Lise Myhres tegneserieheltinne Nemi er så larger than life at serieskaperen mang en gang har klaget sin nød over å bli forvekslet med henne, men det er kanskje ikke så rart heller. Uten noen gang å ha møtt Lise, virker det på meg som at Nemi har mange av hennes karaktertrekk. Det betyr ikke at de to er identiske eller at den ene er en forlengelse av den andre, men det er ikke så rart at det oppstår en smule forvirring rundt spørsmålet.
Det tror jeg dog ikke Myhre bør ta særlig tungt. I min verden fremstår iallfall Nemi som et hedersmenneske som på ingen måte er fri for lyter, men som er genuin i alt hun gjør. I bok nummer 11 som nettopp er utgitt er vi kommet til 2009 i kronologien. Den sentrale sidekicken er stadig bestevenninnen Cyan. Det er først året etter Nemi får kjæresten Grim som åpner for en lang rekke nye gags og problemstillinger. I den nye boken som har fått tittelen Tretti tusen varulver er Nemi stadig single, eventyrlysten og entusiastisk, barnlig i hele sitt vesen, vekselvis dritings eller høy på søtsaker, med et hjerte for de svake og skjøre og sårbare, full av rettferdighetssans og passe kynisk, og ikke minst bærer hun på en klar nulltoleranse overfor dirttsekker av et hvert slag, noe vi fikk et tydelig eksempel på da Lise takket nei til å holde tale på en skole der en elev hadde begått selvmord, og i stedet skrev et åpent brev til mobbere alle steder som hun trykket i Nemi-bladet. Les om det her.
Les også: Møt Zelda… og jeg mener ikke eventyrprinsessen!
Du kan liksom ikke la være å bli glad i Nemi, så kul er hun. Lise Myhres tegneserie/forfatterkollega Siri Pettersen forteller i bokens forord om da hun for mange år siden var på tegneseriefestivalen Raptus og Lise Myhres ankomst antydet noe nær en avgudsdyrkelse. «Ei storøyd jente snudde seg mot en venn og hvinte: ‘Det er Nemi! Det er Nemi! Hun har kommet!'» Pettersen vil ikke henge seg opp i at Nemi er en fiktiv karakter og tenkte at det måtte være første gang en seriefigur skapte slike tilstander – «i form av ren, skjær entusiasme. Leserne som albuet seg forbi meg elsket ikke bare tegneserien, de elsket henne.»
Jeg tror Siri Pettersen har et veldig godt poeng, at det er en glidende og uklar overgang mellom Lise Myhre og Nemi Montoya og at det er slik det skal være. Selv om Nemi er karikert, har jeg inntrykk av at hun først og fremst er en karikert utgave av Lise Myhre, så får hun bare ha meg tilgitt for at jeg kommer med slike antagelser uten å ha møtt henne.
Mange vil hevde at Nemi er en typisk jenteserie, men jeg er ikke så sikker på det. Nemi er en av gutta, en sånn vi liker å henge med, en vi kjenner igjen og synes er kul. Hun lever i nuet og er veldig «to hell with the consequences», hun er sprudlende og livsglad. Stripen under sier i grunnen det meste, selv om hun har lånt et sitat fra forfatteren Ragnar Hovland.
Men her er også store doser tristesse og melankoli. Nemi er full av empati og omsorg for de svake og utsatte i samfunnet, og noen av de fineste tingene Lise Myhre leverer er helsidene der hun bildelegger dikt eller skriver kloke og ettertenksomme tekster. Klumpen i halsen er ikke langt unna når hun er på sitt beste her. I den nye boken er det en vakker tosider tegnet til Tor Jonssons dikt «Eg er sorg og glede», og minst like bra er panelet du ser under her, dyster satire som sier alt om tiden vi lever i og den utrolige selvgodheten mange går rundt og bærer på.
Du snakker om å sette ting i rett perspektiv. Lise Myhre på sitt klokeste og mest infamt ironiske, der. For ikke å slutte helt nede i mørket, la meg vise en adskillig lysere stripe. Denne gjør meg glad.
I sum er det helt klart: Tretti tusen varulver er atter en perle i Lise Myhres etter hvert omfangsrike produksjon. Det flotte er at hun stadig holder koken så godt som hun gjør og fremdeles er i drivende utvikling. Les stripene hennes i Dagbladet hver dag, for ikke å snakke om Nemi-bladet, og du ser tydelig hva jeg mener.
Takk til Egmont Publishing og Tonje Tornes for bruk av faksimiler fra Tretti tusen varulver.
Som stor Nemi-fan selv synes jeg dette var en veldig god anmeldelse av den nyeste Nemi-boka, med mange fine tanker om Nemi og serien forøvrig. Men det er én kommentar jeg blir litt nysgjerrig på: «Mange vil hevde at Nemi er en typisk jenteserie (…)». Da lurer jeg på: Hva legger du i uttrykket «en typisk jenteserie»? Jeg leser mange tegneserier, men har ennå til gode å finne noe sett med kvalifikasjoner over jente- og gutteserier.
Det er virkelig ikke meninga å arrestere deg på én kommentar i en stor, fin og reflektert anmeldelse, men med en serie som er så omfavnende og inkluderende som Nemi, og med all den unødvendige inndelingen av jente- og gutteting som foregår nå, så ble jeg som sagt litt nysgjerrig.
Som jente synes jeg absolutt at Nemi er «en sånn vi liker å henge med, en vi kjenner igjen og synes er kul.» Men kanskje poenget ditt nettopp var at det gjør gutta også? Hører gjerne dine tanker om dette, hvis du gidder. 🙂
Hei, og takk for en veldig koselig tilbakemelding, Ingrid. Det jeg legger i «en typisk jenteserie» som du så riktig påpeker at jeg ikke mener det er, er at (jeg tror) den for mange kan oppfattes slik, på grunn av alle sekvensene der for eksempel Nemi og Cyan sludrer om alt mellom himmel og jord, på samme måte som det kan være lett for mange å avfeie for eksempel Rocky som en typisk gutteserie av samme årsak. Jeg er enig med deg i at det er vanskelig å finne et «sett med kvalifikasjoner», og jeg synes vel heller ikke det bør være et poeng. Nemi er en god tegneserie på sine egne premisser som bør være – og vel også er – mer eller mindre kjønnsuavhengige, iallfall i mine øyne. 🙂