Og nå er listen komplett! Det har vært moro, men også et gedigent løft å sette sammen 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Det er et navn som forplikter, og selv om den kun i mine ører vil være verdens beste, virker det som ganske mange andre også er godt fornøyd med utvalget.

Hver dag gjennom 2022 har jeg som mange vet lagt én ny sang til spillelisten som dermed sakte, men sikkert har vokst seg stor og sterk. Hver dag har jeg også lagt ut sangen på Facebook ledsaget av en forklarende tekst med info og ofte også personlige anekdoter. Det er denne biten som har tatt tid, og som strengt tatt har gjort hele prosjektet til noe av en tidstyv. Utallige er de timene jeg har lagt ned i dette arbeidet, men jeg klager ikke. Det har vært veldig gøy. Jeg gjør det bare ikke igjen.

For å bevare disse tekstene for ettertiden har jeg lagt ut månedlige bolker her på bloggen, og nå er turen kommet til de siste 31. Helt nederst på siden finner du hele spillelisten i all sin praktfulle velde, og har du ikke lagret den, anbefaler jeg at du gjør det. Hvor ellers finner du en så gjennomtenkt spilleliste med hele 365 låter av en slik kvalitet i alle sjangere, liksom? Men først; ordene som ledsager desembervalgene. Takk for følget!

Torsdag 1. desember – Christine McVie: «Friend»

Det er bare fire dager siden sist Christine McVie figurerte i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, da på Fleetwood Macs nydelige «Hypnotized» fra 1973 der hun spiller keys. Nå er hun tilbake av den åpenbare og svært triste årsak at hun døde i går, 79 år gammel. Etter et langt liv viet musikken er McVies ettermæle det beste. Hun ble først kjent under sitt fødenavn Christine Perfect i bluesbandet Chicken Shack på slutten av 60-tallet og deretter som medlem i Fleetwood Mac etter at hun giftet seg med bassisten John McVie i 1969. Resten er, som vi sier, historie. Hennes suksesser med Fleetwood Mac er mange, ikke minst på album som Rumours og Tango In The Night, der hun skrev sanger som «Don’t Stop», «You Make Loving Fun», «Songbird», «Everywhere» og «Little Lies». Hun tok en lengre pause fra «Mac» i 1998 og vendte tilbake i folden i 2014.

Christine McVie hadde også en solokarriere som gikk litt i rykk og napp. Hun ga bare ut tre soloalbum, samt en duoplate sammen med Lindsey Buckingham i 2017 som i bunn og grunn var en Fleetwood Mac-plate uten Stevie Nicks. Vi skal til hennes andre soloalbum In The Meantime fra 2004, der hun skrev de fleste sangene sammen med nevøen Dan Perfect. Hadde åpningssporet «Friend» vært en Fleetwood Mac-innspilling, ville den blitt en hit. Felles med sanger som «Everywhere» og «Don’t Stop», er at den viser Christines melodisans på det mest utsøkte, selv om det skal understrekes at hun på «Friend» har en del medansvarlige; den nevnte nevøen, sangeren og låtskriveren Robbie Patton som hun hadde skrevet med tidligere og som er en venn av Fleetwood Mac-medlemmene, og George Hawkins som hadde spilt i Mick Fleetwoods band Zoo på 80-tallet.

Nå har altså musikken stilnet, og sangfuglen har flydd inn i den evige hvile. Jeg tenner et lys for Christine McVie i dag.

Fredag 2. desember – Pink Floyd: «Comfortably Numb»

Når du først skal lage en spilleliste med det ambisiøse navnet 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, bør du i grunnen huske på å få med verdens beste gitarsolo. Det finnes for så vidt en del gode kandidater til tittelen, men hver gang jeg blir utfordret på dette spørsmålet, lander jeg på David Gilmours to (!) soloer i Pink Floyd-klassikeren «Comfortably Numb». Og ikke nok med at få gitarister, om noen, har gjort noe jeg synes er like fint, «Comfortably Numb» er også min favorittlåt fra albumet den er hentet fra, den doble mastodonten The Wall (1979), og ganske sikkert også min favoritt blant alle Pink Floyds låter.

De musikalske 1970-årene ble avsluttet med to formidabelt gode dobbeltalbum. Tiårets to siste måneder ga oss The Wall og The Clash’ London Calling, og begge er blant platene jeg har spilt mest i livet. Jeg var helt over meg da jeg oppdaget begge to, og The Wall ble attpåtil spillefilm i 1982, regissert av Alan Parker og med Bob Geldof i hovedrollen som den plagede rockestjernen Pink. Jeg tror jeg så Pink Floyd: The Wall som den heter hele fem ganger på Colosseum kino i Oslo, og jeg satt fjetret.

Da jeg i voksen alder så filmen på nytt, var jeg ikke fullt så imponert, men albumet The Wall har aldri mistet sin kraft. Det er en plate med stor musikalsk spennvidde og voldsom skaperkraft, Pink Floyds virkelige bauta og Roger Waters’ mest vellykkede personlige statement. Det er et konseptalbum om rockestjernen Pink som i økende grad isoleres i sin egen berømmelse og bygger en mental mur mellom seg selv og omverdenen. Skikkelsen er både inspirert av tidligere Pink Floyd-medlem Syd Barrett og Roger Waters selv, hvis far ble drept i annen verdenskrig og blir et symbol på krigens grusomheter. Overført til film malt med Alan Parkers sedvanlige brede penselstrøk blir det i meste laget, men på plate kjøper jeg det. Musikk og tekst går opp i en høyere enhet, og The Wall er og blir Pink Floyds store mesterverk i mine ører.

«Comfortably Numb» er en av få låter på platen der David Gilmour skrev melodi til Waters’ tekst. Med sine i overkant av seks minutter er den albumets lengste, men sånn må det nesten bli når du skal dytte inn to gitarsoloer. Sangen har et fabelaktig arrangement og er et stemningsfullt mesterverk som vokser i intensitet og styrke, med et refreng som er en slags modulering i forhold til refrenget, der den beveger seg fra H-moll til D-dur. Gilmours første gitarsolo kommer inn på 2:05 og varer i et halvt minutt før sangen roes ned igjen, for senere å ta av for alvor på 4:31 når gitarsolo nummer to setter i gang. Det er den som overbeviser meg om at «Comfortably Numb» virkelig inneholder verdens beste gitarprestasjon, så ha meg unnskyldt, Jimi Hendrix, Eric Clapton, Carlos Santana, Mark Knopfler, Roy Buchanan og alle dere andre råskinn som befolker rockhistorien.

Lørdag 3. desember – Spidergawd: «At Rainbows End»

I dag blir det temmelig bøllete musikk i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition med en av mine favorittlåter fra i fjor, Spidergawds mektige «At Rainbows End» som var singlen fra trønderbandets sjette album, Spidergawd VI.

Dette er en ordentlig råtass av en rocklåt, en gitartung og energisk utblåsning som har alt å tjene på å bli spilt høyt. Frontfigur Per Borten har for anledningen fått vokalhjelp fra en av bandets store helter, Torstein Flakne, og du kan trygt si låten er en honnør til Stage Dolls, en åpenbar takk for all inspirasjon Borten og hans medmusikanter har tatt til seg fra den kanten. «At Rainbows End» slår gnister i frydefulle fire minutter og tjueen sekunder, og når siste tone er spilt får du umiddelbart lyst til å spille den på nytt, eventuelt å spille mer Spidergawd. Det er tross alt seks plater å velge fra og veldig mye bra.

Søndag 4. desember – Stewart Copeland with Stan Ridgway: «Don’t Box Me In»

Det er ikke så mye filmmusikk å finne i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og det vil jeg nå gjøre noe med. For noen dager siden så jeg Francis Ford Coppolas nydelige filmatisering av. S. E. Hintons roman Rumble Fish for første gang på flere tiår. Den kom aldri i nærheten av å spille inn utgiftene og ble regnet som en økonomisk fiasko etter box office-mottagelsen i 1983, men kunstnerisk gjorde Coppola det meste riktig. Rumble Fish ble filmet i sort-hvitt – med unntak av kampfiskene fra tittelen som vises i rødt og blått – og var blant annet tungt inspirert av fransk nybølge-film og tysk ekspresjonisme. Han skrev manus sammen med Hinton parallelt med at de spilte inn filmen basert på hennes roman The Outsiders, brukte mange av de samme skuespillerne, og kunne derfor spille inn begge to mer eller mindre fortløpende i Tulsa, Oklahoma.

Rumble Fish handler om to brødre, The Motorcycle Boy (spilt av Mickey Rourke den gang han var helt ekstremt kul og ikke hadde tatt en eneste ansiktsoperasjon) og Rusty James (Matt Dillon), som lever i en dyster storbyjungel full av vold og rusmisbruk. Coppolas visuelt superstilistiske tablåer er en fryd for øyet, og han formidler Hintons fortelling om avmakt og hjelpeløshet med kjølig distanse snarere enn inngående empati, noe filmen har alt å tjene på. Forholdet de to brødrene imellom rommer store motsetninger, men først og fremst er det dem mot «the man», manifestert i den gåtefulle politimannen (William Smith). Andre sentrale skuespillere er Diane Lane, Nicolas Cage, Vincent Spano, Chris Penn, Larry Fishburne, Tom Waits og en fantastisk Dennis Hopper, og selv om ikke Rumble Fish er en ny The Godfather eller Apocalypse Now! så er også denne en av Coppolas mange sterke filmer, en underkjent liten perle av en kunstfilm.

