Piknik i Parken dag 2 – tid for en ekte superstjerne
Til absolutt ingen forkleinelse for det uvanlige og svært inspirerte festivalvalget Arve Tellefsen: Det var Solange som var den aller største stjernen i går. En halvtime forsinket entret lillesøsteren til Beyoncé hovedscenen på Piknik i Parken, dag 2, og det ble en festforestilling av de sjeldne for de 3200 betalende tilskuerne. Det var jaggu noe å få med seg.
Men jeg foregriper begivenhetenes gang. Gårsdagen var en dag der du fikk mye regn for penga, for å si det forsiktig. Jeg ankom i tide til dagens andre konsert med ingen ringere enn vår egen superfiolinist Arve Tellefsen i borggården på Vigelandmuseet der de aller ivrigste satt på første rad i regnet – med øl – og ventet på at Trondheims store sønn skulle innfinne seg. Den nå 80 år gamle Tellefsen ser ikke ut som han er en dag over 60 der han venter på at tonene fra Ivan Aves konsert på hovedscenen skal stilne slik at han og pianist Håvard Gimse kan få den nødvendige roen som trengs for å fremføre følsomme musikkstykker av Saint-Saëns og Dvorak. Han presenterer seg pent for publikum noen minutter etter oppsatt skjema og fremstår som den usedvanlige sjarmerende og sympatiske mannen jeg tror han er. Jeg har aldri hilst på Arve Tellefsen, men jeg innbiller meg at det ville vært en udiskutabel glede.
Det er ikke akkurat noen liten glede å se den vakre ballettdanserinnen Anette Antal fra Den Norske Opera danse til musikk fra Chaplin-filmen Limelight og deretter «Svanen» av Camille Saint-Saëns heller. Til tonene av Tellefsens fiolin og Gimses klaver trollbinder hun det lille publikummet som har funnet veien til festivalen så tidlig, og regnet er det da bare å ignorere. Antal må løpe av sted til jobb, men Tellefsen har flere gjester på lur, og vi får pasjonert og dramatisk sigøynermusikk når selveste Raya (Raisa Bielenberg) kommer for å synge. Det blir i det hele tatt en svært så trivelig start på dagen, og om Arve Tellefsen kan hende er et overraskende valg er det ingen tvil om at det var svært passende å ha ham der i går. Den nydelige borggården er som skapt for slike konserter.
Jeg måtte dessverre gå litt før slutt for å være på plass da Band Of Gold entret hovedscenen, og om dem kan jeg si en hel del positivt. Nina Elisabeth Mortvedt og Nikolai Hængsle Eilertsen er de to arkitektene bak bandet som også teller de assosierte medlemmene Olaf Olsen (trommer), David Wallumrød (keyboards) og Peter Estdahl (gitar) – et fantastisk lag som tryller frem den besnærende musikken fra det prisvinnende debutalbumet fra 2015. Det er for øvrig en plate de skal følge opp med ny musikk til høsten, og jeg hadde nok ønsket meg en smakebit eller to herfra i går. Det til side leverte bandet akkurat det de skulle, og lyden satt som et skudd mens regnet gjorde sitt beste for å drukne oss. Vokalist Nina unnskyldte at Band Of Gold dessverre hadde for vane å bringe regnet med seg dit de spilte, hvilket de heldigvis ikke gjorde da de spilte på Øya i fjor, men gårsdagens konsert var omtrent like bra, alt regn til side. Jeg gleder meg da også vilt til å høre ny musikk fra denne kanten.
Det bærer tilbake inn i borggården for nok en skjellsettende opplevelse. Det er Ingrid Olavas tur til å underholde, og hun har foretatt et aldri så lite – og svært vellykket – hamskifte. Etter tre fine engelskspråklige plater har hun begynt å skrive sanger på norsk, og har vakt berettiget oppsikt blant annet med nydelige «Mens jeg sover» og «Jupiter». I går stilte hun med eget celloorkester, seks dyktige musikere i en halvsirkel, med et mikrofonstativ i midten der hun står og synger sangene sine når hun ikke sitter ved klaveret på venstre side av scenen. Vi får noen aldeles nydelige fremføringer av både de to nevnte sangene, hennes fantastiske tolkning av Jokke & Valentinerne-klassikeren «Her kommer vinteren», omarrangerte versjoner av «Jackie Kennedy» og «Back To Love», og som rosinen i pølsa, en rørende tolkning av «Idas sang» fra Emil i Lønneberget der Arve Tellefsen dukker opp som gjestefiolinist. Fantastisk!
