All musikken fra den nye romanen til Bret Easton Ellis
Bret Easton Ellis’ nye roman The Shards er hans første på 13 år og et bemerkelsesverdig stykke skrivekunst. Jeg skal straks komme tilbake til det, men romanen utmerker seg også på grunn av Ellis’ usedvanlige musikkinteresse som kommer sterkt til syne. Gjennom et handlingsforløp som strekker seg over nesten 600 sider får vi referanser til og beskrivelser av musikken til mer enn 100 artister, de fleste av dem aktuelle høsten 1981 som er tidspunktet for bokens dramatiske handlingsforløp.
Hovedpersonen i The Shards bærer navnet Bret Ellis, en 17 år gammel sønn av en eiendomsutvikler i Los Angeles som vokser opp i Sherman Oaks i San Fernando Valley. Han går i siste trinn på eliteskolen Buckley, der tilværelsen for hans del består i å dope seg og ha så mye sex som mulig, mens han samtidig famler med det som skal bli hans første roman, Less Than Zero. Hvis noen synes dette låter mistenkelig likt forfatteren selv, er det helt korrekt. I The Shards skriver Bret Easton Ellis angivelig dønn ærlig om seg selv som 17-åring, der handlingen for øvrig er fiktiv. Han bedriver ikke skjønnmaling av seg selv. Dette er Bret Easton Ellis og alle hans dårlige sider, og han blir ikke nødvendigvis mer elskelig gjennom et betydelig rusmisbruk.
Bret er del av vennegjengen rundt skolens mest populære kommende avgangselever, og når siste skoleår tar til høsten 1981 dukker det opp en ny elev, den mystiske Robert Mallory som har en gåtefull bakgrunn. Bret aner at han har en svært mørk side, og mistenker at Robert kan vise seg å være seriemorderen som kalles The Trawler. Seriemordere var skremmende utbredt i USA, og særlig i Los Angeles-området, på denne tiden, et fenomen som har gitt adskillig stoff til spenningsforfattere som Thomas Harris og Jeffrey Deaver, og selvsagt også Bret Easton Ellis som med sin tredje roman American Psycho skapte et av fiksjonens mest kjente monstre i karakteren Patrick Bateman.
The Shards er noe helt annet. Jeg syntes American Psycho var en kjedelig bok da jeg leste den i 1991, og satte langt større pris på The Shards. På bakgrunn av dette hadde det vært spennende å lese American Psycho på nytt, men jeg er usikker på om jeg orker.
The Shards er et gnistrende godt tidsbilde og en tilsvarende vellykket skildring av miljøet forfatteren var del av. Detaljrikdommen er gjennomgående imponerende, og de få, men velplasserte elementene av ekte ondskap og ufattelig gru er effektive, men ikke fullt så rå og grafiske som de var i American Psycho, skjønt de er rystende nok. Her er det Brets paranoia, kåtskap og rusmisbruk – i den rekkefølgen – som driver handlingen fremover.
For meg var The Shards en tidvis glitrende leseopplevelse, der alle musikkreferansene ble en fin bonus som ga meg anledning til å lage en spennende spilleliste underveis. Alle sangene som nevnes i boken er med, men mye musikk nevnes indirekte gjennom konsertopplevelser, postere og minner. Jeg har valgt å ta med hele album på spillelisten der det refereres spesifikt til disse i boken. Et eksempel er en mixtape med de to første Joe Jackson-platene – en på hver side – med et par låter fra hver av London Calling og Armed Forces for å fylle opp kassettene. I to andre tilfeller har jeg lagt inn hele album som spilles på fester beskrevet i romanen.
Mange steder refereres det til spesifikke album der jeg har valgt representative låter med en viss grad av sannsynlighet for å ha blitt spilt. Det gjelder også der Ellis refererer til mindre kjente sanger fra Fear Of Music og Scary Monsters (And Super Creeps) uten å nevne disse ved tittel, der jeg har valgt ut «Memories Can’t Wait» og «Scream Like A Baby». De stedene sanger ikke nevnes spesifikt har jeg selvsagt tatt hensyn til tidslinjen, og med unntak av R.E.M.s «Losing My Religion» som Ellis også henviser til, er all musikk på spillelisten fra 1981 eller tidligere. Én artist er jeg likevel i tvil om. To steder nevnes Billy Idol som knapt var blitt soloartist på det tidspunkt handlingen i boken utspiller seg, og den ene gangen er det snakk om en Billy Idol-kassett. Han albumdebuterte under eget navn først i 1982, så derfor har jeg plukket låter fra det siste Generation X-albumet Kiss Me Deadly der Idol var vokalist.
Mesteparten av musikken som nevnes i The Shards var godt kjent for meg fra før, men slett ikke all. Slik antar jeg det vil være for alle andre også, og det gjør denne spillelisten til en ekstra spennende oppdagelsesferd inn i hva man hørte på i Los Angeles i 1981. I miljøet der Bret ferdes er musikalske dinosaurer på vei ut til fordel for punk og new wave, men både Eagles og Pink Floyd dukker likevel indirekte opp ved flere anledninger, derav deres nærvær på spillelisten.
Anbefalte jeg egentlig boken? Det gjør jeg mer enn gjerne. Den er meget godt skrevet og ganske snedig konstruert, og den foreligger også i norsk oversettelse. Men nå musikk. God fornøyelse!
