Mange har fått med seg denne totalt uforutsigbare spillelisten jeg holder på med, som jeg bygger opp sang for sang, én hver dag, gjennom hele 2022. Jeg skriver også en kort tekst om sangene som jeg publiserer daglig, både på min private Facebookside og denne bloggens Facebookside. Er du venn eller følger, skal disse små betraktningene dukke opp i feeden. Hvis ikke samler jeg dem her på bloggen i månedlige bolker, så andre også kan få lest dem.

Så derfor, uten mer og men, her er de 31 tekstene fra mai 2022, ledsaget av spillelisten nederst på siden. Følg den gjerne, så du ikke går glipp av noen av de totalt 365 juvelene den vil bestå av ved årets slutt.

Søndag 1. mai – Olav Aas: «Gamle rø’ traktor’n»

Det er 1. mai, arbeidernes dag, og den vil jeg i all ubeskjedenhet markere i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Ikke at jeg egentlig er mye til arbeidskar sjæl, iallfall ikke i ordets tradisjonelle betydning, men jeg har nå begått et og annet dagsverk jeg også. Jeg er ikke oppvokst i særlig fete kår og har fra barnsben av vært vant til å jobbe for ting. Da jeg vokste opp på 70- og 80-tallet var «barnearbeid» akseptert i den forstand at det var innafor å jobbe på kontoret til sin far eller hos andres fedre, med alt fra å lime adresselapper på konvolutter til å bære ut søpla. Jeg gikk med avisen fra jeg var 10-11 år gammel (selv om det ikke var helt lov), syntes det var dødskult å jobbe på lager under arbeidsuka, og jeg plukket jordbær (kun i én sesong, og jeg holdt bare en uke) og hadde andre sommerjobber. Da jeg hoppet av gymnaset fordi jeg var så skolelei at jeg knapt kunne sette ord på det, valgte jeg å gå på «Dagsen», arbeidskontorets tilbud om fra hånd til munn-jobber der du stilte opp på kontoret på Schous plass grytidlig om morgenen og konkurrerte med andre løsarbeidere om oppdrag som var rene dagsjobber, eller i enkelte tilfeller kunne strekke seg over et par dager eller til og med en uke. Jeg sorterte søppel, jobbet som flyttemannskap, losset banankasser på brygga, og ryddet på byggeplasser, blant annet under konstruksjonen av det nye – og nåværende – bygget til Det Norske Teatret. Jeg bidro åpenbart ikke mye til konstruksjonen av sistnevnte, men jeg var nå likevel på mitt beskjedne vis med på å bidra til åpningen i 1985 av huset som har satt opp både Bikubesong og Lazarus. Det er lov å være litt stolt av det. Og på krystallageret på Glasmagasinet ble de så fornøyd med innsatsen min at de tilbød meg fast jobb. Den tok jeg imot med glede og jobbet der i to perioder på midten av 80-tallet. Jeg skal være forsiktig med å romantisere den perioden i mitt liv altfor mye, men det var gode år. Kjente jeg ikke verdien av en god dags arbeid fra før, lærte jeg det definitivt da.

Hva har så dette med dagens tilskudd til denne besynderlige spillelisten min å gjøre? Kanskje ikke veldig mye, men av en eller annen grunn assosierer jeg alle disse tankene og minnene med Olav Aas’ aldeles nydelige nidvise «Gamle rø’ traktor’n» som finnes på hans debutplate Hjemmat tel Eiker fra i fjor. Det er ikke helt godt å si hvem protagonisten i sangen er, men mye tyder på at han er bonde og vet noe om arbeidets sved. Han er langt nede i livet og nesten ved å gi opp det hele, men et plutselig lysglimt dukker ned i ham en dag han sitter på den gamle rø’ traktor’n fra tittelen, og gir nytt håp. Denne usedvanlig inntagende balladen er den eneste sangen på platen der melodien ikke er skrevet av Olav selv. Den er komponert av Håvard Tørto og Kjetil Wernersen (som korer på noen andre låter her), men teksten er hans egen. Begge deler er av utsøkt kaliber, og Olav ledsages av DET kremlaget: Lars Lundevall på gitar, Bjørn Holm på bass, Even Finsrud på trommer, produsent Kyrre Fritzner på kor og perkusjon, og ikke minst Eirik Tovsrud Knutsen på orgel. Orgelspillet på denne sangen er verdt prisen på platen alene. Men dette er også – og kanskje først og fremst – veldig god heimstaddiktning et sted i skjæringa mellom Vidar Sandbeck, Stein Ove Berg, Stein Torleif Bjella og Johan Berggren. Trenger jeg si mer? God 1. mai, alle som føler for å markere dagen!

Mandag 2. mai – The Lilac Time: «Return To Yesterday»

Vi skal tilbake til den virkelig gode popmusikken i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Dagens tilskudd er en 35 år gammel engelsk klassiker, The Lilac Times latterlig fengende «Return To Yesterday». The Lilac Time er bandet til den profilerte sangeren og låtskriveren Stephen Duffy som var med å starte Duran Duran i sin tid, men forlot bandet før det ble kjent. Han har også gitt ut musikk under eget navn, skrevet låter sammen med Steven Page i Barenaked Ladies og Robbie Williams, og hatt forskjellige prosjekter gående, men det er The Lilac Time som har vært hovedfokuset, bandet han leder sammen med storebror og multiinstrumentalist Nick. «Return To Yesterday» er hentet fra bandets selvtitulerte debutalbum fra 1987 og er totalt uimotståelig. Dette er popmusikk forkledd som uptempo country – eller omvendt – en type låt du aldri blir lei. Tematikken synes også tidløs, om et England låst i et limbo mellom stolt fortid og usikker fremtid.

Tirsdag 3. mai – Jon And Vangelis: «State Of Independence»

Dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition skyldes Spotifys algoritmer. Du kan si litt av hvert om kunstig intelligens, men at det er en oppfinnelse som fører mye positivt med seg er det liten tvil om. Det er veldig lett å avfeie algoritmer som ikke å være «presise» i sine antagelser av hva man liker, eller at de umenneskeliggjør oss, tar fra oss egen vilje, men i tilfellet Spotify – eller Tidal og andre strømmetjenester – er de iallfall i mitt tilfelle ofte både gode og spennende. I går var jeg innom Spotify-listen som heter Discover Weekly og oppdateres hver mandag. På ukens liste med 30 «skreddersydde» forslag fant jeg originalversjonen av «State Of Independence», opprinnelig komponert og fremført av Jon And Vangelis og hentet fra deres 1981-album The Friends Of Mr Cairo. Jeg hadde hverken hørt originalversjonen eller albumet det er hentet fra. For meg har «State Of Independence» fra 1982 alltid stått som en av de mer elegante Donna Summer-låtene med Quincy Jones’ griselekre produksjon som et stjerneeksempel på nøyaktig hvor sofistikert det er mulig å få popmusikk til å bli. Alt ved Donna Summers versjon er utsøkt, og allstar-koret er vel muligens tidenes mest imponerende med Michael Jackson, Lionel Richie, Dionne Warwick, Diana Ross, Brenda Russell, Michael McDonald, Patti Austin, Stevie Wonder, Christopher Cross, Dyan Cannon, Kenny Loggins, James Ingram og Peggi Lipton.

Jon Anderson (som altså er den ene halvdelen av Jon And Vangelis og selvsagt sanger i Yes) klarte seg på egen hånd (så vidt jeg forstår), og i den greske magikeren Vangelis’ produksjon og arrangement låter det som han er hundre stemmer på en gang. Romklang og ekko og Andersons falsett gjør den originale «State Of Independence» til en vokalprestasjon av sjeldent merke, og det er litt rart å tenke på at den ikke ble en hit før Donna Summer og Quincy Jones dro på med det «lille» ekstra. Man skulle tro Jon Andersons innsats var tilstrekkelig til å løfte den ut til folk, men det kan hende åtte minutter ble litt vel langt og at coverversjonen på seks minutter var lettere å håndtere. Jon And Vangelis fikk derimot en stor hit med en annen sang fra The Friends Of Mr Cairo, «I’ll Find My Way Home». I går hørte jeg hele albumet – for første gang altså – og jeg likte i grunnen alt jeg hørte, men «State Of Independence» er i mine ører den virkelige beholdningen. Vangelis trakterer et veritabelt arsenal av synthesizere og tangenter, og sørger med unntak av Dick Morrisseys velplasserte saksofon for alt av lyd som støtter opp under Andersons imponerende stemmeprakt. Dette er simpelthen mektig!

