Scener fra et ekteskap – the Pondus edition

Frode Øverli
«Pondus 500 favoritter 1995-2015»
(Egmont Publishing)
[usr 6 text=»false»]

Søndag ettermiddag. Jeg sitter og leser Pondus, jeg humrer ganske mye og innimellom gapskratter jeg. Det er sånn det er med Pondus, og i en jubileumsbok der lesere og redaksjon har plukket ut hele 500 favorittstriper fra seriens 20-årige levetid, er det ikke fritt for at mange er dem er ganske morsomme. Hysterisk morsomme, faktisk. Så morsomme at Helle rister på hodet, drar opp telefonen og tar et lite videoopptak av meg der jeg sitter, legger det ut på Facebook til folkets forlystelse, og slik går nå søndagen. Jeg leser og ler, Helle rister på hodet, og det applauderes på Facebook. Det er til og med en som påpeker at jeg ikke kan sitte med rosa bukser og lese Pondus. «Hvis Øverli ser denne tegner han inn Erik i neste Pondus. Garantert:-)» Den spilte jeg over til Frode som kvitterte med et «Mottatt, Erik», så får vi se.

Ny scene: Søndag kveld. Jeg er litt over halvveis i den 500 sider tjukke jubileumsboken, og Helle og jeg har lagt oss. – Å, skal du sove allerede? spør jeg når jeg mellom lattersalvene ser at hun skrur av lyset. – Da får jeg slutte å lese, ellers holder jeg deg bare våken. – Neida, insisterer kona. – Det er bare koselig å høre deg le. Det skal du ikke bry deg om.

Så etter en liten nattasuss snur Helle seg og legger seg for å sove. Det går kanskje tre minutter hvor jeg bare humrer lett, før jeg eksploderer i latter av stripen du kan se under her. Det vil si, jeg kommer til rute nummer to hvor Beate lener seg ned mot Tobias og Lucy og i ekte forundring forteller mora at «de var jammen blitt stygge».

Latterbrølet mitt er antagelig nok til å vekke de døde og iallfall mer enn nok til å vekke Helle som faktisk hadde sovnet på de få minuttene som var gått. Når jeg innser det, får jeg et enda større latterkick fordi jeg minnes denne stripen som jeg har lest tidligere på dagen:

Det er en Pondusstripe overført til mitt eget ekteskap, og det er priceless. Så takk, Frode, og sorry, Helle. Det hører med til historien at jeg slukket lyset etter det, men ble liggende å småhikste lett og tørke tårer en god stund før jeg omsider sovnet. Pondus er en serie som har denne effekten på meg. Jeg klarer ikke beskytte meg mot den, og bra er det.

Nuvel… nok scener fra mitt ekteskap, som for øvrig ikke kan sammenlignes med de Ingmar Bergman skildret i sin TV-serie Scener fra et ekteskap. Med mindre da mine latterbrøl fører til skilsmisse, og det tror jeg ikke. Jubileumsboken Pondus 500 er full av scener fra Pondus’ og Beates ekteskap, også de befriende lite sammenlignbare med rollefigurene til Liv Ullmann og Erland Josephson, med barna Påsan og Frida og bastardbikkja Bjarne som husets øvrige tilstedeværende. Den er også full av klassiske scener med Jokke og alle buruglene han sjekket opp før han møtte Camilla (inkludert legendariske Ponni-Petra), Jokkes mor Else og hennes tyske dvergsamboer Günther, Ivar og Hugo, Turid-Laila, Tito og Baltazar, Zlatan, Kjakan, Harold og Selma og alle de andre vi har ledd så mye av de siste 20 årene.

Les også: Tretti tusen varulver, men bare én Nemi

En av de virkelige finurlighetene ved Pondus sammenlignet med klassiske stripeserier som for eksempel Hårek, Tommy & Tigern og Pusur, er at figurene faktisk vokser og utvikler seg. I stedet for å stå på stedet hvil ser vi at barna blir eldre og foreldrene med dem, at seriens handling endrer figurene, slik at Pondus på den måten er forholdsvis uforutsigbar. Alt tyder på at Frode Øverli vil tegne serien i mange år til, og i så fall vil vi se Frida begynne på skolen på et tidspunkt, at Påsan vokser til, tar lappen, får kjærester, at Gordon – sønnen til Jokke og Camilla – vokser seg større, at han kanskje får en søster eller bror, og hvem vet, kanskje kan det også hende at Liverpool en vakker dag vinner Premier League. I så fall kan du ta gift på at Frode skriver det inn i serien. En sjelden gang dekker han jo viktige utenriksnyheter som da Liverpool vant mesterligafinalen mot Milan med 0-3 mot seg ved pause, eller da det ble kjent at Malcolm Young skulle slutte i AC/DC grunnet demens. Begge striper er funnet verdige til å glitre i jubileumsboken.

Så er det selvsagt moro å følge tegneren Øverlis utvikling gjennom 20 år. Den er betydelig. Ikke nødvendigvis til det bedre eller dårligere, den har bare endret seg. Humoren har derimot ikke endret seg nevneverdig. Den er sedvanlig grovkornet og deilig fordomsfull. Gjennom Pondus er sannsynligvis Frode Øverli den eneste personen i hele kongeriket som kan slenge med leppa om hvem som helst uten at de lar seg fornærme. Alle vitser og alle fornærmelser skjer i full overensstemmelse med eldgamle fordommer og stereotyper og er således umulige å ta særlig alvorlig eller la seg såre av. Men hadde jeg eller hvem som helst jeg kjenner prøvd seg på selv de mildeste utfallene til Pondus hadde vi neppe sluppet unna med det.

Pondus 500 favoritter 1995-2015 – den fulle tittelen der, ja – er resirkulert materiale, og til 500 spenn kan det synes stivt. Særlig med tanke på at det ikke er første gang disse stripene er trykket på nytt. Det eksisterer som de fleste vet allerede to parallelle bokserier – en straight kronologisk serie der bok nummer 14 akkurat er utgitt, og den mer eksklusive Eliteserien der alle striper trykkes opp enda en gang, sammen med spesialhistorier, forskjellige dykk ned i arkivet, nytt artikkelstoff og mye annet som gjør den til den definitive Pondusserien. Likevel føles det som et privilegium å betale for disse stripene atter en gang. Det har selvsagt mye å gjøre med selve utvalget som er helt upåklagelig. Å få så mange fantastiske striper samlet er jo en fest. Det finnes nok alltids en stripe eller flere som «burde» vært med, men på bekostning av hvilke da? Jeg bare spør. Og når Pondus 1000 blir utgitt om nye 20 år skal jeg stå først i køen, så er det sagt!

Les også: Steffen Kverneland møter veggen