Og musikken! Wow! Den er komponert av Stewart Copeland, på den tiden trommeslager i The Police. Soundtracket er et rytmisk festmåltid, samtidig som det gir en isnende kald, ekstra dimensjon til det mørke urbane landskapet Coppola viser frem. «Don’t Box Me In» er det eneste sporet som ikke er instrumentalt og spilles over rulletekstene, med Stan Ridgway som sanger og tekstforfatter. Dette var etter at han hadde takket for seg som vokalist i Wall Of Voodoo, men før han debuterte som soloartist med det magiske albumet The Big Heat, og «Don’t Box Me In» står som en veldig god indikasjon på hva som skulle komme. Det blir selvsagt skikkelig dust å si at den låter som den er skreddersydd for filmen, siden den faktisk er det, men Copeland og Ridgway fanger både historien og stemningen helt perfekt på oppunder fem minutter. Om ikke Rumble Fish helt fortjener merkelappen mesterverk, er jeg av den klare oppfatning at «Don’t Box Me In» gjør det.

Mandag 5. desember – Van Morrison: «Not Supposed To Break Down»

På sitt beste er Van Morrison en av verdens fineste låtskrivere, og hvem vet, kanskje han faktisk ER verdens fineste sanger? Jeg har i mange år leflet med teorien om at Van «The Man» er Vårherres eget leketøy, plassert blant oss for å gi både Ham og alle oss andre litt glede når livet butter imot. Slike artister har selvsagt da en plass på 365GO – verdens beste spilleliste, og i dag skal vi høre en sang som nettopp handler om hvordan det er når livet gir deg trøkk etter trøkk, «Not Supposed To Break Down».

Det er også en sang om tro og tvil, om å hengi seg til høyere makter – eller ikke gjøre det. Van Morrison er religiøs, personlig er jeg det ikke, men vi deler en åpenlys oppfatning av at vi må ha den troen vi vil. Han poengterer at vi er maktesløse og alene der vi biter i oss smerten og dritten, og at vi ikke nødvendigvis er overmenneskelige og kan ta alt som kommer dundrende mot oss og over oss og truer med å drukne oss, helt på egen hånd. Men, «you’re not supposed to break down». Mon det.

Viktige betraktninger, kanskje særlig nå i førjulstida som er vond og vanskelig for mange. Jeg finner en form for godhet og frelse i musikken, og det er kanskje ikke så annerledes enn slik den troende opplever Gud. Musikken er i mine øyne vel så magisk og uforklarlig som troen på en allmektig skapning er det for andre. Jeg skal ikke ytterligere gjøre meg til hobbyteolog her jeg sitter, men der Van Morrison synger sin sang – fra dypet av sin sjel – treffer han meg midt i fleisen og gir meg en undring. Hvor kommer denne musikken egentlig fra, og hvorfor virker den på meg som den gjør?

Det er vanskelige spørsmål, men det første lar seg i og for seg enkelt besvare: «Not Supposed To Break Down» kommer fra The Philosopher’s Stone, en dobbelt-CD med tidligere uutgitte sanger og noen få alternative versjoner av kjente sanger som Van ga ut i 1998. Den inneholder hele 30 spor innspilt mellom 1969 og 1988, og «Not Supposed To Break Down» ble spilt inn i 1973, samme år som han ga ut ikke uefne Hard Nose The Highway. Det sier i grunnen svært mye om kvaliteten på Van Morrisons komposisjoner at han ikke fant plass til «Not Supposed To Break Down» der, men det kan selvsagt også ha med dårlig dømmekraft å gjøre. Klassiker er den åkkesom.

Men hvorfor musikken virker på meg som den gjør, hva det skyldes at den treffer meg så hardt og vibrerer i hele kroppen min? Det har jeg ikke noe godt svar på. Forstå det den som kan.

Tirsdag 6. desember – Crowded House: «Into Temptation»

Da Crowded House ga ut sitt andre, perfekte album Temple Of Low Men sommeren 1988, var det helt umulig for meg å si om det var bedre enn det selvtitulerte debutalbumet. Det er like vanskelig fremdeles, så derfor er nå begge representert her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, den sistnevnte i dag representert med guddommelig vakre «Into Temptation». Den like guddommelig vakre «Don’t Dream It’s Over» la jeg til i september, og med tanke på hvor fine de to sangene er, skjønner nok de fleste med to velfungerende ører at denne spillelisten nå er farlig nær å oppfylle hva tittelen lover.

«Into Temptation» var single nummer fire hentet fra Temple Of Low Men, og det sier i grunnen alt om hvor proppfull av tidløs popmusikk denne platen er. Sammen med førstesinglen «Better Be Home Soon» sørget den for at balladekvoten var utmerket godt ivaretatt, og begge disse står ennå som to av sanger og låtskriver Neil Finns fineste ballader noensinne. Den handler om å la begjæret ta overhånd, om å gi etter for fristelsen der fornuften sier noe annet:

The guilty get no sleep
In the last slow hours of morning
Experience is cheap
I should have listened to the warning
But the cradle is soft and warm

Det hele er satt til et nydelig komp med lekker «jazzbørsting» fra Paul Hester og synthstrykere tryllet frem av superprodusent Mitchell Froom. «Into Temptation» er omtrent så inntagende som en ballade kan bli, så vakker at det (nesten) gjør vondt.

Onsdag 7. desember – Public Image Ltd.: «Rise»

«I could be wrong, I could be right» er den strålende åpningslinjen fra «Rise», første single fra Album, det femte albumet til Public Image Ltd., eller PiL, utgitt i 1986. Denne er dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, en sang som mer enn understreker vokalist og låtskriver John Lydons sans for suverene one-liners. «Rise» inneholder flere slike, ikke minst «anger is an energy» som ga tittelen til selvbiografien han ga ut i 2014. Han hadde noen da han frontet Sex Pistols også, for å si det sånn.

Noe han også ble kjent for da han var posterboy for punken i 1976 og -77 var en intens motstand mot det meste den etablerte platebransjen sto for, i stor grad representert ved progrockband som Yes og Emerson Lake & Palmer, men det var en motstand som også rommet en dyp skepsis til alle som kunne spille ordentlig på et instrument. Ironien rant derfor i strie strømmer nedover veggene i studio da Lydon etter råd fra medprodusent og medkomponist Bill Laswell fikk hjelp fra noen av verdens desidert dyktigste musikere til å spille inn Album, og det blant annet resulterte i en av PILs største hitsingler med «Rise». På Wikipedia er tre sitater satt sammen til denne uttalelsen fra Lydon:

«Most of the songs on the Album, for instance, were written at home and put onto demonstration tapes. But I didn’t think the (1984/85 touring) band were good enough or experienced enough really to, like, record the song properly. And that’s why I use session people. (By using session musicians) the songs obviously changed — their shape, and not their direction.» «I had a live band before recording took place and a lot of material together before going into the studio. But the band was totally inexperienced, they would have put the budget up by an incredible amount. So we decided to use session people.» «I make records for myself. I want them to be completely precise. Accuracy is very important to me. Otherwise it’s bad work and a waste of my time, and I really don’t want to waste my time. There must be a conclusion to what you do, no vagueness. There must be a sense of completeness. Every song is an emotion and it has to succeed as that, otherwise you’ve failed. It’s bad work. That annoys me. Bad work from anyone just annoys me. I just don’t need it.»

Det er morsomme uttalelser fra mannen som noen år tidligere kalte seg Johnny Rotten og ga ut Never Mind The Bollocks, Here’s The Sex Pistols. Den er åpenbart en av tidenes viktigste plater, men den låter også som en kasse kaniner. Ikke at det trenger å være negativt, men det er ganske stor forskjell på de musikalske ferdighetene til Steve Jones, Paul Cook, Glen Matlock og Sid Vicious anno 1976 og gjengen som spilte på «Rise» – Bill Laswell, Steve Vai, Ryuichi Sakamoto, Tony Williams og Lakshminarayana Shankar. Men som Lydon sier i sitatet over, han ville ha noen som kunne spille helt presist, og da valgte han godt.