Onsdag 4. mai – Emmylou Harris: «Two More Bottles Of Wine»

Det er formidable saker på gang i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag. Igjen. For slik er det åpenbart hver dag for mitt vedkommende, når jeg legger ut en ny sang som bidrar til at spillelisten skal fortjene sitt navn ved årets slutt. På den 124. dagen i 2022 er det duket for en av countrymusikkens aller største stemmer gjennom alle tider, Emmylou Harris. Å velge én låt fra hennes svært omfangsrike katalog er ingen enkel oppgave, men jeg har landet på den fantastiske versjonen hun gjorde av Delbert McClintons «Two More Bottles Of Wine» til det strøkne 1978-albumet Quarter Moon In A Ten Cent Town (en av de beste platetitlene jeg kan tenke meg). Det er en fantastisk låt, som i Emmylou og hennes Hot Bands tapning, er en solid honkytonkbanger som vil få selv den mest disiplinerte line dancer til å kaste seg ut av rekka og gi jernet på egen hånd. Det går skikkelig unna når først Glen D. Hardin slår an takten med noen mørke pianoakkorder, før bandet legger seg på der Albert Lee briljerer med sitt helt spesielt kule gitarspill. Resten av musikerne på Emmylous versjon av «Two More Bottles Of Wine» var Emory Gordy Jr. på bass og John Ware på trommer, Hank DeVito på pedal steel, Mickey Raphael på munnspill og Emmylou og hennes daværende faste produsent, kanadieren Brian Ahern, på kassegitar. Det låter helt usedvanlig rikt og friskt av hele avleveringen, og viser Emmylou Harris helt på høyden. Quarter Moon In A Ten Cent Town var hennes fjerde strake toppnotering på fire år. Da hadde hun allerede gitt ut de to mesterverkene Pieces Of The Sky og Elite Hotel i 1975 og den omtrent like gode Luxury Liner i 1977, før hun i 1978 kronet rekka med den av platene i kvartetten som er min favoritt. Og aller best herfra – med sterk konkurranse fra «One Paper Kid» (en duett med Willie Nelson, skrevet av Walter Martin Cowart) og Rodney Crowells «I Ain’t Living Long Like This» – er altså «Two More Bottles Of Wine». Den handler kort fortalt om et par som har reist vestover for å finne lykken i California, men der protagonisten – i Emmylous tilfelle en kvinne, i Delberts original en mann – blir forlatt etter kort tid. Så i stedet for å la seg bake i solen dagen lang, står hun/han i et lagerskur vest i Los Angeles og feier gulvet. Men hvor galt det enn er, er det ikke helt krise, fordi: «It’s midnight and I got two more bottles of wine».

Torsdag 5. mai – Steve Wynn feat. Johnette Napolitano: «Bonnie And Clyde»

Det er gangstertid i 365GO – verdens beste spilleliste når vi skal høre Steve Wynns gjendiktning av Serge Gainsbourgs mesterlige «Bonnie And Clyde» som han selv sang med Brigitte Bardot på albumet Initials B.B. i 1968. Den er basert på Bonnie Parkers eget dikt «The Trail’s End» som hun skrev noen uker før hun og Clyde Barrow ble skutt og drept i et bakholdsangrep lagt av politifolk og frivillige 23. mai 1934. Historien om Bonnie og Clyde er som så mange andre slike historier. Begge kom fra fattige kår i en tid der sosiale sikkerhetsnett var fraværende. Var du fattig, så forble du gjerne fattig, og politikere og andre maktpersoner var dyktige til å holde andre nede og tenke på seg selv og egne formuer og velstand 24/7. Slike forhold er alltid solid grobunn for kriminalitet, og Bonnie og Clyde ble notoriske for sine bankran som var den primære årsaken til at de havnet i lovens søkelys. Ikke at noen så med særlig blide øyne på deres mange ran av landlige småbutikker og begravelsesagenter heller. Summen av Bonnie og Clydes illegale aktiviteter i den såkalte «public enemy»-epoken under den store depresjonen, rundt regnet i årene 1931 – 1934, førte til deres uunngåelige fall.

Etter at Steve Wynn oppløste The Dream Syndicate i 1989 innledet han solokarrieren med det flotte albumet Kerosene Man i 1990 og det enda sterkere Dazzling Display i 1992. Det er på sistnevnte vi finner hans strålende versjon av «Bonnie And Clyde», der han går litt opp i tempo i forhold til originalen, men bevarer den karakteristiske uhyggestemningen som Gainsbourg skapte. Den forsterkes ytterligere av Wynns duettpartner Johnette Napolitano fra bandet Concrete Blonde. Hun var også med på sangen «Conspiracy Of The Heart» fra Kerosene Man, så det var ikke fjernt for ham å spørre, men valget er likevel inspirert. Napolitanos kjølige stemme tilfører et skjær av drama og død som ikke er til å ta feil av. Det er noe skjebnesvangert over den inderlige prestasjonen hennes som står i tydelig kontrast til Wynns langt mer nøytrale avlevering. Skal du først gjøre en gjendiktning og/eller coverlåt, er dette et prakteksempel på hvordan du beholder originalens nerve og identitet og samtidig sørger for å legge igjen et eget stempel. Mesterlig, intet mindre.

Fredag 6. mai – Prince: «If I Was Your Girlfriend»

I dag er det tid for min helt store Prince-favoritt i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Han skrev og spilte inn uhorvelige mengder gull (og mye som slett ikke var det) i løpet av en platekarriere som startet med albumet For You i 1978 og fortsatte posthumt etter at han døde i 2016, bare 57 år gammel, men ingenting, ikke én eneste låt fra hele den enorme katalogen, treffer meg sterkere enn «If I Was Your Girlfriend». I den store Prince-boken Shockadelica, skrevet og redigert av Christer Falck og Petter Aagaard (2014), omtaler gjesteskribent Caroline Andersen låta som «sexy, følsom og kompleks». Det er en beskrivelse god som noen. «If I Was Your Girlfriend» er en låt Prince opprinnelig skrev til det uutgitte albumet Camille i 1986 (som snart vil se dagens lys), der tre av låtene, blant dem denne, havnet på Sign O’ The Times, mens resten har dukket opp i andre sammenhenger, som B-sider, soundtrackspor og bonuslåter, samt én låt på The Black Album. Det er en sang sunget fra perspektivet til Camille, Prince’ feminine alter ego, en androgyn mannsfigur, som bidrar til å forklare sangens uvanlige kjønnsperspektiver.

If I was your girlfriend, would you remember
To tell me all the things you forgot when I was your man?

Prince’ teatralske innlevelse i materialet og det nydelige laidback og samtidig funky arrangementet kler sangen aldeles perfekt, og gjør «If I Was Your Girlfriend» til et forunderlig stykke musikk. Han snakkesynger i enkelte partier, synger i andre, og her er stemmen hans kunstig pitchet opp i tone for å få den til å låte mer feminint, en lek med studioets muligheter Prince første gang viste på 1984-innspillingen «Erotic City», B-siden til «Let’s Go Crazy». Og apropos studiomuligheter er «If I Was Your Girlfriend» en oppvisning i hva en kreativ hjerne kan oppnå. Den er full av små og subtile triks, lyder og vekselbruk av instrumenter og effekter. Noen ganger blir det nesten helt stille, og du kan høre musikken som du ville lest mellom linjene i en bok- eller artikkeltekst, og akkurat som teksten til sangen er tosidig og kontrastfylt, er arrangementet det.

I sum er «If I Was Your Girlfriend» en slags studie i dualitet med en rekke tekstlinjer som føyer seg inn blant det beste, mest interessante Prince noen gang skrev: «If I was your girlfriend, would you let me dress you, I mean, help you pick out your clothes before we go out? Not that you’re helpless, but sometime, sometime those are the things that bein’ in love’s about», «Would you let me wash your hair? Could I make you breakfast sometime? Well then, could we just hang out, I mean, could we go to a movie and cry together? ‘Cause to me baby, that would be so fine» og «Together we’ll stare into silence and imagine what it looks like». Det er enestående fint skrevet, ren poppoesi slik kanskje ingen annen kunne gjort det med troverdighet. Det er teater, men ikke, det er kjønnsfluiditet og samtidig ikke, det er Camille, men egentlig Prince. Hele sangen er en lek med roller, med perspektiv og med virkemidler, et fem minutter langt mesterverk som fullstendig savner sidestykke. Akkurat det siste er utrolig med tanke på hvor kruttsterkt hele albumet Sign O’ The Times er – og med tanke på alt det fantastiske bonusmaterialet som dukket opp på den gedigne deluxeutgaven i 2020 – men for meg både begynner og slutter denne musikkopplevelsen med «If I Was Your Girlfriend». Det er uutgrunnelig perfeksjon.

Lørdag 7. mai – Bruce Cockburn: «Night Train»

Jeg elsker tog, og jeg elsker togsanger. I dag skal dette gjenspeiles i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition med Bruce Cockburns fantastiske «Night Train». Det er en mer enn seks minutter lang låt der rytmen ved hjelp av synkoper simulerer lyden av toget som durer og går mot sitt mål, mens den kanadiske singer/songwriteren messer ut sin inderlig gode tekst. Åpningslinjen er intet mindre enn latterlig elegant:

Not a knife throw from here, you can hear the night train passing
That’s the sound somebody makes when they’re getting away

Kompet er like stødig som toget det etterligner, og «Night Train» er i besittelse av et driv som er de beste togsanger verdig, som for eksempel Asleep At The Wheels «Choo Choo Ch’ Boogie» og Elvis Presleys «Mystery Train». Cockburns «Night Train» skiller seg imidlertid fra disse ved ikke eksplisitt å handle om tog, men kan derimot tolkes som at menneskeheten beveger seg taktfast mot undergangen og at nattoget i tittelen er en metafor for dette svartsynet. Det var saktens aktuelle tanker i 1996 da «Night Train» var åpningsspor på albumet The Charity Of Night, og tematikken har ikke akkurat mistet relevans siden den gang i lys av pågående miljøødelegger og klimakrise, en stadig mer polarisert politisk virkelighet, krig i Ukraina og så videre i det tilsynelatende uendelige. Menneskenes dårskap har neppe noen ende i Cockburns verdensbilde, og min lyse og optimistiske natur til tross, ser jeg ikke bort ifra at han er mer klarsynt enn hva jeg er. Om ikke annet finner jeg trøst i musikken, og «Night Train» er en slik låt som jeg føler i hele meg, på mirakuløst og magisk vis, slik virkelig god musikk er i stand til.

