365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition: August

Hver dag legger jeg ut en låt – ny eller gammel – på Facebooksiden min og skriver noen linjer om den. Valget av sang er praktisk talt helt vilkårlig. Med innfallsmetoden til hjelp og noen få ganger styrt av kalenderen eller dagsaktuelle hendelser, kan praktisk talt hva som helst dukke opp, og alle disse sangene samles fortløpende i en egen spilleliste med det breiale navnet 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition.

For at alle disse til dels ganske lange tekstene jeg skriver ikke bare skal bli borte i strømmen av Facebook-feeder, samler jeg dem i faste innlegg her på bloggen, måned for måned. Nå er det altså de 31 låtene fra august som står for tur, og her kan du lese om – og høre – blant annet David Bowie, The Clash, Janis Ian, Lone Justice, Olivia Newton-John (R.I.P.), Ida Jenshus, Sondre Lerche, Leonard Cohen, Myra (bildet), Peter Gabriel, Bananarama, Buzzcocks, Eyeless In Gaza og Lyle Lovett. Variasjonen er altså godt ivaretatt, og musikken er hele veien fantastisk.

Her følger så de 31 tekstene, og nederst på denne siden finner du en lenke til spillelisten som jeg oppfordrer alle til å følge. Da får du hver dag en ny perle fra musikkhistorien – eller noe splitter nytt – som du kanskje eller kanskje ikke kjenner. Det er umulig å vite hva som dukker opp fra dag til dag, også for meg, så dette er moro.

Mandag 1. august – David Bowie: «Life On Mars?»

Det blir en ordentlig klassiker i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag med tilførselen av David Bowies «Life On Mars?», den siste sangen som ble spilt inn til 1971-albumet Hunky Dory. Ikke bare er det en av Bowies sterkeste melodier, men den har en tekst som aldri, aldri, ALDRI slutter å forbause meg og fortrylle meg. Den beskriver en jente («the girl with the mousy hair») som er på kino for en ørliten virkelighetsflukt, og er stappfull av surrealistiske bilder. For meg er den like deler Salvador Dalí, William Burroughs og Moebius, men i sangs form, et relieff fra en annen tid, da hallusinoger var en del av populærkulturen og sanger som «A Whiter Shade Of Pale», «See Emily Play» og «Nights In White Satin» kunne bli hits. Selv om «Life On Mars?» ble skrevet noen få år etter disse, føyer den seg lyrisk helt perfekt inn i et slikt selskap, men Bowies melodi er om mulig enda sterkere. Det sier ikke lite.

David Bowie skrev «Life On Mars?» som en protest mot at gjendiktningen han hadde gjort av Claude Francois’ sang «Comme d’habitude» var blitt avvist. Paul Ankas tolkning under tittelen «My Way» ble derimot godkjent av opphavsmannen og en stor hit med Frank Sinatra. Bowie benyttet sangen som en skisse for å skrive sin egen storslåtte ballade, og kom opp med den fantastiske melodien, full av oppsiktsvekkende akkordskifter, på temmelig kort tid. Om melodien har visse likhetstrekk med «Comme d’habitude», gjelder ikke det samme teksten, med sine mange snåle, men fascinerende bilder. Et av mine favorittpartier er dette:

It’s on America’s tortured brow
That Mickey Mouse has grown up a cow
Now the workers have struck for fame
‘Cause Lennon’s on sale again

I likhet med gårsdagens tilskudd til denne spillelisten, Elton Johns «Your Song», ble «Life On Mars?» spilt inn i Trident Studios i London, og denne gangen var det en annen stor pianist som satt bak tangentene, Rick Wakeman, som den gang spilte i The Strawbs. Hans betydning for det ferdige resultatet kan neppe overvurderes, så perfekt er det. Bowie inviterte forresten Wakeman til å bli med i Spiders Of Mars-bandet, men da Chris Squire i Yes tok kontakt med ham samme dag, sto han overfor sitt livs vanskeligste valg. Han møtte Yes da de øvde inn sanger til albumet Fragile, og mens de spilte sammen for første gang kom de opp med både «Heart Of The Sunrise» og ikke minst «Roundabout». Dermed så Wakeman at Yes hadde potensial til å få karrieren hans på rett kurs. Han avslo derfor Bowies tilbud og spilte sin siste konsert med The Strawbs før han skrev ytterligere musikkhistorie med Yes. Det var nok et klokt valg, men i mine ører trumfer likevel innsatsen på «Life On Mars?» alt annet han har gjort.

«Life On Mars?» var opprinnelig kun et albumkutt på Hunky Dory, men ble omsider utgitt på single sommeren 1973, etter at Bowie ble superstjerne med oppfølgeralbumet The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders Of Mars. Da nådde den tredjeplass på de engelske hitlistene. Den forblir en av Bowies mest kjente sanger – og definitivt også en av de beste.

Tirsdag 2. august – Lone Justice: «Don’t Toss Us Away»

«Ser etter en sjelevenn» sto det i emnefeltet på en mail jeg fant i spamfilteret mitt nå i morges. Det er ikke første gang jeg har fått en slik mail, men blikket mitt traff tilfeldig avsenderen der det sto Maria McKee. Jeg tviler riktignok sterkt på at den lille «søknaden» om en å dele livet med var fra «vår» Maria, som første gang dukket opp i front av det superkule Los Angeles-bandet Lone Justice, men det fikk meg i det minste til å hente frem en klassiker fra den kanten som dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition.

Albumet Lone Justice ble utgitt i 1985 og var en aldri så liten sensasjon. Det var anført av den gnistrende singlen «Ways To Be Wicked», skrevet av Tom Petty og Mike Campbell, som var en frenetisk countryrocker sunget med dyrisk intensitet av Maria McKee, og dernest hennes egen «Sweet, Sweet Baby (I’m Falling)», skrevet i samarbeid med Benmont Tench (som spiller tangenter på albumet) og Steven Van Zandt, som single nummer to. Dette var saker, og debutalbumet inneholdt ytterligere åtte knakende gode sanger, de fleste av dem skrevet av McKee selv eller bassisten Marvin Etzioni. To spor som skilte seg ut fra resten var rene countryballader, den flotte avslutningen «You Are The Light», og ikke minst den storslagne «Don’t Toss Us Away», lagt inn som et hvileskjær mellom de to intense «Ways To Be Wicked» og «Working Late». Den var skrevet av Marias storebror, Bryan MacLean som hadde vært med i Love på 60-tallet før samarbeidsproblemene mellom ham og Arthur Lee ble for store og han sluttet i bandet. Da hadde han likevel rukket å skrive klassikere som «Alone Again Or» og «Orange Skies», og «Don’t Toss Us Away» ble senere en countryhit for Patty Loveless.

Men tilbake til Maria. «Don’t Toss Us Away» er kanskje den sangen som aller best viser hva som bor i henne på det fantastiske debutalbumet til Lone Justice. Det er en fantastisk fremført, hudløs bønn til en kjæreste som vil gjøre det slutt om å tenke seg om én gang til, satt til et deilig gyngende countrykomp, en sang som hører hjemme helt der oppe blant verdens aller beste innen sjangeren. Arrangementet og produksjonen (Jimmy Iovine) sitter som et skudd, og Benmonts klunkende countrypiano er av en annen verden, men dette er først og fremst Maria McKees store stund:

So now I’m askin’ once again
To understand, to be my friend
Oh, it hurts so bad to think you’d go
But still the same, I love you so

Hadde hun sunget disse linjene til meg hadde jeg aldri i livet vendt henne ryggen, særlig ikke når hun også synger dem så fint.

Dessverre er hverken Lone Justice eller det adskillig svakere oppfølgeralbumet Shelter fra 1986 tilgjengelig på strømmetjenestene, men noen låter fra disse finnes på samlealbumet This World Is Not My Home fra 1999 som også inneholder en del tidligere uutgitt materiale. Takk og pris er den originale studioversjonen av «Don’t Toss Us Away» med her, og dermed er det aller viktigste tross alt tatt hånd om. Veldig mye bedre enn dette kan ikke en countrylåt gjøres.

Onsdag 3. august – Janis Ian: «At Seventeen»

Denne onsdagen i august, et par uker før skolestart, skal vi spille en av de helt store sangene om utenforskap i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Om det noen gang er skrevet en bedre og mer poengtert låt om hvor brutal og ekskluderende tenåringstilværelsen kan være om du ikke tilhører den «rette» gjengen og er både pen og kul, spørs. Janis Ians «At Seventeen» ruver i populærmusikkens historie som den helt store sangen om hvor jævlig det er å være ung hvis ikke ting er sånn noenlunde på stell. La det være en påminnelse til foreldre med tenåringsbarn som leser dette om at det kan være en idé å følge litt med, uansett hvilken side av gjerdet ditt eller dine barn befinner seg på.

Janis Ian skrev «At Seventeen» over en tremånedersperiode da hun var 23 år gammel, inspirert av en artikkel hun hadde lest om en tenåringsjente som hadde lært på den harde måten at å være fin på skoleballet som 18-åring (Ian endret det til 17 i teksten for at den skulle kle sambarytmene på gitaren bedre) slett ikke løste alle hennes problemer. Den ble utgitt på albumet Between The Lines i 1975 og ble albumets andre single etter «When The Party’s Over», for øvrig også en utsøkt sang.

 «At Seventeen» var i sin tid vanskelig å markedsføre. Den handler eksplisitt om kvinner, og ikke minst om det idealet mange unge kvinner føler de må leve opp til. Da den ble utgitt for 47 år siden var musikkbransjen adskillig mer mannsdominert enn i dag, og radiostasjonene Janis Ian var helt avhengig av var styrt av menn. I seks måneder gjorde hun alt hun kunne for å bli hørt og deltok på alt mulig av tvilsomme talkshows, men omsider fikk hun plass på The Tonight Show der hun fremførte «At Seventeen». Det var avgjørende, og den ble en velfortjent hit.

Det er en sang mange kan kjenne seg igjen i. Den handler først og fremst om alle de som ikke er så vakre og populære og blir invitert på ball og blir skjønnhetsdronninger, «ugly duckling girls like me». Den er heller ikke mindre relevant i dag enn da den kom. Usikkerheten og angsten hos dem som ikke tilhører den sosiale eliten er like sterk, og likegyldigheten og forakten de vellykkede viser de mindre vellykkede er den samme.

Alle som har vært på gjenforeningsfest med gamle klassekamerater vet at alt endrer seg i voksen alder. Det er til og med ofte slik at hele styrkeforholdet snus på hodet, at de mindre pene og usikre med tiden blir vakre og selvsikre, mens de som den gang var i sentrum for all oppmerksomhet bare vil være en skygge av den de var. Det er det likevel ingen som vet når de står der, redde og utrygge på alt rundt dem. Da er det denne sannheten som gjelder:

I learned the truth at seventeen
That love was meant for beauty queens
And high school girls with clear skinned smiles
Who married young and then retired
The valentines I never knew
The Friday night charades of youth
Were spent on one more beautiful
At seventeen I learned the truth

Virkeligheten innhenter imidlertid alle på et eller annet tidspunkt, så også figurene i Janis Ians nydelige sang. Da «At Seventeen» var ferdigskrevet syntes hun at den var så personlig at hun kviet seg for å spille den inn eller fremføre den. Takk og pris for at hun likevel bestemte seg for å gjøre det!

Torsdag 4. august 2022 – Nitty Gritty Dirt Band: «House At Pooh Corner»

Opp med hånda, alle som er glad i Ole Brumm! I dag skal vi hedre den kloke, lille bjørnen her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition med den flotte lille countryrockeren «House At Pooh Corner», skrevet av Kenny Loggins, men først spilt inn av Nitty Gritty Dirt Band i 1970 som del av det fenomenale albumet Uncle Charlie & His Dog Teddy. Loggins spilte den deretter inn selv på detf første Loggins And Messina-albumet året etter, opprinnelig tenkt som et soloalbum, men Jim Messinas bidrag var så avgjørende at platen fikk den fulle tittelen Kenny Loggins with Jim Messina Sittin’ In. Nok popquiz-nerding der nå, og over til Nitty Gritty-versjonen. Den er hakket røffere enn Loggins’ egen, og dermed også hakket bedre, men først og sist er det bare en fantastisk låt. Den fortelles fra perspektivene til både Ole Brumm og Kristoffer Robin (som Winnie-the-Pooh og Christopher Robin heter i norsk oversettelse), med referanser blant annet til den gangen Brumm satte fast hodet i honningkrukken sin. Kort oppsummert handler sangen om tapt barndom, og Loggins’ budskap er ikke mer komplisert enn at han vil si at livet går altfor fort så la oss ikke glemme å sette pris på de små tingene i tilværelsen. La oss begynne med å sette pris på Nitty Gritty Dirt Band som fremfører «House At Pooh Corner», så tar vi tingene derfra. Ha en fin torsdag, alle sammen!