Torsdag 8. desember – Coolio: «Rollin’ With My Homies»

Nå skal vi hedre rapperen Coolio i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Han døde altfor ung av hjertestans i september i år, bare 59 år gammel, og var særlig berømt for 1995-hiten «Gangsta’s Paradise», en av de mest kjente west coast-raplåtene fra hele 90-tallet. Min favoritt er likevel «Rollin’ With My Homies», spilt inn til det utsøkte soundtracket til den like utsøkte filmen Clueless samme år. Det er en high school-komedie fra Beverly Hills løselig basert på Jane Austens roman Emma, og en perle. Har du ikke sett den, gjør det, og er det lenge siden du har sett den, se den igjen. «Rollin’ With My Homies» spilles i en festscene der en tårevåt Tai (Brittany Murphy) i dyp kjærlighetssorg erklærer «they’re playing our song, the one Elton and I danced to», og Coolio rapper om å feste og ha det gøy, «rollin’ with my homies», som han sier, og står over gangstertilværelsen:

You can be Blood, or you can see Cryppin’ fool
But I ain’t trippin’
My homie Snoop kicks the dinner juice and that’s alright
But a-Coolio with the flow seems to yak all night
Rollin’ with my homies (we yak all night, yeah)

Det er et stykke unna «Gangsta’s Paradise», for å si det forsiktig, og dessuten en fantastisk plassert sang i en scene som er adskillig mer komisk enn sørgelig. Én gang til: «Rollin’ with my homies…»

Fredag 9. desember – The Blow Monkeys: «Digging Your Scene»

Det blir superslick britisk popsoul i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag med The Blow Monkeys’ «Digging Your Scene», første single fra deres andre album, Animal Magic fra 1986. Midten av 80-tallet var en svært god tid for fremveksten av moderne britisk soul, som godt kan ha vært inspirert av Northern Soul-bølgen fra slutten av 60-tallet der til dels obskure amerikanske soulsingler herjet engelske dansesaler. Samtidig med The Blow Monkeys dukket en lang rekke øvrige artister opp som drev med mye av det samme, blant annet The Style Council, Big Sound Authority, Sade, ABC, Simply Red, Wham!, The Communards, The Kane Gang, Wet Wet Wet og Paul Young. Mange av disse artistene var plassert på den politiske venstresiden og uttalt Anti-Thatcher, som nettopp The Blow Monkeys. Bandet var også tilknyttet den forholdsvis kortlevde bevegelsen Red Wedge, som var frontet av Billy Bragg, Paul Weller og Jimmy Somerville.

«Digging Your Scene» handler om stigmaet og hatet som ble rettet mot mange homofile på grunn av AIDS-epidemien, og vokalist Dr. Robert ikledde seg rollen som homofil til tross for at han mest sannsynlig er heterofil. I den ledsagende musikkvideoen fremstår han som en loungesanger omtrent like elegant og kul som Bryan Ferry, tungt sminket, og backet av et like velkledd band. Jeg elsket sangen da den kom, og jeg elsker den nå, og da Helle og jeg i forgårs spilte oss gjennom mine fem Blow Monkeys-favoritter var det denne som skinte aller sterkest. Fremdeles. For ordens skyld er dette mine fire øvrige favoritter: «Atomic Lullaby», «Wicked Ways», «It Doesn’t Have To Be This Way» og den overlegent kule Curtis Mayfield-duetten «The Day After You». Jeg klarer ikke rangere disse, og derfor er de nevnt i kronologisk rekkefølge. Hør dem alle hvis du ikke er kjent med dem, men her får du aller først «Digging Your Scene». Take it away, boys!

Lørdag 10. desember – Lars Vaular feat. Kamara: «Fatboy Slim»

I dag blir det et sylferskt tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition når vi skal høre Lars Vaulars nye låt «Fatboy Slim» fra det kommende albumet Vintage Velour som slippes 13. januar. Den ble utgitt i går som del av en digital dobbeltsingle der «Beamet ned fra en annen planet» er den andre låten. På «Fatboy Slim» har Vaular fått med seg Kamara, en av de desidert beste og mest interessante nye stemmene innen norsk popmusikk for tiden, og som hovedpersonen selv også fra Åsane i Bergen. Det er andre gang denne superduoen samarbeider på plate. Første gang var på «Gospel» fra Vaulars forrige langspiller, Flere steder alltid fra 2019, og det blir enda mer på Vintage Velour. «Gospel» var fin, og «Fatboy Slim» er simpelthen fantastisk, en av de mest umiddelbart fengende låtene jeg har hørt hele denne lange høsten.

valleypoli Bruken av Kamara er også mildt sagt inspirert. Hun har en stemme som er noe av det stødigste, sterkeste og mest entusiastiske du kan oppleve på en norsk scene for tiden, og hun kler sangen helt perfekt. Er dette 2022s siste virkelige blinkskudd, mon tro? Det skal godt gjøres å overgå «Fatboy Slim», og med tanke på at det kun er tre uker tilbake av året, er mitt tips at svaret er ja.

Søndag 11. desember – Sweet: «Love Is Like Oxygen»

Det har vært tynt med glamrock så langt i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og det blir strengt tatt ikke noe i dag heller, til tross for at vi skal høre en av sjangerens fremste eksponenter, Sweet. «Love Is Like Oxygen» var bandets siste hitsingle og hentet fra deres sjette album, Level Headed som ble utgitt 3. januar 1978. Da var hele glamrocken et tilbakelagt stadium for de aller fleste, og Sweet hadde gått nye – om enn ikke eksepsjonelt vellykkede – veier. Nå var for så vidt aldri den britiske kvartetten noe albumband å snakke om. Sweet var primært kjent for sine hits av typen «The Ballroom Blitz», «Action», «Fox On The Run» og «The Six Teens». Level Headed ble deres siste album med frontfigur Billy Connolly, mens de øvrige medlemmene Andy Scott, Steve Priest og Mike Tucker fortsatte noen år til uten å sette fyr på hitlistene igjen. Hverken senere singler eller album gjorde nevneverdig suksess.

Jeg var akkurat for ung til å la meg fange av glamrocken i første halvdel av 70-tallet, og derfor tror jeg «Love Is Like Oxygen» er den første Sweet-låten jeg hørte. Gudene vet hvorfor, men med mitt svært begrensede budsjett fikk jeg det for meg at det var en god idé å gå til anskaffelse av Level Headed. Det var ingen kjempeinvestering akkurat, men jeg likte to sanger veldig godt, «Love Is Like Oxygen», og det nesten instrumentale, dronete avslutningssporet «Air On ‘A’ Tape Loop». De var til gjengjeld platens to lengste låter, så litt valuta fikk jeg heldigvis for pengene.

Musikalsk var «Love Is Like Oxygen» en slags blanding av symfonisk rock, glamrock og FM-rock, et klart sprang fra tidligere eskapader, og med en vel så innbydende melodi som mange av deres eldre hitsingler. Den låter som den kunne vært inspirert av Bostons «More Than A Feeling» og i sin tur kan ha inspirert Totos debutsingle «Hold The Line». Sjangermessig ligger den i grunnen midt imellom de to. Hva teksten angår er «Love Is Like Oxygen» derimot omtrent like håpløs som det meste andre Sweet og Billy Connolly sang, men det er heldigvis ikke alltid god lyrikk er svaret på aftenbønnen. Noen ganger holder det med noen fete riff og hooks, og det finner du i godt monn her.

Mandag 12. desember – Simple Minds: «Someone Somewhere (In Summertime)»

Nå skal vi til en av 80-tallets flotteste plater i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, Simple Minds’ mektige synthpopepos New Gold Dream (81-82-83-84). Den ble utgitt for 40 år og noen måneder siden, i 1982, et kraftår for storslått popmusikk som også ga oss plater som Associates’ Sulk, ABCs The Lexicon Of Love og Ultravox’ Quartet, for å ha nevnt noen få milepæler. Disse mesterverkene til tross er det likevel New Gold Dream jeg velger om jeg skal trekke frem én plate fra akkurat det året. Den var så til de grader soundtracket til høsten 1982, da jeg begynte på gymnaset, og fikk venner fra langt utover mitt til da nokså begrensede geografiske univers. Det var nye mennesker, morsomme fester og alt som hører med når du er 16 og på forsiktig vei inn i en ny fase av livet. Da er musikken du hører på ekstremt viktig.

«Someone Somewhere (In Summertime)» er det storslåtte åpningssporet fra en plate jeg oppfatter som aldeles perfekt. Det var skotske Simple Minds’ femte album (sjette, hvis du regner bonusalbumet Sister Feelings Call som fulgte med det første opplaget av Sons And Fascination som et eget album med tanke på at de to platene i ettertid ble solgt separat), og fullbyrdelsen av en ferd de hadde startet med albumet Empires And Dance to år tidligere. Da endret bandet tydelig karakter fra å være et nokså anonymt rockband inspirert av Roxy Music og Velvet Underground, til å vise større ambisjoner og en vilje til å sprenge musikalske rammer som ikke hadde vært så enkle å skimte tidligere. Alt kulminerte i mesterverket New Gold Dream, en plate Jim Kerr og resten av Simple Minds dessverre aldri var i nærheten av å tangere.

Dette var tidsriktig musikk som føyet seg perfekt inn i en del av postpunken som fusjonerte en moderne instrumentpark full av elektroniske hjelpemidler med stortslagen, romantisk popmusikk, tydelig inspirert både av europeisk mellom- og etterkrigskultur, en musikalsk og teoretisk dreining vekk fra den amerikanske innflytelsen på populærmusikken som hadde vært dominerende i et par-tre årtier. Band som Simple Minds, Human League, Visage, Ultravox, Duran Duran, Blancmange, Spandau Ballet og mange andre dukket opp med sin visjonære musikk, og om de kalte seg New Romantics eller ble påført merkelappen synthpop, var de i en kort periode representanter for en ny tid, en ny musikalsk epoke. Som alle slike bølger eller bevegelser, fislet også synthpopen ut i ingenting, men årene 1980 til 1982 var helt spesielle – år jeg den dag i dag ser tilbake på som noen av de mest spennende i populærmusikkens historie. New Gold Dream (81-82-83-84) var den virkelige fullbyrdelsen av det hele, et slags musikkens Mount Everest.