Søndag 8. mai – Frank Ocean: «Swim Good»

Vi trenger litt sløy og laidback musikk på en søndag, og hva passer vel da bedre enn Frank Oceans «Swim Good» fra hans første mixtape Nostalgia, Ultra fra 2011? Den skulle være et passende tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste. Kanskje eller kanskje ikke handler «Swim Good» om en mann fylt av tomhet og kjærlighetssorg i ferd med å forlate denne jammerdal og kjøre sin Lincoln ut i havet:

I’m about to drive in the ocean
I’ma try to swim from something bigger than me
Kick off my shoes and swim good and swim good
Take off this suit and swim good and swim good, good

Det har vært diskutert i det vide og det brede om «Swim Good» faktisk handler om selvmord, og at teksten er åpen for tolkning er det neppe tvil om. Frank Ocean vil selv ikke si noe som kan ødelegge lytternes forskjellige tolkninger, men har sagt at sangen er full av metaforer og i tillegg rommer noget satire. Jeg tror i grunnen jeg står over øvrige forsøk på å analysere «Swim Good», og velger heller å fokusere på at det er en aldeles nydelig ballade med deilige beats og en fantastisk vokalprestasjon fra Frank. Han har også selskap av Tyler, The Creator som heller ikke skader sluttresultatet.

Mandag 9. mai – The Smiths: «These Things Take Time»

I dag skal vi feire The Smiths, et av Storbritannias viktigste band gjennom alle tider i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. I løpet av fattige fire og et halvt år ga kvartetten ut så mange som 74 låter på plate, fire av dem coverlåter, og 70 skrevet av vokalist Morrissey og gitarist Johnny Marr. De er fordelt på fire rene studioalbum, ett livealbum og et imponerende antall singler der mange av de beste sangene ikke er hentet fra albumene. «These Things Take Time» er en i utgangspunktet bortgjemt perle og tidlig favoritt, utgitt i januar 1984 som B-side kun på 12-tommerutgaven av deres tredje single, «What Difference Does It Make». The Smiths hadde ikke engang albumdebutert da den glitrende utgivelsen fant sted (med vakre «Back To The Old House» som B-side både på 7- og 12-tommerutgavene) og var allerede verdens beste band, akkurat der og da. Det var det ultimate indieband, en gjeng ungdommer eller unge voksne som i kjølvannet av både punk og postpunk var en forlengelse av den kreative skaperkraften som sprudlet i forskjellige musikkmiljøer i overgangen fra 70- til 80-tall. I den grad man kan snakke om en indiebevegelse, var The Smiths kronen på verket, en fullbyrdelse av alt det nye, spennende og alternative som dukket opp hos uavhengige småselskaper som Cherry Red, Rough Trade, Postcard, Zoo, 4AD og Factory. The Smiths var IT! De hadde også bedre låter enn de fleste og en nærmest skummelt jevn kvalitet på så å si alt de ga ut.

Morrissey var eldgammel for alderen, men det fikk vi bare leve med. Og ikke for det, hans affekterte måte å formulere seg – og synge – på, traff den 17 år gamle versjonen av yours truly rett i hjertet. Kombinert med Johnny Marrs oppfinnsomme og vilt fascinerende gitarspill og Andy Rourke og Mike Joyce’ stødige komp, var The Smiths lyden av tiden vi levde i, der vi som ungdommer prøvde å finne vår plass i verden mens vi fomlet og famlet av sted. Det var kanskje ikke alltid like lett, men det var morsomt. At bohemske tekstlinjer som «Oh, the alcoholic afternoons when we sat in your room, they meant more to me than any living thing on earth» (hentet fra «These Things Take Time») fremdeles hjemsøker meg – som så mange andre Morrissey-linjer – er ikke det minste rart. I fire-fem år betød The Smiths uendelig mye mer for meg enn de fleste band og artister noen gang hadde gjort. For kanskje første gang i mitt liv opplevde jeg et band jeg kunne knytte direkte til min egen identitet. Jeg gjenkjente muligens en flik av meg selv i Morrissey, og jeg følte musikken vibrere i hele meg. Hvor betatt jeg enn hadde vært av et stort antall artister frem til da – fra ABBA til Joy Division, fra The Beatles til Human League, fra Eagles til Kjøtt, fra ELO til Madness – var det nesten alltid det rent musikalske det handlet om. Med The Smiths var det hele pakka.

Jeg spiller fremdeles de gamle platene deres med ujevne mellomrom, og hver gang jeg hører en av dem, eller bare en enkelt sang som for eksempel «These Things Take Time», tar de meg tilbake i tid og sted, og det føles alltid godt. Denne klassikeren som begynte sitt liv som en kortvarig B-side på to minutter og 23 sekunder fikk større utbredelse gjennom de to viktige samleplatene Hatful Of Hollow (der den var representert med en BBC-versjon innspilt hos radio-DJen David Jansen) og den doble Louder Than Bombs, plater fulle av ungdommelig overmot, overskudd og entusiasme. The Smiths ga liksom alt, og at musikken deres appellerer til nostalgikeren i meg betyr selvsagt ikke at bandet føles irrelevant i 2022. Sangene har tålt tidens tann aldeles utmerket og besitter stadig sin kraft, så får det bare være at Morrissey er blitt en gammel grinebiter og gnurebukk. Både den musikalske og den lyriske arven The Smiths etterlot seg i løpet av disse få og intense årene trumfer det lett.

Tirsdag 10. mai – Arild Nyquist: «Bordet til Johannes»

I dag skal det handle om brune mennesker på brune puber som drikker brunt øl (og muligens også brunt brennevin en gang imellom) og spiser brun mat i 365GO – verdens beste spilleliste. «Dette er storyen om Johannes, eller Josse blant venner, som gikk på samme kafé dag etter dag, måned etter måned, år etter år, som satt ved det samme bordet og rugga på samme askebegeret. Det bordet hadde’n som hensikt at ingen skulle ta fra’n, men en dag, en dag hendte noe forferdelig.»

Arild Nyquist innleder skjebnetungt den elleville fortellingen om bordet til Johannes. Josse har sittet ved samme bord på sin foretrukne pub i 25 år, og på grunn av en ørliten gastrisk feilberegning må han løpe på dass og spy. Det som så skjer er, som allerede antydet, forferdelig:

Noen har tatt bordet til Johannes
Noen har tatt bordet, mens Josse var på dass
Noen har tatt bordet til Johannes
Noen Bærumsklyser har tatt hans plass

Dikter-Arild Nyquist kunne så visst skrive en finurlig tekst eller to, men det er faktisk Lars Martin Myhre, også kjent for sitt fruktbare samarbeid med Odd Børretzen, som har skrevet «Bordet til Johannes». Myhre og Svein Olav Blindheim utgjorde Trio Tre sammen med Arild Nyquist, en konstellasjon som først så dagens lys i 1983. Deres siste plate I sans og samling kom i 1999, bestående av nye versjoner av gamle låter, samt noen helt nye, deriblant «Bordet til Johannes». Her blir vi tatt med inn i dagfyllas spesielle univers og stifter bekjentskap med Josse som har sittet på samme plass i 25 år uten å plage noen. For dem som husker gårsdagens tilskudd til denne spillelisten og Morrisseys udødelige tekstlinje «Oh, the alcoholic afternoons when we sat in your room, they meant more to me than any living thing on earth» er Josses variant en ganske annen form for alkoholholdig ettermiddag. Han sitter i ensom majestet og drikker sine «åtte liter brygg» før han tar kvelden, og neste dag gjentas ritualet. Men en dag får Josse det uheldigvis for seg at han skal ha mat også og hiver i seg seks koteletter med sjy. Det skulle han aldri ha gjort. Fortellerpersonen, som er en av stedets øvrige skjebner, kommenterer lakonisk det videre hendelsesforløpet:

Det ække Josses stil å måtte løpe ut og spy
Han løp i rekkordfart mot dass
Ingen har løpt like fort
Det er det største vi har sett innen sport

Når Josse kommer tilbake har altså disse sosseguttene fra Bærum som «nipper til Campari og Mozell» tatt plassen hans, og i sjøgang roper Josse «Ei tønne humle, malt og gjær og vann». Skipper Josse har fått tenning, skipper Josse har fått føling med land, og så konkluderer han med at dette var en forferdelig historie og går hjem:

Han barberte seg og åpna posten
klippa hekken, skrelte poteter og strøyk skjorta
Klippa håret og, klippa øynebrynet og, 
klippa litt på den ene øreflippen
Også fikk han seg jobb
med ett øre, et halvt øre
Så fikk han seg ei lita kona med… to neser

Så levde han som et vilt dyr
Han røyka ikke, og ikke drakk’n
Bare et lite glass Campari på lørdagskvelden…

Der fader sanger ut, og det er ikke lenger mulig å følge Josses videre historie. Det er iallfall tydelig at drikkekompisene er skrekkslagne over hans skjebne. Moralen er: Gå aldri fra bordet ditt, ellers går det gærent!

