I Norge – og særlig i Oslo – er vi velsignet med et konserttilbud i absolutt verdensklasse. Så å si hver eneste kveld året rundt står spennende artister og musikere på scener rundt i hovedstaden, og det er slett ikke sjelden virkelig store navn kniver om oppmerksomheten. Det kan være både to og tre og fire interessante konserter samme kveld her i Oslo, og utrolig som det kan høres gruser vi i så måte verdensbyer som London og Paris.

Det er ikke gratis å gå på konsert, så det er kanskje ikke så rart at det er litt glissent nå og da. I tillegg til inngangsbilletten kommer gjerne transportutgifter og noe godt i glasset, så det får være greit at ikke folk går ut og hører levende musikk hele tiden. Det er til og med ganske forståelig. De fleste konsertarrangører og utøvere jeg snakker med forteller dessuten at det har vært vanskelig å få folk tilbake på konserter etter pandemien. Mange har vent seg til å være mer hjemme enn før og innsett at det i grunn er ganske hyggelig.

Men, for det er et men, ved å bli sittende i stua går du glipp av mange fantastiske musikkopplevelser, og det går utover de mange artistene som knapt tjener en krone lenger på å spille inn musikk. «Ingen» kjøper plater i 2025, og kun de færreste tjener penger på strømming. Da er det liksom landets (og verdens) konsertscener som skal være redningen.

Denne helgen gikk americanafestivalen Interstate 25 av stabelen på Røverstaden i Oslo. Å kalle den en dundrende suksess vil være en betydelig overdrivelse, men for de kanskje 300-400 som var til stede fordelt på de to dagene føltes det som et privilegium å være til stede. Høydepunktene kom tett. Første kveld var helnorsk, med strålende opptredener fra Vilde Bye, Silver Lining og Tom Roger Aadland. Kveld nummer to kunne by på den ikke like kjente, men meget dyktige italiensk-amerikansk-guatemalanske bluesgitaristen Cristina Vane, verdens beste band gjennom tidene – altså The Salmon Smokers fra Halden – som i tur og orden hadde med seg Jesse Tomlinson, Martine Haugen, Andi Almqvist og Marius Lien på scenen, og til slutt The Contenders som først spilte noen egne låter, før de backet den entusiastiske Shandon Sahm som gjør en utmerket jobb med å forvalte musikken til sin far, legendariske Doug Sahm.

Alle leverte strøkne konserter, men med såpass få mennesker i salen er ikke dette noe overskuddsprosjekt, særlig ikke for Røverstaden og Oslo Konserthus, og neppe i særlig grad for artistene heller. Det er kort og godt så enkelt som at flere mennesker må gå på konsert for at denne merkelige biotopen vi kaller musikkbransjen skal kunne fungere. For å si det med et «moderne» ord, dette er ikke bærekraftig.

Jeg har derfor satt opp en liste med begrunnelser for hvorfor du bør gå på konsert, og nederst på siden kliner jeg til med en spilleliste med ytterligere ammunisjon. Den inneholder 50 livelåter jeg har blant mine favoritter og som på forskjellige måter viser hva slags opplevelser du kan ha i vente om du går ut døra og beveger deg i retning en konsertscene.

