Øyafestivalen 2025 dag 4 – fabelaktig avslutningsdag

Årets Øyafestival er ferdig gjennomført, og det har – nok en gang – vært en glede å være til stede. Artister fra fjern og nær har holdt fantastiske konserter, og det har vært et stort fokus på palestinernes lidelser og Israels pågående folkemord i Gaza. At enkelte har valgt å boikotte festivalen grunnet eierselskapet KKRs tvilsomme forretningsinteresser er strengt tatt forståelig, men festivalen har samtidig vært en arena for ytring, og et stort antall av årets artister har benyttet sine konserter til å holde forskjellige typer appeller på vegne av palestinerne. Det har ikke vært noe å si på synligheten og bevisstgjøringen overfor publikum. Godt jobba, vil jeg si.

Til syvende og sist handler likevel en musikkfestival om… musikken. Heldigvis utelukker ikke det ene det andre, og populærmusikken har siden tidenes morgen vært politisk, satirisk, you name it. Også i går ble det ytret viktige budskap fra scenen, og det er slik det skal være.

Det var selveste Ane Brun som fikk den ettertraktede plasseringen som åpningsartist på lørdagen, der Tøyenparken åpner en time tidligere enn de andre festivaldagene. Denne «spotten» har tidligere vært tildelt nasjonalskatter som Hellbillies, deLillos, Vazelina Bilopphøggers og Knutsen & Ludvigsen, og du kan si mye om Ane Brun, men hun er ikke akkurat samme type artist som noen av disse. Hun er derimot en god gammeldags «seriøs» artist med en fantastisk katalog, og om hennes opptreden ikke var en allsangvennlig hitparade lik det noen av disse ville gjennomført, var det en kruttsterk åpning av det som skulle bli en fabelaktig festivaldag.

Ane Brun har spilt på Øya flere ganger tidligere, senest i pandemiåret 2021 da hun opptrådte for fattige 1000 publikummere. Langt flere var å se foran Amfiet-scenen i går, men stappfullt var det ikke så tidlig på dagen. De som hadde vært smarte nok til å komme seg opp i tide, fikk servert en sedvanlig teatralsk forestilling, med to ballettdansere som gjester. Ane selv beveger seg også som i en evig dans under konsertene, og med enkle visuelle virkemidler. Backdropen var et nakent lerret med skiftende neonfarger – og plass til dagens budskap som kan oppsummeres med at det ikke er kontroversielt – @notcontroversial – å utvise empati med en sivilbefolkning som myrdes, samtidig som musikken spiller.

Bandet hennes er fabelaktig, og fremføringene tilnærmet perfekte. Dagens låtvalg viste deler av mangfoldet i Anes rikholdige katalog – «Trust», «One» og «Våge å elske», for å ha nevnt noen av sangene, for ikke å snakke om den aldeles supermektige avslutningen med «Take Hold Of Me». Bedre kan det knapt gjøres.

Dagens store overraskelse kommer i form av Rabo som spiller på Vindfruen-scenen når de siste tonene av «Take Hold Of Me» har fått lagt seg og vi så vidt har fått summet oss. 25-åringens fulle navn er Live Rabo Lund-Roland, og om navnet ikke låter veldig kjent vil det garantert endre seg. Et mer åpenlyst talent skal du lete lenge etter – vel, fredagens konsert med Hillari var av samme slag – og Rabo trollbandt sitt publikum med en mildt sagt energisk opptreden.

Hennes foreløpige claim to fame er som profesjonell låtskriver. Ikke minst har hun skrevet en hit for K-Pop-artisten Asepa, og hun har kontrakt med låtskriveravdelingen til Disney som første europeer noensinne.

Men hun har altså en gryende karriere som artist også, og kun to singler bak seg – «Talk To Me» og «Tiptoes». De fikk vi selvsagt servert i går, i tillegg til ni-ti andre låter der flere av disse var vesentlig bedre og mer umiddelbart fengende. Rabo ser ut som en krysning av Taylor Swift og en ung Stevie Nicks, og hun synger ikke ulikt Swift, eller sitt store idol Alanis Morissette. Stemmen og evnen til å bruke den for alt det er verdt er fantastisk, og hun har en tilstedeværelse og entusiasme på scenen som er umiddelbart medrivende. Mitt klare inntrykk er at hun fikk ganske mange tusen nye fans i går. Det unge bandet hun har med seg er utmerket, og de gitarbaserte poplåtene sitter rett i øregangene – og mellomgulvet. Jøye meg, for en opptreden det var!