Onsdag 11. mai – Trond Granlund: «Hr. Smith»

Forrige fredag ga Trond Granlund ut det som sannsynligvis er en av hans sterkeste plater noensinne, Sanger jeg lærte av Jokke, og det vil jeg gjerne markere i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Platetittelen røper selvfølgelig innholdet. Den inneholder ni av Joachim Nielsens sanger kjørt gjennom Trond Granlund-kverna (pluss noen «bonuslåter»), og resultatet er et stillfarent mesterverk som risikerer å bli stående tilbake som en av de aller beste utgivelsene i 2022. Akkurat det vil selvfølgelig tiden avgjøre, men jeg føler meg temmelig trygg på at jeg kommer til å spille Sanger jeg lærte av Jokke MYE frem til jeg skal gå løs på den frustrerende, men morsomme oppgaven det hvert år er å rangere årets fineste plater.

Det er vanskelig å skulle velge én sang blant et så perfekt knippe innspillinger, men den lange, seige, dvelende versjonen av Jokke & Valentinerne-sporet «Hr. Smith» er et utsøkt eksempel på hva denne platen inneholder. Granlunds modus operandi for disse sangene er å kle dem nakne. Arrangementene er sinnrike og finstemte med stort rom for lekre detaljer, og virkemidler så subtile at du knapt legger merke til dem. Direkte subtilt er det kanskje ikke når Granlunds gitarist Roar Vangen kanaliserer sin indre Neil Young i et dundrende fint instrumentalparti, men det er unntaket som bekrefter regelen. Resultatet er at tekstene til Jokke trer frem fra de ofte mer rølpete originalversjonene, og at du hører dem på en ny måte. Det er som om Jokkes poetiske nerve slår hardere i Granlunds versjoner, og den sørgelige fortellingen om Hr. Smith, den siste frafalne på en svært brun pub der klientellet er hardbarka fylliker, alle med sin egen triste historie, er i denne versjonen så rørende en slik sang kan bli – og uten på noe tidspunkt å bli sentimental. Hr. Smith er en vennlig og spandabel dranker som gjerne river i en øl og en dram hvis han kan, men han blir også så drita full at alle de andre fyllikene ler av ham. Det er det siste av de tre versene som er det mest hjerteskjærende. Det går slik:

Når’u ligger der sju fot under, som følge av kronisk kolikk
Trur’u virkelig at noen der oppe vil huske deg, Hr. Smith
Ikke prøv å snakk no’ dritt om Smith, Smith var alltid god for en øl og en dram
Det er klart vi elsker gamle Smith, vi har hatt mye moro med ham
Alle dem som lo av deg og prata bak din rygg
Alle dem som lo av deg har nå blitt dine beste venner, livet kan væra stygt

Vi kan lure på hvor Joachim Nielsen hadde vært i dag om han hadde fått leve. Kanskje hadde han vært en Hr. Smith-figur selv, kanskje hadde han forblitt den kvalitetsartisten han var, kanskje noe helt annet. Slike tankeøvelser fører kanskje ikke så mange steder, men det er verdt å gruble over ting som dette når man hører Trond Granlunds feilfrie tolkninger av sangene til en av våre fineste tekstforfattere.

Torsdag 12. mai – Mary Gauthier: «I Drink»

Det ser nå virkelig ut til å være de drikkfeldiges uke her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Etter å ha hørt The Smiths, Arild Nyquist og Trond Granlund synge om alkoholens grep om oss, er turen i dag kommet til Mary Gauthier. Den amerikanske sangeren og låtskriverens «I Drink» er en av hennes sterkeste låter, hentet fra det strålende 2005-albumet Mercy Now. Det er en nådeløst ærlig førstepersonsskildring av en kvinne som drikker for å døyve monotonien som preger livet hennes. Hun lærte det hjemme. Åpningsverset er trist som faen og skildrer en virkelighet mange dessverre vil kjenne seg igjen i:

He’d get home at 5:30
Fix his drink, sit down in his chair
Pick a fight with mama
Complain about us kids getting in his hair

Fortellerpersonen er ensom og tilsynelatende likegyldig. Alle disse årene senere har hun slått seg til ro med at hver ny dag er lik den forrige. Hun har tross alt farens blod i sine årer, og slår lakonisk fast at «fish swim, birds fly, daddies yell, mamas cry, old men sit and think, I drink».

«I Drink» er en stillfaren liten sang, en akustisk countryvise der Gauthier med sin karakteristiske southern drawl gir stemme til en skikkelse du har sett i tusen filmen, lest om i tusen romaner, og hørt om i tusen andre sanger. Verden er full av disse ensomme menneskene som finner trøst i en flaske full av drømmer og sorger, som kan inneholde alt som er godt og alt som er vondt. Temaet er universelt, og Mary Gauthier formidler miseren på mesterlig maner.

Fredag 13. mai – Alan Jackson feat. Jimmy Buffett: «It’s Five O’Clock Somewhere»

Etter så mange triste sanger om alkoholens fallgruver de siste dagene, er det på tide med en som feirer alkoholens forløsende gleder her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Alan Jacksons «It’s Five O’Clock Somewhere» er i sannhet en oppstemt sang, der vi møter en hardtarbeidende fyr på jobb der arbeidsdagen beveger seg like sakte som melasse om vinteren til tross for at det er juli måned. Han er drittlei jobben og enda mer lei sjefen, men smart nok til ikke å be ham ryke og reise. I stedet stikker han fra jobben uten å si fra og starter festen tidlig. Vår mann har ikke hatt en fridag på mer enn et år og gir blanke. Vel fremme på nærmeste vannhull henvender han seg til bartenderen:

Pour me somethin’ tall and strong
Make it a Hurricane before I go insane
It’s only half past twelve but I don’t care
It’s five o’clock somewhere

«It’s Five O’Clock Somewhere» er komponert av låtskriverne Jim «Moose» Brown og Don Rollins. Det var Kenny Chesney som først fikk tilbud om å spille den inn, men han avslo, og duoen henvendte seg deretter til Alan Jackson som var på jakt etter en sang han kunne spille inn med Jimmy Buffett. I tillegg til å være en tidvis strålende, sjangerblandende artist er han også mannen bak restaurantkjeden Margaritaville, oppkalt etter hans største hit. Det er på slutten av sangen han kommer inn i bildet, etter at fortellerpersonen innser at han jo faktisk kan betale barregningen, «helle» seg selv inn i en taxi og være tilbake på jobben til to, og han spør seg selv: «What would Jimmy Buffett do?» Da kommer virkelighetens Buffett og legger inn samme bestilling – «Pour me somethin’ tall and strong…» – før han og Jackson setter i gang et lite komedienummer der de blant annet snakker varmt om Margaritaville. Litt egenreklame skader jo aldri, og sangen som ble lansert på Jacksons Greatest Hits Volume II i 2003 og holdt førsteplassen på de amerikanske countrylistene i syv strake uker, fikk nok mang en tørst sjel til å besøke en Margaritaville-restaurant. Alle sammen nå: «Pour me somethin’ tall and strong…». Og lurer du på hvordan du lager en Hurricane bør du sørge for å ha rom i huset, samt pasjonsfruktsirup og noen sitroner å presse. Målene finner du på nettet. God fredag!

Lørdag 14. mai – Thomas & Tvilerne: «Balladen om Angelina og Fillefrans»

Etter fem strake sanger om alkoholens forskjellige funksjoner, tar vi i dag turen til Heaven Pub i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Heaven Pub er en fiksjon drømt opp av sangeren og låtskriveren Thomas Marthon Engevold fra Åsgårdstrand. Her sitter han og skriver de fineste visene ingen har hørt, og fronter orkesteret Thomas & Tvilerne. På deres andre album, Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet, utgitt i 2020, blir vi over fire fine platesider kjent med et rollegalleri fullt av plagede sjeler, drankere og drømmere som alle frekventerer samme pub. Den aller fineste sangen herfra er «Balladen om Angelina og Fillefrans», et syv og et halvt minutt langt melodisikkert mesterverk flettet sammen av finstemt poesi og muligens enda mer finstemt empati. «Heaven Pub har åpen mikrofon, er lokalt vanningshøl og endestasjon for en håndfull bunnløse sjeler med sår som ikke vil gro.» Slik innleder Thomas sin ballade om to av disse bunnløse sjelene, Angelina – kassadame og sirene født i lidenskapens tegn, og «kong» Fillefrans og hoffet hans, hvori opptatt Angelina.