Fredag 5. august – Suzanne Vega featuring Joe Jackson: «Left Of Center»

To isolerte hendelser i går førte til dagens valg for 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition: 1) Jeg hørte Joe Jacksons «Another World» som dukket opp på en gammel spilleliste jeg hadde laget for lenge siden. 2) Jeg fikk nyheten om at det i november skal slippes et gedigent bokssett med tittelen Life Moves Pretty Fast: The John Hughes Mixtapes. De fleste som har vokst opp på 80-tallet vil kjenne Hughes som regissøren, manusforfatteren og/eller produsenten bak en rekke av tiårets mest populære ungdomsfilmer som Sixteen Candles, The Breakfast Club, Pretty In Pink og ikke minst stjerna blant dem alle, fantastiske Ferris Bueller’s Day Off. Hughes hadde en enorm forståelse for datidens ungdomskultur, og musikken han brukte i filmene var en helt essensiell del av pakka. Han bidro sterkt til at soundtracks med forskjellige artister ble et så stort fenomen videre utover 80- og 90-tallet.

En av sangene som første gang dukket opp i en John Hughes-film er Suzanne Vegas nydelige «Left Of Center», der hun har invitert med Joe Jackson til å spille piano. Den ble brukt i Pretty In Pink fra 1986 (regi av Howard Deutch som også hadde ansvaret for en annen Hughes-film, Some Kind Of Wonderful) der Hughes-yndlingen Molly Ringwold spilte hovedrollen, sammen med blant annet Jon Cryer, Andrew McCarthy, James Spader og legenden Harry Dean Stanton. Det er mange år siden jeg så den, men jeg husker Pretty In Pink som en strålende film, og soundtracket sitter som et skudd. Hughes klarte som mange vet å gjøre Psychedelic Furs på den tiden fem år gamle «Pretty In Pink» til en kjempehit da en nyinnspilt versjon ble brukt i filmen, og andre godbiter som brukes i filmen er med Orchestral Manoeuvers In The Dark, New Order og Echo & The Bunnymen. «Left Of Center» ble skrevet av Suzanne Vega sammen med Steve Addabbo som hun også jobbet med blant annet på «Luka» året etter. Når Pretty In Pink ble lansert hadde hun kun utgitt sitt selvtitulerte debutalbum, og «Left Of Center» mer enn bekreftet alt det lovte. Da hun i 1987 ga ut albumet Solitude Standing «vant» hun naturlig nok verden, men det er en annen historie.

I likhet med Janis Ians «At Seventeen» som jeg la til denne spillelisten for to dager siden er «Left Of Center» en sang om å stå utenfor, om å være usikker ungdom på søken etter tilhørighet, men først og fremst egen identitet. «If you want me, you can find me, left of center, wondering about you», synger Vega i denne sangen som virkelig er skreddersydd for filmen Pretty In Pink. Må ses på nytt nå, skjønner jeg.

PS! Den kuleste utgaven av John Hughes-boksen er en deluxeversjon med fire CDer, to kassetter og en sjutommers single. Alle utgavene utgis 11. november.

Lørdag 6. august – Ida Jenshus: «Actor»/«Second Try»

Vi skal høre en av våre store singer/songwritere i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag. I 2019 ga Ida Jenshus ut det som muligens er hennes beste album, From This Day On, en overraskelse for alle som betraktet henne som en ren country- eller countryrockartist. På denne svært personlige platen viste hun seg som en popsnekker av rang, og fikk radiohits med sanger som «Love You A Little Less» og «Heartland». Platen er dessuten svært variert, med referanser i mange forskjellige retninger, mens fellestrekket hele veien er troen på Den Gode Melodi. Jeg fikk lyst til å legge åpningskuttet til denne merkverdige spillelisten min som snubler i vei mot årets slutt på uforutsigbart vis. Det er en todelt sang, «Actor»/«Second Try», der førstnevnte fungerer som en liten intro. Den er en hinsides fin pianoballade som til tross for steelgitaren som ligger i bakgrunnen har en melodi som er pur ABBA av typen «Like An Angel Passing Through My Room», litt vuggeviseaktig og veldig, veldig fin. Etter to minutter glir den over i «Second Try» som har et driv og en rytme som kan minne om The War On Drugs og har en melodi Fleetwood Mac ville drept for. Tematisk er de to sangene litt bittersøte og henger naturlig sammen. Hun er, må vite, en ordentlig god tekstforfatter også.

Det ser ut til å ta litt tid før det kommer et nytt album fra Ida, men hun har holdt oss varme med et knippe singler i tiden som er gått siden From This Day On. Til neste år kanskje? Håper det!

Søndag 7. august – The Clash: «London Calling»

Vi kan kalle dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition en spesial, med 18 bonuslåter. Det er nemlig tid for The Clash og deres intenst gode «London Calling», tittelkuttet fra deres virkelige mesterverk, utgitt i desember 1979, og den ene platen jeg trygt kan si virkelig forandret livet mitt. Det kommer musikk aldri mer til å gjøre på samme måte, selv om jeg daglig har lyst til å takke høyere makter for musikkens gaver som aldri tar slutt. Likevel, det er bare én London Calling her i livet, og hva den betød for meg da den kom ut for snart 43 år siden kan ikke presiseres sterkt nok, eller det vil si, den betød ALT!

I forbindelse med 40-årsjubileet for platen, skrev jeg en artikkel/anmeldelse på bloggen min, Mitt liv som Erik, og den gjentar jeg her i sin helhet for dem som eventuelt måtte finne litt glede i å lese den. Der har jeg liksom sagt alt jeg trenger å si, både om «London Calling» og de påfølgende 18 sangene. Bare tittelkuttet havner på spillelisten i denne omgang, men hør gjerne resten av platen når du først er i gang. Det skal jeg. Her er teksten jeg første gang publiserte 14. desember 2019, med ønske om en god søndag:

London calling to the faraway towns
Now war is declared and battle come down
London calling to the underworld
Come out of the cupboard, you boys and girls

Med skarpe gitarer og et tungt, konsist komp åpner The Clash’ tredje album London Calling med tittelkuttet, en uforglemmelig innledning til en uforglemmelig plate – en plate jeg med hånden på hjertet kan si forandret livet mitt.

Jeg er ganske sikker på at datoen var 27. desember 1979, altså tredje juledag, det året jeg fulgte 13. Det var en torsdag , og jeg tok trikken ned til Oslo sentrum og platebaren som lå i annen etasje av Narvesen-butikken på Hotel Continental. Jeg hadde penger som jeg hadde fått i julepresang, og de brant i lomma. Mitt forhold til populærmusikk på dette tidspunktet var intenst, men mangelfullt, og planen var å kjøpe en ny plate. Bare tre år i forveien var jeg omsider blitt introdusert til noe annet enn jazzen og den klassiske musikken jeg hørte hjemme, og hadde lagt min elsk på først ABBA, The Beatles og Elvis Presley, dernest masse annet fint som jeg hører på den dag i dag; Eagles, Electric Light Orchestra (min første konsertopplevelse, i Ekeberghallen i 1978), Manfred Mann’s Earth Band, Rod Stewart og mye mer. Og New Jordal Swingers. Jeg hørte på Norsktoppen og Europatoppen og Pop Spesial på NRK, sistnevnte med Sigbjørn Nedland og Ivar Dyrhaug, og jeg leste musikksidene til Yan Friis i Det Nye. Musikk var i ferd med å bli ALT for meg.

Men, jeg hadde ikke hørt på punk. Det nærmeste jeg hadde vært rent musikalsk var Tom Robinson Band, The Boomtown Rats, Blondie og kanskje noen flere av de artistene som på den tiden tilhørte motkulturen, men ikke de engelske fillefransene med hanekam og sikkerhetsnåler i trynet som jeg hadde lest om i Det Nye, blant dem Sex Pistols, The Damned og The Clash. Punkestetikken talte overhodet ikke til en ung gutt fra Oslo vest som til da hadde ført en nokså skjermet tilværelse, og jeg klarte ikke å identifisere meg med artister som spyttet på publikum og publikummere som pælma øl tilbake. Jeg drakk ikke en gang øl.

Så kom London Calling.

Jeg husker ikke om jeg allerede hatt sett det ikoniske coveret med bildet av Paul Simonon som knuser bassen sin mot scenegulvet noe sted eller om jeg først så det da jeg kom inn i platebaren på Narvesen denne desembertorsdagen, men det var ingen tvil om at jeg måtte høre hva dette var for noe. Jeg hadde ikke vært interessert i å høre de to første Clash-platene, men det var ikke snakk om ikke å finne ut hva som skjulte seg bak coveret på denne.

Som de fleste vet er London Calling et dobbeltalbum, og således et ledd i The Clash’ strategi om å gi ut mest mulig musikk på kortest mulig tid for å komme seg ut av platekontrakten med CBS som bandt dem til ti LP-plater. De regnet med andre ord London Calling som to og oppfølgeren Sandinista! som tre, selv om prisen på begge var redusert. London Calling ble solgt til prisen av en vanlig LP-plate, og var allerede der å betrakte som en god deal for meg som levde på ukepenger og avisbudlønn.

Mannen på Narvesen var ikke helt med da jeg ba om å få høre platen og satte like godt på side 3. I motsetning til vanlige dobbeltalbum hadde ikke London Calling noe utbrettcover, og derfor var det fort gjort å sette på «feil» plate. Det innebar at jeg i rask rekkefølge hørte «Wrong ‘Em Boyo», «Death Or Glory», «Koka Kola» og «The Card Cheat». Jeg tror jeg hadde bestemt meg for å kjøpe platen allerede ved åpningsriffet til «Death Or Glory». Da hadde Joe Strummers hese røst allerede bergtatt meg med skacoveren «Wrong ‘Em Boyo» (opprinnelig med The Rulers) hvori opptatt strofer fra den gamle folkesangen og mordballaden «Stagger Lee», men det som kanskje overrasket meg mest var hvor langt unna dette befant seg i forhold til hva jeg hadde forventet. Her var struttende saksofoner, et skingrende orgel, dansbare skarytmer og, ikke minst, den utrolig kule stemmen til Strummer. Jeg fikk ikke med meg en døyt av teksten, men jeg hadde garantert ikke hørt noe som traff meg like hardt siden jeg oppdaget lyden av popmusikk generelt og ABBA spesielt – uten sammenligning for øvrig. The Clash ble mitt band i løpet av tre-fire minutter.

Hvis dette var punk var jeg klar for å bli punker, men jeg forsto raskt at London Calling var mye mer og at det kanskje kunne argumenteres for at det ikke var noe «ekte» punkrock her i det hele tatt. Holdningen var definitivt punk – antiestablishment og stick it to the man og revvolusjon og alt det der – men det musikalske innholdet var et resultat av at The Clash hadde fått opp ørene for en hel verden av musikk i løpet av de to årene som var gått siden sin selvtitulerte, skikkelig sinna debutplate. Tidligere i 1979 hadde de turnert i Amerika med oppvarmingsartister som Bo Diddley, Sam & Dave, Lee Dorsey, Screamin’ Jay Hawkins, Joe Ely og The Cramps. Alt dette og mer til formet retningen de tok med London Calling som attpåtil ble skrevet i en kreativ virvelvind etter lang tids skrivetørke hos hovedlåtskriverne Strummer og Mick Jones. Her var reggae, ska, rockabilly, rhythm n’ blues, rock, pop, jazz og mye mer i en salig blanding, musikk som til en viss grad var vilt fremmed for meg, men som for første gang fikk meg til å innse hvor mye forskjellig rockmusikk kunne være. Det var den aller viktigste lærdommen. Rock som idé var ikke begrenset til å være én spesiell ting. Rock kunne være hva som helst og ekstremt mye forskjellig – på en gang!

Da jeg kom hjem med mitt nyinnkjøpte eksemplar av London Calling satte jeg sporenstreks på platen fra begynnelsen, og åpningen av sangen «London Calling» innfridde alt jeg hadde av forventninger etter å ha hørt fire låter i platebaren – og vel så det. Det er en så sterk åpningslåt at jeg skulle ønske jeg kunne si at den var mitt første møte med The Clash, men det går altså ikke. Jeg vil likevel si at «Wrong ‘Em Boyo» er et nesten like eksplosivt startskudd, og den er omtrent like representativ for platens helhet, til tross for at den er en coverlåt. Men med gullrekka «London Calling», «Brand New Cadillac» (også en cover, denne av den britiske rockabillyhelten Vince Taylor), «Jimmy Jazz», «Hateful» og «Rudie Can’t Fail» var det gjort en gang for alle. Jeg var et fullblods medlem av The Church Of The Clash, og verden ble aldri den samme.