Tirsdag 13. desember – Tears For Fears: «Sowing The Seeds Of Love»

Og nå til en vaskeekte popsymfoni – som ikke er laget hverken av Brian Wilson eller The Beatles, men soleklart inspirert av begge – her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Med verdensherredømme i boks etter megasuksessen Songs From The Big Chair og hitsinglene «Shout» og «Everybody Wants To Rule The World» i 1985, befant den britiske duoen Tears For Fears seg i en heldig situasjon da de skulle i gang med sitt tredje album. De kunne praktisk talt gjøre hva de ville, og det de ville var blant annet å lage den monumentale «Sowing The Seeds Of Love», et ekstremt komplekst og sinnrikt popsymfonisk verk, som står i tydelig gjeld til Beatles-låter som «A Day In The Life» og «Penny Lane», og definitivt også til Brian Wilsons mesterverk Pet Sounds.

Det tok fire år før «Sowing The Seeds Of Love», første single fra albumet The Seeds Of Love, ble utgitt i 1989. Det var å regne for en evighet den gang, men fullt forståelig. Sangen er lyden av veldig mange studiotimer og veldig mange penger som brukes. Den er veldig langt unna en «normal» popstruktur med vers, refreng, vers, refreng, bro, refreng, refreng, men i stedet et lappeteppe av forskjellige partier, med lag på lag av lyd, forvrengte tapeloops, orkester og blås, kaskader av synthesizere og elegant plasserte elementer gjennom mer enn seks intense og hektiske minutter. Her skjer det utrolig mye på en gang, og kunststykket det er å få alt dette til å henge sammen er beundringsverdig. Roland Orzabal og Curt Smith fikk produksjonshjelp av David Bascombe og gjorde her sitt livs fineste arbeid. Albumet sangen er hentet fra er slett ikke verst, men ingenting der – og heller intet de har gjort før eller siden – kan måle seg med ambisjonen og gjennomføringsevnen fra «Sowing The Seeds Of Love». Den er et monster av en komposisjon og så bra at det selv 33 år senere er vanskelig å begripe.

Onsdag 14. desember – Phil Collins: «In The Air Tonight»

Nå skal vi til Phil Collins’ aller første solosingle her i 365GO – verdens beste spilleliste, og da er det litt moro å tenke på at den også ble hans aller største hit, sannsynligvis også større enn alt han har gjort som vokalist og trommeslager i Genesis. Det er som kjent ikke småtterier. Phil Collins er en av verdens mest suksessrike musikere og låtskrivere noensinne, og gjennomslagskraften til «In The Air Tonight» (fra hans debutalbum Face Value) er langt på vei med på å forklare hvorfor. Lyden av noe nytt da den kom i 1981? Det kan du ta gift på.

Sangens mest gjenkjennelige parti er trommebreaket som kommer tre minutter og 40 sekunder ut i sangen, beskrevet som «the sleekest, most melodramatic drum break in history». Ironisk nok høres kun en trommemaskin i de to første minuttene, før de ordentlige trommene kommer inn, innspilt med en såkalt gated reverb-lyd, utviklet av produsent Steve Lillywhite og tekniker Hugh Padgham da Collins spilte trommer på sin tidligere bandkamerat Peter Gabriels tredje plate. Trommeslagere vil vite hva dette dreier seg om, for oss andre er det ikke så nøye, men det låter fett, og det er det altså en grunn til.

Phil Collins skrev «In The Air Tonight» etter bruddet med sin første kone Andrea Bertorelli i 1980, en skilsmisse som også inspirerte ham til å skrive flere av sangene på Genesis-platen Duke – i mine ører deres klart beste. Teksten er mer eller mindre improvisert, men sinnet, fortvilelsen og sorgen ligger smurt over hvert ord han synger, og den er også til å ta og føle på gjennom den sparsomme, dystre instrumenteringen. Så originalt som «In The Air Tonight» låt da den kom, er det til å forstå at den ble en stor hit, Collins’ egen åpenlyse tvil om at det ville skje til tross. Jeg er blant dem som synes Phil Collins har hatt en nokså utmerket solokarriere og at han har gjort veldig mye fint med Genesis, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke synes han har gjort noe som overgår «In The Air Tonight». Slike sanger gjør opphavspersonene udødelige.

Torsdag 15. desember – Devo: «I Can’t Get No) Satisfaction»

Ikke visste jeg at Devo fremdeles eksisterte, men i dag feirer jeg gårsdagens glade nyhet om at de legger turen innom Øyafestivalen onsdag 9. august på sin «Farewell Tour» her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Helt ærlig kan jeg ikke huske sist jeg spilte et helt Devo-album, men dette nokså spinnville Akron, Ohio-bandet var en vesentlig del av min musikalske oppvåkning en gang for lenge siden da jeg forelsket meg i den knirkete, morsomme og seriøst alternative debut-LPen deres, Q: Are We Not Men? A: We Are Devo, fra 1978.

Jeg er litt usikker på hvordan denne merkelige platen kunne appellere til meg i en alder av 12-13 år, men det gjorde den altså. Bandet ble langt lettere å like noen plater ut i karrieren og fikk sin største hit med «Whip It» fra tredjealbumet Freedom Of Choice i 1980. Den – og hele albumet – er en amerikansk new wave-klassiker, en bauta innen alternativ synthbasert musikk som i «finere» kretser har en adskillig lavere status enn europeiske motstykker som for eksempel The Human Leagues Travelogue, Orchestral Manouevers In The Darks selvtitulerte debutalbum, Simple Minds’ Empires And Dance og Ultravox’ Vienna som alle ble utgitt samme år. Det skal riktignok sies at den alternative amerikanske musikken og band som Devo, Oingo Boingo, Wall Of Voodoo og The Waitresses var noe helt annet enn hva som foregikk i England, men felles var at alle disse artistene brøt med det vante og det konforme, og gikk sine egne, uransakelige veier.

Jeg vender likevel tilbake til debutalbumet når jeg skal velge min Devo-favoritt, og det er ikke en gang med en låt de skrev selv, men med deres ytterst originale versjon av «(I Can’t Get No) Satisfaction». I løpet av to minutter og 40 sekunder klarte Devo effektivt å dekonstruere og gjenoppbygge Rolling Stones-klassikeren til å bli deres egen merkverdige konstruksjon. Den ble til en skranglete variasjon over en kjent sang, som låt fullstendig annerledes enn originalen, og nettopp derfor også var så vellykket. Den stakkato rytmen, de «hakkete» gitarene, dype synthene og Mark Mothersbaughs litt hvinende stemme, var nydelig pakket inn i Brian Enos sinnrike produksjon, og en stakket stund var Devo fremtiden. Det er de ikke lenger når de spiller på Øya til sommeren, men jeg – og helt sikkert veldig mange med meg – skal vite å ta dem vel imot.

Fredag 16. desember – The Beach Boys: «God Only Knows»

Hvis noen skulle lure, har jeg bestemt meg for ikke å ha med julelåter i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, av den enkle årsak at denne spillelisten er ment for ettertiden. Det passer liksom ganske dårlig å bli overrumplet av «Last Christmas» eller «Fairytale Of New York» en vakker vårdag eller midtsommers, hvor fine de enn er. Jeg har derimot valgt å ta med The Beach Boys’ fantastiske «God Only Knows» som mange forbinder med jul fordi Richard Curtis benytter den i sluttscenen av Love Actually. Det er en film svært mange – meg selv inkludert – ser i adventstiden eller julen nesten hvert år. Jeg vet mange avfeier den som urealistisk, sukkersøt, dum og mye mer, men det de fleste likevel vil være enige om med mindre de har et hjerte av is, er at sluttscenen med alle gjenforeningene på Heathrow er veldig fin. Det er der vi hører «God Only Knows» spilt mens et lappeteppe av bilder som viser helt vanlige folk som klemmer hverandre i uforfalsket gjensynsglede, flimrer over skjermen.

Det er skrevet lange artikler og tjukke bøker om «God Only Knows» og platen den er hentet fra, Pet Sounds fra 1966, så derfor gidder ikke jeg skrive stort om de tekniske viderverdighetene og nyvinningene Brian Wilson begikk her. Jeg nøyer meg med å nevne at den er komponert av Wilson og Tony Asher, og at den var B-side på singlen «Wouldn’t It Be Nice». Den er selvsagt slett ingen drittlåt, men den når ikke «God Only Knows» til knehasene engang. For meg er dette The Beach Boys’ aller beste sang.

Lørdag 17. desember – Curtis Mayfield: «Move On Up»

På med danseskoene, folkens! Det er lørdag, og vi skal spille en eviggrønn soul/funk-klassiker i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, Curtis Mayfields nesten ni minutter lange 1970-klassiker «Move On Up». Da er det krevende å sitte stille, for å si det pent. Det er funky, og det er intenst rytmisk, og blåserrekka her truer med å sette fyr på en hvilken som helst fest. Hvor døll stemningen enn måtte være, vil det bli bra liv når denne kommer på.

«Move On Up» er hentet fra Curtis Mayfields første soloalbum Curtis. Planen hans var å forbli i The Impressions der han hadde sunget og skrevet klassikere som «People Get Ready» og «This Is My Country», men i 1971 forlot han gruppen offisielt. Mayfield var en politisk låtskriver, men den tydeligere funk- og psykedeliaretningen han valgte på de to singlene fra solodebuten sto muligens mer i stil med tematikken. Her handlet det om undertrykkelsen av den afrikansk-amerikanske delen av USAs befolkning, om «Black Pride», og om å reise seg og stå samlet mot rasismen og utestengningen fra store deler av samfunnet. «Move On Up» er en kampsang som maner til å stå opp for det man tror på, og ikke la seg knekke av motbør eller et krevende utgangspunkt.