Angelina drømmer om en verden der hun kan synge som Edith Piaf, og hun entrer scenen på Heaven Pub og synger «Non, je ne regrette rien» når hun har drukket seg til mot – «kveld etter kveld etter kveld». Hun savner en ridder og en venn, og Fillefrans savner litt varme og en klem, men det forblir usagt mellom dem inntil en kveld Angelina synger sin sang «så sjelen går i tusen knas». Det er da Fillefrans omsider reagerer:

«Kjære Angelina», deklamerer han rørt, reiser seg høytidelig, og tar seg nok en støyt
«Du synger så vakkert at sjelen min blør. Du løfter en tviler rett til himmels.
Jeg er kanskje ingen ridder på hvit hest. Jobber på et lager, og hverdagene er flest.
Men, jeg vil være din mann, dersom du vil ha meg.»

Det blir de to for denne ene natten, men kan det vare, eller var det hele en drøm? Med alkoholens bedøvende slør er det ikke godt å si, og spørsmålene forblir ubesvart, men den lille historien Thomas Marthon Engevold forteller om de to fordrukne sjelene er, mens den foregår, den vakreste lille historien som noen gang er blitt fortalt. Med sin varme stemme gir han liv til mennesker du knapt skjenker et blikk når du ser dem slitne og forsofne stavre seg inn på en mørk bule mens det ennå er dagslys, folk som ikke kommer ut igjen før mørket har senket seg, og en ny dag på puben, like meningsløs som den forrige, er det eneste som ligger foran dem. De som følger denne spillelisten, vil selvfølgelig merke seg at menasjeriet fra Heaven Pub er til forveksling likt de vi møtte i «Bordet til Johannes» og «Hr. Smith» tidligere i uken.

La meg avslutningsvis i dag oppfordre deg som måtte like «Balladen om Angelina og Fillefrans» til å høre på resten av albumet den er hentet fra. Det vil tjene deg vel.

Søndag 15. mai – Tom Waits: «I Hope That I Don’t Fall In Love With You»

For å avslutte «alkouken» i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition tenker jeg det passer fint å høre den fineste «lonely hearts»-balladen som noen gang er skrevet, Tom Waits’ makeløse «I Hope That I Don’t Fall In Love With You» fra debutalbumet Closing Time fra 1973. Den fortapte sjelen bak fortellerstemmen i sangen får øye på en vakker kvinne fra sin faste plass i baren, og i tankene henvender han seg til henne med et mulig handlingsforløp for hvordan det kunne blitt til at de to gikk hjem sammen, ikke helt ulikt situasjonen i gårsdagens sang – «Balladen om Angelina og Fillefrans» – og hvert vers avsluttes med setningen «and I hope that I don’t fall in love with you». Hele sangen er en patetisk fantasi tilhørende en fyllik som har gitt opp troen på at hans eventuelle forelskelse vil bli gjengjeldt. Det verste som kan skje er derfor at han lar seg forelske, og for hvert vers øker sjansene for at nettopp det skal skje. Det siste verset avsluttes selvfølgelig med «and I think that I just fell in love with you» når han har brukt hele kvelden på ikke å manne seg opp til å bomme en sigarett av henne eller by henne på en drink han neppe har råd til likevel. Når han skal snu seg mot henne en siste gang er hun forduftet.

I tillegg til å ha skrevet en hjerteskjærende historie om ensomhet viser Waits sin enestående sans for tilstedeværelse og nærvær. Du befinner deg virkelig i baren sittende ved siden av hovedpersonen og deler opplevelsen av den ukjente kvinnens uoppnåelighet. «Well, the room is crowded, people everywhere», synger han, og vi skimter «henne» i den andre enden av rommet. Når Waits synger «I turn around to look at you, and you look back at me» er det som du er i fortellerpersonens sted. Tom Waits har en egen evne til å gjøre tekstene sine virkelige, og «I Hope That I Don’t Fall In Love With You» er et tidlig – og godt – eksempel.

Now it’s closing time, the music’s fading out
Last call for drinks, I’ll have another stout
Well I turn around to look at you,
you’re nowhere to be found
I search the place for your lost face
Guess I’ll have another round
And I think that I just fell in love with you

Det er utrolig fint skrevet, og med det takker jeg for en uke i alkoholens favn her i 365GO – verdens beste spilleliste. Det er ikke godt å vite hva som skjer her i morgen, men det skal bli spennende å se, si!

Mandag 16. mai – Jimmy Webb: «Paul Gauguin In The South Seas»

Det er tid for en av verdens virkelig store låtskrivere i 365GO – verdens beste spilleliste. (Som om ikke vi har hørt noen av dem fra før, senest Tom Waits i går.) Jimmy Webb har skrevet tidløse låter som «By The Time I Get To Phoenix», «Wichita Lineman», «The Moon’s A Harsh Mistress», «Where’s The Playground, Susie?», «MacArthur Park», «Up, Up And Away», «P.F. Sloan», «All I Know» og veldig mange andre, og kjenner du mot formodning ikke disse bør du gjøre noe med det. Sangene hans har vært fremført av blant annet Glen Campbell, Frank Sinatra, Elvis Presley, The 5th Dimension, Donna Summer, Art Garfunkel, The Supremes, Linda Ronstadt, Highwaymen, Highwomen (en omskrevet og av opphavsmannen godkjent versjon av «The Highwayman»), Rumer, Everything But The Girl, Radka Toneff, The Four Tops, Nina Simone og utallige andre størrelser, og det er veldig mange flere sanger og veldig mange flere artister å ta av her. I 2016 var jeg så heldig å se Jimmy Webb alene med flygelet på Chat Noir i Oslo, en skjellsettende konsertopplevelse der han spilte ni av sine mest kjente sanger og fortalte til dels svært lange og underholdende anekdoter om sangene og artistene som hadde sunget dem i årenes løp. Der hadde du en aften for historiebøkene.

En av sangene han ikke fremførte var «Paul Gauguin In The South Seas», en nydelig, lang pianoballade som første gang dukket opp på Webbs 2005-album Twilight Of The Renegades. Platen er neppe blant hans sterkeste, men denne åpningssangen er i grunnen verdt prisen alene. Og de andre sangene her er ikke dårlige, altså, bare ikke helt der oppe.

Jeg kan ikke vite dette sikkert, men jeg tror ikke noen har skrevet en nesten syv minutter lang, episk, biografisk låt om den franske kunstneren Paul Gauguin før, som i likhet med så mange andre kolleger med pensel aldri ble stor i sin samtid. Da han døde i 1903, 54 år gammel, var det på Atuona som er del av Marquesasøyene i Stillehavet. Han hadde flere år i forveien forlatt Paris, og i sin sang beskriver Jimmy Webb hvordan han jaktet sitt paradis. Reisen tok ham til Tahiti og bortenfor, før han fant seg til rette på Marquesasøyene.

Webb har en fin stemme, åpenbart ikke på nivå med en del av de ovenfor nevnte klientene hans, men med kraft og innlevelse nok til å bære historien om Gauguins søken. Det er også en sang med universell klang i det at Gauguin på ingen måte er alene om å være en rastløs sjel på evig jakt etter noe uoppnåelig. «Paul Gauguin In The South Seas» er ikke blant Webbs mest kjente låter, men en perle verdt å kjenne.

Tirsdag 17. mai – Sondrey feat. Blåsemafian: «Talk In Your Sleep»

Siden det er nasjonaldag og gode greier, den første «normale» på tre år, er det på sin plass å markere dette med en norskprodusert partybanger her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Sondreys «Talk In Your Sleep» var en av de kuleste låtene jeg hørte i hele 2020, en ren Michael Jackson/Quincy Jones-hyllest som kanaliserer låta «Thriller» helt spesielt og alle de up tempo låtene superduoen gjorde sammen på albumene Off The Wall (1979) og Thriller (1982). Sondre Mulongo Nystrøm med artistnavnet Sondrey albumdebuterte med platen Insomnia tidlig i 2021, og den sitter for det meste som et skudd, men for meg er det «Talk In Your Sleep» som virkelig gjelder. Den er simpelthen skamløst fengende, og at jeg i min oppsummering av året 2020s beste musikk skrev at Bruno Mars kunne slenge seg i veggen etter dette, skyldes UTELUKKENDE at hans kommende Silk Sonic-prosjekt sammen med Anderson .Paak ikke var annonsert ennå. La meg så legge til at årsaken til at «Talk In Your Sleep» ikke ble en hitsingle av episke proporsjoner åpenbart skyldes noe mange av oss vet – at det ikke finnes fnugg av rettferdighet i musikkens verden.