Side 2 hadde flere åpenbaringer å by på: Først den latterlige fengende «Spanish Bombs» der jeg for første gang ble eksponert for Spanglish, og dernest «The Right Profile» med fete saksofoner og masse trøkk. «Lost In The Supermarket» var popmusikk som systemkritikk, og «Clampdown» var bare dritbarsk. Til slutt kom Paul Simonons fantastiske komposisjon «The Guns Of Brixton», fremdeles den kuleste dub/reggaelåta som er spilt inn av folk uten jamaicansk pass. Side 4 syntes jeg ikke var fullt så bra da jeg hørte den første gang, med «Lover’s Rock», «Four Horsemen», «I’m Not Down» og «Revolution Rock», men her var også et bonusspor. «Train In Vain» sto ikke oppført på coveret, den bare kom som en åpenbaring helt til slutt, som en av de aller feteste låtene på hele platen. Jeg var solgt!

London Calling tok meg ut på en reise som ennå ikke er forbi. The Clash viste frem en nydelig, fargerik musikalsk palett som de matchet med et minst like fargerikt tekstunivers. Her stiftet jeg bekjentskap med morderiske og lyssky skikkelser fra Londons underverden, apokalypsen, spanske og latinamerikanske revolusjonære, og mye annet jeg ikke hadde hørt Annifrid Lyngstad eller Agneta Fältskog synge om.

Ikke mange ukene senere kjøpte jeg mitt første nummer av musikkavisen Puls, med Bruce Springsteen på forsiden, og jeg fant fort ut at det også var noe som het Nye Takter som var verdt å lese. Begge disse musikkavisene førte meg til musikalske oppdagelser langt bortenfor det jeg tidligere hadde lært om fra Yan Friis og Ivar Dyrhaug og Sigbjørn Nedland, for ikke å snakke om musikken jeg kjente fra Norsktoppen og Europatoppen. Jeg hadde forresten aldri hørt Springsteen før, og da The River (som også traff meg som en knyttneve med all sin musikalitet) kom i oktober 1980 hadde jeg allerede vært innom den første norske punkbølgen med Kjøtt, Hærverk og noen til, hadde kjøpt og hørt og elsket musikk av alle fra Sham 69 til Ultravox, fra Talking Heads til Orchestral Manoeuvres In The Dark. Verden så veldig annerledes ut da enn den hadde gjort mindre enn et år tidligere, og det var The Clash og London Calling som hadde æren.

Joe Strummer, Mick Jones, Paul Simonon og Topper Headon ble aldri bedre – hverken sammen eller hver for seg – enn de var på London Calling. Da The Clash spilte i Drammenshallen i 1984 var de i ferd med å gå i grus med bare Strummer og Simonon tilbake av originalmedlemmene, og jeg husker hvor skuffet jeg var over konserten. Sandinista! (1980) og Combat Rock (1982) var ikke av samme kvalitet som London Calling, men det er gode plater, og jeg hadde høye forventninger. Konserten i Drammen var dessverre ikke svaret på aftenbønnen, og da Cut The Crap så dagens lys i 1985 var det kroken på døra. Ingen var interessert i The Clash mk 2, og det var ikke få anmeldere som gjorde seg morsomme på bekostning av tittelen på denne udiskutabelt råtne plata.

Om konserten i Drammen skuffet hadde jeg en helt annen og mer minneverdig opplevelse da jeg så Joe Strummer & The Mescaleros på Astoria i London i 1999. Halvparten av låtene var The Clash-låter, og det sprutet av energi med et ellevilt publikum som så ut til å tro at det fremdeles var 1979. The Mescalaros hadde nylig gitt ut den første av tre strålende plater, Rock Art And The X-Ray Style, som var Strummers beste siden Combat Rock, og bandet var i fyr og flamme. Da de avsluttet med The Clash-klassikeren «Bankrobber» var det ikke langt unna ekstasen. Da hadde de spilt tre låter fra London Calling, «Brand New Cadillac», «Rudie Can’t Fail» og tittelkuttet, samt andre perler som «Tommy Gun», «Rock The Casbah» og «(White Man) In Hammersmith Palais», og det ville vært direkte ufint å ønske seg mer. 20 år senere er det fremdeles en av de beste konsertene jeg har vært på.

Til slutt det åpenbare spørsmålet: Er London Calling verdens beste plate? Neppe for alle, men for meg er det ingen tvil om svaret.

PS! En lekker jubileumsutgave er utgitt i forbindelse med 40-årsjubileet. Det er en CD-versjon som inkluderer en lekker 120 siders scrapbook i hardcover og A4-format, med upubliserte fotografier, håndskrevne tekster og notater, avisutklipp og anmeldelser og mye mer. London Calling er selvfølgelig også relansert på vinyl.

Mandag 8. august – Gin Blossoms: «Til I Hear It From You»

Er du ute etter en av 90-tallets aller fineste poplåter, sier du? Da har du flaks, for i dag er det Gin Blossoms som dukker opp i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition med sin enestående cathcy «Til I Hear It From You» som gitarist Jesse Valenzuela skrev sammen med den levende powerpoplegenden Marshall Crenshaw. Det er, for å si det ytterst forsiktig, en låtskriverkombinasjon som fungerer. Vokalist Robin Wilsons tekst er prikken over i’en. Selv om den ikke viser de største poetiske talentene innen populærmusikken er den likevel en velfungerende oppfordring til ikke å høre på stemmene som prøver å overbevise deg om at kjæresten din ikke vil ha deg lenger: «I’ll just figure everything is cool until I hear it from you». Om det er andres pes eller din egen gnagende tvil om hvorvidt du er god nok for henne eller ei, skal være usagt, og det er lett å overføre budskapet til andre områder i livet. Moralen er enkelt og greit at du skal stole på deg selv og dine egne evner. Ikke la hverken deg selv eller andre få snakke deg ned!

Men det enkle budskapet er nå én ting. Det «Til I Hear It From You» først og fremst må kunne kalles er en strålende vellykket popkomposisjon, en nitid sammensatt sang bestående av solide melodivendinger og akkordskifter, et svært effektivt arrangement, for ikke å snakke om noen av de fineste harmoniene på denne siden av The Beach Boys. Sangen hadde sin spede begynnelse da Marshall Crenshaw og Jesse Valenzuela traff hverandre under South By Southwest i Austin, Texas i 1995. De kjente ikke hverandre fra før, men Valenzuela hadde en liten spire til en sang og benyttet anledningen til å spørre Crenshaw om han ville hjelpe til med å ferdigstille den. Som sagt så gjort, og to uker senere fikk Crenshaw en demotape med sangen de hadde skrevet, nå også med teksten til Robin Wilson. Han hørte den ikke igjen før den dukket opp i endelig versjon på radio, og Crenshaw har uttalt hvordan han i mellomtiden hadde dissekert den og forsøkt å tenke seg hvor mye de hadde gjort feil da han og Valenzuela skrev den og hvordan den kunne ha blitt bedre. Men så: «Once I started hearing it on the radio every twenty minutes I realized that to get that fussy and that anal-retentive is a mistake. That kind of caused me to ease up on myself. It was a real instructional experience.»

Så ble da også «Til I Hear It From You» en stor hit, Gin Blossoms’ største skulle det vise seg. Den var først med i Allan Moyles strålende film Empire Records i 1995, og ble deretter utgitt som dobbel A-side-single med «Follow You Down» da bandet lanserte sitt tredje studioalbum Congratulations I’m Sorry året etter. Det er en fantastisk plate, og «Til I Hear It From You» ble lagt til som et bonusspor på CD-utgaven da den ble utgitt – noe som selvsagt gjorde platen enda hakket bedre.

Tirsdag 9. august – John Travolta & Olivia Newton-John: «You’re The One That I Want»

Nå skal jeg hedre en stor heltinne i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Olivia Newton-John døde i går, 73 år gammel, etter å ha kjempet med brystkreft i 30 år. Da den vendte tilbake i 2017 var det så vidt jeg forstår begynnelsen på slutten, og hun har tydeligvis levd med store smerter i denne tiden. Slikt angår oss alle. For ni år siden mistet jeg min far på grunn av komplikasjoner som følge av kreft, så la meg derfor i dag få uttrykke hvor viktig det er at vi følger med på oss selv, sjekker symptomer som uroer oss og regelmessig går til legesjekk. Mye alvorlig sykdom, ikke bare kreft, kan unngås eller begrenses hvis vi oppdager den på et tidlig stadium.

Og nå var det altså Olivia Newton-Johns tur. Jeg innrømmer gjerne at 12 år gamle meg var hodestups forelsket i henne der hun danset seg gjennom filmen Grease høsten 1978, i en spesielt heftig scene iført tettsittende skinnbukser som tok pusten fra flere unge gutter enn meg. Når det er sagt skal det heller ikke underslås at sangen fra den aktuelle scenen, duetten «You’re The One That I Want» fremført sammen med John Travolta, i likhet med resten av side 1 på soundtracket til Grease, er en tidløs klassiker. Det er en ekstremt velskrevet 50-tallspastisj skrevet av John Farrar, en av Olivias faste leverandører av hits, unnagjort på mindre enn tre minutter, men likevel en sang for evigheten. Måtte hun nå sitte på en sky der oppe et sted og synge med sin nydelige stemme, uten smerter og i takknemlighet for musikken. Hvil i fred, Olivia. Du blir ikke glemt.

Onsdag 10. august – The Supremes: «Stop! In The Name Of Love»

Det er en sørgelig start på uken når både Olivia Newton-John og Lamont Dozier dør på en mandag. Førstnevnte ble hedret her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i går, og i dag er turen selvsagt kommet til Lamont. Sammen med brødreparet Brian og Eddie Holland var han ansatt som husprodusent og låtskriver for plateselskapet Motown fra 1962 til 1967, og skrev og/eller produserte en nærmest endeløs rekke for Marvin Gaye, The Four Tops, The Temptations, Mary Wells, Martha & The Vandellas, The Supremes og andre soulstjerner. Trioen hadde en fingerspissfølelse som er imponerende også sett med dagens øyne, og laget noen av de mest slitesterke poplåtene som finnes. En av disse er «Stop! In The Name Of Love» som de laget for The Supremes. Den ble utgitt i februar 1965 og plassert på albumet med den cocky tittelen More Hit By The Supremes som kom samme sommer. Det er en udiskutabel klassiker, med en melodi for evigheten kort og godt en av 60-tallets største stunder – og det sier sitt. Popmusikk blir rett og slett ikke mye bedre enn dette. Ferdig snakka.

Torsdag 11. august – The Dream Academy: «This World»

I går hadde jeg en lang og interessant musikksamtale med to herrer jeg for tiden skriver bok om, og et band vi kom til å snakke mye om var den britiske trioen The Dream Academy som ga ut tre plater mellom 1985 og 1990, den første av dem et virkelig mesterverk, de to neste fine, men ikke fullt så interessante. Det fører oss selvsagt til dagens låt i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Det vanker ingen poeng for å gjette at jeg vender meg mot det selvtitulerte debutalbumet, men jeg styrer unna den fantastiske debutsinglen «Life In A Northern Town» og oppfølgeren «The Love Parade» som er nesten like bra. Albumet er i grunnen stappfullt av sanger som er nesten like bra som «Life In A Northern Town», og etter en gjennomhøring nå på morgenkvisten er jeg smått ekstatisk over å ha hørt det for første gang på flere år. Her er det ikke ett svakt øyeblikk. Da sanger/gitarist Nick Laird-Clowes og keyboardist Gilbert Gabriel møttes på slutten av 70-tallet startet de forløperen til The Dream Academy som de kalte The Politics Of Paradise med mål om å kombinere instrumenter som var uvanlig i popsammenheng på den tiden og skyve dem frem i lydbildet – strykere, perkusjon, treblåseinstrumenter og synthesizere. Når Nick deretter møtte oboisten Kate St John på en fest, falt brikkene på plass. Hun ble invitert med, og trioen ble til The Dream Academy.