Den første singlen fra Curtis var «(Don’t Worry) If There’s A Hell Below, We’re All Going To Go» som også flytter på seg, men den er likevel ikke i nærheten av «Move On Up». Begge to ble naturligvis utgitt i forkortede singleversjoner, og «Move On Up» var redigert ned med mer enn to tredjedeler, til fattigslige to minutter og 53 sekunder. Den er – for å si det forsiktig – ynkelig. Ikke bare er selve «hovedlåten» lenger enn dette, men instrumentalpartiet som utgjør den andre halvdelen er helt fabelaktig fett. Dette er et musikalsk glansnummer av de helt store, en parademarsj av tøylesløs spilleglede gjennomført av folk som virkelig vet hva de holder på med. Klassiker!

Søndag 18. desember – A Girl Called Eddy: «People Used To Dream About The Future»

365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition har hele dette året handlet både om å spille de store, anerkjente klassikerne og å presentere mindre kjente sanger, med kjente og mindre kjente artister. Denne søndagen skal vi til amerikanske A Girl Called Eddy – alter egoet til sangeren og låtskriveren Erin Moran – og bare det faktum at hun velger pseudonym etter Dusty Springfields debutalbum A Girl Called Dusty borger for kvalitet. Det sier selvfølgelig også noe om inspirasjonskildene hennes, uten at vi trenger å kalle henne en moderne Dusty av den grunn.

A Girl Called Eddy har kun utgitt to album, den selvtitulerte debuten i 2004, og Been Around i 2020. Så bra som hun er, håper jeg virkelig ikke hun skal opprettholde samme utgivelsesmønster, men for all del – vi har to fantastiske plater å gledes over. Hun har valgt gode samarbeidspartnere også. På den første platen fikk hun produksjonshjelp av Richard Hawley, en gang i tiden medlem av Pulp og en profilert artist og låtskriver, og på den siste jobbet hun tett med Daniel Tashian, kjent fra det flotte amerikanske poporkesteret The Silver Seas, og for blant annet å ha jobbet tett med Kacey Musgraves og Burt Bacharach de seneste årene.

Dagens tilskudd til denne spillelisten er den flotte balladen «People Used To Dream About The Future» fra debutalbumet. Det er en klassisk «torch song», som fint kunne vært sunget av Frank Sinatra eller en annen stor crooner, en sørgelig sang om det som skjer når kjærligheten tar slutt.

Drinking our coffee
It’s a quarter to three
No one in this place
Just us and our mistakes
You in the corner
That stupid smile
On your face
Tell me is there a way to replace
All the dreams
That didn’t come true
Once we were happy

Once we were people
Who used to dream about the future
Once we were people
With stars in our eyes

Sånn er livet iblant, og så vanskelig kan det være å holde på den store kjærligheten. Da er musikk som dette verdt å ha med seg. Ellers også, i og for seg. «People Used To Dream About The Future» er balsam for sjelen uansett livssituasjon, spør du meg, rett og slett en utrolig vakker sang.

Mandag 19. desember – Madonna: «Dear Jessie»

Nå skal vi besøke Madonnas fjerde album og den fantastiske «Dear Jessie» her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Albumet True Blue fra 1986 hadde tydelig signalisert at Madonna var noe langt mer enn et flyktig popblaff, og med oppfølgeren Like A Prayer fremsto hun som hakket mer «voksen». Det er en plate med ambisjoner og visjoner der Madonna fortsatte å utfordre konvensjoner rundt sex og religion, men med et større alvor.

«Dear Jessie» er ikke blant disse sangene, men derimot en slags barneregle flettet inn i et stykke barokk popmusikk med tydelige psykedeliske overtoner som matcher teksten. Den er basert på en melodi Madonnas medprodusent Patrick Leonard hadde skrevet til sin datter Jessie og som hun hadde bondet med. Madonna har beskrevet møtet med Jessie som at hun følte seg forvandlet til sin egen mor, mens Jessie var blitt til den unge Madonna. Hun har skrevet en nydelig tekst som beskriver et fantasilandskap fullt av rosa elefanter, syngende havfruer og dansende måner, og den lystige melodien har fått et kledelig rikt arrangement med strykere og trompeter som dominerende elementer. Her er det som om Madonna og Patrick Leonard har gått The Beatles anno 1967 i næringa, og det er ikke det verste stedet å hente inspirasjon, si.

Tirsdag 20. desember – The Colour Field: «Sorry»

Sørgelig nok blir det en liten nekrolog i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag. Det er en dårlig start på dagen når du våkner til nyheten om at Terry Hall er død, bare 63 år gammel, etter et kort sykeleie. De fleste dødsfall er per definisjon triste, og en gang iblant blir man truffet litt ekstra også når noen dør som du ikke kjenner, mennesker som på et eller annet vis har berørt deg. Terry Hall var en slik figur.

Han ble først kjent som en av vokalistene i Coventry-bandet The Specials som ga ut to strålende plater i 1979 og -80, men etter den fantastiske 1981-singlen «Ghost Town» forlot han bandet og startet Fun Boy Three sammen med to andre kolleger fra The Specials, Neville Staple og Lynval Golding. Trioen ga også ut to plater, før Hall startet nok en trio, The Colour Field, sammen med Toby Lyons og Karl Shale som hadde spilt i et band som het The Swinging Cats. Hall gjennomgikk en betydelig musikalsk utvikling i disse årene, og han viste seg som en eksepsjonelt begavet låtskriver, men etter hvert falmet dessverre suksessen. Det ble bare to album også med The Colour Field før han gikk atter nye veier. Neste stopp ble enda en trio, Terry, Blair & Anouchka (én plate), før han slo seg sammen med Dave Stewart fra Eurythmics og laget en plate under navnet Vegas. Dernest ble det solokarriere og gjenforening av The Specials (uten grunnlegger Jerry Dammers) som opptrådte på PipFest i Oslo i sommer. Jeg var ikke der, men jeg så bandet på Le Bataclan i Paris i 2014. Det var en fabelaktig konsert, men Hall hadde en av sine mer introverte dager. Han var manisk-depressiv og i lange perioder var han umedisinert og uten behandling. Han ble kidnappet av en pedofiliring i Frankrike da han var 12 år gammel, og det preget livet hans. Han beskrev opptakten til dette i Fun Boy Three-sangen «Well Fancy That», en hjerteskjærende sang om læreren som fører ham bak lyset. «You took me to France on the promise of teaching me French», sang han der, og han droppet ut av skolen 14 år gammel.

Terry Hall hadde en fantastisk musikkarriere, og rundet av med å skrive «Emily Smiles» sammen med Ian Broudie for hans siste The Lightning Seeds-album. Den var kun overgått av Sondre Lerches «Avatars Of Love» på min kåring av årets beste sanger. Men hvilken sang skulle jeg velge til denne spillelisten? Ingen enkel oppgave, men til slutt falt valget på den hudløse The Colour Field-balladen «Sorry», opprinnelig B-siden på bandets aller første single som faktisk bar tittelen «The Colour Field». Blant alle Terry Halls vakre sanger, er «Sorry» den aller vakreste. Hvil i fred nå, det synes jeg du har fortjent.

Onsdag 21. desember – Steely Dan: «Glamour Profession»

Endelig Steely Dan i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition! Jeg har tidligere lagt til en sololåt med Donald Fagen, den flotte «H Gang», men jeg måtte jo også ha med en låt fra selve hovedprosjektet hans også, bandet han delte med den like begavede Walter Becker og som hadde to livsløp. Det første gikk fra 1971 til 1981 og førte med seg hele syv album, mens det fra gjenforeningen i 1993 til Beckers død i 2017 ble utgitt ytterligere to fine plater.

Jeg kunne valgt låter fra en hvilken som helst av disse ni platene, og endte til slutt med den funky «Glamour Profession», hentet fra Gaucho, den siste de spilte inn i sin første leveperiode og utgitt i 1980. Med syv og et halvt minutters spilletid er det platens lengste sang, og Steely Dan bruker tiden godt. Fagen og Beckers fine blanding av jazz og rock med avanserte akkordstrukturer og overraskende taktskifter formelig skinner i «Glamour Profession». Den er en slags parademarsj av alt det fine Dan representerte på denne tiden, som var den ypperste musikalske perfeksjon, et slags korrektiv til alle de tilsvarende fine, men adskillig mer skramlete tingene som fant sted i kjølvannet av punken og dens herjing med «det etablerte musikklivet». Steely Dan var et fyrtårn av stabilitet. Om ikke alle var like opptatt av presisjon, kunne du sette store summer på at iallfall Donald Fagen og Walter Becker forventet det av de mange utsøkte musikerne de leide inn for å oppfylle sine visjoner.

«Glamour Profession» låter deretter, og ledsages av en klassisk Fagen-tekst om «the rich and fabulous» og deres generelt diskutable livsførsel. Vi introduseres for den styrtrike Hoops McCann, en «player» fra L.A. som lever et syndig liv i overdådig luksus, der ikke alt kler lovens paragraf. «Illegal fun, under the sun», synger Fagen, og du danner deg raskt et bilde av hva slags folk som skildres. Så vidt jeg har forstått er figurene som dukker opp i «Glamour Profession» basert på filmfolk, sportshelter og narkobaroner fra virkeligheten, men be meg ikke gå i detalj. Om dette er fakta eller fiksjon spiller ingen rolle. Det viktige her er at «Glamour Profession» er et stykke essensiell Steely Dan, en vaskeekte klassiker.