  1. Musikken får nye dimensjoner.
    Den primære årsaken til at vi oppsøker konserter er kort og godt at vi søker fine musikkopplevelser, men så er det dette med at musikken gjerne vokser i format når den fremføres live. Sangene eser ut, de vrenges og vris på, tøyes og bøyes, det improviseres, det jammes, låtene blir lenger, og de kan til og med omarrangeres i slik grad at de kan fremstå som bortimot ugjenkjennelige. Dessuten er det en fin anledning for artistene å prøve ut nye låter som de aldri har spilt live før, og plutselig kan du bli servert en interessant coverversjon. Eller to. Bare denne helgen har jeg fått høre noen virkelig flotte tolkninger, som for eksempel Jason Isbells «If We Were Vampires» gjort av Silver Lining, The Undisputed Truth/The Temptations’ «Papa Was A Rollin’ Stone» av Jesse Tomlinson og The Salmon Smokers og Tom Waits’ «The Earth Died Screaming» av Andi Almqvist og The Salmon Smokers. Det var tre blant mange skjellsettende stunder på Interstate 25, og i spillelisten nederst her vil du finne andre gode coverlåter, for ikke å snakke om en rekke eksempler på hvordan livefremføringer av kjente sanger kan skille seg fra studioversjonene.
  2. Artistene stiller uten sikkerhetsnett.
    Angående det å vri og vrenge på låtene og improvisere og slikt. Her er det mye som kan gå galt, og levende musikk gir således en viss spenning. Alle håper å lande på bena og klarer det stort sett, men skulle det mot formodning ikke skje er det en del av sjarmen. Kan hende det er flaut for artistene å bomme på en tone eller plutselig innse at gitaren er ustemt, men at de er feilbarlige tilfører konsertopplevelsen en høyst menneskelig dimensjon. Det er ikke guder som står foran oss på scenen, det kan bare virke slik noen ganger. Dessuten, i det som ikke alltid er dønn perfekt, ligger også mye kvalitet. Små skavanker kan være vakre avhengig av hvordan vi betrakter dem. Når det er sagt kan alle ha en skikkelig dårlig dag på jobben, også musikere, og dermed skuffe tilhørerne. Ikke bruk det mot dem.
  3. Det er bra for sjela.
    Musikk – eller kultur – er bra for vår mentale helse. Det kan være mye godt å hente i å betrakte et vakkert maleri, drømme seg bort til fremmede galakser i kinomørket, tre inn i andres fotspor og tankeverden i en roman, eller la seg henføre av musikk. Musikken kan fint nytes hjemme, på et stereoanlegg til titusener av kroner eller med et par stusslige øreplugger og en smarttelefon, men den kan til de grader også nytes på en konsertscene nær deg. Det vil så å si alltid oppleves sterkere. Levende musikk kan fint utløse en emosjonell reaksjon, forhåpentligvis av det gode slaget.
  4. Det er bra for kroppen.
    Når en flink artist, en formidler av fine sanger eller en dyktig instrumentalist, står foran deg på en scene, og eksempelvis treffer en tone i vokalregisteret sitt som imponerer deg, kanskje bare hvisker frem en tekstlinje eller spiller en gitar- eller trompetsolo, kan dette på sitt mest vellykkede resonnere i hele kroppen. Imponerende instrumentprestasjoner har det med å fange oppmerksomheten både fysisk og mentalt. Når du ser hvordan musikerne foran deg på scenen forsvinner inn i musikken, nærmest drukner i den, er ikke nødvendigvis gåsehuden så langt unna. Slike inntrykk kan til og med føre til noen dansetrinn eller i det minste noen antydninger til å klappe takten. Det er kanskje ikke bra for helsa på samme måte som om du går i helsestudio og puster og peser, men det er bra for helsa i den forstand at kroppen produserer endorfiner som kan gi en intens følelse av velvære.
  5. Du risikerer å få nye favorittartister.
    Hender det at du går på konsert uten å kjenne artisten som spiller, eller i det minste på en festival med mange ukjente navn på plakaten? Eller kanskje du har kjøpt billett til en konsert og lar deg overraske av et godt oppvarmingsband du aldri har hørt om? Jeg har ikke tall på alle de positive overraskelsene jeg har fått fra artister jeg aldri har vært borti og hvis musikk jeg ikke kjenner. Det er aldri feil å oppdage musikk, og kanskje blir også noen av disse bekjentskapene dine nye favorittartister.
  6. Du kommer tettere på artistene.
    Konserter er fine anledninger til å bli bedre kjent med en artist. De fleste introduserer mange av sangene sine og kaster på den måten nytt lys over dem, de forteller anekdoter, presenterer bandmedlemmer og medmusikanter og så videre. I tillegg gir de nye innblikk i hvem de er gjennom selve akten det er å spille. Du ser hvordan de beveger seg, hvordan ansiktene deres endres når de spiller, hvordan de reagerer på publikums respons og så videre. Også på denne måten åpenbares nye dimensjoner ved musikken og artistene.
  7. Du treffer andre mennesker.
    Det er sosialt å gå på konsert. Enten du går ut sammen med venner eller alene er sjansen overhengende for å støte på kjente – og for den saks skyld hyggelige folk du ikke kjenner fra før og kommer i prat med. Konsertsteder er naturlige møteplasser, hvilket er å betrakte som en ren bonus. Bare husk at det ikke er nødvendig å bable i vei mens artistene spiller. Det er forstyrrende både for de som står på scenen og folk rundt deg. Hvis du har mye på hjertet kan du snakke mellom låtene eller trekke ned til baren eller andre områder der du ikke forstyrrer noen.
  8. Konserter knytter folk sammen.
    Å dele en konsertopplevelse med andre mennesker kan være sterkt. Musikk forener oss, i sorg eller glede, den trøster, begeistrer eller beveger oss på andre måter, og når vi opplever fellesskapet en konsertsituasjon gir får musikken en ekstra verdi. Da kan vi synge sammen eller gråte sammen, og begge deler er like fint. Det er i den anledning verdt å minne om at det er gode grunner til at musikalske innslag har sin naturlige plass både i bryllup og bisettelser. Musikken knytter oss sammen.
  9. Du samler gode minner.
    Selv om en konsert bare varer i en time eller to eller tre, tar du den med deg videre, i hvert fall om det er en god konsert. Jeg har ikke tall på alle de gode minnene jeg har fra ymse konsertsteder i innland og utland, mange av dem opplevelser for livet. Mine favoritter? Vanskelig å svare bombesikkert på, men la meg nevne fem jeg husker med spesielt stor glede: Electric Light Orchestra i Ekeberghallen i 1978 (min aller første konsert), Tom Waits i Oslo Konserthus i 1985, The Neville Brothers på Tipitina’s i New Orleans i 1992, Joe Strummer & The Mescaleros på Astoria i London i 1999, og Nick Cave And The Bad Seeds i Oslo Spektrum i 2017.
  10. Det er bra for artistene.
    «Ingen» har mye til inntekt fra platesalg eller strømming, så artistenes beste håp om å tjene til livets opphold er ved å turnere. Vit at kulturarbeidere i all vesentlighet er lavtlønte folk, og husk at jobben de utfører kommer deg og meg til gode. Gjennom alle de elendig betalte arbeidstimene oppstår mye stor kunst, og om en artist på et punkt i karrieren faktisk blir styrtrik ligger det svært mye innsats og oppofrelse bak. Og hvem vet? Plutselig ser du morgendagens Bob Dylan eller Taylor Swift på en scene og kan senere skryte av det i selskapslivet. Det er kanskje ikke en plikt for deg og meg å holde liv i landets musikere, men jeg synes det er skikkelig hyggelig å bidra med mitt. Hver eneste dag gir musikken meg ubeskrivelig mye glede, så å gi noe tilbake i form av en konsertbillett eller et platekjøp i ny og ne synes jeg er rett og rimelig.