Den nydelige debutplaten innfrir den opprinnelige hensikten bak bandprosjektet på alle punkter, og er tilnærmet perfekt i struktur. Nick har produsert herligheten sammen med kameraten David Gilmour, Pink Floyds berømte gitarist, og de får maksimalt ut av svale strykere, pastorale blåsere og et fløyelsteppe av synthtoner og andre tangenter. Bruken av Kates arsenal av blåseinstrumenter er aldri overdreven, alt er bare særdeles velplassert og lekkert. Vi hører en detaljrikdom i arrangementene som truer med å slå oss i bakken, og kombinert med noen ekstremt iørefallende melodier, er albumet The Dream Academy i sum en av 80-tallets fineste plater. Det er også en plate som fortjener å bli hørt av nye generasjoner. Når Kate Bush har opplevd slik eventyrlig suksess de siste månedene med «Running Up That Hill» takket være prominent plass i Netflix-serien Stranger Things, burde iallfall potensialet for at noe lignende kan skje med for eksempel «Life In A Northern Town» være til stede.

Jeg har derimot valgt meg «This World», en sang som – selvsagt – er nesten like bra, og enkelte dager bedre. Slikt kommer alltid an på dagsform, og «This World» er en av sangene herfra jeg alltid kommer tilbake til. Helt konkret er det en sang om dem som bukker under for heroin, de sjanseløse sjelene vi ser rundt oss som skygger av seg selv, eller levende døde, om du vil. Det er en sang som viser disse fortapte menneskene en smule ære og respekt, der de ikke klarer å finne sin plass i samfunnet, men går til grunne:

This is for all the misunderstood lonely people
living in the world and getting nowhere
Something always just goes wrong
Why should they try to hold on
to the dreams of this world
where they never quite belonged?

Det er en alvorlig sang pakket inn i en fløyelsmyk og innbydende produksjon, et eksempel på at 80-tallets ofte latterliggjorte produksjonsmetoder og lydbilder har en større dybde enn mange vil ha det til. For å si det sånn, liker du Prefab Spouts Steve McQueen, liker du også The Dream Academys debutalbum. Både disse og eksempelvis Kate Bush’ Hounds Of Love ble utgitt i 1985, så ikke kom å si at det var et svakt musikkår!

Fredag 12. august – Signe Marie Rustad: «Die With Your Boots On»

Signe Marie Rustads «Die With Your Boots On» måtte jo komme til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Jeg kaller ikke listen «verdens beste» uten grunn, og skal den virkelig være det er det vanskelig å overse dette stillfarne og samtidig storslagne mesterverket utgitt som første single fra Signes tredje album When Words Flew Freely fra 2019. Foranledningen er hennes formidabelt fine opptreden på Øyafestivalen i går, der hun med et stjernelag av musikere og gjesteartister fremførte atter en gåsehudfremkallende versjon av den aller beste sangen som ble utgitt i 2019 og kanskje på hele 2010-tallet. Den tar meg hver eneste gang jeg hører den.

Jeg har skrevet veldig mye om «Die With Your Boots On» tidligere, og trenger kanskje ikke dra på med så uendelig mye mer, men noe må jeg si. Det er en sang som rent musikalsk tar oss tilbake til det amerikanske 70-tallet og artister som Karla Bonoff, Linda Ronstadt, James Taylor, Warren Zevon og den gjengen der, kjent for enten tolkninger av eller som komponister av tidløse ballader med en innebygd storhet som løfter dem opp i det uendelige Kosmos. Tenk sanger som «Desperados Under The Eaves» eller «Someone To Lay Down Beside Me», og du er i rette landskap. Det sjuke er selvsagt at «Die With Your Boots On» glatt utfordrer sanger som disse. Musikk er riktignok ingen konkurranse i min bok, men det skal nesten ikke være mulig å skrive en så god sang. Nå har jeg bare levd med den i fire år ennå, men er det én sang jeg kan huske å ha hørt i moderne tid som virkelig er skrevet for evigheten, så er det denne.

Så er det teksten da. Da hun fremførte den i går var det som det alltid er slik at jeg fikk en ørliten klump i halsen og antydning til en tåre i øyekroken. Disse tekstlinjene er noen av de fineste jeg vet om:

Sing me upstream
Help me come clean
‘Cause I’m strung out and hopeful
Just like when I was 17
On my way home to you
I’m gonna bark at the moon
And I won’t take my boots off
Anytime soon

Jeg stopper der, og takker for musikken. God fredag!

Lørdag 13. august – Bright Eyes: «We Are Nowhere And It’s Now»

Et av gårsdagens høydepunkt på Øya var Bright Eyes, det amerikanske bandet ledet av Conor Oberst som også er en profilert soloartist, og som i dag blir innlemmet i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Jeg er selvsagt ganske usikker på i hvilken grad det kan sies å være noen spesielt stor ære, men jeg synes jo det gjør denne temmelig mystiske spillelisten enda litt bedre – og enda litt mer interessant. Jeg har valgt en låt som ikke ble spilt i går, nydelige «We Are Nowhere And It’s Now». Her befinner vi oss langt unna det rocka uttrykket Bright Eyes viste frem på Øya, og befinner oss i stedet i et slags country/folk-landskap der selveste Emmylou Harris bidrar med sin mildt sagt gjenkjennelige og hinsides vakre stemme på kor. Den er hentet fra det flotte albumet I’m Wide Awake, It’s Morning, en av to plater Bright Eyes – eller Oberst hvis du som meg velger å betrakte også dette som en form for soloprosjekt – ga ut samme dag, 25. januar 2005. Den andre platen, Digital Ash In A Digital Urn, er helt annerledes og adskillig mer elektronisk orientert. Felles for dem er Obersts til dels enestående flotte sanger, og ikke minst stemmen hans som er en av de mest karakteristiske – og fine – som jeg vet om. Det er litt rart å tenke på at en så innbydende stemme rommer så mye sarkasme og kynisme som den gjør, men Oberst er en skarp observatør av livets mysterier, og han liker ikke alt han ser rundt seg kjempegodt. «We Are Nowhere And It’s Now» er likevel en sang som rommer mange fine bilder, og er proppfull av elegante tekstlinjer. Bare åpningen «If you hate the taste of wine, why do you drink it ‘til you’re blind?» er nok til å få meg hekta, og da er det fremdeles fire minutter og åtte og et halvt vers igjen. Legg også merke til Nate Walcotts mektige trompetspill her. Snakk om å løfte en sang til værs!

Søndag 14. august – Sondre Lerche: «Avatars Of Love»

Hva kan man si? Sondre Lerche leverte en av årets beste konserter på Øya da han åpnet gårsdagen, og han gjorde det med en av de aller sterkeste kandidatene til tittelen Årets låt 2022, «Avatars Of Love», tittelkuttet fra hans forunderlige og ganske enestående nye plate. Det er selvsagt den direkte foranledningen til at han i dag for andre gang plasseres på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Sondre har skapt et eget lite univers med dobbeltalbumet Avatars Of Love, et prosjekt som rommer mer enn musikken. De siste årene har han i økende grad inkorporert bildekunst og teater i arbeidet sitt, og det kulminerer – foreløpig – i denne platen som også førte til en egen utstilling med kunsten til Nikolai Torgersen som er ansvarlig for cover og visuelt uttrykk. Det er kommet dithen at vi nesten ikke kan skrive om Sondre Lerche uten å ta hensyn til alt han skaper rundt musikken, men akkurat nå er det likevel den det skal handle om.

«Avatars Of Love» – en av to komposisjoner på platen som strekker seg over mer enn ti minutter – er et sinnrikt konstruert stykke musikk som klarer mesterstykket det er å være spektakulært vellykket kunstpop og samtidig skamløst fengende på en og samme tid. Den handler så vidt jeg klarer å tolke det om den kompliserte kjærligheten som glipper i siste liten («We came very close, and yet not very far, could we ever be more than an avatar? Avatar, avatar of love.»), men som er så sublim i sin reneste form at vi gyver løs på den igjen og igjen, vel vitende om at vi også kan gå til grunne. Likevel reiser vi oss og prøver på nytt. Hver gang. Musikalsk er det svalt og drømmende, en episk låt inndelt i flere partier, der det mest oppsiktsvekkende kommer cirka tre og et halvt minutt ut. Her ramser Sondre opp en lang rekke artister og plater som bilder på musikk som soundtrack til det havarerte forholdet, musikk som har betydd alt og fremdeles gjør det, men som nå også kan være «the saddest little song there ever was». Han leser/synger alle disse navnene med enorm innlevelse og smykker seg samtidig med utsøkt musikksmak:

Play all of folklore and all of Blue
Play half of evermore and all of Down To You
Play «Sunset Village»
Play «Multitudes»
Play every take on «In A Sentimental Mood»
«Aguas de Marco»,
«Waters Of March»
any translation, key, or read from any chart
Play «Sherlock Holmes»
Play «Sacrifice»
Play «At The River» and then «Smoke Gets In Your Eyes»
Play Watertown, I’ll be in tears
«Slip Into Character» by Britney Spears
Play «Everytime» and then «Sex Kills»
And then «May Later» by the talented Blake Mills
Play «I’ll Come Too» by Jimmy Blake
«A Case Of You» in any tapping you can take
Now play «The Kiss» by Judee Sill
Play «Jesus’ Blood», play Lady Day sings «You’re My Thrill»
Play «Left Alone» or «Omen 3»
«If You Could See Me Now» by Chet or Peggy Lee
Play «Signs» by Drake or «Signs» by Snoop
Play every single damn Disintegration Loop

Det er rett og slett veldig elegant gjort, og når en episk saksofonsolo spilt av Kjetil Møster kommer inn litt senere og leder lytteren i havn, går nesten alt i tusen knas for meg, så fint er det. Vi fikk en forkortet utgave på Øya i går der Møster glimret med sitt fravær, men her kan du høre «Avatars Of Love» i all dens prakt. God søndag, alle!

Mandag 15. august – Leonard Cohen: «The Future»

Dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition tilhører en av musikkens virkelige bautaer, Leonard Cohen. Året er 1992, og han ga ut en av sine aller beste plater, The Future, oppfølgeren til hans gedigne gjennombrudd her i Norge med 1988-platen I’m Your Man. Vi skal snakke om det apokalyptiske tittelkuttet.

«Teksten i «The Future» er uttrykk for et skaket selv. Min bestefar i Vilnius var veldig ordnet, selv om han opplevde uorden i sitt liv; han ble tvunget til å flykte fra sitt eget land. Han ville ikke tillatt seg selv å gå så av hengslene som jeg gjør i denne teksten. Jeg tror han foretrakk et ordnet sinn. Jeg for min del foretrekker et uordnet sinn. Bare når mitt selv blir skaket, kan jeg begynne å respondere. Med andre ord: Bare når min egen psyke blir apolyptisk, kan jeg respondere på det apokalyptiske landskapet som ser ut til å være rundt meg. Han dyrket orden. Jeg kan bare overleve med et skaket ego.» – Leonard Cohen i intervju med Håkon Harket og Håvard Rem, 1992

I 1992 var Berlinmuren nylig revet, jernteppet var raknet, og en ny virkelighet, for mange en utopisk drøm, var blitt en realitet. Verden slik vi som vokste opp med den kalde krigen kjente den var snudd på hodet, muligens til det bedre, men i kjølvannet av murens fall skjedde enorme og hurtige endringer. Leonard Cohen hadde allerede gjort seg visse betraktninger om ekstremisme og terrorisme i «First We Take Manhattan», først innspilt av Jennifer Warnes. I «The Future» går han videre inn til kjernen av apokalypsen: «I’ve seen the future, brother, it is murder.»

Alt ved «The Future» er uhyggelig: Teksten, stemningen, det monotone arrangementet og et slags guffent bibelsk vrengebilde av et kvinnekor som maner til anger:

When they said (they said) repent (repent), repent (repent)
I wonder what they meant

De to første versene av «The Future» er despotens innstendige bønn til sin falne Gud. Han savner terroren, undertrykkelsen, makten:

Give me back my broken night
My mirrored room, my secret life
It’s lonely here,
There’s no one left to torture
Give me absolute control
Over every living soul
And lie beside me, baby
That’s an order
Give me crack and anal sex
Take the only tree that’s left
And stuff it up the hole
In your culture
Give me back the Berlin wall
Give me Stalin and St. Paul
I’ve seen the future, brother
It is murder

Videre inn i Leonard Cohens apokalyptiske vandring gjennom en ny verdensorden mer enn antyder han at dette kommer til å gå riktig galt. Despoten vil atter en gang få sitt, og den pessimistiske grunntonen i sangen kan i ettertid synes profetisk. Er verden i dag, 30 år etter at Cohen ga ut «The Future», blitt et bedre sted? Mørke krefter truer demokratiet slik vi kjenner det, høyreekstreme krefter blir mer og mer synlige og til og med akseptert over hele Europa, i USA og i andre deler av verden, og vi har IS’ grusomheter friskt i minne, samtidig som vold, forfølgelse, tortur og folkemord preger store deler av verden for øvrig. Legg på Putins grufulle angrep på Ukraina og en klimakrise som synes fullstendig ute av kontroll, så ser ikke fremtiden spesielt lys ut.

