Signe Marie Rustad
Do You Know Something I Don’t

Unnskyld meg, men er Signe Marie Rustad ute av stand til å gi ut musikk som ikke er helt i tetsjiktet av hva man kan forvente av en langspillplate? Hennes femte album Do You Know Something I Don’t tyder på det.

Ikke så mange studioalbum blir innspilt med fullt band i mer eller mindre ett take, foran et levende publikum. Jeg klarer kun å komme på deLillos’ akustiske La oss bli fri for all nostalgi, innspilt rundt én mikrofon i en villa på Frogner i 2017, før Signe Marie Rustad inviterte publikum til plateinnspilling i Lille sal i Oslo Konserthus i slutten av mai. Det er verdt å understreke at ingen av disse er klassiske konsertplater. Vi kan beskrive dem som levende fremføringer av helt nytt materiale, ment å stå side om side med standard studioalbum. Kall det hva du vil, det er uansett en øvelse uten annet sikkerhetsnett enn den trua du bærer på og bandet som skal hjelpe deg i mål, med andre ord et risikabelt prosjekt.

Jeg var så heldig å være til stede under innspillingen, og selv om jeg elsket de nye sangene til Signe umiddelbart, ble de der og da nesten overskygget av selve opplevelsen. Den var så intens og sterk, og til dels nervepirrende, at da innspillingen var i boks og alle kunne trekke et lettelsens sukk, var det nesten så sangene var glemt. Misforstå meg rett, vi i publikum hadde til og med vært med som kor på det avsluttende tittelkuttet som fremdeles resonnerte i oss, men euforien over å ha vært med på dette eventyret var likevel størst.

Det hele var smått uvirkelig, enda mer enn under innspillingen til deLillos. De unnet seg tross alt hele fire gjennomganger av platen, og selv om det var moro å være der føltes det ikke like vågalt som hva Signe hadde satt seg fore. Det skal sies at hun og bandet spilte fire av platens syv sanger to ganger, fordi de av forskjellige årsaker ikke satt på første forsøk, men det skulle nesten bare mangle at de ikke kunne tillate seg såpass. Utover det er dogmet om ikke å spille inn elementer på nytt i ettertid så vidt jeg vet fulgt til punkt og prikke.

La meg før vi går videre presentere musikerne. Lille sal har ingen egentlig scene, så alle musikerne sto på gulvet, med teknikerne i kontrollrommet bak seg og publikum i front. Helt til venstre var Alexander Lindbäck med slagverket sitt i ei lita bu, og i rekkefølge bortover så vi medprodusent Kenneth Ishak på congas og annen perkusjon, Njål Uhre Kiese på bass, Sander Eriksen Nordahl på gitarer, Signe selv på klassisk gitar, Solveig Wang på synther, Bjørge Verbaan på forskjellige tangenter, og sist, men absolutt ikke minst, Stine Andreassen og Live Miranda Solberg på kor. Deres bidrag på denne platen er hinsides fint.

Dette spesielle prosjektet har sine røtter i frustrasjonen Signe kjente på etter forrige plate, utsøkte Particles Of Faith (2023). Hvordan gå videre uten følelsen av å trå i det samme mønsteret, hvordan gjøre prosessen meningsfull, og ikke minst, hva var viktig for henne? Svaret kom til henne indirekte etter at en mann hun ikke kjente skrøt av sangene hennes: Å møte publikum.

– Jeg blir aldri så glad som da, sa hun til meg da jeg intervjuet henne ti dager etter innspillingen.

Det gir mening at nettopp Signe Marie Rustad skulle spille inn ny musikk på denne måten. Har du sett henne på scenen bare én gang, vet du at hun i møte med publikum er helt fri. Det er tilsynelatende ingen skott mellom henne og tilhørerne, som om hun absorberer mottagelsen hun får på en helt egen måte og gjør oss til en integrert del av forestillingen. Det var nettopp det som skjedde i Lille sal, og ikke la hun skjul på det heller. Fullstendig uanfektet og uten fnugg av sjenanse (hun hadde nok betydelige nerver før innspillingen, men de ble feid vekk i det øyeblikk hun kom ut i salen) ga hun gjentatte ganger uttrykk for hvor godt det var for henne å ha oss der – venner, familie, kolleger og fans.