Torsdag 22. desember – Erasure: «Chorus»

Det blir vaskeekte popmusikk i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag med Erasure og deres fantastiske «Chorus», tittelkutt og første single fra den engelske synthpopduoens femte plate. Den ble utgitt i 1991, samme år som Nirvana, Pearl Jam, Soundgarden og andre band oppnådde betydelig kommersiell suksess som frontkjempere for grungebølgen som hadde opphav i Seattle. Erasure var i bunn og grunn det motsatte av alt dette, og avstanden til flisete langt hår og flanellskjorter kunne ikke vært større. Jeg hørte på både Erasure og Nirvana, for å si det sånn, og fremdeles setter jeg like stor – eller større pris på – «Chorus» enn «Smells Like Teen Spirit». Grungen var aldri helt for meg, selv om den var umulig å unngå. Skamløst fengende popmusikk står mitt hjerte nærmere.

Jeg er i og for seg ingen kjempefan av Erasure, men låtsmed Vince Clarkes ferdigheter er og blir forbløffende når det gjelder å skape storslått popmusikk. Jeg likte både Depeche Mode og Yazoo – hans to første band – bedre, men han skapte mange flotte hitsingler også med Erasure, da med Andy Bell som vokalist og medkomponist. «Chorus» har sterk konkurranse fra «Oh L’Amour», «A Little Respect» og andre Erasure-klassikere, men for meg lyser denne aller sterkest. Dette er popmusikk som varer evig.

Fredag 23. desember – Dire Straits: «Tunnel Of Love»

Det er lille julaften, og lyden av et tivoli møter oss i introen til dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Jeg aner ikke om det er spesielt passende eller ikke, men som tidligere nevnt blir det ingen julesanger på denne spillelisten. Tivolilyder er imidlertid litt festlig, så det kan muligens være et substitutt? Samma det, vi skal til Dire Straits og klassikeren «Tunnel Of Love», åpningslåten fra 1980-albumet Making Movies, og den åpner altså med et kort parti fra «The Carousel Waltz», skrevet av Richard Rodgers og Oscar Hammerstein II til musikalen Carousel i 1945. Når den biten er unnagjort etter noenogtyve sekunder, åpenbares en av Mark Knopflers aller mest slitesterke komposisjoner, et åtte minutter langt opus der pianoet spilt av E Street Bands Roy Bittan er (nesten) like avgjørende for det flotte resultatet som Knopflers gitar.

Sangen skildrer et møte mellom fortellerpersonen og en gåtefull kvinne på et tivoli. Det er en vakker tekst med vers på vers av finjustert poplyrikk, stedvis av det noe klisjéfylte slaget, men alt i alt er «Tunnel Of Love» nydelig formulert. Ett eksempel er dette verset:

Yeah, now I’m searchin’ through these carousels and the carnival arcades
Searching everywhere from steeplechase to palisades
In any shooting gallery where promises are made
To rock away, rock away
Rock away, rock away
From Cullercoats to Whitley Bay
And to rock away

«Tunnel Of Love» er også en oppvisning i musikalsk dynamikk. Bandbesetningen er helt klassisk: Knopfler på gitar, John Illsley på bass og Pick Withers på trommer, med Bittan som gjester på piano – og det er dessuten gjort rom til ekstra gitarspill fra en ukreditert Sid McGinnis. Knopfler produserte albumet Making Movies sammen med Bruce Springsteens samarbeidspartner Jimmy Iovine etter å ha hørt hva han hadde gjort på «Because The Night» fra Patti Smith-platen Easter. På «Tunnel Of Love» spesielt og albumet generelt sørger Knopfler og Iovine for usedvanlig mye god lyd, og måten de har strukturert akkurat denne sangen på er nok langt på vei årsaken til at jeg mener det er Dire Straits’ største stund.

En gang i tiden kunne jeg for øvrig spille litt gitar, og jeg elsket å sitte og spille med når jeg hørte plater. En favoritt var «Tunnel Of Love», og den fantastiske gitarsoloen som begynner på 5:58-merket og varer helt til sangen fader ut sammen med Bittans pianotriller, som altså er i mer enn to minutter. Det var riktignok ganske knotete å sitte med en nylonstrenget kassegitar når Knopfler beveger seg ned mot de lyseste festene på gitarhalsen, men det gikk likevel sånn noenlunde. Jeg har ikke inntrykk av at å spille gitar er helt som å sykle, i den forstand at det er noe du aldri glemmer hvordan gjøres, så jeg tipper jeg ville hatt adskillig større problemer med å få til den soloen i dag. Det er da også smart å overlate jobben til ekspertene, og derfor betrakter jeg det som den største fryd å nyte lyden av Mark Knopflers gitar uten mitt skramlete akkompagnement.

Lørdag 24. desember – Squeeze: «Labelled With Love»

Det er julaften, og det er bare å beklage, men det blir ikke dermed sagt et lystig innslag i 365GO –verdens beste spilleliste 2022 edition. Vi skal til et av verdens beste poporkestere, britiske Squeeze, og deres mildt sagt sørgelige «Labelled With Love» fra det fabelaktige 1981-albumet East Side Story. Det er en sang som om en ung engelsk kvinne som møter en amerikansk pilot under annen verdenskrig og flytter med ham til Texas når krigen er over. Det blir bare sånn passe vellykket når forelskelsen legger seg. Han tyr til flaska og hun blir mor, eller som sangens komponister Chris Difford og Glenn Tilbrook så fabelaktig formulerer det, «he became drinker and she became mother». Hun blir tidsnok også en «drinker».

At et erkebritisk popband som Squeeze skrudde sammen en ekte countrylåt for å fortelle historien om den ikke lenger like unge og inntagende kvinnen som har flyttet tilbake til England, ensom, bitter og alkoholisert, var muligens overraskende da den dukket opp, men med formuleringsevne og musikkforståelse i god behold, spiller ikke det geografiske opphav noen rolle. Her handler det om god gammeldags storytelling og musikkformidling:

Drinks to remember, I me and myself
And winds up the clock
And knocks dust from the shelf
Home is a love that I miss very much
So the past has been bottled and labelled with love

Den siste setningen i refrenget – «the past has been bottled and labelled with love» – viser en sjelden forståelse for et av countrymusikkens fremste virkemidler, snerten ordkunst av det slaget som ikke så lett lar seg oversette, men som alle med et minimalt kjennskap til engelsk bør forstå. Det er lett å føle sympati for kvinnen som sitter omgitt av minner, slitte nipsgjenstander og whiskeyflasker i all sin ensomhet. Hun er en av de mange som går blant oss lik en skygge ingen ser, men Difford og Tilbrook gir henne en stemme, en identitet og et liv, trist som det hele enn er:

She moved home alone without friends or relations
Lived in a world full of age reservation,
On moth-eaten armchairs she’d say that she’d sod all
The friends who had left her to drink from the bottle

God jul!

Søndag 25. desember – George Michael: «Praying For Time»

I dag er det seks år siden George Michael forlot oss, bare 53 år gammel, og selv om jeg allerede har hatt med to Wham!-låter her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, synes jeg det er på sin plass at også soloartisten George Michael skal være representert. Han var slikt et formidabelt talent, en gudbenådet artist og låtskriver, som brant lyset i begge ender. Det slukket så altfor fort.

I starten gikk det fort i svingene sånn rent produksjonsmessig. Sammen med Andrew Ridgeley slo han voldsomt igjennom med Wham!, en popduo som til de grader visste hva de holdt på med. Parallelt innledet han solokarrieren med to storslåtte ballader, «Careless Whisper» med en av pophistoriens beste tekstlinjer – «I’m never gonna dance again, guilty feet have got no rhythm» – og «A Different Corner», og etter to suksessfulle album var Wham! historie. Den «virkelige» solokarrieren ble innledet med albumet Faith i 1987 som ble blant tiårets mest solgte og gjorde ham til superstjerne på linje med Madonna, Bruce Springsteen, Prince og Whitney Houston. Alt dette skjedde i løpet av en hesblesende femårsperiode, men passet ham tilsynelatende dårlig, og det tok så mye som tre år før han fulgte opp Faith. Berømmelsen hadde en høy prislapp, og for å distansere seg fra all viraken slapp han «Praying For Time», første single fra oppfølgeralbumet Listen Without Prejudice Vol. 1, i et helt svart cover med navn og tittel i hvitt, og lot den ledsages av en musikkvideo der teksten til sangen ble lagt på en bakgrunn av svart og blått. Dette var altså på et tidspunkt der musikkvideoer var det ypperste innen markedsføringsverktøy, og det ble brukt unevnelige summer for å gjøre dem så attraktive som mulig for MTV og andre TV-kanaler. Jeg vet det ikke sikkert, men det kan ha vært den aller første såkalte lyric video som ble laget.