Onsdag 18. mai – Rumer: «Mona Lisas And Mad Hatters»

Av nyere sangere er det få jeg setter så stor pris på som britisk-pakistanske Rumer, iallfall når det gjelder krystallklare, rene stemmer. Hennes helt ferske versjon av Elton John og Bernie Taupins eviggrønne «Mona Lisas And Mad Hatters» er dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og for en versjon det er. Rumer er ikke uten grunn sammenlignet med salige Karen Carpenter. Hun har en like klokkeklar og feilfri avlevering av alt hun synger som det Carpenter hadde, og viser et følelsesregister som for meg er ganske unikt. Nå skal ikke jeg være han surpompen som disser Adele eller Beyoncé, to av dagens største sangstjerner, men jeg foretrekker Rumers tilsynelatende uanstrengte, nesten nonchalante omgang med en låt hvilken dag som helst. For dem som ikke kjenner henne så godt, kan jeg fortelle at hun skriver suverene sanger på egen hånd (for eksempel «Aretha» og «Better Place») og i tillegg synger versjoner av andres sanger som tangerer eller i enkelte tilfeller også truer med å overgå originalene. «Mona Lisas And Mad Hatters» er i hvert fall ikke snau, hentet fra den helt ferske B Sides & Rarities Vol. 2 der hun også gjør nydelige tolkninger av blant annet «Anyone Who Had A Heart», «I Wanna Roo You» og «How Deep Is Your Love». Jeg skal vokte meg vel for å si at Rumers versjon går Eltons original en høy gang, rett og slett fordi den ikke gjør det, men samtidig som hun gjør ære på originalen og nokså trofast holder seg til dens arrangement, tilfører hun en feminin varsomhet og fintfølelse som kler sangen svært godt. Hun synger hver eneste linje med denne utsøkte elegansen, noe som for meg får teksten, iallfall tidvis, til å tre enda tydeligere frem.

And now I know
Spanish Harlem are not just pretty words to say
I thought I knew
But now I know that rose trees never grow
In New York City

Dette nærmest ikoniske åpningsverset som Bernie Taupin skrev etter å ha hørt et pistolskudd utenfor hotellvinduet sitt på hans første besøk i New York City får en litt annen resonans sunget av Rumer. Hun synger adskillig mer beskjedent enn Elton, men har en annen type kraft, en mer subtil styrke, i stemmen. Og la meg si det slik, blir du ikke imponert over Rumers tolkning, kan du alltids gå tilbake til originalen. Den er og blir helt fabelaktig.

Torsdag 19. mai – R.E.M.: «I Believe»

I dag skal vi reise tilbake til året 1986 i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Det var året R.E.M. ga ut Lifes Rich Pageant, et av deres desidert flotteste og mest helstøpte album. Å velge én låt herfra er ikke lett – det er så mange gode – men da jeg spilte gjennom platen for første gang på lenge nå nylig var det av en eller annen grunn «I Believe» som skinte imot meg. Noe av det som alltid har fascinert meg mest med R.E.M. er Michael Stipes helt spesielle stemme, og måten han synger visse linjer eller strofer på kan ha en ekstra kraft som er vanskelig å forklare. Det må bare føles. I «I Believe» er det noe eget over måten han synger «You’re on your honor not to tell» på. Uten at jeg helt skjønner hva teksten betyr, er det som han pålegger lytteren et absolutt hemmelighold, en formaning om at det han skal fortelle forblir mellom ham og oss, noe han deler i full fortrolighet.

Dette er i og for seg ikke annet enn en ørliten personlig og kanskje litt tåpelig observasjon, men det er nå slik jeg oppfatter akkurat den linjen. Mer vesentlig er kanskje å påpeke sangens melodiske fortreffelighet. Her er R.E.M. – Stipe, gitarist Peter Buck som også spiller banjoen i introen, bassist Mike Mills og trommeslager Bill Berry – på sitt mest potente på en plate som er full av slike umiddelbart fengende låter. R.E.M. var i sin levetid aldri forutsigbare, men de var ofte gjenkjennelige, og «I Believe» kan sies å ha den helt klassiske «R.E.M.-sounden», der velklingende Byrds-gitarer, Stipes karakteristiske stemme og kvartettens enestående melodisans går opp i en høyere enhet.

Fredag 20. mai – The Beatles: «I Am The Walrus»

Nå skal vi høre et genuint merkelig og evig fascinerende stykke musikk i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. The Beatles’ «I Am The Walrus» fra filmen og EPen Magical Mystery Tour fra 1967 er som så mye annet de gjorde en musikalsk genistrek med mer enn en touch av lyrisk vrøvl – som funker. Men hvordan en låt som denne kunne bli en kjempehit har i hvert fall to forklaringer: Det var en annen tid, og The Beatles’ popularitet var så enormt dominerende at de kunne slippe unna med temmelig mye.

I am the eggman
They are the eggmen
I am the walrus
Goo goo g’joob

Hva betyr det, liksom? John Lennon lot seg inspirere av to LSD-triper og Lewis Carrolls dikt «The Walrus And The Carpenter» fra 1871, og det er ikke vanskelig å forstå når du hører «I Am The Walrus». Her er tre separate sangideer eller -skisser blitt til én, og det låter deretter, som et lappeteppe av inspirasjon og innfall, ikke nødvendigvis tilkommet opphavsmannen i nykter tilstand. At sludder og pølsevev kan føre til noe så utspekulert originalt og iørefallende sier en hel del om The Beatles’ skaperkraft. I 1967 var gruppen slik jeg ser det helt på høyden av sin kreativitet, og de nådde sitt zenith dette året med både Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band og Magical Mystery Tour, samt singlelåtene «Strawberry Fields Forever», «Penny Lane» og «All You Need Is Love». Ingen har maktet noe lignende siden og kommer neppe til å gjøre det heller.

Lørdag 21. mai – Peter Wolf: «Up To No Good»

Det er full fest i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition når vi setter på Peter Wolfs «Up To No Good» og skrur opp volumet til 11, men så er det også lørdag. Den tidligere J. Geils Band-vokalisten Wolf dro på sitt tredje soloalbum Up To No Good fra 1990 til med et tittelkutt som er en fulltreffer av en rocker, marinert i klassisk R&B, rock’n’roll og garasjerock. Det er en partylåt som står seg mot fulltreffere som Mitch Ryder & The Detroit Wheels’ «Jenny Take A Ride», The Flamin’ Groovies’ «Shake Some Action» og The Fleshtones’ «American Beat» for å ha nevnt noen nærliggende eksempler. Hvis det ikke dermed ringer noen bjeller kan jeg legge til at vi snakker om bredbeint, breial og bøllete rockmusikk som ikke ber om unnskyldning, og når Peter Wolf sier han er «up to no good» er det lett å tro ham. Låter som denne er av det slaget som får taket til å løfte seg i en typisk amerikansk highschoolfilm, vel å merke der musikkvalgene er hakket kulere enn normalt, og som ville fått hjemme alene-festen til å utarte og huset rasert. Den må derfor spilles på egen risiko.

Søndag 22. mai – Fiat Lux: «Secrets»

Vi svinger kjapt innom skapelsesberetningen i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag med det obskure britiske synthpopbandet Fiat Lux. Bandnavnet er nemlig latin for «bli lys» som i «Da sa Gud: Det bli lys! Og det ble lys.» fra kapittel 1, vers 3 i første mosebok. Med det er bibeltimen over, og vi kan konsentrere oss om musikken. Fiat Lux var et kortlivet prosjekt startet av sangeren Steve Wright og multiinstrumentalisten David P. Crickmore i 1982. Da de fikk med seg Ian Nelson, lillebroren til Bill Nelson som også ble den første produsenten deres, var bandet komplett. Om de siktet mot stjernene gikk det dessverre ikke veien. Etter en håndfull singler og mini-LPen Hired History kastet de inn håndkleet, men én av disse låtene sikret trioen en plass i min private musikkhistorie. «Secrets» ble utgitt i januar 1984, og da jeg så videoen på Sky Channel ble jeg fullstendig bergtatt av den vakre balladen. Dette er et stykke eksepsjonelt stemningsfull synthpop, helt der oppe blant det beste fra band som Ultravox, Visage og Talk Talk. Singlen nådde en puslete 65. plass på den engelske singlelisten, men for meg er det et mysterium at den ikke ble en stor hit. For øvrig er Fiat Lux gjenforent med Wright og Crickmore som har gitt ut to nye plater. Jeg har ikke hørt dem, og det spørs nok om de er noe særlig å mase med, men «Secrets» blir med meg inn i evigheten.

Mandag 23. mai – Killing Joke: «Wardance»

I dag blir det temmelig brutal musikk i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Britiske Killing Joke er foregangsmenn innen flere sjangere og har hatt betydning både for utviklingen av industriell rock, metal og forskjellige avarter av disse. Band som Metallica, Nine Inch Nails, Ulver og Ministry hadde neppe vært de samme uten påvirkningen fra vokalist/keyboardist Jaz Coleman og hans kumpaner. Selv ble jeg fan av Killing Joke da de ga ut sin selvtitulerte debut-LP i 1980, en nihilistisk, bøllete samling sanger som leflet med krigsromantikk og vold, dog med et satirisk utgangspunkt. Det var musikk jeg egentlig ikke hadde særlig forutsetninger for å like, men platen traff en nerve i meg. Jeg var en 13-14-åring full av musikalsk utforskertrang og nysgjerrighet, og Killing Joke kan blant mye annet kalles en postpunkplate, noe jeg var opptatt av. Var det for eksempel mulig for meg å høre Magazine og Siouxsie & The Banshees, var det lite i veien for at jeg også skulle like Killing Joke. Jeg mistet interessen for dem ganske raskt, men debutalbumet i all dets tunge, majestetiske gru er i mine ører en ren klassiker, muligens ikke helt tidløs med sin litt hermetiske lyd, men likevel. Her viser kvartetten en utsøkt melodiøsitet oppi alt det til dels gruoppvekkende tungsinnet og dommedagsprofetiene. Låter som «Requiem», «The Wait» og den instrumentale «Bloodsport» er dansemusikk for apokalypsen, og min helt store favoritt er «Wardance». Tittelen sier i grunnen alt du trenger å vite.

