I går fikk Norge et nytt politisk parti. Kulturpartiet har det foreløpige slagordet «En ny måte å tenke på frem mot 2021», og initiativtaker Ronnie MAG Larsen signaliserer med det at han har som mål at partiet skal kunne stille med liste til neste Stortingsvalg, om fire år.

Foreløpig er Kulturpartiet et politisk parti mest i teorien. Det trengs 5000 underskrifter fra stemmeberettigede personer for å registrere et politisk parti og stille til valg i Norge, og det arbeidet begynner nå.

«Dette er mer enn kultur. Dette er starten på en hverdag der fellesskapet skal prioriteres fremfor den sterkestes rett.» står det å lese på Kulturpartiets hjemmeside som var oppe og sto i går kveld. Partiet har også etablert en egen Facebookside der mesteparten av nyhetsformidlingen og politiske diskusjoner vil finne sted.

Initiativtakeren til Kulturpartiet, Ronnie Michael André Giskegjerde Larsen (født 1971), er en kjent person i norsk kulturliv med bred bakgrunn. Han har blant annet spilt i bandet The Margarets som oppnådde en viss suksess tidlig på 2000-tallet, publisert en novellesamling og en roman, er utdannet manusforfatter og regissør, og jobber som hovedlærer i fagene film, foto og sosiale medier på Holtekilen Folkehøgskole i Bærum. Han har også engasjert seg i verdidebatten i Norge etter å ha fått en sønn med Downs syndrom. I tillegg er han journalist og programleder og, det skal sies, en knakandes hyggelig kar og en god venn.

Men hva er egentlig Kulturpartiet og hva ønsker Ronnie MAG Larsen å oppnå? Jeg har stilt ham noen spørsmål for å kaste mer lys over initiativet som han for øvrig insisterer på er alvorlig ment, og ikke en bløff slik en gruppe skuespillere la opp til i Sverige da de «lanserte» Kulturpartiet der for 12 år siden.

Hva er Kulturpartiet?
Kulturpartiet er en nystartet visjon som vil være et viktig politisk tilskudd inn mot valget i 2021. Norge trenger å stoppe opp og definere hvilken vei vi vil gå videre, på flere områder, og selv om kultur står sterkt i partiets ryggmarg er det viktig å ikke bli et fanatisk nisjeparti, men bli best på enkelte saker og bidra inn mot storpolitikken, med de ressursene jeg er sikker på vi kan få i partiet.

Hvordan fikk du ideen?
Ideen til partiet har i grunn bygget seg opp over tid der jeg ofte spekulerer i hva vi som nasjon hadde sittet igjen med om oljen ikke hadde vært vår økonomiske hovedkilde. Og hva kan jeg bidra med i så måte? I julen var jo temaet kultur oppe i søkelyset, både som konflikter ved tradisjonsrike tilstelninger og ved kulturminister Hellelands tale til folket. Det engasjementet jeg kjente i meg selv i kjølvannet av alt dette gjorde at jeg rett og slett tenkte at vi må begynne på nytt. Det er lett å kritisere den talen, som jeg er overbevist om at hun la frem i beste mening, men i stedet for å klage og ironisere så kan jeg like gjerne prøve å gjøre det bedre selv. Og om man vil utgjøre en forskjell tror jeg handling ofte er vel så bra som å ikke gjøre noe.

Hvorfor er det behov for Kulturpartiet?
I dagens politikk er forskjellene såpass små at kompromissene og hestehandlene oppløser og blander partiene. Det er for mange politikere, og partier, som lever fra sak til sak. Når kamelene er fordøyd, på grunn av maktsyken, reduserer partiene sin identitet, valgløfter blir brutt og det blir lett for velgerne å hoppe til et annet parti. Jeg sier ikke at Kulturpartiet ikke vil inngå kompromisser, men alle skal forstå hvor vi står og hvorfor ting blir gjort den dagen vi er i posisjon.

Jeg tror også at folk trenger en ny måte å bli politisk inspirert på og der vet jeg vi kan etablere politikk som vil engasjere de fleste felt i politikken. Norge og den vestlige verden er inne i et veiskille der økonomi og innvandring utfordrer og setter nasjoner på prøve. Den opplagte måten å ivareta fremtiden på er å se verdien av å skape arbeidsplasser, og inkludere medmennesker i stedet for å se på folkegrupper som en trussel og stor statistisk enhet. Og der er kultur en språkløs brobygger. Jeg sier ikke med det at vi skal åpne våre grenser uten kontroll, men jeg vil vi skal bli flinkere til å åpne våre hjerter og se individet bak skjebnene.

