Musikk er sterke saker, noe som potensielt treffer deg hardt og vibrerer gjennom hele kroppen og hele følelsesregisteret, en mystisk kraft du ikke har nubbesjanse til å beskytte deg mot. Særlig kommer det til uttrykk i store ballader, tilfeller der opphavspersoner og/eller sangere vrenger sjela, om det er i dyp sorg eller euforisk lykkerus. Senkes tempoet er det gjerne med tanke på å henvende seg til de følelsene man kjenner litt ekstra på, altså ikke et flyktig kick av glede eller for den saks skyld aggresjon, men den dype, intense og ofte vanskelige typen følelser som trenger tid på å fordøyes.

Jeg har samlet 100 fantastiske ballader i en spilleliste, og la meg med en gang ha sagt at dette ikke er en rangering. Det er heller ikke mine definitive favorittballader, men 100 av mange favoritter hvorav jeg har hørt ganske mye på flere av dem i det siste. Andre igjen er gamle klassikere jeg har tenkt på og har lyst til å høre mer på igjen.

Men for all del, ganske mange av disse hører hjemme på en hvilken som helst liste over tidenes beste ballader. Eller sanger generelt. Det er liksom ikke så mye å utsette på Roxy Musics «Oh Yeah!», Spains «Spiritual» eller Kari Bremnes’ «E du nord». Jeg tror også det er vanskelig å finne feil på visse coverversjoner, som Sinéad O’Connors nydelige tolkning av «Nothing Compares 2 U», Radka Toneffs versjon av «The Moon’s A Harsh Mistress» og David Bowies makeløse fremføring av «Wild Is The Wind». Da er vi i mål, liksom. Jeg har også valgt ut et par liveopptak jeg synes er bedre enn studioversjonene; Fleetwood Macs «Landslide» og Thin Lizzys «Still In Love With You».

Så er det kanskje en del låter her du aldri har hørt før. Kjenner du Hobotalks «I’ve Seen Some Things», Jimmy Webbs «Our Movie», Jeffrey Martins «Red Station Wagon» eller Ingeborg Oktobers «Lykkeamulett»? Hvis ikke har du store ting i vente. Jeg har også med noen innspillinger som er nye av året, Olivia Deans «It Isn’t Perfect But It Might Be», Innlandets versjon av Loney, Dears «Hulls», Tora Daas «Dear Lord», Erik Lukashaugens «Fylle med sang» i duett med Stine Bogsveen og Rodney Crowells «Maybe Somewhere Down The Road».

Ett ord er felles for alle de 100 sangene på spillelisten; «magisk». Hvis du ikke tror meg, foreslår jeg at du setter den på først som sist og lar deg forføre av Roberta Flack som synger Tommy Wolf og Fred Landesmans «Ballad Of The Sad Young Men». Tar du ikke den til deg har du et hjerte av is, og følgelig er det ikke håp for deg. I motsatt fall tror jeg du kan slumpe til å ha syv timer og tolv minutter foran deg som vil være usedvanlig hyggelige. God fornøyelse!