Da Oliver Stone filmatiserte Natural Born Killers etter manus av Quentin Tarantino valgte han å benytte «The Future» i åpningsscenen der Mickey og Mallory Knox (Woody Harrelson og Juliette Lewis) myrder de tilstedeværende på en diner. Scenen er sjokkartet og ekstrem i sin voldsutførelse, og jeg kan vanskelig forestille meg et stykke musikk som ville passet bedre. Rolling Stone har beskrevet scenen som en slags musikkvideo til Cohens «sardoniske, pessimistiske profeti».

Likevel klarer sangen seg fint også på egen hånd. Jeg kan ikke komme på mange låter der Cohen synger kulere med sin hese, raspete stemme. Når han nærmest hvisker frem tekstlinjen «I’m the little Jew who wrote the Bible» går det kaldt nedover ryggen på meg av fryd. I mine ører er «The Future» en av Leonard Cohens beste og viktigste låter, et mesterverk av de helt sjeldne.

Tirsdag 16. august – Peter Gabriel: «Games Without Frontiers»

Hans plays with Lotte, Lotte plays with Jane
Jane plays with Willy, Willy is happy again
Suki plays with Leo, Sacha plays with Britt
Adolf builds a bonfire, Enrico plays with it

Det er tid for spill uten grenser i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Høyst sannsynlig var «Games Without Frontiers» den første sangen jeg hørte med Peter Gabriel. Jeg kjøpte singlen på Electric Circus tidlig i 1980, den legendariske platebutikken som lå vis-à-vis Steen & Strøm i Nedre Slottsgate i Oslo etter først å ha holdt til i Dronningens gate, men blitt offer for flammenes sluk. Det var i Nedre Slottsgate jeg fikk store deler av min musikalske oppvåkning gjennom regelmessige besøk til denne butikken som var en skattkiste for en 13-åring som så langt i livet hadde fått musikkinteressen stimulert gjennom Pop Spesial, Norsktoppen og Europatoppen på NRK Radio, Yan Friis’ musikksider i Det Nye, posterne i tegneseriebladet Tempo og internasjonale popblader som tyske Bravo. Da jeg oppdaget Electric Circus hadde jeg nylig kjøpt min første utgave av musikkavisen Puls med Bruce Springsteen på forsiden (nummer 1, 1980), og var overmoden for å utforske populærmusikkens vidunderlige verden. En stor vegg med singler på høyre side av butikken var det første som møtte kundene når de kom inn på Electric Circus, og der sto jeg blåøyd og gapende ved mang en anledning. Og det var her jeg fant «Games Without Frontiers», Peter Gabriels første single fra det kommende utitulerte tredje soloalbumet hans, med «Start» og «I Don’t Remember» på B-siden. Sistnevnte var ikke mye dårligere enn A-siden.

Jeg skjønte selvsagt ikke en dritt av hva den handlet om, men kort oppsummert er «Games Without Frontiers» en sang om diplomatiets mange utfordringer i en verden preget av kald krig og frykt for apokalypsen i kjølvannet av en kanskje ikke ekstremt usannsynlig forestående atomkrig. Den var inspirert av det franske gameshowet Jeux sans frontières som var populært i Europa på denne tiden. Her konkurrerte deltagere fra flere europeiske land i spill som utfordret forskjellige egenskaper, og det ble for Gabriel en åpenbar metafor for det han ville si. I England het programmet It’s A Knockout, et sentralt teksthook i sangen. Musikalsk var «Games Without Frontiers» noe jeg aldri hadde hørt maken til, et sinnrikt lappeteppe av underlige lyder og musikalske virkemidler, koblet med en tilnærmet barneregle som den jeg siterer innledningsvis i denne teksten, og en uimotståelig melodi. Det var en slags kunstpop jeg ikke kunne forklart med en pistol mot tinningen, men noe jeg umiddelbart forsto var helt spesielt, en sang som dreide populærmusikkens muligheter i atter nye retninger. Jeg hadde nylig kjøpt og latt meg forelske i The Clash’ dobbeltalbum London Calling og hadde dermed forstått at musikk var noe helt grenseløst. «Games Without Frontiers» var mer musikk uten grenser og understreket poenget. Dette var første gang den tidligere Genesis-vokalisten Gabriel samarbeidet med David Rhodes (som har fulgt ham i alle år siden), og hans intrikate gitarspill fascinerer meg den dag i dag, like mye som rytmesporet til Jerry Marotta gjør det. Gabriels egen park av synthesizere (godt hjulpet av Larry Fast), produsent Steve Lillywhite og Hugh Padghams fløyter, for ikke å snakke om Kate Bush’ utenomjordiske vokalbidrag, gjør også «Games Without Frontiers» til en av opphavsmannens aller største stunder.

PS! Til det mesterlige albumet Livet du redder kan være ditt eget fra 2016, hadde Hasse Farmen omskrevet og oppdatert «Games Without Frontiers» og kalt den «Skal vi krige?». Vel verdt en lytt den også, for å si det forsiktig, men ikke tilgjengelig i strømmetjenestene.

Onsdag 17. august – Eyeless In Gaza: «Changing Stations»

Hvis noen skulle mene det dukker opp for mange berømte artister på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition og kunne ønske seg mer obskure ting, har jeg et gullkorn på lur i dag, en utrolig fin låt fra 1983 ikke så mange har hørt, kalt «Changing Stations». Den britiske duoen Eyeless In Gaza kan kalles litt av hvert, men neppe berømt, til tross for at de har holdt det gående i mer enn 40 år, vel å merke med en seks år lang pause i årene 1987-1993. Peter Becker og Martyn Bates var henholdsvis laboratorietekniker og sykehusansatt som leflet med elektronisk musikk på hvert sitt hold da de traff hverandre og startet Eyeless In Gaza tidlig i 1980. Etter den selvfinansierte EPen Kodak Ghosts Run Amok samme år, ble de plukket opp av det legendariske independentselskapet Cherry Red Records og var blant dets viktigste artister i første halvdel av 80-tallet sammen med blant annet Felt, The Monochrome Set og Everything But The Girl, og de ga ut en serie eksperimentelle plater med til dels svært primitivt lydbilde. Det vil være en betydelig overdrivelse å si at album som for eksempel debuten Photographs As Memories og oppfølgeren Caught In The Flux gir særlig ved dørene, men det er til dels nydelige ting å finne her – det er bare «annerledes».

På duoens fjerde album, Rust Red September fra 1983, klinte de til med noe som til dem å være nesten må kalles publikumsfrieri, men den rommer likevel musikk som befinner seg milevis unna samtidige artister som Wham!, Culture Club og Spandau Ballet, eller The Cure, Orchestral Manoeuvers In The Dark eller Cocteau Twins som vel er mer naturlige navn å sammenligne dem med og ligger nærmere i innfallsvinkel. Navnet Eyeless In Gaza er dessuten såpass spesielt at det krever en oppklaring. Det er lånt fra Aldous Huxleys roman av samme navn som var inspirert av John Miltons drama Samson Agonistes. Milton var igjen inspirert av den bibelske historien om Samson som fikk revet ut øynene av filisterne. De førte ham til Gaza der han skulle kverne korn i sitt fangehull, før han drepte tusenvis av dem – og seg selv – da han rev ned tempelet der filisterne skulle vise frem sin fange for folket og sin gud Dagon. Man kan lure på hva myten om Samson har med musikken til Bates og Becker å gjøre – sannsynligvis ingenting – men et navn er et navn, og Eyeless In Gaza klinger godt. «Changing Stations» er den innsmigrende og usedvanlig iørefallende åpningslåta fra Rust Red September og for meg en evig klassiker. Dette er i grunnen ikke sært i det hele tatt, bare vakkert.

Torsdag 18. august – Bob Seger & The Silver Bullet Band: «Roll Me Away»

Det vil være direkte feil å unnlate å påpeke at dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition minner kraftig om en Bruce Springsteen-låt, men så er det da også E Street Bands Roy Bittan som spiller piano på «Roll Me Away». Opphavsmannen Bob Seger vokste opp med det samme musikalske heksebrygget som Springsteen, John Mellencamp, Tom Petty og lignende artister og kanaliserte det over i en rotekte amerikansk rock’n’roll, eller som vi også kaller det, heartlandrock. «Roll Me Away» er en fantastisk låt hentet fra 1982-albumet The Distance, som også inneholder Segers flotte hitversjon av Rodney Crowells «Shame On The Moon». Det er en sang om å søke friheten, direkte inspirert av en motorsykkelreise Seger la ut på for å besøke det berømte dalføret Jackson Hole i Wyoming som ligger mellom de monumentale fjellkjedene Teton Range og Gros Ventre. Dette er skikkelig villmark, og her hadde Seger en naturopplevelse av det mildt sagt inspirerende slaget, skal vi dømme ut ifra hvor vellykket «Roll Me Away» er, både som komposisjon isolert sett, og som ferdig arrangert låt med ikke ubetydelig driv og trøkk. Når Seger synger siste vers og sømløst smyger over i refrenget, blir lytteren transportert til den storslagne, frie naturen:

Stood alone on a mountain top
Starin’ out at The Great Divide
I could go east, I could go west
It was all up to me to decide
Just then I saw a young hawk flyin’
And my soul began to rise
And pretty soon
My heart was singin’

Roll, roll me away
I’m gonna roll me away tonight
Gotta keep rollin’, gotta keep ridin’
Keep searching ’til I find what’s right

For meg som er over gjennomsnittlig opptatt av westernmytoligi, er dette landskapet nettopp det, mytisk. Det var blant annet i disse svært utilgjengelige områdene pelsjegere utfordret elementene i de første tiårene av 1800-tallet, der de enorme fjellene, det brutale været, og rivaliserende pelsjegerkompanier, var vel så store farer som den ofte vennligsinnede befolkningen av lokale indianerstammer. Denne epoken i amerikansk historie er for meg enda mer fascinerende enn tiden etter borgerkrigen, da nybyggere presset stadig lenger vest for å «kolonisere» landet og urbefolkningen ble presset i kne gjennom en nådeløs amerikansk ekspansjonspolitikk.

Om det er tanker som disse Bob Seger gjorde seg da han sto og skuet utover dalen er ikke godt å si, men om det var meg hadde alt dette og mer til slått meg. Hvis jeg i anledning dagens sang så kan få gi et litterært tips, vil jeg anbefale å lese den amerikanske forfatteren Terry C. Johnstons nibinds verk om den fiktive pelsjegeren Titus Bass, som er solid forankret i historiske hendelser. Det er voldsomme saker i omfang, noe sånt som 6000 sider totalt, vil jeg tro, og usedvanlig bra. Blir det litt mye, og det blir det nok for de fleste, vil jeg i det minste anbefale å spille «Roll Me Away» på full guffe.

Fredag 19. august – Louien: «Second Best»

Nå blir det en helt fersk låt i 365GO – verdens beste spilleliste. Louien, også kjent under sitt «sivile» navn Live Miranda Solberg og som medlem av Silver Lining, gir i dag ut en vidunderlig ny låt kalt «Second Best», andre sang ut fra hennes kommende EP, Figure Me Out, som omtales som søster-EPen til fjorårets No Tomorrow. Den nye EPen skal slippes digitalt 16. september, og samme dag slippes Louiens andre LP-plate bestående av No Tomorrow og Figure Me Out. Det blir en ganske annen plate enn debuten None Of My Words i den forstand at den viser en utvikling i det som muligens kan kalles en mer elektrisk indieretning, men er like fullt gjenkjennelig.