Hva er dine tre fanesaker?
Nå er jo dette et nytt parti som er i startfasen ved å etablere en politisk plattform, og fanesaker, men det å skape verdier i større grad enn å gjøre seg avhengig av å hente verdier står sterkt. Kultur hele livet er en annen tanke som bunner ut i at vi allerede som barn skal forstå og respektere annerledeshet og bli utfordret til å skape og bli gitt tid til å lære ting. Vi lever i en tid der all kunnskap er et tastetrykk unna, tror vi.

Det er også slik at livskvalitet som pensjonist er noe som har blitt neglisjert, egentlig så lenge jeg kan huske. Ett eksempel er at dagens politikk vil være å utradere den kulturelle spaserstokken, og uten at det er en fanesak så er den arenaen og det «publikummet» virkelig en plass der kultur kan øke hverdagskvaliteten for enkeltmennesker. Det er ingen på aldershjemmet som bekymrer seg over bensinprisen, de har andre verdier i hverdagen, og jeg tror kultur er en del av det. Og den delen blir fjernet fordi den ikke er direkte innbringende. Vi har blitt en nasjon som har en holdning at det er lett å ta bort noe som ikke gir økonomisk inntekt. Også mennesker. I USA stiller de som presidentkandidater ved fylte 70, i Norge avskiltes de. En skam, rett og slett.

Hvor ligger Kulturpartiet på den politiske høyre/venstre-skalaen?
Jeg tror jo at alle partier har noe ved seg, men om jeg teller opp fordeler og ulemper ved de politiske partiene vi kjenner i dag så vil nok Kulturpartiet legge seg en plass mellom sentrum og venstresiden, uten å bikke helt over.

Hvordan skiller Kulturpartiet seg fra andre mindre partier, eller for å si det litt stygt, «særinteressepartier», som for eksempel Miljøpartiet De Grønne, Kystpartiet eller Pensjonistpartiet?
Vi skiller oss jo ut ved at vi ikke er et parti ennå, men trenger 5000 underskrifter for å bli registrert i Brønnøysund. Der har de nevnte partiene et fortrinn, og ikke minst en økonomisk støtte i medlemsmasse. Men jeg håper og tror at vi ikke blir sett på som et fanatisk nisjeparti som bare skal snakke om kultur. Og når partiet blir etablert så er jo alt dette opp til partiet å fremstå slik vi vil bli sett.

Går det an å etablere et parti som har kultur som fanesak og samtidig favne bredt?
Jeg tror det. Og det er også målet. Men dette har partiet selvfølgelig ikke fått bevist på noen måte. Men at kultur som sak er viktig for velferdsstatens fremtid og identitet er udiskutabelt.

Mener du virkelig at kultur som begrep i Norge har blitt feiet under teppet siden oljen ga oss gull og grønne skoger, eller er det en klassisk politisk spissformulering? Du er jo selv en del av kulturnorge og nyter godt av det.
Jeg takker for tilliten ved at du tror jeg formulerer meg i en klassisk politisk spissformulering, men jeg tror vi har mistet noe kreativt og skapende på veien takket være velferden, og nå vet vi ikke helt hvordan vi skal forvalte oljen som en ressurs samtidig som vi forplikter oss til et grønt skifte.

I en artikkel i Klassekampen 6. januar 2017 sier den tyske sosiologen Wolfgang Streeck at kapitalismen står for fall, og legger til at vestlige samfunn vil være preget av usikkerhet og mangelfull politisk styring fremover. Han går så langt som å si at vi er på vei inn i The Dark Ages. Jeg tror vi er en generasjon eller to som ikke har blitt satt på de store samfunnsmessige utfordringene og ting har liksom ordnet seg for de aller fleste. Vi har ikke blitt satt på prøve, rent økonomisk, men det som stadig skjer er at kulturens verdi ofte blir målt opp mot økonomisk gevinst. Det nytter jo ikke. Og bare så det ikke blir misforståelser; jeg tror aldri kultur alene kan gi oss like stor inntekter som oljen, men den kan gi oss andre bærekraftige verdier.