Forsøket på en slags anonymisering for å fjerne oppmerksomheten fra eget utseende og person gikk dårlig. «Praying For Time» ble nok en dundrende suksess og George Michaels niende nummer 1-hit i USA. Det var også hans første solosingle med en politisk/sosial agenda, første gang siden Wham! han viste denne siden av seg selv som var så avgjørende for hans artistiske identitet. Kort fortalt handler den om sosiale forskjeller i kjølvannet av et kynisk 80-tall som langt på vei ble definert av politikere som Margaret Thatcher og Ronald Reagan, som åpnet for de frie markedskrefter og bragte med seg jappebølge og børskrakk. Tematikken til side, er «Praying For Time» en fantastisk vellydende ballade med mer til felles med The Beatles anno 1967 enn Wham! anno 1984, for å trekke en naturlig parallell. Det er en av George Michaels aller beste sanger, og det sier mye om en artist som skrev et høyt antall klassikere. «Praying For Time» trumfer de fleste av dem.

Mandag 26. desember – Dolly Parton: «Mountain Angel»

Vi skal til Dolly Partons univers i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag, til de dype, isolerte dalstrøkene og utilgjengelige fjellområdene hun ble kjent med under oppveksten i Tennessee. I årene 1999 til 2002 ga Dolly ut en trilogi med bluegrass- eller bluegrassdominerte album, The Grass Is Blue, Little Sparrow og Halos & Horns. Særlig de to første var gode, og dagens tilskudd til spillelisten er hentet fra Little Sparrow fra 2001. «Mountain Angel» er en episk bluegrasslåt, en nesten syv minutter lang og sørgelig sang om en forsmådd kvinne som lever isolert og alene i fjellene, etter at en kjekk fremmedkar har vært innom bygda og knust hjertet hennes. Dolly forteller historien om et mytisk liv, og for alt jeg vet kan sangen være basert på en virkelig legende om en «engel fra fjellene». Ikke et vondt ord om klassiske Dolly-låter som «Jolene» og «I Will Always Love You», men «Mountain Angel» er helt på nivå med disse i mine ører. Alle sangene er uansett vitnesbyrd om en formidabel låtskriver og en artist som hører hjemme blant de virkelig store.

Tirsdag 27. desember – New Order: «The Perfect Kiss»

Det er bare fem plasser igjen på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og da er det litt av et nåløye som skal passeres. Jeg skulle GJERNE hatt med den fulle åtte minutter og 46 sekunder lange 12-tommerversjonen av New Orders «The Perfect Kiss», men må dessverre nøye meg med den 44 sekunder kortere versjonen som ble redigert til samleplaten Substance. Grunnet CD-formatets begrensninger måtte noe fjernes, men den er i det minste lenger enn albumversjonen som er å høre på manchesterbandets mesterverk Low-Life fra 1985.

I slutten av januar kommer den definitive utgaven av Low-Life, etter at New Orders to første plater etter Ian Curtis’ selvmord og Joy Divisions endelikt, fikk samme utsøkte behandling. Movement (1981) og Power, Corruption And Lies (1983) er likevel for beskjedne byggeklosser å regne på veien til det monumentale bandet New Order ble med Low-Life. Med den mildt sagt innflytelsesrike 12-tommeren «Blue Monday» redefinerte New Order i 1983 moderne dansemusikk, men den var egentlig bare et skjelett i forhold til det som skulle komme. Low-Life var et monster av et album, en banebrytende oppvisning i det den gang udokumenterte forholdet mellom rock og disco. Platen fusjonerte postpunkens tøylesløse utforskertrang med 70-tallets stringente rytmemaskineri og 80-tallets teknologiske muligheter. Av de åtte sangene på platen, var «The Perfect Kiss» fullbyrdelsen av alt New Order forsøkte å skape. Når den nye utgaven slippes om fire ukers tid, blir det mulig å dykke dypere ned i denne materien, men den åtte minutter og to sekunder lange versjonen du hører her vil fremdeles være den mest komplette som er å høre på Spotify og andre strømmetjenester. Den fullstendige 12-tommerversjonen var – åpenbart ved siden av den originale utgaven som ble utgitt samme dag som LPen – tilgjengelig på Collector’s Edition-utgaven som kom i 2008. Vil du la deg forvirre ytterligere, vit at Jonathan Demme regisserte en musikkvideo tatt opp i banets øvingslokale, spilt live, og den varer i mer enn ti minutter. Den er selvsagt ekstra fet, ikke minst fordi den er ekstra lang. Noen ganger er faktisk størrelsen – eller lengden – avgjørende. Men uansett lengde, er en hvilken som helst versjon du finner av «The Perfect Kiss» helt fantastisk. Med mulig unntak av 1987-singlen «True Faith» er dette New Orders flotteste stund.

Onsdag 28. desember – The Stooges: «Fun House»

Jazzlegenden Lonnie Smith var representert i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition med sin enestående versjon av Timmy Thomas’ «Why Can’t We Live Together» tilbake i januar, med ingen ringere enn Iggy Pop – av sine foreldre bedre kjent som James Newell Osterberg Jr. – på vokal. Vi har ikke vendt tilbake til Iggy før nå, og gudene skal vite at det er på høy tid. Iggy Pop er en av tidenes barskeste scenepersonligheter og rock’n’roll-sangere, et vandrende vitnesbyrd om at kombinasjonen av et tilsynelatende utsvevende liv og knallhardt treningsregime er det som trengs for å holde deg på beina etter at AFP har gjort de fleste late og sedate. Hans nye album Every Loser slippes 6. januar, og skal vi dømme ut ifra den første singlen «Strung Out Johnny» lar det seg fint gjøre å være 75 år gammel og samtidig rockgud.

Nå stiller vi dog tidsmaskinen inn på datoen 7. juli 1970, dagen Iggys band The Stooges ga ut sitt andre album Fun House. Tittelkuttet er platens lengste – og beste – og kan beskrives som en anarkistisk tilnærming til rock’n’roll slik verden var kjent med sjangeren på den tiden. Steve Mackays saksofon veves inn i Ron Ashetons sprakende, elektriske gitarkaskader, mens kompet besørget av Scott Ashedon og Dave Alexander, er Iggys metronomiske promillelinje. Gjennom samfulle syv minutter og 45 sekunder banker de på som om livet står på spill, og det gjør det kanskje? «Fun House» er punkrock før punkrocken fikk et navn, det er jazz som om Miles Davis ennå hadde til gode å skjenke oss Bitches Brew året i forveien, det er som om Jim Morrison hadde spilt med Jimi Hendrix og ikke vært backet av Robby Krieger, Ray Manzarek og John Densmore. «Fun House» er mer primal enn John Lennons «Mother» – i det minste kulere – og enda mer breial enn Iggys senere mesterverk «Nightclubbing» og «Lust For Life».

«Fun House» er også en låt for alle som muligens synes 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er litt pinglete. Den er nemlig ikke det, den er bare variert. Wham!, Taylor Swift, Pet Shop Boys og Björn Skifs på samme spilleliste som The Stooges? Klart det. Det er bare tre dager – og tre sanger – igjen. Hvem som skal fylle de tre plassene er ikke godt å si, så følg med.

Torsdag 29. desember – Jah Wobble & The Edge: «Hold On To Yor Dreams»

Nå som det bare er tre dager igjen til nyttår og 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition vil være komplett, skulle man nok tro at jeg ville finne plass til virkelig etablerte klassikere for å sikre hva tittelen lover, men det er ikke slik dette funker. Gjennom året har jeg ved ørten anledninger hatt forholdsvis klare tanker om at den og den sangen måtte med, men så har jeg stadig blitt overrasket over egne innfall. Tanker om sanger kommer selvsagt ofte når du faktisk hører dem, men langt oftere skjer disse valgene via assosiasjoner. Det er muligens også den beste måten å sikre at innfallsmetoden virker etter hensikten på.

Derfor gir jeg dere i dag en låt jeg er trygg på at de færreste av dere kjenner, kjære lyttere, med håp om at mange vil falle like pladask som jeg gjorde for 39 år siden, da trioen Jah Wobble, Holger Czukay og The Edge spilte inn mini-LPen Snake Charmer. Sangen heter «Hold On To Your Dreams» og er et rytmisk mesterverk på åtte og et halvt minutt. Den begynner som en sval sommerbris, men tiltar etter hvert ganske kraftig i styrke. På denne sangen er riktignok ikke Holger Czukay til stede, men en annen legende fra det tyske bandet Can, Jaki Leibezeit, er med på trommer. Den på den tiden superhotte, fransk-armenske, New York-baserte DJen og remixeren Francois Kevorkian sto for produksjonen, og han visste utmerket godt hva som skulle til for å få folk ut på dansegulvet. Ikke at det lot seg overføre til dundrende suksess i dette tilfellet, men både Snake Charmer som helhet og, for mitt vedkommende særlig «Hold On To Your Dreams», er perfekte eksempler på hva Kevorkian holdt på med i 1983.

Dette var likevel PiL-bassist Jah Wobbles prosjekt, og selv om han var tøff med Kevorkian ved anledninger, lærte han mye. Det var Wobbles virkelige introduksjon til digitale virkemidler, og har således påvirket hans videre karriere i betydelig grad. Gitarspillet til U2s The Edge er også ekstremt smakfullt, og her virker det som han har friere tøyler enn normalt. Han er med på tre sanger, og «Hold On To Your Dreams» er en av dem. Det suggererende lydbildet er en perfekt lekegrind for The Edge der han trollbinder lytteren med sine kreative innspill på tvers av Wobble og Leibezeits komp. Den ukjente Marcella Allen er vokalist på sangen, og hun kommer først inn etter fire minutter når bandet har spilt seg varmt. De øvrige musikerne som gir farge til låten er Neville Murray på perkusjon, Ollie Marland på tangenter og en viss Animal på litt ekstra gitar.

