Så har vi lagt enda en måned bak oss, og som normalt er når det nærmer seg årets slutt roer antall utgivelser av ny musikk seg en smule. Ikke dermed sagt at det har stått stille i november, men det aller verste rushet ser ut til å ha gitt seg. På den annen side måtte vi vente helt til nå for å høre årets beste album. Og hvilket er det, undrer du kanskje? Lux av Rosalía.

Helt ærlig har jeg ikke hørt en så fremtidsrettet plate som denne siden Daft Punk ga ut sitt siste album Random Access Memories i 2013. Det disse platene har felles er at de begge benytter etablerte sjangere og musikalske elementer for å føre populærmusikken videre, og det på to svært forskjellige vis. Det geniale Daft Punk gjorde for 12 år siden var å lage en organisk elektronikaplate, fremført med «ekte» instrumenter. Det var å stake ut en ny kurs i en tid hvor musikk i voldsomt økende grad var digitalisert og fremmedgjørende, en plate som presenterte et «menneskelig» alternativ i et fremtidsrettet format.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne for å beskrive katalanske Rosalías siste prosjekt, men at hun som den spansktalende verdens største og mest interessante popstjerne har tatt et sjumilsskritt fremover er det ingen tvil om. Lux ligner ikke på noen av de tre foregående platene hennes eller for den saks skyld noe som helst vi har hørt før – samtidig som alt her «egentlig» er velkjent, det er bare konstruert på en måte som er usedvanlig nyskapende. Den representerer et ytterst originalt møte mellom klassisk musikk, flamenco, pop, r’n’b og veldig mye mer og er en stor og sanselig lytteopplevelse. (Normalt skal det mye til for at jeg benytter meg av ordet «sanselig», men her treffer det blink.)

Jeg kunne holdt på, men håpet mitt er å skrive en skikkelig anmeldelse av Lux såfremt jeg har tid til det, så følg med hvis det skulle være av interesse.

Det har kommet mye mer ny musikk av vesentlig verdi nå i november, og min krystallklare norske (eller norsk-svenske) favoritt fra de siste 30 dagene er Ævestadens tredje LP, fantastiske Ni blomster i en åker. Den er også et lysende eksempel på et band som tar etablerte sjangere ut på nye veier ved å tilføre folkemusikken tydelige progelementer og hint av elektronika. Trioens banebrytende utvikling av den norske og svenske folkemusikkarven er dessuten et av mange eksempler på hvor bra det står til musikalsk innen denne type miljøer, ikke bare her til lands, men også i Storbritannia, Irland og sannsynligvis også andre steder. At norsk folkemusikk ikke lenger er forbeholdt et strengt, arkaisk regelverk er en styrke – og en forutsetning for utvikling. Ævestaden viser til fulle hvordan på Ni blomster i en åker, en aldeles nydelig plate.

Jeg trives i grunn godt med adjektivet «nydelig». I en grell og grusom verden har det en betydelig verdi å søke skjønnheten i tilværelsen, og den finnes gjerne i kunsten. Filmen Train Dreams (på Netflix nå) er regissert av Clint Bentley, basert på Denis Johnsons kortroman utgitt i 2011, med musikk komponert av Bryce Dessner fra The National, og den avsluttes med tittellåten som er fremført og skrevet sammen med Nick Cave. Alle aspekter ved Train Dreams faller inn under paraplyen nydelig. Filmen kan ses flere ganger. Boken kan leses flere ganger. Platen kan spilles flere ganger. Så vet du det.

Stor heder skal også gå til duoen Jonathan Floo & Namsfogden fra Bergen. Ingvild Garford Bennett and Siv Torin Knudsen Petersen albumdebuterer endelig etter de siste årene å ha utgitt et knippe høyst uvanlige singler, anført av den makeløse «Fett hår», debuten som ble utgitt helt tilbake i 2022 og var en av mine tre favorittlåter utgitt det året. Nå er platen Fett hår & penger i banken her, og jeg kan garantere at dette også er noe du aldri har hørt maken til. Jonathan Floo & Namsfogden lager høyst original musikk som kler albumformatet svært godt. Platen er et lappeteppe av spennende innfall med en uhøytidelig, men seriøs tilnærming til både tekst og melodi. Her får du en usedvanlig miks av postpunk- og hiphopelementer med så mange forskjellige referanser at det nærmest virker meningsløst å begynne å ramse dem opp. Sjekk ut fabelaktige «Hils de andre» som du finner på spillelisten nederst på siden og hør selv. Når du har falt for den – for det vil du gjøre – kan du ta for deg resten av albumet. Fett hår & penger i banken er et eventyr, men kanskje ikke for de yngste, for å si det slik.