«Second Best» er blant de mest iørefallende sangene Live har skrevet, og det begynner å bli noen av dem. Der «No», den første singlen fra Figure Me Out var i overvekt elektrisk og mer hissig i formen, er «Second Best» det motsatte, primært akustisk og adskillig mer følsom. Men også her gjør produsent Øyvind Røsrud Gundersens fuzzgitar seg gjeldende. Nå er den derimot brukt med noe mer måtehold, og i tillegg en veldig presisjon. Som produsent vet han akkurat hvor han skal legge inn gitaren, og bruken av Gregor Riddells cello er ikke mindre elegant. Det fine pianospillet til Andreas Stensland Løwe bør også roses, og da gjenstår for så vidt bare Henrik Lødøens beherskede trommepålegg før vi skal over til hovedpersonen – Louien. Hun har komponert en ballade som først og fremst gir inntrykk av å være skrevet for evigheten. Jeg tror nemlig ikke jeg vil bli ferdig med «Second Best» i overskuelig fremtid. Dette er en type sang som kunne vært skrevet av avkommet til Carole King og Nick Drake, en uventet krysning av «Tapestry» og «River Man», kanskje? Og det er klart, slik kan man lete etter referansepunkter til man blir blå i trynet, men alt koker jo egentlig bare ned til én innlysende konklusjon: Live Miranda Solberg er en gnistrende god låtskriver.

Dessuten er hun en sanger av format. Hennes lyse, klare stemme bærer sangene hun skriver på en gulltrone, og hun har en diksjon og en engelskuttale som er sjelden. Man hører hvert ord hun synger, og den eneste grunnen til å reflektere over at hun er norsk, er det paradoksale i at hun ikke høres slik ut. Det er noe uanstrengt og dønn naturlig over avleveringen hennes her som imponerer meg. Kan du trille dette ut av ermet, har noen strødd stjernestøv over deg. Louien er kommet for å bli.

Lørdag 20. august – Montaigne feat. David Byrne: «Gravity»

I dag skal vi høre en av sangene som ganske sikkert vil bli stående som noe av det aller fineste dette året byr på av popmusikk her i 365GO – verdens beste spilleliste. Tidligere denne måneden ga den australske Eurovision-deltageren Montaigne ut sin andre single i år med David Byrne som gjestevokalist, og den betydelige aldersforskjellen til tross, er disse låtene – «Always Be You» og særlig den nye «Gravity» som er den vi skal spille – to vaskeekte romantiske duetter. Eks-Talking Heads-sjefen har rukket å bli 70, mens Montaigne – eller Jessica Alyssa Cerro som er hennes virkelige navn – er 27, men det ligger jo i popmusikkens natur at det også handler om teater, jamfør Frank Sinatras duett med datteren Nanci, 1967-hiten «Somethin’ Stupid».

Nå har ikke Australia vært deltagerland i Eurovision Song Contest i så mange år, men det må likevel ha vært forsmedelig for Montaigne å bli den første australske deltageren som ikke kvalifiserte seg fra semifinalen da hun deltok med «Technicolour» i 2021. Det sier nok likevel mest om at Montaigne ikke er helt typisk Eurovision. På Wikipedia-siden sin beskrives hun som kunstpopartist, og med «Gravity» på øret er det ikke vanskelig å forstå hva som menes med det. Dette er et usedvanlig besnærende stykke popmusikk som har lånt elementer fra Laurie Andersons «O Superman» og Gotyes duett med Kimbra, «Somebody That I Used To Know», og blitt til noe vi aldri har hørt maken til. Montaigne er i besittelse av en stemmeprakt som er helt vill, og gjør Byrnes ord om at jo bedre en sangers stemme er, jo vanskeligere er det å tro på det vedkommende sier, fullstendig til skamme. Montaignes innlevelse i denne sangen om å finne en sjelevenn gjør sangen troverdig på tvers av aldersbarrierer og sosiale forskjeller, og hun har den perfekte duettpartner i David Byrne som også må kunne kalles så troverdig at det nesten er til å grine av. De to stemmene kler hverandre så godt at jeg får frysninger over hele kroppen, særlig når de møtes i lag på lag av kor. «Gravity» rører meg rett og slett dypt.

Arrangementet er ytterst minimalistisk, så her er hele poenget at stemmene – og teksten – kommer til sin rett. De to sangerne veksler på å synge versene, der de inntar rollene som to mennesker som lover hverandre evig troskap. Til tonene av et nakent piano får vi innledningsvis Montaignes krystallklare stemme som av full hals spør «Would you live in a house with me, plant your feet on solid ground with me?» I refrenget synger hun «It’s hard to be religious, it’s easy to devote myself to you», der Byrne kommer inn med sin karakteristiske stemme på tampen for å ta sats på det første av sine to vers: «I could live in a shack for two, a little house with a yard would do.» Jeg tror det skal godt gjøres å finne en mer romantisk sang enn «Gravity» i 2022, en mer perfekt hyllest av kjærligheten til et annet menneske, og hvis det er noen som helst rettferdighet i verden blir den en monsterhit. Vi vet jo dessverre at rettferdighet ofte er mangelvare, både innen popmusikken og i verden ellers, men for meg er «Gravity» lett en av årets beste låter. Den består av tre minutter og 48 sekunder med findestillert skjønnhet. Kan det bli finere, spør jeg?

Søndag 21. august – The Washington Squares: «You Can’t Kill Me»

Det blir en slags «meta-retro» i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition denne søndagen. Den amerikanske trioen The Washington Squares ble etablert av Tom Goodkind, Bruce Jay Paskow og Lauren Agnelli i New York City i 1983, som ble enige om navnevalg over en runde gratis drinker skaffet til veie av Agnelli som var servitør på Mickey Ruskin’s Chinese Chance like ved Washington Square Park der de to andre var stamgjester. Trioen modellerte seg etter folkgrupper fra 60-tallet som Peter, Paul And Mary og The Kingston Trio, men med en noe mer moderne, småpunka vri på lydbildet og en tydelig Reagan-æra-ironi.

Dessverre ga The Washington Squares bare ut to plater, den selvtitulerte debuten fra 1987 og Fair And Square to år senere. Begge er verdt å skaffe seg, også fordi de foreligger i ufullstendige utgaver på strømmetjenestene. Vi skal spille «You Can’t Kill Me» fra debutalbumet – det beste av de to – og her hører vi vokalist og bassist Goodkind blant annet referere til attentatet mot den homofile politikeren Harvey Milk i San Francisco i tekstlinjen «assassinated in Frisco for a straight man’s crime». Det er en sang der gruppa adresserer «The Man», og gjør det klinkende klart at uansett hvem du er – flyktning, tigger, hore eller på en eller annen måte i opposisjon til det etablerte – kan du skytes, men tankene dine og ideene dine kan ikke drepes eller stilnes. Det sterkeste verset er det siste, fortalt av en dødsdømt bundet fast til den elektriske stolen, og det går slik:

I looked at him
And I smiled my best
He strapped the leather
Across my chest
Pulled on the juice
Full blast away
But I’m still alive
I’m here to say

You can’t kill me
No, you can’t kill me
Yeah, you can shoot, shoot, shoot, shoot
But you can’t kill me

Kan hende Nick Cave hørte «You Can’t Kill Me» før han skrev «The Mercy Seat»? Ikke vet jeg, men dette er gnistrende god, politisk pop, utmerket produsert av Mitch Easter som var i vinden på 80-tallet som produsent for blant annet R.E.M., Richard Barone og Game Theory, i tillegg til å fronte sitt eget strålende band Let’s Active. Det får bli en annen historie, nå er det på tide å høre The Washington Squares fremføre «You Can’t Kill Me».

Mandag 22. august – Lars Kilevold: «Det renner altfor lite blod i Oslos gater»

«Alle» husker Lars Kilevold for «Livet er for kjipt» og novelty og/eller reklamesanger som «Ute til lunch» (som også var navnet på det grenseforskyvende prosjekt han delte med Torstein Bieler) og «Respekt for Grandiosa», men i dag skal han hedres i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition for den satiriske 1987-singlen «Det renner altfor lite blod i Oslos gater». Anledningen er at Lars fyller 62 år i dag og med andre ord er moden for AFP og gode greier, men jeg vil håpe og tro han har noen yrkesaktive år igjen i seg.

«Det renner altfor lite blod i Oslos gater» er hans eviggrønne hymne om den gang Willy Haugli – også kjent som Jern-Willy – var politimester i Oslo og ikke syntes det var noe som helst galt i å storme Stortorvets Gjæstgiveri med et kobbel av schäfere for å arrestere Blitz-aktivisten Stein Lillevolden og hans meddemonstranter. Da Haugli ble spurt om hvorfor politiet stormet stedet med hunder, svarte han at det var fordi dørene var for lave til at hestene kunne ta seg inn. Det var tider, dere! La meg legge til at Willy mer enn gjerne benyttet politihester når han skulle banke demonstranter også, men da helst utendørs. Han var så drøy at Lars i 1987 ga ut denne utmerkede singlen som uheldigvis ikke ble noen hit, men det skyldtes kanskje også at den er noe revypreget? Jeg lurer også på om NRK nektet å spille den, men i motsetning til det som skjedde med for eksempel Beraneks «Dra te hælvete», ble ikke denne en landeplage som følge av boikotten.

Det var krig i alle gater
Det var opprørsånd som brant
Det var kamp mot gamle normer
og studentens blod som rant
Og pariserungdom kjempet
for de ting de trodde på
Det var tider da det skjedde ting
som aldri hender nå

Hvor bærer det hen?
Ingen helter igjen
Bare sløvt demokrati
All motstand er forbi
Og de kommer ingen vei med sine myke postulater
og det renner altfor lite blod i Oslos gater

Med marsjtakt på rytmeboks og tidstypiske synther la Lars opp til en fortelling om en ung mann som oppsøker først kommunister, deretter pønks og anarkister, for å vekke opprørstrangen fra 1968 til live igjen:

Så jeg søkte etter opprør
og en ny demonstrasjon
Og jeg tenkte kommunister
er jo for revolusjon
Men de snakker og de snakker
og ingenting blir gjort
Ingen blodige visjoner
om en klasse som skal bort

Hverken kommunister eller pønks er tingen for sangens fortellerperson. Det er når det går opp for ham at det først er i politiets rekker han kan få blodet til å renne striere i Oslos gater at han er «hjemme». Det kan tenkes at Lars Kilevold – reklamemaker og på mange sett et barn av jappetiden – ble en smule uglesett for en slik tekst, men den er veldig god og må leses som satire. Nå ligger det selvsagt i satirens natur at den skal skape ubehag blant dens målskiver, og det er få ting som svir like godt som den nakne sannheten. Sett i lys av at denne ble utgitt i 1987, året da Ute til lunch utfordret NRKs strenge reklamegrenser, er det heller ikke så underlig at statskanalen ikke var full av Kilevold-fans.

Hvorom allting er, gratulerer med dagen, Lars!

Tirsdag 23. august – Bananarama: «I Heard A Rumour»

Enkelte vil nok steile over dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, men la meg bare si dette: En stort mer perfekt konstruert, hyperkommersiell popsingle enn Bananaramas 1987-monsterhit «I Heard A Rumour», skal du lete lenge etter. Det måtte i så fall være italienske Michael Fortunatis «Give Me Up» som er nesten kliss lik og kom året før. Produsent Mike Stock har imidlertid hardnakket hevdet at «I Heard A Rumour» ikke er et plagiat, men i vid forstand inspirert av trendene innen datidens europop: «We didn’t do sampling. There’s no similarity in the lyric, there’s no actual similarity in terms of note-for-noteness in the tune. We were doing Europop.» Samme for meg, men jeg tipper Fortunati (som egentlig heter Pierre Nigro) og hans to låtskriverpartnere Michel Jean Machtergaele og Mario Nigro var uenige.

Produsent- og låtskrivertrioen Stock Aitken Waterman (gjerne forkortet til SAW) var på 80-tallet en hitmaskin på høyde med hva Holland-Dozier-Holland var for Motown-artister som The Supremes, The Four Tops, Martha & The Vandellas og Mary Wells på 60-tallet, og hva Nicky Chinn og Mike Chapman var for Smokie, Sweet, Suzi Quatro, Mud og mange flere på 70-tallet. SAW dukket opp i det orwellske år 1984, etter at punken og postpunken hadde snudd opp ned på alt som var av musikalske konvensjoner i en syv-åtte år lang storhetstid for skaperkraft og nye uttrykk. I 1984 var det stort sett slutt på den tøylesløse kreativiteten som hadde funnet sted innen populærmusikken – både mainstream og alternativ – og en ny æra for storslått, skamløst kommersiell popmusikk var i emning. Mike Stock, Matt Aitken og Pete Waterman hadde det beste utgangspunkt for å lykkes med sitt prosjekt. Nå skulle det ikke lenger være mørkt og mystisk og søkende og Dracula-romantisk, det skulle være livsbejaende, jublende glade poplåter for dansegulvet – virkelige hits med kaskader av lyd. De teknologiske fremskrittene innen studioteknikk og elektroniske instrumenter hadde vært formidable de siste årene, og mye som ikke var mulig tidligere var det til de grader nå. Det visste SAW å benytte seg av.

