Ute til lunch

Børge Lund
«Lunch – Ikke jobb mens jeg forstyrrer»
(Egmont Publishing)
[usr 5 text=»false»]

Det er sannelig ikke mangel på store norske tegneserieskapere om dagen. Bare innen det strenge stripeformatet finnes krefter som Frode Øverli (Pondus), Lise Myhre (Nemi) og Lars Lauvik (Eon), og siste skudd på stammen – av dem som virkelig har lykkes, vel å merke – er Børge Lund som med serien Lunch setter fingeren på absolutt alt som er galt med moderne arbeidsliv slik vi kjenner det fra kontorer landet rundt. Og ikke bare her. Man kan med tyngde argumentere for at Lunch er tegneserieversjonen av The Office, og da sikter jeg primært til den overlegne, amerikanske versjonen.

Som alle suksesser begynte også Lunch i det små da Børge Lund sendte inn et knippe striper til Dagbladets tegneseriekonkurranse som han visstnok ikke var i nærheten av å vinne. Heldigvis tok ikke det motet fra ham, og det tok ikke lang tid før serien ble plukket opp av Teknisk Ukeblad, høsten 2008 for å være presis. Dermed begynte ballen å rulle, sakte, men sikkert, inntil den traff dørstokken til en viss Håkon Strand, Norges snedigste tegneserieagent som også har Øverli, Martin Kellerman og flere andre i stallen. Det førte i tur og orden til fast plass i Dagbladet og en haug andre aviser i både inn- og utland, albumutgivelser, eget blad og den uunngåelige bokserien.

Ikke jobb mens jeg forstyrrer er bok nummer to (den første, Sykt travelt, kom på denne tiden i fjor) og dekker en periode der serien kvalitetsmessig vokser fra å være veldig bra til å bli knallbra, mens den tidligste perioden som er dekket i Sykt travelt «bare» viser transformasjonen fra bra til veldig bra. Det betyr at den har fått satt seg skikkelig når vi i bokens første fireruter møter seriens store helt Kjell som gjør sitt ytterste for å irritere en kollega han prøver å ikke irritere. Om man forstår…

Lunch er serien som tar den moderne kontorkultur på kornet. Temaer som møtevirksomhet, teambuilding, datamaskiner, epostkorrespondanse, helpdesk, nedbemanningsprosesser, strategiplaner, organisasjonskart og alt annet vi som jobber på kontor kjenner så godt er gjenstand for Børge Lunds skarpe blikk og enda skarpere tunge. At ikke et hockeylag eller to fullt av fornærmede bedriftsledere og mellomledere for lengst har leid noen til å knekke kneskålene eller enda verre – nedbemanne – Børge, er nesten for et mirakel å regne. Mannen har et særs velfungerende bullshitfilter som gjennomskuer et hvilket som helst forsøk på å forkle sannheten med floskler og festtaler av tvilsom kvalitet.

Kjell er Børge Lunds rambukk, en liten fysak langt nede på rangstigen i kontorhierarkiet som gjør sitt ytterste for å utnytte systemet og kollegene. Han er lat, sleip og ufordragelig, og hadde han brukt bare en brøkdel av all energien han bruker på å lure seg unna eller gjøre ting som ikke har med jobben å gjøre ville han vært en mønsterarbeider, en sikker kandidat til «årets ansatte» hvert bidige år. Kjell slipper unna med det aller meste, og når han ikke slipper unna med ting, mister han iallfall ikke jobben. Det er han for smart til. Bache og Thorsen er den navnløse bedriftens overhoder. Den tomsete Bache er toppsjefen som ikke aner hva som foregår, mens stakkars Thorsen er den ultimate mellomleder, eller «dritten i midten» om du vil. Han får det begge veier, og står i en håpløs skvis, med Bache og aksjonærenes krav til lønnsomhet og effektivitet på den ene siden, og de ansattes krav til overtidsbetaling, betalte lunchpauser, diverse frynsegoder og nytt datautstyr på den andre siden. Samt Kjell, selvsagt.

Les også: Verdens beste tegneserieroman

Kontorfellesskapet består ellers av personer som den humørløse Apple-entusiasten Nico (vi kjenner alle en eller flere av dem), småbarnspappaen Kalle, karrierejeger og prosjektleder Linn som symboliserer veldig mye av det Kjell forakter (sterke kvinner for eksempel), IT-personell, praktikanter, selgere, foredragsholdere, næringslivsguruer og andre ulykksalige skjebner som vikles inn i Kjells verden.

Jeg kan ikke få fullrost Lunch nok. Mitt inntrykk er at vi i økende grad er en nasjon av kontoransatte, og derfor trenger vi en serie som denne. Den er en usedvanlig intelligent, og Børge klarer på meget elegant vis å beskrive den hverdagen så mange av oss opplever. Ja, typene i serien er karikerte, men de er tatt fra virkeligheten. Til de som måtte lese dette og ikke jobber på kontor, tro meg når jeg sier at Børge Lund kjenner oss. La meg oppsummere slik: En daglig dose Lunch gjør dagen til å bære.

Jeg tenkte også det var en tanke å lage en liten kontor- og arbeidslivsrelatert spilleliste til ære for Kjell. Sanger om kontorlivets mange fortreffeligheter er riktignok mangelvare, så ha meg unnskyldt om du synes valgene er en smule søkt.