Tirsdag 24. mai – Fleetwood Mac: «Don’t Stop»

Etter gårsdagens ravnsvarte Killing Joke-låt, må vi ha noe mer oppstemt å høre på i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag. Ikke at Fleetwood Mac-klassikeren Rumours fra 1977 er et direkte lyst album – en studie i samlivskonflikter og svik som det er – men det er og blir en utspekulert fengende samling sanger. Om ikke det gjelder alle der ute får iallfall jeg et umiddelbart smil om munnen når jeg hører hvilken som helst av dem. Christine McVies «Don’t Stop», med henne og Lindsey Buckingham som vokalister, er kanskje den mest umiddelbare av dem alle, og det er muligens også den mest positive. Den beskriver følelsene til McVie når hun separeres fra sin mann gjennom åtte år, bandets bassist John McVie, men det er uten bitterhet, kun fremtidsoptimisme:

Don’t stop thinking about tomorrow
Don’t stop, it’ll soon be here
It’ll be better than before
Yesterday’s gone, yesterday’s gone

«Don’t Stop» var den tredje singlen som ble sluppet fra Rumours og en av de mest krystallklare årsakene til at platen har solgt i mer enn 40 millioner eksemplarer og følgelig er en av tidenes mest solgte. Dette er popmusikk på sitt ypperste.

Onsdag 25. mai – Yazoo: «Ode To Boy»

Det er nok mange som kun tenker på singler som «Only You» og «Don’t Go» når de hører navnet Yazoo, så det må vi gjøre noe med her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. For kontekstens skyld vil jeg nevne at Yazoo var en britisk duo, bestående av Vince Clarke, poptrollmannen som var ansvarlig for låtene på Depeche Modes debutalbum, synthpopklassikeren Speak & Spell, og vokalisten Alison Moyet som med sin dype, autoritære stemme ga Clarkes låter et spennende, nytt uttrykk. Det ble med to plater, Upstairs At Eric’s (1982) og You And Me Both (1983), før Clarke igjen måtte videre. Han startet først The Assembly sammen med produsenten Eric Radcliffe som han hadde jobbet med både i Depeche Mode og Yazoo, et prosjekt der tanken var å gi ut låter med forskjellige sangere hver gang (det ble med én single, nydelige «Never Never» med Undertones-vokalist Feargal Sharkey), før han landet på stadig aktive Erasure med sangeren Andy Bell.

På et vis er det likevel Yazoo som er Clarkes «crowning glory», et prosjekt som til tross for at det var kortlivet, i retrospekt foresvever meg å være det mest helstøpte han har vært involvert i. Og selv om han og Moyet ikke skrev låter sammen, er det fin flyt i de to platene deres som inneholder komposisjoner av begge. Jeg har valgt meg den inderlige «Ode To Boy» fra andrealbumet som opprinnelig var B-siden til «The Other Side Of Love» som kun ble utgitt som single, en Alison Moyet-ballade med et utstudert minimalistisk arrangement. Her går Clarke og produsent Radcliffe inn for en svært tilbakeholden bruk av lyder og effekter, og Moyets stemme får skinne udistrahert. Den er plassert i lag, som om det var en duett, og hennes «ode til gutt» er en fascinerende samling observasjoner.

When he moves I watch him from behind
He turns and laughter flickers in his eyes
Intent and direct when he speaks
I watch his lips

And when he drives
I love to watch his hand
White and smooth, almost feminine
Almost American
I have to watch him

In his face age descends on youth
Exaggeration on the truth
He caught me looking then
But soon his eyes forgot

Da hun fortalte om sangen i et intervju i 1983 sa Moyet at den startet sin tilblivelse med å handle om en person hun kjente, men at den ble til en poetisk øvelse. Mange år senere fortalte hun at personen hun hadde i tankene da hun skrev «Ode To Boy» var Vince Clarke. På soloalbumet Essex fra 1994 spilte hun inn en ny versjon, en litt skrikende up tempo «indieversjon» som er direkte plagsom å høre når du kjenner originalen. Den er og blir noe av det fineste Alison Moyet har sunget.

Torsdag 26. mai – Eldkvarn: «In från regnet»

Det bøtter ned i strie strømmer her jeg sitter. Det er et kjærkomment regn etter flere måneder med tørke, og en fin anledning til å legge Eldkvarns nydelige «In från regnet» til den uforutsigelige 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition som stadig blir én sang lengre og én sang bedre hver eneste dag. Det sto blant en temmelig lang liste med kandidater til dagens låt, inkludert Jonas Fjelds «Drammen i regn» som vel hadde vært ganske presis. Regner det i Oslo, så regner det nok der også. Plura Jonsson og hans kumpaner i Eldkvarn er altså langt ifra alene om å ha nevnt vann som kommer fra oven i sangs form, men «In från regnet» er en av de aller beste. Det er også bandets fineste stund slik jeg ser det, vel å merke betinget av at jeg ikke har et særlig inngående kjennskap til Eldkvarns omfangsrike katalog. Bandet har vært aktivt siden det oppsto tidlig på 70-tallet under det klart mer kontroversielle navnet Piska mig hårt, og navneskiftet til Eldkvarn etter kun en LP var nok klokt. De ble etter hvert et av Sveriges aller mest populære band, med en jevn strøm av plater utgitt mellom 1974 og 2011, og er stadig aktive. I 2022 har de endelig varslet ny plate, og det blir utvilsomt en stor begivenhet for mange. «In från regnet» er hentet fra 1994-albumet Sånger från Nedergården og er å regne for en moderne klassiker innen sjangeren svensk melankoli. Stort tristere kan du knapt få en sang til å bli.

Fredag 27. mai – Depeche Mode: «Enjoy The Silence»

Skal si det var mannefall i underholdningsbransjen i går! Først kom nyheten om at skuespilleren Ray Liotta var død, 67 år gammel, dernest Alan White, trommeslager i Yes som ble 72 år gammel, og så forsyne meg også Depeche Modes Andy Fletcher, bare 60 år gammel. Sånn skal det ikke være! Siden jeg tross alt er større fan av Depeche Mode enn av Yes, er det førstnevnte jeg velger å hedre i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag, men det betyr ikke at jeg ikke skjenker en tanke til Alan White og hans etterlatte. Måtte han finne et finfint progrockband å spille med der oppe. Det skulle være nok av kandidater.

Så, Andrew John Leonard Fletcher. Hvem var nå han? Depeche Modes minst begavede medlem? Det kan tenkes, men han var en essensiell del av gruppa, i likhet med Dave Gahan, Martin Gore og, frem til 1995, Alan Wilder. Andy var han som ikke helt fant sin plass da rollene i gruppa ble fordelt, og i en nøkkelscene i dokumentarfilmen 101 forklarte han det slik: «Martin’s the songwriter, Alan’s the good musician, Dave’s the vocalist, and I bum around.» Imidlertid var Andy sentral i den forstand at han i perioder der Depeche Mode var uten manager tok seg av mange av forretningsaspektene ved virksomheten, i tillegg selvfølgelig til å spille synther og litt bass. Han hadde også et godt sosialt rykte og var gjerne omtalt som limet som holdt bandet sammen. Imidlertid var han den eneste som ikke sang, med to unntak. Det ene er sangen «Condemnation» fra Songs Of Faith And Devotion (1993) der alle de fire bandmedlemmene synger i koret, og «Crucified», også kjent som «Interlude #2», et instrumentalparti som ligger mellom «Enjoy The Silence» og «Policy Of Truth» på Violator (1990), der han uttaler det ene ordet «crucified» gjennom en vocoder. Av den grunn legger jeg «Enjoy The Silence» til spillelisten i dag, og der kan du på slutten høre «Crucified» (fra 4:20 og ut) og Andy Fletchers stemme, som fra graven. Måtte han nyte stillheten.

Lørdag 28. april – AC/DC: «You Shook Me All Night Long»

Det er lørdag og tid for bredbeint rock’n’roll i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Vi skal høre AC/DCs eviggrønne kjærlighetssang «You Shook Me All Night Long», og i den forbindelse tar jeg meg den frihet å henvise til den nyss utgitte Pondus-boken Hotter Than Helsetrøye som samler noen av Frode Øverlis morsomste striper om musikk – blant dem selvfølgelig et pent utvalg av stripene der Pondus og Jokke krangler om hvilket band som troner øverst på pallen av AC/DC og Kiss, med fynd og klem. I boken ledsages disse stripene av sitater fra medlemmer av begge band (og mange andre) og korte tekster forfattet av redaktør Lasse Espe og Gunnar Sveen. Stripen som tar for seg «You Shook Me All Night Long» innlemmer klassikeren fra 1980-bautaen Back In Black blant to andre go’lyder (brølet fra supportene på The Kop, den sagnomsuste delen av Liverpools hjemmebane Anfield, når laget scorer, og «CRAPOSH!» som er et onomatopoetikon for åpning av ølboks). Disse står i kontrast til en «ikke så go’lyd» (den av ringeklokken når svigermor kommer på besøk – med kofferter, flertall).