Trioen fikk sin første nummer 1-single med Dear Or Alives «You Spin Me Round (Like A Record)» i 1985, så lang tid som fire måneder etter utgivelsen. Om ikke de jaget hits før det, skal jeg hilse å si de fikk vann på mølla nå. Siobhan Fahey i Bananarama (og senere Shakespears Sister) henvendte seg til SAW i forbindelse med at trioen hennes ville gjøre en coverversjon av Shocking Blues «Venus», og det ble atter en nummer 1-single – ikke hjemme i England, men i verdens største platemarked, USA. Da var det gjort, og Stock Aitken Waterman ble et begrep synonymt med maskinskapte pophits for en rekke artister, der de største var Kylie Minogue, Rick Astley og Mel & Kim, ved siden av Bananarama selvfølgelig.

«I Heard A Rumour» er i mine ører – side om side med Rick Astleys «Never Gonna Give You Up» – det ypperste SAW skrev og produserte. Det er en utspekulert catchy sang, med stor lyd, stor produksjon, stort refreng og stor melodiføring. Den nådde en noe skuffende 14. plass på de engelske hitlistene, men igjen gjorde Bananarama vei i vellinga i USA og dro «I Heard A Rumour» opp til en svært imponerende 4. plass på Billboard Hot 100-listen. Og om dette er plagiat eller ikke er det like fullt en oppvisning i den ypperste hitmakerkunst, der virkemidlene som tas i bruk er ytterst effektive. Når SAW for eksempel velger å modulere bare i noen få sekunder i den instrumentale broen som leder opp til tredje og siste vers – og som om ikke det er nok legger inn en ekstremt hårete og veldig kort gitarsolo i forlengelsen av moduleringen – er det nøye kalkulerte virkemidler som får sangen til å ta helt av, og du skjønner at stjernene sto i en gunstig posisjon de dagene de var i studio med «I Heard A Rumour». Dette er popmusikk som ikke ber om unnskyldning for den minste lille ting og som jeg har elsket i 35 år. Det har jeg tenkt å fortsette med.

Onsdag 24. august – Dave Alvin: «From A Kitchen Table»

En av de tristeste, men fineste sangene jeg vet om dukker opp i 365GO – verdens beste spilleliste i dag, når vi skal høre Dave Alvins «From A Kitchen Table», hentet fra 1998-albumet Blackjack David.

I hope this letter finds you
Wherever you may be
‘Cause I mailed some a while back
And they were all returned to me
Ain’t nothin’ I can tell you ’bout the hometown
Everything changes, but nothing’s new
Just Sunday night at the kitchen table
Finishin’ a beer and thinkin’ of you

Sånn kan du også åpne en sang. I «From A Kitchen Table» stifter vi bekjentskap med en godt voksen mann som sitter ved kjøkkenbordet og skriver brev til en ungdomsflamme som for lengst har flyttet bort fra småbyen der han selv er stuck. Han er den som ble igjen, han som manglet ambisjoner og heller valgte det trygge, som viste seg å være… ingenting. Det var kanskje ikke en gang et bevisst valg – «det bare ble slik» – og nå sitter han der, ensom, trist, patetisk og voksen, og han bor attpåtil hjemme hos sin mor. Faren døde for en tid tilbake, og da ble det enda vanskeligere å flytte ut. Han har den samme jobben som han alltid har hatt, som neppe gjør ham rik, men han slipper i det minste å betale for seg hjemme. Mens han sitter ved kjøkkenbordet og skriver brevet han ikke kommer til å sende, minnes han noen av de gode øyeblikkene han delte med jenta han skriver til, og vi får ikke en gang vite om de var kjærester eller ei.

Well I heard a rumor that you got married
Though you swore that you never would
I guess you finally got your own kids now
You ever tell ’em ’bout the old neighborhood?
Like the time we stole your dad’s car
Drove all night down Imperial Highway
You kept sayin’ «Maybe we should turn around», 
And I said «It don’t take much to get away»

Han har ikke så mye mer på hjertet akkurat i kveld og avslutter med den mest hjerteskjærende innrømmelsen av dem alle: «I just hope that this letter finds you, but until then I’ll just keep it with me.»

«From A Kitchen Table» er muligens fiksjon, men hvor mange slike skjebner finnes ikke? Dave Alvins sang er en dypt empatisk skildring av å leve alene og ønske seg bort, gjerne også tilbake i tid, vel vitende om håpløsheten i det hele og en profetisk visshet om at dette livet ikke kommer til å endre seg. Vi kan bare forestille oss hvordan denne stakkarslige typen får det når moren en dag dør og han blir sittende igjen uten noen til selskap. Det er en på alle måter sørgelig, men også nydelig, sang, Dave Alvin på hans aller beste. Dette er skjønnlitteratur i sangs form, og om Alvin får det for seg en dag å skrive en novellesamling eller kanskje til og med en roman, tror jeg det vil være en utmerket idé.

PS! I pandemiåret 2020 arrangerte jeg «Sanger fra kjøkkenbordet» på bloggen Mitt liv som Erik, inspirert av «From A Kitchen Table». Det ble med to innslag/episoder, men de ble til gjengjeld veldig fine, med Sweetheart og Ida Jenshus.

Torsdag 25. august – Elvis Costello And The Attractions: «Let Them All Talk»

Det blir bursdagsfeiring i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag for Elvis Costello som fyller 68 år. For meg er han et vandrende paradoks, en av de mest spennende og samtidig mest ujevne artistene jeg vet om. De første ti årene av platekarrieren hans, fra 1977 til 1986, er og blir glanstiden, men i årene som er gått har han vært mer søkende enn kanskje noen annen artist eller låtskriver av samme kaliber. Han har laget plater innen jazz, kammermusikk, hip-hop og mye mer, samarbeidet med så forskjellige navn som Allen Toussaint, Burt Bacharach, Anne Sofie Von Otter, The Brodsky Quartet og The Roots (for å ha nevnt noen få), og aldri på noe tidspunkt vist tegn til egentlig slitasje, selv om resultatet iblant er så som så. Elvis Costello har bare pusha på, alltid på vei mot nye horisonter, og for det tar jeg av meg hatten.

Selv kom jeg oppsiktsvekkende sent til smørgåsbordet. Jeg må ha hørt Costello første gang i 1978 eller -79, og hadde venner som var fans, men de første årene jeg kjente til ham, hørte jeg lite jeg egentlig likte. Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor, men jeg mener å huske at jeg slet litt med stemmen hans. Det musikalske var det helt åpenbart ingenting å utsette på, har jeg innsett i ettertid, men sånn var det nå en gang. Men så, da jeg hørte det syvende albumet hans, Punch The Clock, fikk jeg Costello midt i fleisen. Jeg er fullt klar over at det langt ifra er ansett som en av hans bedre plater, men for meg var – og er – Punch The Clock en skattkiste full av snedige og samtidig latterlig catchy melodier, jublende soulinfisert popmusikk fremført med overskudd og entusiasme, feilfritt produsert av datidens gullgutter Clive Langer og Alan Winstanley som også hadde hatt suksess med Dexy’s Midnight Runners, Madness og The Teardrop Explodes, alle sammen band jeg var stor fan av.

Det er en gåte for meg hvordan åpningssporet «Let Them All Talk» kunne unngå å bli en hit. Albumet Punch The Clock nådde tredje plass hjemme i England som det passet seg et Costello-album produsert av Langer og Winstanley, men singlene derfra, «Everyday I Write The Book» og «Let Them All Talk», kom ikke høyere enn henholdsvis 28. og 59. plass. Snåle greier, med tanke på hvor godt de tilsynelatende traff tidsånden, men popmusikkens veier er som vi vet uransakelige. Likevel er og blir «Let Them All Talk» en av Costellos mest umiddelbart forførende låter, godt hjulpet av The TKO Horns, et blåserensemble med utspring i Dexy’s som også hadde spilt med Paul Youngs gruppe Q Tips, og som Langer og Winstanley benyttet til perfeksjon her. Den er så feiende flott at den også passer helt fint til å feire Elvis Costellos 68-årsdag. Store gratulasjoner fra 365GO-redaksjonen!

Fredag 26. august – The Cure: «Just Like Heaven»

The Cure er blant mine virkelige favorittband, og dukker av den grunn opp for tredje gang når jeg i dag legger til «Just Like Heaven» i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. 1987-singlen som var den tredje singlen fra det doble 1987-albumet Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me ble The Cures gjennombrudd i USA der den havnet på en pen 40. plass på Billboard Hot 100. Etter åtte år med til dels strålende album og en singlerekke som er blant 80-tallets sterkeste, ble Robert Smith og hans kumpaner omsider omfavnet på den andre siden av Atlanteren. Det var ikke et sekund for tidlig, spør du meg.

Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me var The Cures syvende album, og med tanke på at det var nesten to år siden forgjengeren The Head On The Door – et osean av tid mellom utgivelser den gang – var det kanskje passende at det ble dobbelt. Dessverre er det fullt mulig å argumentere for at 18 låter på en gang med Robert Smiths doom and gloom er i meste laget, men det er en plate som tross alt henger ganske godt sammen. Hadde den vært redigert ned til ti, kanskje tolv låter, ville det vært et mesterverk. Spor som nettopp «Just Like Heaven» har selvsagt mye å si for platens solide status, og det er heller ikke den eneste oppløftende låten her. Dog er det den beste, en umiddelbart fengende – og dansbar – popperle for evigheten, med en tekst der Smith er i sitt mest uforfalsket romantiske hjørne. Det er en sang inspirert av og skrevet til hans daværende kjæreste og fremtidige kone Mary Poole, som ifølge bandets faste regissør Tim Pope er den eneste kvinnen som noen gang har figurert i en The Cure-video. Husk det, pop quiz-entusiaster!

«Show me, show me, show me how you do that trick
The one that makes me scream», she said
«The one that makes me laugh», she said
And threw her arms around my neck

Smith har fortalt at åpningslinjen refererer til tryllekunster han var opptatt av som barn, men at når han fortsetter med «the one that makes me scream» er over i et annet landskap, der han i stedet viser til et forførelsestriks fra langt senere i livet. Og selv om han i denne sangen er på sitt lyseste og mest oppløftende rent lyrisk – og for så vidt også musikalsk – er det ikke uten den klassiske, dobbelbunnete The Cure-mystikken vi er så glad i. Siste vers går slik:

Daylight licked me into shape
I must’ve been asleep for days
And moving lips to breathe her name
I opened up my eyes
And found myself alone, alone
Alone above a raging sea
That stole the only girl I loved
And drowned her deep inside of me

Selv om det er en fantasi, aner vi noe av den samme bunnløse fortvilelsen og mentale ubalansen som preger Mary Shelleys Frankenstein, Edgar Allan Poes «The Raven» eller Neil Gaimans The Sandman, mørke frukter fra litteraturens verden som er del av det samme universet The Cure tilhører. Når Robert Smith balanserer mellom det fullkomment oppløftende og det forunderlig nedstemte, er han en mester. «Just Like Heaven» er et prima eksempel på denne karakteristiske blandingen av lys og mørke som gjør ham evig fascinerende.

Lørdag 27. august – U2: «Like A Song»

Det er på tide å spille U2 i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Jeg tror ikke jeg vet om et band i hele verden som splitter musikkelskere mer. Det kryr av folk som ikke kan fordra Bono og det de oppfatter som selvforherligende og hyklersk ordgyteri, og så har du dem som anerkjenner ham og bandet som et innovativt, energisk og ikke minst viktig rockband. Jeg tilhører på alle måter sistnevnte kategori, selv om jeg på ingen måte omfavner alt de har gjort. Katalogen deres er mildt sagt ujevn, og nå er det svært lenge siden jeg har hørt kvartetten begå noe kan kalles særlig relevant. Det kan riktignok tenkes at det er jeg som har mistet litt interessen, men de to siste platene, Songs Of Innocence (2014) og Songs Of Experience (2017), er da vitterlig daffe greier.

