Øyafestivalen 2017 dag 1 – amputert av regnet
Øyafestivalen 2017 startet dårlig for min del. At det regnet var liksom ikke noe å gjøre noe med, men vannet snek seg inn i kameraet mitt og satte en effektiv stopper for moroa jeg hadde tenkt meg første dag i Tøyenparken. Regnet som falt var så tungt og massivt at en plastpose festet med strikk ikke klarte å holde vannet ute. Da jeg skulle begynne å fotografere Silja Sol gikk det galt. En errormelding på displayet og full stopp gjorde at jeg måtte bryte løpet, dra hjem for å tørke kameraet og håpe på det beste. Det beste inntraff ikke, og i dag har jeg måttet levere kameraet til service. Det blir neppe billig.
Takk og pris for gode venner, dog. Da jeg så hvordan det var fatt i dag tidlig, kontaktet jeg min gode venn Arne-Petter som har lånt meg sitt Olympus-kamera for resten av festivalen. Riktignok er det et kamera jeg ikke kjenner, men hvor vanskelig kan det være? Jeg skal gjøre mitt beste de neste tre dagene for å fotografere de mange flotte artistene og etter beste evne rapportere hva jeg hører og ser i tekst.
Siden jeg bor på den andre siden av byen og det regnet enda verre da jeg kom hjem, dro jeg ikke tilbake til Øya i går. Derfor er rapporten fra gårsdagen en smule amputert av regnet. Ha meg unnskyldt. Jeg kommer sterkere tilbake.
Bandet som fikk æren av å åpne Øyafestivalen 2017 var powerpopbandet Beachheads fra Stavanger. Det er folk fra metalbandene Kvelertak og Overthrow som backer vokalisten Børild Haughom, og det er jo ganske kult å tenke på at denne pansergjengen spiller så ekstremt innbydende og melodiøs popmusikk på si. Referansene innen powerpopuniverset er flere, men aller mest minner nok Beachheads om… Tja, like deler Weezer og Teenage Fanclub.
Her er korte, konsise poplåter med elektrisk gitar, tett komp og flotte harmonier det som dominerer. Dette er i sum musikk til å bli fryktelig glad av – og i – solskinnspop som under andre omstendigheter ville vært perfekt. Som det var klarte ikke en gang denne gladpopen å gjøre noe med regnet.
Beachheads har sågar fått skryt i Rolling Stone Magazine, nevnt som et av 10 band å følge med på i 2017. Jeg ser klart at det er et internasjonalt potensial her. Gutta er konger på scenen, poserer som bare det, og har med seg en fet blåserrekke. Det er et deilig og massivt øs, og melodiene er uimotståelige. Vi fikk høre det aller meste fra den selvtitulerte debutplaten som kom i fjor – en ren fest. Så har du til gode å høre Beachheads bør du gjøre deg kjent med dem først som sist. Kanonband!
Band nummer to i går var vidunderlige Darling West. Trioens nydelige og triste folkcountry ser også ut til å treffe amerikanerne godt. De turnerte i USA i vår med det flotte andrealbumet Vinyl And A Heartache i bagasjen og skal snart tilbake for å spille på en viktig americanafestival. Ny plate kommer til neste år, og det er grunn til å tro at satsingen der borte vil tilta i styrke når den slippes.
Det var en ny autoritet og selvsikkerhet over vokalist Mari Kreken siden sist jeg så bandet live. At de har spilt mye det siste året er tydelig i hele hennes fremferd, og flankert av ektemannen Tor Egil Kreken og Kjetil Steensnæs var det veldig stødig i front. De var heller ikke alene på scenen, men hadde en annen trio i ryggen, av trommeslager Thomas Gallatin spøkefullt døpt Darling East. Han var ledsaget av David Wallumrød på tangenter og Even Ormestad på bass. Disse tre er blant Norges dyktigste og mest brukte musikere, og Ormestad er også Darling Wests produsent.
Les også: Vi minnes Glen Campbell – R.I.P.
Så ja, det låt kanon. Vi fikk låter som «Dover», «Someone Like You», deres flotte cover av Fleetwood Mac-klassikeren «The Chain», de nye singlene «After My Time» og «While I Was Asleep» og flere, før de klinte til med nydelige «The Sweetest Tune» helt til slutt. En flott konsert fra et flott band med en ehhh… flott fremtid? Stas var det.
Siste artist jeg prøvde meg på var den amerikanske vibrafonlegenden Roy Ayers. Han åpnet like godt med sin mest kjente låt, «Everybody Loves The Sunshine». Det var pent av ham, muligens et forsøk på å få regnet til å vike, men det tiltok bare i styrke. Jeg søkte raskt tilflukt i presseteltet, både av hensyn til kameraet og meg selv, så jeg skal avstå fra å mene for mye om konserten. «Everybody Loves The Sunshine» var fin iallfall, så mye kan jeg si.
Og med det noterer jeg meg at solen skinner ganske brukbart. I skrivende stund er ikke regnet meldt tilbake før søndag morgen heller, så dette kan gå bra. Jeg krysser fingre og satser på en god festivaldag. Snakkes!
Les også: Stor stas på Klubbøya