    Så til musikken. Jeg har funnet frem 50 favoritter fra diverse livealbum, noen absolutte, udiskutable klassikere, andre igjen ting som er mindre kjente, men som jeg mener på forskjellige måter oppfyller kravene til et godt konsertopptak. Det er mye å si om disse innspillingene, som at «Thunder Road»-versjonen du hører med Bruce Springsteen her etter min mening er den beste som noen gang er utgitt, at Mick Ronson aldri spilte fetere gitar på David Bowies «Moonage Daydream» enn versjonen i Ziggy Stardust-konsertfilmen, eller at fremføringen av «No Quarter» fra Led Zeppelins bare måtelig vellykkede The Song Remains The Same er min favoritt.

    På grunn av at disse opptakene stammer fra konsertplater er redigeringen litt uryddig. Noen låter har for eksempel introduksjoner til låter du ikke får høre på tampen av de som er ferdigspilt, men slikt trenger vi ikke bry oss om. Det musikalske er tross alt poenget her. For øvrig har jeg valgt å ta med kun én låt per artist med unntak av James Brown. Hans sjukt gode fremføring av «There Was A Time» og «I Feel Alright» fra Live At The Apollo Volume II burde vært redigert sammen som en medley, men siden de ikke ble det er de begge med her fordi de glir så til de grader sømløst i hverandre.

    Hør på denne spillelisten for å la deg minne om hvor store opplevelser du kan håpe på, men enda viktigere; gå på konsert! Jeg foreslår at du sporenstreks finner ut hvem som spiller nær deg i nærmeste fremtid og kjøper billett, og så håper jeg vi ses. God fornøyelse!