Med det ferske albumet In Mind i bagasjen er det duket for den flotte amerikanske kvintetten Real Estate på hovedscenen. Deres jingle jangle-pop med like deler The Byrds og tidlig R.E.M. og et eget bumerke som samtidig skiller dem fra disse artistene, er som en kjærkommen dose solskinn der vi fremdeles står i regnet. I løpet av konserten stilner det faktisk, og alt blir litt bedre. Martin Courtneys stemme er mild og samtidig klar, og de nydelige melodiene triller ut på rekke og rad. Spesielt glad er jeg for å høre min favorittlåt «Primitive» fra bandets forrige album Atlas (2014), men det blir også deilig gjenhør med sanger som «Darling», «Talking Backwards», «Younger Than Yesterday» og «Green Aisles». Dette er bare SÅ fint!
Vel tilbake i borggården er det Siv Jakobsens tur til å overbevise. Hun er en ung singer/songwriter fra Asker som har vakt mye oppsikt allerede. I 2015 ga hun ut EPen The Lingering, og skal albumdebutere til høsten, en begivenhet som ble teaset av den flotte singlen «Like I Used To» for tre måneder siden. Dette er sart og lavmælt musikk med referanser til artister av typen Ane Brun og Laura Marling (ikke mine ord, men det stemmer), og at hun kun akkompagneres av Sofie Mortvedt på fiolin og Einar Stray på piano gir mening. Selv er hun nesten overraskende blid og utadvendt med tanke på hvor stillfarne og følsomme sangene hennes er, og hun er åpenbart ekte takknemlig for at så mange har dukket opp for å høre dem opptre. Publikum i den velfylte borggården er da også tilsvarende takknemlige for å være til stede, og det blir noe i nærheten av en parademarsj for Jakobsen og hennes to våpendragere som kan vise seg å bli «the next big thing». Her er «eksport» et nøkkelord, og hun er for lengst i gang med å skaffe seg et publikum utenfor Norges grenser. Debutalbumet er for øvrig produsert av Matt Ingram som også har skrudd på noen knapper for Marling, Florence + The Machine og andre store navn. Dette skal bli spennende å følge.
For meg bød gårsdagen på to soleklare høydepunkt. Ikke overraskende var Solange det ene (og det største), men at Gundelach ble det andre overrasket meg virkelig. På Øyafestivalen i fjor jaget han meg ironisk nok ut i regnet etter fire-fem sanger inne i Sirkusteltet. Det var riktignok tredje gang jeg så Kai Gundelach (første gang var på Pipfest for to år siden), men jeg syntes det hele ble for introvert og monotont den dagen.
I går stemte imidlertid alt. Han hadde fått plass på Hovedscenen, og det var en oppgave han tok på dypeste alvor å dømme etter innsatsen og hva vi hørte. Det har aldri vært noe i veien med sangene hans, til tider eksepsjonelt iørefallende elektronisk popmusikk forsterket av Gundelachs indre gitarhelt, og i går låt det helt vanvittig fint av dem. Det er stadig introverte saker han og de tre musikerne hans bedriver, og han er god i rollen som følsom ung mann, men for en besnærende og deilig musikk! Uten at jeg helt kan forklare hvordan klarte de fire på scenen å fremføre «Fjernsynet», «Alone In The Night», «Spiders» og helt ferske «Garden» som om de er de beste sangene i universet – dansbare, melodiske, intense og, hold på hatten, sexy! Det hele satt som plantet i mellomgulvet, og da Kai Gundelach helt til slutt fremførte en forkortet versjon av det som kanskje er den beste sangen i universet, Jimmy Webbs «The Moon Is A Harsh Mistress», var det vanskelig å holde tårene tilbake. Den kan han godt spille inn! Jimmy Webb ville garantert blitt imponert selv, og det er en versjon som ville stått seg svært godt ved siden av både Glen Campbells hitversjon og Radka Toneffs nakne tolkning. Det var også en versjon som overbeviste meg en gang for alle om hvor fin sanger Kai Gundelach er. Det var en vanvittig fin avslutning på en vanvittig fin konsert!