Signe påpekte da også dette under intervjuet vårt. Platetittelen Do You Know Something I Don’t er ikke ment som et spørsmål, men er en konstatering, forklarte hun. Det er derfor den står uten spørsmålstegn.

– Du vet noe jeg ikke vet, og vice versa – forhåpentligvis. Jeg ville underbygge at jeg trenger energi fra publikum, at jeg trenger mennesker, og at mennesker trenger hverandre. Særlig i den tiden vi lever i føler jeg at vi må søke sammen.

Snarere enn å være en endetidsplate som speiler en virkelighet hvor alt vi kjenner tilsynelatende er i spill, er Do You Know Something I Don’t omtrent det motsatte; en livsbejaende, jublende oppstemt popplate med noen av de flotteste melodiene Signe har skrevet. Den er muligens noe mindre privat enn særlig de to foregående platene hennes, When Words Flew Freely (2021) og den nevnte Particles Of Faith, og samtidig opplever jeg den som vel så personlig. Jeg vet det jo ikke, men jeg har en anelse av at den Signe som blomstrer på denne nye platen er akkurat den personen hun vil være. Den er lyden av å være i vater med seg selv og tilværelsen.

Ikke dermed sagt at alt er perfekt. Tittelkuttet som kommer i to versjoner og både åpner og avslutter platen avdekker en verden fylt av tvil, usikkerhet og spørsmål. Til Bjørge Verbaans varsomme pianotoner og Solveig Wangs synther forsiktig i bakgrunnen, synger hun i stille desperasjon «Time is doing its thing, I’m lagging behind, worrying to the extreme, I can’t understand why».

Det blir likevel litt som det Bruce Springsteen skrev i sin selvbiografi Born To Run fra 2016: «You can sing about your misery, the world’s misery, your most devastating experiences, but there is something in the gathering of souls that blows the blues away.» Sånn tror jeg det må ha føltes for Signe etter innspillingen av Do You Know Something I Don’t.

De to versjonene av tittelkuttet er etterfulgt av to parentestitler, «(Question)» og «(Statement)». Hun hevder da også som nevnt over at platetittelen er ment nettopp som en konstatering. Derfor – trur eg – er versjonen som åpner platen av undrende karakter, mens avslutningen blir til et realt jubelbrus av en låt, en feststund der publikum synger med av full hals, som for å understreke at vi virkelig er en integrert del av innspillingen.

Signes medprodusent Kenneth Ishak har begått et formidabel teknisk etterarbeid. Miksen er usedvanlig godt utført, og han har til de grader lykkes i å bevare det jeg i notatene mine fra innspillingen kalte et «ekstremt organisk» lydbilde. Samtidig har han skrudd og holdt på i Gud vet hvor lang tid med å sortere de mange musikalske komponentene og få dem riktig i forhold til hverandre. Den endelige miksen får Do You Know Something I Don’t til å låte som et fullverdig studioalbum, og Signes desidert mest organiske, eller si levende sådan.

To steder har Kenneth beholdt applausen fra publikum, antageligvis for å understreke settingen. Det sjenerer overhodet ikke, tvert imot, og de som kjøper albumet fysisk (på LP eller CD) får litt pludring som bonus, ikke minst helt på slutten der et «hemmelig» bonusspor dukker opp med Signe som synger noen strofer fra en mystisk sang hun mener å huske fra barndommen som heter noe sånt som «Er det noen som husker Nilen?». Her blottlegger hun all sin naturlige sjarm når hun kommuniserer med publikum. Det er nesten så det er verdt prisen for ditt foretrukne format alene.