Noe helt annet var neste band ut på hovedscenen. Det britiske soulbandet Cymande var opprinnelig aktivt i årene 1971 til 1974 da de ga ut tre plater, og ble gjenforent på 2000-tallet, med en ny plateutgivelse i 2015, og en ny plate også i fjor, den fine Renascence der både Celeste og Soul II Souls grunnlegger Jazzie B gjester. Musikken deres er i og for seg en blanding av mange stilarter – soul, funk, rhythm’n’blues, calypso, jazz og mye mer – men repertoaret de fremførte i går lente seg godt i retning soul med en til dels sterk slagside mot New Orleans-funk.

Her er det groove så det holder, fra åtte musikere og en vokalist som alle vet hva de holder på med. En utsøkt blåserrekke har aldri gjort noe band dårligere, og med to saksofoner og en trompet på plass, ble gårsdagens Cymande-konsert en storslått opplevelse. Dette er musikk du kjenner i hele kroppen, og selv om festivalformatet med 45-50 minutter lange konserter er ganske OK for å få opplevd mest mulig, var dette en av de konsertene du skulle ønske varte mye lenger.

Jeg måtte springe litt mellom de to neste konsertene jeg hadde lyst til å se. Anna Of The North og Erlend Ropstad spilte samtidig, hun på Vindfruen, han i Sirkus-teltet. Jeg begynte med Anna, løp ned og fotograferte Erlend og fikk med meg fire låter, før jeg så de siste fire-fem låtene Anna fremførte.

Siden jeg ikke så noen av konsertene i sin helhet skal jeg passe meg for å konkludere, men alt jeg hørte låt veldig bra. Anna er med årene blitt en entertainer av format, og oppviser en entusiasme for å stå på scenen som er smittende. Hun er dessuten en jævel på å jazze opp publikum. Her er allsang og stormende jubel, og når hun avslutter med monsterhiten «Lovers» er det absolutt ingen som står stille.

Erlend er på sin side en slags «gitarrockens redningsmann», og har gjennom en imponerende stabil rekke plateutgivelser gjort seg til noe som begynner å minne om allemannseie, fortjent sådan. Han rocker til dels hardt, og han skriver gode, reflekterte og alvorlige tekster. Når «Menneske, kjære menneske» fremføres er det Palestina det handler om denne dagen, og stundens alvor svøpes inn i blytung rock. Synd jeg ikke fikk med meg resten av konserten, men jeg får være fornøyd med det jeg rakk.

Jeg ble ikke værende utover kvelden og måtte dessverre ofre girl in red-konserten som jeg strengt tatt veldig gjerne skulle hatt med meg. Heldigvis fikk jeg med meg én siste, veldig underholdende og overraskende konsertopplevelse før jeg dro fra festivalen. Franskmannen Arp Frique og hans The Perpetual Singers – fem kruttsterke amerikanske vokalister – spilte opp til discofest på Amfiet-scenen, og publikum gikk tidvis fullstendig bananas. Arp Frique beskriver selv musikken som «P-Funk meets gospel-disco», og det er ikke helt fjernt.

Denne konserten er ellevilt morsom. Arp Frique selv er i besittelse av et betydelig Bee Gees-kompleks og spretter inn på scenen i glitrende svart discokjeledress med langt mørkt hår og skjegg, og han herjer med en sliten Telecaster og frembringer kule space-lyder på en gammel Roland, mens de fem vokalistene ser ut som de hører hjemme på Studio 54 back in the day. Musikerne de har med seg er fabelaktige, og ekstra kudos til bassisten Marilonah Copra som er et funn. Hun har åpenbart hørt en og annen George Clinton- og James Brown-plate, for å si det sånn, og spiller som en gud.

Låtmaterialet er sant å si ikke all verden, men det som mangler i gode melodier tas igjen i en seriøs groove og ellevill hallelujastemning. Personlig kan jeg styre meg for deler av gospelinnslagene, men kan heller ikke la være å glise nokså bredt.

Arp Frique & The Perpetual Singers sørget for min del for en ordentlig god avslutning. Gliset var på plass lenge etter at jeg beveget meg ut av Tøyenparken, vel vitende om at det nettopp er disse fullkomne overraskelsene som skiller Øya fra mange andre festivaler. Her gjør du alltid nye oppdagelser, og nå gleder jeg meg bare til neste år. Takk for nok en gang en strålende gjennomført festival, gode øyafolk!