Det er umulig ikke å la seg sjarmere av det 19 år gamle stjerneskuddet Amanda Delara. Hun var gårsdagens siste artist på scene 2, og det var pakka på plenen foran. Neste gang spiller hun på hovedscenen, det er helt sikkert. Min gode venn Per Ole ville kalt henne karaokeartist siden kompet hennes er på boks, men hun ledsages i det minste av en fiolinist og en cellist og behersker dessuten scenen som om hun hadde et fullt band bak seg.
Foreløpig har hun bare gitt ut fire digitale singler «Paper Paper», «Dirhamz» og «New Generation», samt den allerede berømte versjonen av Karpe Diems fantastiske «Gunerius». Den er om mulig enda bedre i Amandas hender, og det sier ikke lite. Under gårsdagens konsert fremførte hun selvsagt alle singlene og et knippe flere låter som sier mye om talentet hennes. At en ung jente fra Nes på Romerike er så «gangsta» i tekstuniverset sitt som hun er kan virke rart, men hun fremfører alvorlige sanger bak et smilende ytre, forkledd som dansbar popmusikk med elementer av både hip hop og reggae. Det er en effektiv miks, og hun har god kontroll på scenen og kommuniserer veldig godt med publikum. Når hun avslutter seansen med «Gunerius» er jeg svært fornøyd og ikke så rent lite imponert. Amanda Delara er definitivt et navn å merke seg, om du ikke alt har gjort det.
Men så altså, årets ene virkelige superstjerne på Pipfest, Solange Knowles. Det holdt faktisk på å gå galt. Band og crew var for lengst på plass, men Solange skulle komme etter. Imidlertid ble SAS-flyet hennes fra Nice innstilt, og eventuelle ombookinger ville innebære at hun umulig kunne nå frem i tide. Da er gode råd dyre, men festivalledelsen klarte i det stille å chartre et privatfly som fikk henne frem så hun kun en halvtime forsinket kunne gå på scenen. Det innebar å korte ned konserten med en halvtime, men FOR en time hun og musikerne leverte! Jeg får gåsehud her jeg sitter og tenker tilbake.
Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene, og scenografi, koreografi og timing er hele veien utsøkt, til fingerspissene perfekt. «Backdropet» på scenen er enkel: En stor rød sirkel plassert mot hvit bunn, som det japanske flagget, men når mørket senker seg og lysene kommer på blir det hvite borte, erstattet av nyanser i rødt, lilla og blått. Bandet og sangerne/danserne kommer ut en etter en, alle kledd helt i rødt, og så kommer stjernen selv, like rødkledd og med sin enorme velfriserte afro og et kjempestort smil til alle som har kommet for å se henne og venter i duskregnet. Hun åpner med et subtilt brak, og vi får «Rise», «Weary» og «Cranes In The Sky», den strålende åpningstroikaen fra fjorårets glitrende album A Seat At The Table. Selv om det også blir dansefest med «Some Things Never Seem To Fucking Work» og «Losing You» fra den Dev Hynes-produserte EPen True er dette først og sist en musikalsk Black History Month gjennomført på en time.
Musikalsk er det helt vanvittig, en slags komprimert gjennomgang av det største fra svart amerikansk musikkhistorie med spor av Minnie Ripperton og Miles Davis, James Brown og Michael Jackson, A Tribe Called Quest og The Roots, og veldig mye mer. Jazz møter hip hop, soul møter disco, hele veien hjem, og den eksepsjonelt velkoreograferte forestillingen er et festfyrverkeri av lys, lyd og dans. Solange er smørblid og flørter lekent med tilhørerne, banner så det lyser og blir ikke så rent lite overrasket når hun blir applaudert tilbake på scenen av publikum som synger bursdagssangen for henne, en drøy time på forskudd. Som takk avslutter hun med «Borderline» som aldri har vært fremført live før. Det går så det suser, og selv om det ble en forkortet konsert er det en forkortet konsert ingen av de tilstedeværende ville vært foruten. En for historiebøkene der!