Det siste må kalles en digresjon. Etter den stillfarne åpningen med «Do You Know Something I Don’t (Question)» bys vi på «Conformities Of Life». Det er ikke så lett å si det helt sikkert, men jeg tror den dypest sett handler om å bevare trua på seg selv gjennom livets mange prøvelser og nederlag. Når hun mot slutten av sangen gjentatte ganger synger «I am always on your side» er det som en forsikring om at ingen er alene, at det går bra, men at tilværelsen kan være fryktelig vanskelig iblant. Det er en sang som gir håp.

«Conformities Of Life» er en midtempo poplåt med en deilig inntagende melodi, og her hører vi til fulle hvilket finstemt instrument stemmen til Signe er. I min anmeldelse av Particles Of Faith skrev jeg om det jeg oppfatter som en litt slurvete diksjon at den muligens er bevisst, men så slår det meg nå at det kanskje heller er ubevisst, at det bare «blir sånn». Nå synes jeg likevel diksjonen er klarere. Hun har fremdeles denne Joni Mitchell-aktige «trillingen» på stemmen, men der hun ofte kan ha en litt avslepen uttale, er den renere enn ved tidligere anledninger.

Denne platen er på mange måter også Signe Marie Rustads triumf som sanger. Fra hun debuterte med americanaalbumet Golden Town i 2012 har det aldri vært mulig å trekke hennes stemmebånd eller ferdigheter i tvil, men Do You Know Something I Don’t viser en helt annen, vesentlig tryggere vokalist enn vi har hørt tidligere. Her «hviler» hun i musikken.

Denne tryggheten tar virkelig form på sang nummer tre, «Just What We Asked For», der kraften i stemmen tar betydelig plass. Her fremstår Signe med en myndighet og autoritet som er påtagelig. Riktignok har hun god hjelp i Stine Andreassen (The Northern Belle) og Live Miranda Solberg alias Louien på kor i de nydelige vokalarrangementene, både her og på platen som helhet, men det er Signe selv som bærer sangene.

Teksten er vanskelig å tolke som annet enn en kritikk av Donald Trumps presidentskap. Signe er halvt amerikansk og har derfor et personlig engasjement som stikker dypere enn hos andre nordmenn.

So there you go again
Your mouth runneth over
With so many lies that we are losing our sleep
You’d think you’d do your job
And move the world forward
But you’re in it so deep
We’re in it so deep

«Just What We Asked For» sklir ut i et instrumentalt koda der Alexander Lindbäck trommer med voldsom kraft og Bjørge Verbaans piano også gjør seg godt bemerket. Det er i det hele tatt litt av et band Signe Marie Rustad har samlet rundt seg. Med visse justeringer er det den samme gjengen hun har benyttet fra innspillingen av When Words Flew Freely, og flere av dem har vært med helt siden Hearing Colors Seeing Voices fra 2016; Verbaan, Lindbäck og Kiese. Verbaan var sågar med på Golden Town og har dermed bidratt på alle Signes fem plater.

Den eneste som ikke har spilt med Signe på plate før er Solveig Wang, selv om hun har vært med live i en periode. Solveig er blant annet kjent som del av trioen Nothing Personal og det eksplosive jazz/funk/soul-ensemblet Fieh, og har dermed en ganske annen bakgrunn enn resten av gjengen. Hun er akkurat den vitamininnsprøytningen Signe har trengt for å komme videre. Hun har vært i kontinuerlig utvikling fra plate til plate – fra country og countryrock, via et mer «svevende» singer/songwriter-uttrykk over i det siste, muligens transformative albumet som følte seg frem i noen forskjellige retninger – inntil hun nå slår ut i full popblomst. Der har nok Solveig vært til en viss hjelp, selv om den rendyrkede popmusikken heller ikke har vært hennes gebet så langt i karrieren.

Fra og med platens fjerde sang «The Line» og ut, tar den virkelig fart i melodisk retning. Denne og de to påfølgende låtene, «Everything They Said About You» og «Tell Me Something True», er skrevet av Signe og Solveig sammen, og det er første gang (iallfall på plate) Signe samarbeider med andre som komponist.

