Det finnes noen evige temaer innen populærmusikken, og et av dem er konflikter med lovens lange arm. Utallige er de sanger som handler om å utfordre samfunnsordenen og øvrigheten. De kan handle om samvittighetsløse drap, narkotikaforbrytelser eller langt mer uskyldige kjeltringstreker, ordinære ordensforstyrrelser eller bare det å være i den uheldige posisjon at man er født på livets skyggeside og fører en tilværelse i nød og elendighet og rusmisbruk. Så lenge det finnes mennesker på planeten er kriminalitet i en eller annen form et emne som aldri blir oppbrukt.

Jeg har samlet 250 glimrende sanger i en strålende fin spilleliste om det å leve på kant med loven, kantet med to versjoner av Jimmy Webbs eviggrønne «Highwayman» (som det for ordens skyld skal sies også inneholder historien om en sjømann, en bygningsarbeider og en astronaut) med henholdsvis The Highwaymen og Highwomen – som for øvrig skrev om teksten (gjort av Brandi Carlile og Amanda Shires sammen med Webb).

Du møter juveltyver i Prefab Sprouts «The Best Jewel Thief In The World» og Don Martins «Diamanttyv», bankranere i Stan Ridgways «Drive She Said» og The Clash’ «Bankrobber», togrøvere i Luke Elliots «The Great Rondout Train Robbery» og Alabama 3s «Have You Seen Bruce Richard Reynolds», vaskeekte desperadoer i Traveling Wilburys’ «Tweeter And The Monkey Man» og John Hiatts «Trudy And Dave», iskalde mordere i Bruce Springsteens «Nebraska», PJ Harveys «Down By The Water» og Johnny Cash’ «Folsom Prison Blues», sosiale kasus i James Taylors «A Junkie’s Lament», Guy Clarks «Let Him Roll» og Tone Locs «Pimp Without A Caddy», eller kjeltringer og drapsmenn fra virkeligheten: Ma Baker, Bonnie og Clyde, Billy The Kid, Frank og Jesse James, Gary Gilmore, John Wayne Gacy Jr. og flere.

Noen sanger, som Rodney Crowells «Highway 17» og Tom Russells «The Sky Above, The Mud Below», er galgenhumoristiske (den siste av dem bokstavelig talt, når jeg tenker etter), andre igjen bare humoristiske, som for eksempel Øystein Sundes «Super SS Rally GT Fastback Hardtop Sprint» og Ole Paus’ «Lystig purk på picnic». Atter andre er uendelig triste, slik som Rod Stewarts «The Killing Of Georgie», Iain Matthews’ «Ballad Of Gruene Hall» og Tom Pachecos «Angel».

Det finnes selvfølgelig misdedere også på den andre siden av lovverket, for eksempel CIA-agentene i The Fugs’ «CIA Man» og Joe Strummers «Mondo Bongo», og politifolkene som ikke nødvendigvis burde bli i jobben som de vi møter i Tom Robinson Bands «Blue Murder». Sistnevnte omhandler en ung mann som blir slått i hjel av politiet i arresten, og det fører oss igjen til alle fengselslåtene som er skrevet: Her er det nok å nevne perler som Elvis Presleys «Jailhouse Rock», Bob Dylans «Hurricane» og Lynyrd Skynyrds «Four Walls Of Raiford». Det kunne blitt en liste i seg selv.

Enkelte sanger er uforfalsket hedonisme med Steppenwolfs «Born To Be Wild» og Tom Pettys «Rebels» som gode eksempler, mens de dødsdømte – i den ganske andre enden av skalaen, altså – får sitt i så ulike sanger som Nick Caves «The Mercy Seat» og Bee Gees’ «I’ve Gotta Get A Message To You». Ekte ondskap med religiøst fortegn er også en del av bildet, og den får du rikelige doser av i sanger som Iron Maidens «The Number Of The Beast» og Motörheads «Orgasmatron».

Som du skjønner er variasjonen stor, både hva angår forbrytelsens vesen og det musikalske. At jeg har stoppet på 250 sanger betyr ikke at det ikke var mer å hente, men at det simpelthen får holde. Jeg tenker at 18 timer med lovbrudd får klare seg – i denne omgang.

Sjekk også: Hårete spilleliste – puddelrock for (nesten) alle penga