Noen sanger er tristere enn andre, og øverst på pallen er sanger som handler om ensomhet, isolasjon og utenforskap. Fra nærmest uminnelige tider har mennesket sunget om disse temaene, om sorg og lengsel og utilstrekkelighet, om å vandre hvileløst alene gjennom livet, tilværelsen, verden. Det er ingen spøk.

Populærmusikken er full av fine sanger som er så triste at det er fristende å felle en tåre bare ved å tenke på dem. Det er selvsagt fint med jublende glade sanger som feirer livet og kjærligheten, men virkeligheten er ikke slik for alle. Og selv om mange av oss har det bra i livet, er ikke myten om den lidende kunstner tatt ut av lufta. Alle har på et eller annet tidspunkt båret på en sorg i livet, følt seg utenfor eller alene, opplevd kjærlighetssorg som føles så tyngende at man tror sårene aldri vil kunne leges, eller bare stått på kanten av stupet, nær ved å gi opp. Sørgelig nok finnes det også nok av eksempler på dem som faktisk har valgt å gi opp.

Jeg må innrømme at jeg elsker triste sanger, selv om mitt eget liv har vært forskånet for altfor mange tunge smeller. Jeg tror noe av attraksjonen ligger i å vite at ingen er alene om å bære en tung bør til tider, og at noen kan sette ord på de følelsene vi bærer på og som kan være vanskelige å uttrykke, eller vanskelige å innrømme overfor både seg selv og andre.

Derfor, på denne kalde høstdag, kommer nå min store spilleliste med hele 300 sanger om ensomme sjeler, om triste skjebner, om bunnløs kjærlighetssorg, om lengsel og savn. Men for å vise at ikke alt trenger å være nitrist hele tiden, har jeg her og der lurt inn noen sanger som kan gi et forsiktig håp om at tilværelsen kan endres til det bedre, hvor lite man enn tror det. Og ikke minst har jeg avsluttet listen med Electric Light Orchestras «The Diary Of Horace Wimp». Horace er et av populærmusikkens tilsynelatende mest håpløse kasus, men hans videre skjebne understreker at det finnes noen for alle.

Før vi kommer så langt er det imidlertid plenty av sorg og smerte, og noen av mine desiderte favorittlåter som Stan Ridgways «Walkin’ Home Alone», Guy Clarks «Let Him Roll», Tom Waits’ «I Hope That I Don’t Fall In Love With You», Mary Chapin Carpenters «Slow Country Dance», The Beatles’ «Eleanor Rigby», Fountain Of Waynes «Hackensack», Dave Alvins «From A Kitchen Table» og, adskillig mer overraskende vil jeg tro, Thomas & Tvilernes «Balladen om Angelina og Fillefrans» og Oscar Danielsons «Rickard har gjort slut med Louise».

En god del av sangene på denne listen er countrylåter. Det er en sjanger som har det med å skildre tilværelsens skyggesider, og ofte finner handlingen sted på en bar eller i en honkytonk. Noen av sangene er også cowboysanger, om det er leirbålklassikere som «Home On The Range» og «Bury Me Not On The Lone Prairie» eller hakket mer moderne sanger som Eagles’ «Desperado». Cowboyen som symbol for den ensomme individualist er en av de store skikkelsene i denne subsjangeren av populærkulturen.

Noen av sangene på listen handler ikke eksplisitt om ensomhet, men formidler en mer kollektiv stemning, som er beslektet med individuell ensomhet. Eksempler er Lyle Lovetts fantastiske «This Old Porch» og Del Amitris «Nothing Ever Happens». Det er også åpenbart i en del av sangene at kjærlighetssorgen er tyngre enn selve ensomheten, og hadde dette vært en reell heartbreak-liste ville den hatt flere slike historier. Men sanger som Prince’ «Nothing Compares 2 U» (i Sinéad O’Connors versjon), Roy Orbisons «Only The Lonely», deLillos’ «Glemte minner» og Willie Nelsons «Sad Songs And Waltzes» får stå som noen av eksemplene på hvor sårt det kan være.

Selvsagt er det også blitt plass til et knippe fengselslåter, som for eksempel Tom Russells «Blue Wing», Jerry Jeff Walkers «Mr. Bojangles» (i Sammy Davis Jr.s versjon) og den råeste av dem alle, Nick Caves «The Mercy Seat» (her i Johnny Cash’ skjellsettende versjon). De hjemløse har også sine talsmenn og -kvinner. Eksempler er Kirsty MacColls «Walking Down Madison», Roger Millers «King Of The Road» og Finn Kalviks «En tur rundt i byen» (hans nydelige gjendiktning av Ralph McTells «Streets Of London»).

Det er kanskje ikke helt innafor å ønske god fornøyelse når du hører disse sangene, men på den annen side, de ER fine. Veldig fine, faktisk.