Utviklingen i for eksempel dagens presse, radiokanaler og fjernsynsprogram er skremmende. I stedet for å opplyse publikum om ny norsk kultur ser redaksjonene hva vi vil ha og fremmer det som allerede er populært for å oppnå lyttertall uten tanke på at vi som publikum skal lære noe nytt. Vi må få sjansen til å oppdage ting vi ikke visste vi ville ha. Jeg utfordrer pressen til å begynne å lære oss ting, opplyse og fremme positivitet til en bedre og mer inkluderende hverdag. Vår kunnskapskilde har blitt sladder og kjendisklikksaker. Og man kan jo si at de har sakene der fordi vi klikker på dem, men noen må være sitt formidlingsansvar bevisst.

La oss ta Skam som et annet eksempel. Ingen kunne se for seg den kommersielle og kulturelle suksessen det ble. Og det er slettes ikke sikkert at en kommersiell TV-kanal kunne ha laget den fordi de hadde tatt en for stor sjanse. De hadde ikke våget fordi de ikke visste om vi ville ha det. Men så etablerer sesong 2 seg bredere enn noen kunne ane, og med ett blir rettighetene solgt til USA. Så slår det an i Sverige og i Danmark, og den norske ungdomskulturen får påvirkningskraft i utlandet fordi det er gjenkjennbart. Den norske oljen har aldri gitt oss en identitet som andre kan identifisere seg med, men serien blir en viktig kulturbærer i potensielt sett hele verden. Og rekkevidden av et tema som homofili i sesong tre forstår vi ennå ikke. Det at Nils Bech avslutter med den franske julesangen «O helga natt», har gitt den julesangen en ny vår. For ikke å snakke om selve artisten Nils Bech, som ingen visste at de ville ha, før de fikk ham. Dette er kulturverdier som er viktigere for vår identitet, og vårt samfunn, enn det vi klarer å måle i valuta.

Kan et parti med kultur som bærebjelke også ta høyde for eldreomsorg, flyktningpolitikk, finanspolitikk, infrastruktur, lovgivning, velferdsordninger og alt annet som hører med til den politiske hverdag?
Definitivt. Jeg håper vi klarer å etablere en politikk som ikke fremstår fanatisk, men inkluderende, med evne til å rette på feil, innrømme feil, og høste av de andre partienes dyktighet. Ambisjonen er å etablere en politikk som kan ta høyde for det den politiske hverdagen innebærer og krever. Men vi skal bli gode, sannsynligvis best, på noen få saker. Og slik er det med alle partier. Ingen er god på alt, men jeg tror Kulturpartiet har det i seg å favne bredt, og vi vil være klare til å bidra i den politiske hverdagen når vi skal være det.

Man trenger 5000 underskrifter fra personer med stemmerett for å etablere et politisk parti. Er det innenfor rekkevidde eller tror du det vil bli krevende?
Jeg tror 5000 uforpliktende underskrifter vil være mulig å hente inn, men jeg vil gjerne etablere tankesettet og ambisjonen først, få med flere ildsjeler, slik at folk vet hva de skriver under på, og klarer vi det så vil det være en utrolig sterk motivasjonsfaktor for å la jobben begynne.

Når stiller du i så fall til valg?
Partiet må vokse, lære, etablere seg, og kreve livets rett. Jeg tror det er reelt at partiet stiller til valg i 2021, men en viktig diskusjon som må komme opp er jo hvordan man kan engasjere seg i et forestående kommunevalg om to og et halvt år.

Er du kvalifisert til å innta partilederposisjonen? Du er jo fra før musiker, filmskaper, forfatter, lærer, journalist og en del annet. Er dette nok en tittel å huke av på CVen eller kan Ronnie MAG Larsen en gang bli statsminister i Norge?
Det vil overraske stort om det du nevnte fra CVen vil tale i mot mitt engasjement og min troverdighet i Kulturpartiet. Men; som initiativtaker anser jeg det som viktig og nødvendig at jeg er i en ledende posisjon i etableringsfasen. Dette er overhodet ikke noe karrierehoreri, og at jeg er engasjert på flere felt er fordi jeg mener jeg har noe viktig å bidra med. Jeg tror jeg kan gjøre en forskjell og være en positiv tilvekst på mange områder, og nå i politikken. Jeg håper at de menneskene som anser Kulturpartiet som en god idé vil bruke sitt talent til å gjøre en forskjell for partiet. Og til slutt: Selvfølgelig kan jeg bli statsminister, de fleste kan det, men det er virkelig ikke en ambisjon, og det vil være helt feil ende å begynne i.

Det viktigste er at vi som mennesker kan gjøre noe oppbyggende i de posisjonene vi til enhver tid befinner oss i. Enten vi er hattemakere eller konger.