golden Town fra 2012 om Signe hadde valgt å slippe den ut i verden den gang, for så å høre det ferdig innspilte resultatet. Kenneths nennsomme produksjonsgrep og Sanders fantastiske gitarsolo fremført på en «hollow body guitar» er to elementer som ikke ville vært der, og de er to av de viktigste argumentene for sangens eksistens, sånn rent bortsett fra at den er helt nydelig, altså. Samtidig har den et godt «countrygyng» som hadde gjort den til gangbar mynt på Golden Town, så argumentene for at den hadde kunnet hevde seg der er absolutt til stede.

Men så er det selvsagt noe med plasseringen den har fått på Particles Of Faith. Den er en fin bro mellom «Bark Up Someone Else’s Tree» og den forunderlig vakre «Carrickalinga» som kanskje er platens virkelige høydepunkt. Her overrasker Bjørge med en Yahama CS-80, en analog synthesizer tidligere brukt med stort hell av blant annet Vangelis, Stevie Wonder, Herbie Hancock, Tony Banks og vår egen Jacob Holm-Lupo, navn som befinner seg milelangt unna Signes normale nedslagsfelt. Den blander seg med lekre gitardetaljer og et svært behersket komp, den formelig flyter over sangen, inntil den endrer karakter med en godt over to minutter lang tenorsaksofonsolo der Harald Lassen briljerer som om livet står på spill. «Hvis du vil vite hva sangen handler om, hør på saksofonsoloen. Det forteller deg det», sier Signe selv, et råd godt som noe. Hvis du derimot vil tolke teksten, kan jeg begynne med å fortelle at Carrickalinga er en liten kystby sør for Adelaide i Australia der Signe befant seg da hun skrev sangen:

The gum trees look like oxen against
The Carrickalinga summer night sky
And the moon and I are in and out of clouds
You walked away from me
You went to put on clean bed sheets
Went back to the 1970s

I tried to figure out what happened
Everyone back then was so happenin’
Everyone so free

And I can’t blame you wanting to go back to that
I have also yearned to be one of them
But I am only me

I am only me

The day before the night you went away
Our smiles blew away
On the hillside by the beach where we would lay
To blame it on the heat is easy
When you come from somewhere freezing
And the price we had to pay was two trolls in the sun that turned to stone
Thinking that we don’t need anyone
Boy we were wrong about that

And I know now that from that moment on
A little piece of me moved on
Ain’t ever going back

Ain’t ever going back
No I’m not going back

Jeg har valgt å publisere denne teksten i sin helhet av to årsaker; at jeg synes den er så utrolig fin, men aller mest fordi den sier veldig mye om platen den er del av. Her er det som om Signe opplever en endelig innsikt, at hun et sted der inne i sangens tilblivelse får sitt store eurekaøyeblikk der alt blir klart, all tvil feies til side, og forståelsen av hvordan livet skal leves blir tydelig for henne.

Yamaha-synthen tar over for saksofonen helt på slutten av «Carrickalinga» og baner vei for det avsluttende tittelsporet «Particles Of Faith» der Signe kun er akkompagnert av sin egen klassiske gitar når hun synger om at disse små partiklene virkelig er tilbake og til slutt lander i ansiktet hennes. Det er en fin metafor og en avslutning på platen – både tematisk og musikalsk – som føles intenst riktig. Sangen er stillfaren og tar oss på en måte tilbake til start, der det hele begynte nesten like stille.

Der har vi altså Signe Marie Rustads fjerde album og tredje strake mesterverk oppsummert. Debutalbumet Golden Town var slett ikke svakt, men den øvrige buketten som teller Hearing Colors Seeing Noises, When Words Flew Freely og nå Particles Of Faith er alle fullstendig feilfrie i mine ører, samtidig som de representerer tre forskjellige stadier ved en artist og en låtskriver som ikke kan sammenlignes med noen andre. Signe Marie Rustad er en artist med så mye egenart og musikalsk integritet, utforskertrang og klokskap at de aller fleste som lefler med låtskriverfaget bør sperre opp ørene og lytte.