I boken kan vi lese dette sitatet fra Angus Young til magasinet Guitar World i august 2020: «It’s the emotion in those old blues records. I’ve never really been into the depression stuff. I’ve always liked the happy sort of blues music, like Muddy Waters. Even though he might have been singing about his woman running off with a nineteen year old bus driver from Florida, there would be an element of humour in it, and that’s what I’ve always loved.»

Dernest får vi denne lille varedeklarasjonen fra bokens redaksjon: «You Shook Me All Night Long» var den første singlen fra Back In Black, med en tittel lånt fra teksten til Muddy Waters’ «You Shook Me» fra 1962. Resten av den seksuelt ladete teksten, inkludert «Taking more than her share, had me fighting for air/She told me to come, but I was already there», var AC/DCs eget verk. I 2008 skrev Mobile Beat, et magasin som dekket eventbyrå-universet, at sangen var den mest spilte på amerikanske bryllupsfester de siste 12 månedene.

Slik, da fikk jeg skrytt både av den nye Pondus-boken og av AC/DC. Det var ikke dårlig på en lørdag!

Søndag 29. mai – Propaganda: «Dream Within A Dream»

«All that we see or seem, is but a dream within a dream». Det er søndag, og tid for poesi kombinert med fininnstilt 80-talls-pomp og prakt i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Düsseldorf-bandet Propaganda frontet av vokalistene Claudia Brücken og Susanne Freytag ga ut A Secret Wish i 1985, et av tiårets mest forunderlige debutalbum, etter at innspillingen ble forsinket grunnet plateselskapet ZTTs uventede braksuksess med Frankie Goes To Hollywood. I kjølvannet av den svært vellykkede debutsinglen «Dr. Mabuse» skjedde det ikke noe på over et år, som var veldig lang tid i utgivelsessammenheng den gang, men omsider fulgte bandet opp med singlen «Duel» som i likhet med forgjengeren ble en Top 30-hit i England, og så endelig sitt første album. Åpningskuttet herfra er mektige «Dream Within A Dream», som er et episk stykke musikk satt til Edgar Allan Poes dikt av samme navn, skrevet i 1849, og her resitert av Freytag. Diktet dramatiserer forvirringen fortelleren opplever når han (eller «hun» i dette tilfellet) ser alle de viktige tingene i livet forsvinne. Når hun innser at hun ikke en gang kan holde fast i et sandkorn blir hun forledet til å stille spørsmål om hvorvidt alt kun er en drøm. Musikken er minst like besnærende som diktet. Den er skrevet av Propagandas klassisk utdannede Michael Mertens, og kjennetegnes av sitt seige repeterende rytmemønster ledsaget av en aldeles nydelig trompet jeg ikke har lykkes i å finne ut hvem som spiller. Gitarister på sangen er enten Steve Howe (kjent fra Yes) eller John McGeoch (Magazine, Siouxsie & The Banshees) – eller begge – og kaskadene av synther besørges sannsynligvis av Propagandas grunnlegger Ralf Dörper, med flere.

A Secret Wish ble produsert av Stephen Lipson som steppet inn fordi ZTT-sjef og superprodusent Trevor Horn ble opptatt med Frankie Goes To Hollywood, og jeg tror neppe platen led under det, snarere tvert imot. Lipson gjorde en formidabel jobb, og det høres aller best på «Dream Within A Dream», et ni minutter langt mesterverk som aldri slutter å forføre meg. Det sier noe om hvor langt det er mulig å strekke «konvensjonell» popmusikk og rommer et vell av lekre detaljer der du stadig kan finne nye innganger til lytteopplevelsen.

Historien om bandet Propaganda er for øvrig trøblete og rotete. De har levd en av og på-tilværelse som ennå ikke er forbi, og nå har Brücken og Freytag akkurat sluppet et album under navnet xPropaganda kalt The Heart Is Strange. Det låter slett ikke ille, men er selvfølgelig ingen match for A Secret Wish.

Mandag 30. mai – Fadnes: «The Wind In The Trees»

Jeg har bestemt meg for å ha norsk uke i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og ikke nok med det: Denne ene uken forlater jeg innfallsmetoden til fordel for tilfeldighetenes lunefulle spill. Det foregår på den måten at jeg tar utgangspunkt i en omfattende spilleliste jeg har med det selvforklarende navnet Den store norske spillelisten der det i skrivende stund befinner seg i overkant av 400 forskjellige sanger. Måten jeg gjør dette på er at jeg hver morgen starter spillelisten på random og ser hvilken sang som dukker opp først, og dermed fungerer spillelisten som et gigantisk ruletthjul. Siden antallet sanger er så høyt og bredden er mildt sagt ekstrem, både sjanger- og tidsmessig, sier det seg selv at her kan virkelig hva som helst skje. Det eneste jeg for egen del er helt trygg på er at det vil være en sang jeg er glad i. Jeg må legge til at jeg opererer med to forbehold: Hvis det dukker opp en sang som har vært med på listen tidligere, blir den ikke med på nytt, og jeg vil heller ikke ha samme artist to ganger denne uken. Da vil sang nummer to på randomutvelgelsen bli med i stedet.

Første tilskudd denne uken er en liten juvel altfor få har hørt. Fadnes’ sommersingle av i fjor, «The Wind In The Trees», er en mesterlig poplåt der den tidligere frontfiguren i Jim Stärk benytter vær og vind som metaforer for tvil og usikkerhet i et parforhold, i en tekst han har skrevet sammen med Herjulv Arnkværn. Einar Fadnes har en forkjærlighet for kalifornisk vestkystpop à la Jackson Browne, James Taylor, Eagles og lignende artister som er like tydelig nå som da han gjorde furore med Jim Stärk, men hans egen signatur er fremdeles like sterk. I Fadnes’ tilfelle har det i mine ører bestandig handlet om å bruke inspirasjonskildene til sin soleklare fordel ved å inkorporere dem på en naturlig måte i eget uttrykk, på en måte som gjør at det låter nettopp inspirert, og aldri etterapende. Han har alltid siktet seg inn mot et helt spesifikt lydbilde og en melankolsk stemning som kler det godt, og om han er soloartist eller bandmann låter det like fint. «The Wind In The Trees» var første smakebit fra hans kommende soloalbum nummer to (den andre – «Change It Back» – er omtrent like fin) som vi får håpe blir sluppet snart. Jeg bare vet at det blir fint.

Tirsdag 31. mai – Minor Majority: «Patricia»

Dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er nært knyttet til gårsdagens. Da hørte vi Einar Fadnes, frontfiguren fra nå nedlagte Jim Stärk, og i dag er det tid for Minor Majority. Disse to bandene vokste opp sammen tidlig på 2000-tallet og oppnådde begge fine salgstall og stor popularitet. De skilte seg i det at Jim Stärks musikalske hovedfokus lå på amerikanskinspirert vestkystpop mens Minor Majoritys melankolske popmusikk var litt mindre stedbunden. Det som imidlertid forente de to gruppene var – og er – låtskriverne Einar Fadnes og Pål Angelskårs dype melodiske forståelse. Kunsten å snekre sammen en god poplåt kan være flyktig, men disse to komponistene er som magneter i møte med en god melodi. De trekker den til seg og former den til å bli noe eget, noe unikt, og er begge eksponenter for den mystiske, uforklarlige kraften som gjør at musikk kan treffe oss som den gjør.

Så opp av hatten spretter i dag den nydelige «Patricia», en sang hentet fra Minor Majoritys mesterlige comebackplate Napkin Poetry fra 2019. Da den kom hadde ikke bandet gitt ut plate på ti år, og Pål Angelskår hadde forsøkt seg på en solokarriere som førte til to album som ikke skilte seg mer fra banduttrykket enn at det tydeligvis føltes riktig å samle gjengen på nytt. Napkin Poetry er Minor Majoritys syvende album, og det siste med Påls gamle våpendrager, gitaristen Jon Arild Nupen-Stieng. Det ble en verdig sorti for ham, med tanke på at det – iallfall i mine ører – er Minor Majoritys aller beste langspiller, hvilket ikke sier så rent lite. Det kan legges til at Pål Angelskår ser ut til å ha fått en ny vår som låtskriver, og på to nye plater nå – senest Kiss Off som kom i mars – har han jobbet for å finne et ståsted der han skal klare seg uten sin gamle musikalske partner. Det har gått veldig bra, for å si det forsiktig.

Om «Patricia» er å si at den er atter en melodisk innertier fra Angelskår, og at stemmen hans er innbydende som alltid. Når han åpner munnen for å synge er det som lytteren blir svøpt i den fineste fløyel, og her er det til et Byrds-aktig arrangement med ringlende gitarer og pur vellyd. Fortellerpersonen i sangen henvender seg til sin eks, en musiker og låtskriver som spiller en låt han har skrevet fra scenen mens han betrakter henne fra salen. Tittelfiguren «Patricia» er som et spekter, splinten som kom mellom dem en gang for lenge siden, såret som aldri kan gro. Det er trist og fint på en og samme gang, et sikkert kjennetegn på at du hører Minor Majority.