Jeg gjenoppdaget Snake Charmer i går, og jeg husker ikke en gang hvordan jeg kom til å huske den. Det bare skjedde. Det er nå med stor glede jeg deler den her i spillelisten. God fornøyelse!

Fredag 30. desember – Prince & The Revolution: «Purple Rain»

Det er to dager igjen og to plasser som skal fylles for at 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition skal leve opp til navnet, og den første av disse fylles med en 80-tallets helt store ballader, Prince & The Revolutions episke «Purple Rain» fra albumet og filmen ved samme navn, begge utgitt i 1984. Det ble Prince’ virkelige gjennombrudd, hans første nummer 1-album, som ble liggende i hele 24 sammenhengende uker øverst på Billboard 200-listen. De to første singlene fra platen, «When Doves Cry» og «Let’s Go Crazy», toppet singlelisten Billboard Hot 100, men den tredje singlen som var «Purple Rain» nådde bare annen plass. Den ble stanset av Wham!s gigasuksess «Wake Me Up Before You Go-Go».

Prince skrev opprinnelig «Purple Rain» som en countrylåt som et tenkt samarbeid med Stevie Nicks. Han sendte henne en ti minutter lang instrumentalversjon og spurte om hun kunne tenke seg å skrive en tekst, men Nicks ble så overveldet at hun takket nei. «I listened to it and I just got scared. I called him back and said, ‘I can’t do it. I wish I could. It’s too much for me’», har hun fortalt. Under en øving spurte så Prince medlemmene i backingbandet hans, The Revolution, om de kunne se hva de fikk til med sangen, og da Wendy Melvoin begynte å spille noen gitarakkorder, endret han den. «He was excited to hear it voiced differently. It took it out of that country feeling. Then we all started playing it a bit harder and taking it more seriously. We played it for six hours straight and by the end of that day we had it mostly written and arranged», har Lisa Coleman, The Revolutions andre kvinnelige medlem, uttalt.

Slik ble «Purple Rain» til, og det som utvilsomt er en av 80-tallets hvasseste powerballader står som en bauta fremdeles. Med en spillelengde på åtte minutter og 40 sekunder er den glatt albumets lengste, men hvis du virkelig vil ha en episk versjon, skal du sjekke ut liveversjonen Prince & The Revolution fremførte i Syracuse 30 mars 1985 og som finnes på albumet som kun er kalt Live. Den er på imponerende 18:54, så da kan du bare tenke deg hvilke gitarkaskader som kommer veltende. Her er imidlertid den originale studioutgaven, «Purple Rain» fra Purple Rain, en voldsom klassiker, intet mindre.

Lørdag 31. desember – The Waterboys: «And A Bang On The Ear»

Aldri mer! 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er ferdig kuratert, og det har vært en kamp. Hver dag har jeg valgt én ny sang å legge til, og det har utelukkende vært en glede, men å skrive om disse sangene? Sleng deg i veggen, for et løft! Lite visste jeg hvor lang tid det ville ta meg da jeg startet listen med The Cures «A Forest» 1. januar. Den gang var ambisjonen kort og godt å legge ut en sang daglig og skrive noen få linjer, men slikt øker gjerne i omfang for mitt vedkommende. Jeg har en lei tendens til å skrive langt, og jeg har skrevet til dels SVÆRT langt her med tanke på hva spillelisten var ment å være. Bak disse skribleriene ligger utallige timer med research, og det har vært noe av en tvangstrøye hver dag å skulle legge ut en ny sang og skrive noen forhåpentlig kloke ord om dem. Kanskje er det til syvende og sist blitt til et kunstprosjekt slik Tore Løchstøer i Valleypolicella så elskverdig omtalte det da jeg la ut deres enestående kule «Met A Girl»? Og skulle noen i forlengelsen av den tanken få det for seg å gi ut disse tekstene i bokform, har jeg altså et manus langt som et vondt år, men som sannsynligvis er et greit utgangspunkt for en utgivelse av typen 365 sanger – 365 dager.

Men altså, nå er det tid for siste låt ut, og vi gir oss på topp. The Waterboys’ fjerde album, deres magnus opus Fisherman’s Blues, så dagens lys i oktober 1988. I kjølvannet av suksessen med This Is The Sea i 1985, følte den skotske sangeren og låtskriveren Mike Scott at han var kommet til veis ende med det storslagne, symfoniske lydbildet han hadde tilstrebet på de tre første platene og ikke var i stand til å gjenskape på scenen. Han søkte nye musikalske stier å følge og begynte å utforske country, folk og gammel gospel. I tekstheftet som følger den doble Collector’s Edition-utgaven av Fisherman’s Blues utgitt i 2006 skriver han følgende:

I was excited by the possibilities of writing and playing these different kinds of music, and by the liberating prospect of departing from the repeat-formula-for-success script that managers, agents, records companies, journalists and even fans were devising for me.

All frustrasjon Scott hadde kjent på druknet nå i en fornyet kjærlighet til musikken og dens utallige muligheter, og at han hadde blitt kjent med den irske fiolinisten Steve Wickham som ble med i The Waterboys under turneen i kjølvannet av This Is The Sea viste seg å være et lykketreff. Hans musikalitet var enorm og passet ham som hånd i hanske. Stammen i bandet ble nå Scott, Wickham og den engelske multiinstrumentalisten Anthony «Anto» Thistletwaite, og i 1986 etablerte de seg i Dublin der de startet opptakene til et nytt album i Windmill Lane Studio. Det tok noe sånt som to år med de siste opptakene gjort i et forfallent herskapshus, Spiddal House, i en landsby med samme navn. Om oppdagelsen av dette stedet skriver Scott dette:

The first time we drove to Spiddal, along the north coast of Galway Bay, with the open Atlantic before us, I thought to myself: «This is the land of my soul» – and it was.

Det var her ringen ble sluttet for Mike Scott og Fisherman’s Blues endelig ble ferdigstilt. Da platen ble utgitt i 1988 inneholdt den kun ti sanger – ikke stort etter mer enn to års intenst arbeid – men i ettertid har Scott åpnet arkivene og delt det meste av det han, Steve Wickham og Anto Thistletwaite spilte inn med et lass forskjellige musikere. Først kom CDen Too Close To Heaven i 2002 med ti låter som ikke ble med på originalalbumet, og dernest Collector’s Edition i 2006 med ytterligere 14 sanger. Den hellige gralen er imidlertid Fisherman’s Box fra 2013, der vi blir servert hele 121 opptak. La det bare være sagt at VELDIG MYE av materialet som ikke kom med på Fisherman’s Blues holder vel så høy kvalitet som de ti sangene som opprinnelig ble valgt. Å høre disse opptakene sier veldig mye om hvor til de grader i støtet Mike Scott og hans kumpaner var i disse årene.

Det ble mye prat for å introdusere dagens tilskudd til spillelisten, men nå skal vi endelig til fantastiske «And A Bang On The Ear» som stammer fra Spiddal-opptakene. I originalversjon var den «bare» syv og et halvt minutt lang, men vi skal høre en utvidet versjon på ni minutter og tretten sekunder som første gang dukket opp på Collector’s Edition og også fikk sin naturlige plass på Fisherman’s Box. I den lange versjonen avsluttes den med et utdrag fra en gammel irsk jig som heter «The Gold Ring».

«And A Bang On The Ear» er en hyllest til noen av kvinnene i Mike Scotts liv. Fem av dem, fra klassevenninnen Lindsey som han var for sjenert til å be ut, til den kanadiske og mer bohemske Krista, får hvert sitt vers i det som er en fantastisk melodiøs, up tempo-låt spilt så det griner i svingene. I tillegg til den faste troikaen hører vi Patti Smiths trommeslager Jay Dee Daugherty i fint driv, den nordirske bassisten Trevor Hutchinson og den irske trekkspillmaestroen Mairtin O’Connor. Mange holder en knapp på tittelkuttet som det beste fra Fisherman’s Blues, men jeg har aldri vært i tvil. Den aller fineste sangen på en fantastisk plate er og blir «And A Bang On The Ear». Den er slik jeg ser det den fullkomne oppfyllelsen av potensialet som lå i dette halsbrekkende prosjektet, den er Mike Scott helt på toppen av sin karriere, som musiker og som komponist. Her hører vi uhyre presist hvordan vår mann og hans venner lyktes i å skape sin egen musikk – sin egen sjanger nærmest – der de hentet elementer fra den amerikanske rocken og tradisjonsmusikken (country, folk, blues, gospel) på den ene siden, og deres egen tradisjonsmusikk som er en sentral del av en rik keltisk kulturskatt på den andre. Hele albumet speiler dette og er resultat av noe de neppe så konturene av da de startet arbeidet. «And A Bang On The Ear» låter som selve feiringen av denne musikalske suksessen, den elleville reisen som førte dem så langt.

Det er i grunnen akkurat den spillegleden vi hører her musikk til syvende og sist skal handle om, og således er det for meg en naturlig avslutning på hele 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Tusen takk for følget!

PS! Hvis noen skulle lure, er uttrykket «a bang on the ear» sammenlignbart med «et kyss på kinnet».