Vi skal derfor tilbake til 1983 og mesterverket War, der flere av mine største U2-favoritter befinner seg. Herfra har jeg hentet «Like A Song…», en sang jeg til min store overraskelse akkurat har funnet ut kun er fremført live én gang, under en konsert i Dundee i Skottland 26. februar 1983. Da jeg så U2s fantastiske opptreden på Kalvøyafestivalen samme sommer, 21. august for å være eksakt, hadde de formet turnésettet rundt War på en fin måte, men altså uten «Like A Song…». Ubegripelig. Den har alt en god U2-låt skulle ha på den tiden; The Edges karakteristiske gitarspill, Adam Claytons fine bassganger og noe av de mest imponerende trommespillet Larry Mullen Jr. hadde levert på bandets til da tre plateutgivelser. Det slår gnister av bandet på denne sangen. I tillegg fikk vi selvfølgelig Bonos sterkt sjablong- eller slagordpregede tekst med linjer av typen «And in leather, lace and chains, we stake our claim, revolution once again» og «A generation without name, ripped and torn, nothing to lose, nothing to gain». Det er ikke mange som slipper unna med slikt uten å låte som en komplett tulling, og det er vel strengt tatt ganske mange som synes at det er nettopp det Bono gjør her. Men ikke denne gutten. For meg er og blir «Like A Song…» en av U2s beste og åpenbart også mest underkjente sanger.

Søndag 28. august – Lyle Lovett: «This Old Porch»

Endelig er det tid for Lyle Lovett og «This Old Porch» i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. For at denne spillelisten skal være i stand til å bli hva tittelen lover er denne sangen er umulig å overse, noe av det fineste jeg vet om innen den krevende øvelsen det er å få tekst og musikk til å smelte perfekt sammen. Her skjer det. Ikke ett ord, ikke én tone er malplassert, vi har enkelt og greit å gjøre med ren, udiskutabel perfeksjon gjennom fire minutter og sytten sekunder.

Året var 1986 da jeg hørte Lyle Lovett for aller første gang. I kjølvannet av Steve Earle og Dwight Yoakams suksess var det mange som rettet ny oppmerksomhet mot USAs countryscene, og i den «alternative» enden av skalaen fantes artister som Lyle, Nanci Griffith, The Tom Russell Band og mange andre. Platebutikken Rock Shop på Aker Brygge importerte direkte fra USA, og husker jeg ikke helt feil kjøpte jeg det selvtitulerte debutalbumet til Lyle Lovett og Nanci Griffiths tredje og fjerde album, Once In A Very Blue Moon og The Last Of The True Believers, samme dag. Det var en god dag.

Da jeg satte på albumet Lyle Lovett hørte jeg i rekkefølge sangene «Cowboy Man», «God Will» og «Farther Down The Line». At dette var en artist å høre på var jeg ikke et sekund i tvil om, men da den fjerde sangen kom skliende, skjønte jeg at dette var en sang jeg ville bære med meg resten av livet. Så langt har det holdt i 36 år, og jeg går for adskillig flere. Jeg skiller ikke lag med «This Old Porch» uten kamp. Det er en nedpå, slepen sang, der Lyles egen kassegitar og Billy Williams’ elgitar er førende, en forsiktig steelgitar spilt av Tom Mortensen bidrar med nydelig krydring, og kompet for øvrig er elegant og subtilt. Det gjør ikke mye av seg, men retter heller oppmerksomheten mot Lyles resiterende sang, en nesten «stream of consciousness»-aktig betraktning om en oppvekst i et småby-Texas som ikke lenger er der. Det er stor lyrikk, der Lyle og hans kamerat og medkomponist Robert Earl Keen Jr. maler oppveksten sin, delvis sett med blikket til en gammel krok, i et falmet skjær, alt betraktet fra en sliten gammel front porch:

This old porch is like a big old red and white Hereford bull
Standing under a mesquite tree
Out in Agua Dulce
And he just keeps on playing hide and seek
With that hot August sun
Just a-sweatin’ and a-pantin’
Cause his work is never done

And this old porch is like a steaming, greasy plate of enchiladas
With lots of cheese and onions
And a guacamole salad
And you can get ’em down at the LaSalle Hotel
In old downtown
With iced tea and a waitress
And she will smile every time

And this old porch is the Palace walk-in
On the main street of Texas
That’s never seen the day
Of G and R and Xs
With that ’62 poster
That’s almost faded down
And a screen without a picture
Since Giant came to town

And this old porch is like a weathered, gray-haired
Seventy years of Texas
Who’s doing all he can
Not to give in to the city
And he always takes the rent late
So long as I run his cattle
And he picks me up at dinnertime
And I listen to him rattle

He says the Brazos still runs muddy
Just like she’s run all along
And there ain’t never been no cane to grind
The cotton’s all but gone
And you know this brand new Chevrolet
Hell it was something back in ’60
But now there won’t nobody listen to him
‘Cause they all think he’s crazy

And this old porch is just a long time
Of waiting and forgetting
And remembering the coming back
And not crying about the leaving
And remembering the falling down
And the laughter of the curse of luck
From all of those passerby
Who said we’d never get back up

This old porch is just a long time
Of waiting and forgetting
And remembering the coming back
And not crying about the leaving
And remembering the falling down
And the laughter of the curse of luck
From all of those sons-of-bitches
Who said we’d never get back up

Det er noe av den samme stemningen vi finner i Larry McMurtrys tidlige romaner, spesielt Leaving Cheyenne og The Last Picture Show. Scenene i sangen kunne vært hentet rett ut av en tenkt McMurtry-roman, eller vært scener redigert vekk fra dem. Dette er Texas på sitt kunstnerisk mest gjenkjennelige.

Lyles medkomponist Robert Earl Keen Jr. har spilt inn sangen selv også, da under tittelen «The Front Porch Song», og hans versjon er ikke mye dårligere. Spesielt den han spilte inn på The Live Album fra 1988 bør høres. Den overgår suverent den originale studioversjonen fra debutalbumet No Kinda Dancer (1984). Midtveis forteller Robert Earl publikum om hvordan han og Lyle skrev den og omstendighetene de befant seg i, og det er helt strålende lytting. The Live Album finnes dessverre ikke på strømmetjenestene, men snubler du over et fysisk eksemplar bør du plukke det opp. Likevel, det er Lyle Lovetts versjon som virkelig gjør vei i vellinga. God søndag!

Mandag 29. august – Myra: «Dum & deilig»

Blant de mange høydepunktene for 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition-redaksjonen på Øyafestivalen i år var Myra, bergensrapperen som er blitt en smule allemannseie gjennom sin deltagelse i Stjernekamp og Hver gang vi møtes, og som siden 2017 har gitt ut ørten strålende singler og i fjor omsider albumdebuterte med den strøkne Bokser & Ballerina. Myra – eller Regina Tucker som hun heter «på ordentlig» – leverte et forrykkende sett godt hjulpet av et knippe svært habile musikalske medhjelpere, for ikke å snakke om et danseensemble som bidro til at scenen praktisk talt tok fyr. Det var andre gang hun opptrådte på Øya, og ikke overraskende hadde hun avansert fra Vindfruen-scenen til den største scenen, Amfiet, akkurat som hun har vokst tilsvarende som artist på de fire årene som er gått siden forrige gang.

Jeg må innrømme at jeg ikke husker om hun fremførte 2020-singlen «Dum & deilig», men det er uansett en av hennes aller mest catchy låter og derfor et perfekt tilskudd til denne spillelisten. Den er kort, under tre minutter lang, men stappfull av rim og ordspill, med noen ordentlig fete beats og masse tempo. «Dum & deilig», som i likhet med de fleste av Myras låter kun er utgitt som single, er dansbar, iørefallende og ehhh… dum og deilig? Kort oppsummert er det en type poplåt som er praktisk talt umulig å beskytte seg mot, en slik låt som vitner om at du praktisk talt er dau om du ikke får umiddelbart lyst til å finne frem danseskoene og dra på fest når du hører den. Litt som å høre en hvilken som helst AC/DC- eller ABBA-låt, altså.

Da jeg intervjuet Myra for et par år siden snakket vi blant annet om hvordan hiphop-artister i større grad enn andre benytter sin egen bakgrunn og egen historie for å definere en personlighet eller artistidentitet, og da kom hun med følgende kloke observasjon som jeg synes sier veldig mye både om hiphop og om Myra selv:

«Hiphop er et løvetannbarn som vokste frem gjennom asfalten. Den har vært en stemme i samfunnet som har måttet bryte litt igjennom for å bli hørt. Hiphop handler mye for meg om punchlines, om ordspillene. Det er en måte å bli hørt på. Det har jo nesten blitt dikt, ordentlig poesi, en veldig klok måte å skrive om seg selv og sin bakgrunn på, som har blitt gjort om til en sjanger, som har blitt gjort om til musikk. Det er de stegene hiphop har tatt, fra å være en nisjesjanger til verdens største sjanger. Så synes jeg det er en gøy del at man også kan flekse litt, at man kan tre inn i en rolle i tillegg til å skrive om sine egne opplevelser.»

Så altså, fakta eller fiksjon? Litt av begge deler, og deri ligger nok også noe av årsaken til hiphopens enorme utbredelse. Med så catchy låter som «Dum & deilig» er det da også en sjanger som ligger godt an. Spill høyt!

Tirsdag 30. august – Buzzcocks: «What Do I Get?»

Noen vil garantert mene at det er altfor lite punk å høre her på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og de har helt rett. Derfor en vaskeekte klassiker her i dag, Buzzcocks’ eviggrønne «What Do I Get?» i samfulle to minutter og 55 sekunder med deilig, fuzza popøs. Dette er punkrock for folk som ennå ikke har skjønt at punken handlet like mye om å skape gode melodier som om muligheten til å spille i band selv om du ikke hadde noen musikkutdannelse, men bare hadde lyst til å ta opp en gitar eller et par trommestikker for å se hvor det kunne bære.

Buzzcocks ble startet av Howard Devoto og Pete Shelley i Bolton litt nordvest for Manchester i februar 1976. Da de to arrangerte en konsert med Sex Pistols i Manchester i juni skulle de selv være oppvarmingsband, men måtte avlyse fordi rytmeseksjonen i bandet sluttet. Den ble snart erstattet, og Buzzcocks fikk varmet opp da Sex Pistols spilte sin andre Manchester-konsert, bare en måned senere. Herfra ble det full rulle for bandet som blant annet dro til London og spilte på den to dager lange 100 Club Punk Festival arrangert av Malcolm McLaren i september, der Pistols, The Clash, Subway Sect og Siouxsie & The Banshees var noen av de andre bandene som spilte. Etter at Buzzcocks platedebuterte med EPen Spiral Scratch i januar 1977, begynte Devoto få måneder senere å få nok av hele punkbevegelsen og sluttet. Dermed overtok Pete Shelley mikrofonen og dro Buzzcocks over i en mer poppete retning. Bandet spilte inn den ene singleperlen etter den andre, og «What Do I Get?» var den andre av disse, utgitt i februar 1978. Det er en fortvilet klagesang om et av popmusikkens evige temaer, ikke å ha en kjæreste å ligge ved siden av om natten og dele livet med, spilt i hurtig tempo med høye gitarer og et generelt godt øs. Melodien er det beste eksempel på Shelleys egenskaper som popsmed, og «What Do I Get?» er og blir en av Buzzcocks’ beste singler.

Onsdag 31. august – The Stranglers: «No More Heroes»

Det blir litt mer punk – eller i det minste punkinspirert rock eller new wave som det kaltes – i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag. Ikke minst på grunn av Dave Greenfields orgel som brakte tankene direkte til The Doors og Ray Manzarek, var The Stranglers i musikalsk forstand adskillig mer enn punk, men timingen var perfekt og den generelle holdningen full av faenskap var på alle måter punk. Med sin aggressive musikk og ditto adferd, traff The Stranglers tidsånden så det holdt, og i det store punkåret 1977 ga de ut ikke én, men to strålende plater, Rattus Norvegicus og No More Heroes. De kom med bare fem måneders mellomrom, og om de kanskje ikke er feilfrie, inneholder de likevel veldig mange bra låter.

«No More Heroes», tittelkuttet fra sistnevnte, er blant The Stranglers aller største stunder, med en tekst som etterlyser forskjellige skikkelser fra verdenshistorien. Det er heller ikke uten en kledelig morbid humor, som i åpningslinjen «Whatever happened to Leon Trotsky? He got an ice pick that made his ears burn». (Bolsjeviken Trotskij – som er den norske stavemåten – ble myrdet med en isøks.) Andre figurer som nevnes i sangen er Vladimir Lenin, kunstfalskneren Elmyr de Hory og William Shakespeare, samt Miguel Cervantes’ romanfigur Sancho Panza, væpneren til Don Quixote. «No More Heroes» er et energisk stykke rock der Hugh Cornwells grove stemme kommer til sin fulle rett, og bandet er så på hugget som det sømmet seg i det historiske og vidunderlige musikkåret 1977. Det er tydelig at de behersket instrumentene sine, men de opptrådte med all den arrogansen og bøllete holdningen tiden krevde. 45 år senere er «No More Heroes» nøyaktig like kul som da den kom.