«The Line» synes å være en oppbruddssang og åpner med noen forsiktige strofer fra Signes kassegitar og noen enkle synthlyder, før Alexander legger seg på i marsjtakt. Det er en ny midtempo poplåt som bygger seg opp i intensitet, og det som virkelig bærer sangen er de utsøkte vokalharmoniene. Stine og Live møter Signe i en call and response-sekvens som er overjordisk vakker. Jeg får umiddelbare assosiasjoner til Linda Ronstadt og Emmylou Harris når jeg hører koringen, for ikke å si til The Northern Belles all star-versjon av Sufjan Stevens’ «Chicago» fra noen år tilbake, der også Ida Jenshus, Malin Pettersen og Mari Sandvær Kreken var med.

Ut ifra den stille klimpringen i introen kan man ikke forestille seg hvilken rytmisk popfest «Everything They Said About You» skal bli, men når Signe har sunget første vers, kommer en forsiktig synth inn fra siden som antyder at det er mer på gang. Det er nøyaktig samme lyd som på Cock Robins 80-tallsklassiker «The Promise You Made», og når Alexanders trommer og Kenneths congas melder seg på sammen med resten av bandet er det liksom ikke måte på hvor fengende dette blir. Den ligner ikke voldsomt på «The Promise You Made», men det er ikke helt fjernt heller. Jeg ser ikke bort ifra at det kan være en låt Signe liker.

Igjen er harmoniene aldeles nydelige, og også her får låtskriverduoen Rustad/Wang vist hvilken enorm popteft de er i besittelse av. Teksten er åpen for tolkning av flere slag, men jeg velger å tro at den kler den jublende glade melodien som er en av platens desidert beste.

Popteften blir ikke på noe vis borte i «Tell Me Something True». En spretten, stakkato rytme utgjør basisen for en låt som er en slags dekonstruert soulperle, som om The Postal Service hadde arrangert et musikalsk møte mellom The Supremes og Dusty Springfield. Atter en gang må jeg trekke frem harmoniene som også her er av en annen verden, og igjen er det nok av pene ting å si både om melodisk sans og musikalsk begavelse.

Også denne teksten kan tolkes i politisk retning, om betydningen av ærlighet og oppriktighet, av å stå opp for det man tror på og ikke være redd for å se seg selv i speilet i en krevende tid for verden. Selv om tematikken er alvorlig, er budskapet håpefullt, formulert som en bønn om å gjøre det rette.

Det fører oss rett over i den monumentale avslutningen «Do You Know Something I Don’t (Statement)» der jeg-personens tro og tvil og usikkerhet har havnet i et annet lys. Teksten er identisk med versjonen som åpner platen, men nå står de andre sangene mellom de to og gir en annen forståelse av problemstillingen, som at all usikkerhet kan bekjempes med sterk vilje og tankens kraft. Når alle vi som var til stede i Lille sal synger med i koret er vi sammen om det hele, og da er sirkelen sluttet. Det er, for å si det varsomt, dypt rørende.

Tempoet er økt fra den innledende versjonen og arrangementet er stort og rikt med alle musikerne i full vigør. Platen avsluttes således på en åpenbar formtopp. Brikkene faller på plass – musikalsk, tematisk og ikke minst menneskelig – og Signe Marie Rustad kan slå seg til ro med at et halsbrekkende prosjekt har lykkes, sannsynligvis over all forventning.

Hun kaller denne platen en «kjærlighetserklæring til publikum og til mennesker», og sånn føles det også, som en gave til alle som gidder å lytte. Det bør være mange. Jeg blir rett og slett utrolig glad når jeg hører Do You Know Something I Don’t, vel vitende om at det er en gjennomtenkt og gjennomarbeidet plate med det formål å gjøre verden til et litt bedre sted. Det klarer den.