Spilleliste over steder jeg har vært

Rekk opp hånda, alle som savner å reise! Det vil jeg tro er en del. For min egen del har jeg, noe resignert, innfunnet meg med at slik er det nå en gang for tiden. Det er svært lite jeg kan gjøre fra eller til som endrer nevneverdig på vår innskrenkede bevegelsesfrihet, men vi kan drømme. Og vi kan mimre.

Jeg har laget en skikkelig digg spilleliste med sanger som handler om steder jeg har vært. Mitt elskede Cadaques er besunget av Eldkvarn i «Skiss över änglarna från Cadaques», og det er «London Calling» og «Gimme Hope, Jo’anna», det er «Istanbul (Not Constantinople)» og «Funky Nassau». Både som reisejournalist de siste 15 årene (vel, ikke det aller siste) og som privatperson har jeg kommet meg verden rundt, dog med store uutforskede flater på verdenskartet. Jeg har aldri vært i Amsterdam, Wien, Los Angeles, Tokyo eller Bangkok, jeg har ikke satt min fot på det søramerikanske kontinent, og jeg har selvsagt bare besøkt en knøttliten brøkdel av alle verdens land. Likevel har jeg vært heldigere enn svært mange og hatt fantastisk spennende opplevelser i Afrika, Australia og Asia, jeg har badet i Stillehavet og Atlanterhavet og Middelhavet og andre hav, jeg har trasket på brostein i Dublin og Paris, jeg har spist pizza i Napoli, sushi i Kyoto, konkylier i Key West og moules frites i Brussel. Jeg har festet på Ibiza og Miami, jeg har chillet på Zanzibar og i Barcelona, kjørt gjennom kanadiske Rocky Mountains og fra Oakland til New Orleans, stått på et hjørne i Winslow, Arizona, spasert opp Little Solsbury Hill og besøkt Jim Morrisons grav på Père Lachaise, og jeg har selvsagt befunnet meg på «feil side ta Mjøsa» – mer enn én gang.

De 250 sangene på denne spillelisten tar meg tilbake til fantastiske reiser og minner. Noen destinasjoner er blitt besunget av så mange forskjellige artister på så mange forskjellige måter at de er representert med flere sanger, som for eksempel London og New York. Vær ellers oppmerksom på at ikke alle låtene her har stedsnavn i titlene, men sanger som Peter Sarstedts «Where Do You Go To My Lovely?» og The Divine Comedys åpenbare oppfølger til denne, «A Lady Of A Certain Age», handler vel så mye om destinasjonene de er innom, like mye som personen(e) de omhandler.

Jeg krysser fingre og tær for at verden snart åpnes igjen, men nå er det tid for å lytte, drømme – og kanskje mimre litt for noen hver. God fornøyelse!