Jeg har et svært soft spot for skotske The Pearlfishers, låtskriveren og sangeren David Scotts livsprosjekt. Han etablerte «bandet» på 90-tallet, og gjennom en rekke plater har han etablert seg som den aller beste innen faget melodi i vårt årtusen. Det er store ord, men så har da også David påtatt seg å videreføre arven etter bautaer som Burt Bacharach, Brian Wilson, Jeff Lynne, Paul McCartney og den gjengen der. Musikken hans utgis av tyske Marina Records som nå har kommet med samleplaten Viva Marina med mange av artistene sine. David Scott har tre bidrag på dobbeltalbumet; en uutgitt Pearlfishers-låt som heter «Limelight», og to under eget navn som er coverlåter; en suveren versjon av Taylor Swifts «The Last Great American Dynasty» og, sammen med Norman Blake fra Teenage Fanclub, en tolkning av The Roches-klassikeren «Hammond Song». Sjekk hele Viva Marina for veldig mye god pop.

Buicken-prosjektet til Tom Stalsberg, Lars Saabye Christensen, Mathias Eick, Amund Maarud og assosierte medlemmer er ute med en digital live-EP, 15 år på tomgang. Den inneholder seks spor, tre av dem fra albumet Vi priser veiene, tre tidligere uutgitte. Essensiell lytting og en ren fryd for sjel og øre. Buicken er en unik kraft i norsk kulturliv og en fantastisk konsertopplevelse om du er så heldig å få med deg en av deres sjeldne opptredener.

Det er ikke akkurat få artister som gjør coverlåter, og ved siden av David Scotts allerede nevnte «The Last Great American Dynasty» er det tre andre jeg mener fortjener noen ekstra godord denne måneden. Anna Lille har spilt inn Jahn Teigens beste sang «Min største kjærlighet» til Mari Storsteins kommende film av samme navn. Jeg kan ikke huske at noen andre har gjort denne før, men 46 år etter den flotte originalinnspillingen har det skjedd. Særlig original er muligens ikke versjonen, men den er veldig fin.

Aimee Mann har spilt inn en fantastisk versjon av The Carpenters tidløse «Rainy Days And Mondays» (skrevet av Paul Williams og Roger Nichols) til HBO-serien The Chair Company, og av alle ting jeg ikke så komme har Pulp gjort en versjon av Johnny Cash’ «The Man Comes Around». Jarvis Cocker og gjengen hans tar tak i de mer apokalyptiske aspektene ved sangen og har tolket den på en måte som nesten får den til å høres ut som en helt ny låt. Det er mesterlig gjort.

Det er veldig mye mer fin musikk å trekke frem, og jeg nevner noen av navnene som har gledet meg mest denne måneden, som for eksempel Open String Department, Amanda Bergman, Colter Wall, Anna Of The North, The Saints (albumet Long March Through The Jazz Age som har null og niks med jazz å gjøre er det siste Chris Bailey spilte inn før han døde i 2022 og først utgitt nå), Tom Russell, Unnveig Aas, Linnea Dale, David Byrne, Squeeze, The Weather Station, Thomas & Tvilerne, Emily Scott Robinson, Umami Tsunami, Lysskår, Øyvind Holm, Andeas Rotevatn, Max Richter, Haakon Ellingsen, EL/NeUe, Uld, Maridalen & Lars Lillo-Stenberg, Hiawata!, Iris Caltwait, Girl Group, Asbjørn Ribe og Ole Kirkeng. Så er det en hel haug andre folk også, blant annet 92-åringen Willie Nelson som har gitt ut sin andre plate av året, og du finner alle i spillelisten.

Som alltid retter jeg en stor takk til de fantastiske artistene som skjenker oss slike gaver og ønsker alle heldige lyttere riktig god fornøyelse.