Hvorfor gå rundt grøten? Pet Shop Boys – Neil Tennant og Chris Lowe – er verdens beste popduo, og for å være ærlig er det svært få som lager bedre popmusikk enn dem i noe format, iallfall hvis du tar det vedvarende skyhøye kvalitetsnivået med i betraktningen. Fra jeg hørte dem første gang i 1985 da nyinnspillingen av debutsinglen «West End Girls» ble lansert og ble en stor hit, og hele veien frem til i dag og deres ferske samarbeidslåt med Soft Cell, sjukt fengende «Purple Zone», har Pet Shop Boys vært garantister for dansbar og ofte svært melankolsk elektronisk popmusikk av aller ypperste merke.

Det spørs vel også om så mange hitmakere skriver mer interessante og velformulerte tekster enn Neil Tennant. Hans omgang med det engelske språk er av litterært kaliber, og det gir seg gjerne utslag i rim du ikke hører maken til så mange andre steder:

But in the back of my head I heard distant feet
Che Guevara and Debussy to a disco beat
fra «Left To My Own Devices» (1988)

It’s the greatest show with the best effects
Since Disco-Tex and the Sex-O-Lettes
fra «Electricity» (1996)

Now I’m digging through my student paperbacks
Flicking through Karl Marx again
Searching for the soul of England
Drinking tea like Tony Benn
fra «Love Is A Bourgeois Construct» (2012)

Neil Tennant er dessuten utsøkt engelsk, noe de ovenstående teksteksemplene skulle understreke. Hans vidd og snert er som oftest meget elegant, på et vis «korrekt» i sin britiskhet, men uten alt det formelle. Han er frekk og ironisk, smeller med pisken når det trengs, men er også reflektende og personlig der det er på sin plass. Han skriver like gjerne om politikk som kjærlighet, og det er slett ikke bestandig fortellerpersonen er ham selv. Han kan både innta kvinnerollen (for eksempel «Rent») og opptre som heterofil («Only The Wind»), og blant mange karakterer han har opptrådt som kan vi nevne en drag queen («Electricity»), en wannabe-kjendis fra tidlig 90-tall («Shameless»), en bedrøvet autokrat («The Dictator Decides»), en sovjetisk komponist under Glasnost («My October Symphony») og en drosjesjåfør i London med en Pet Shop Boy i baksetet («Your Early Stuff»).

Tekstene er med andre ord sjelden kjedelige, og det samme kan sies om musikken. Som låtsnekkere er Chris Lowe og Neil Tennant usedvanlig våkne for både hvordan et refreng skal skrus sammen – og for den saks skyld et vers og en bro – og dessuten for hva som funker på dansegulvet. For det er i bunn og grunn dansemusikk de produserer, men ikke alltid for de store festene. Det ofte dypt melankolske uttrykket inviterer gjerne til stille kontemplasjon selv om låtene iblant kan inneholde flere beats per minutt enn din jevne introverte ballade.

Så langt har de utgitt 14 regulære studioalbum, og fire plater i den såkalte Disco-serien, den siste av disse primært med remixer de har gjort for andre artister, blant annet Madonna, David Bowie og Yoko Ono. Og apropos remixer er det noe de har vært opptatt av fra dag én. De mange restrukturerte låtene har vært å finne som B-sider og bonusspor (og på Disco-platene), og de 11 første av studioalbumene deres er utgitt med en eller to bonusdisker som inneholder både remixer, andre B-sider, demoinnspillinger og så videre. Dette er skattkister som heldigvis finnes i fullstendige utgaver på strømmetjenestene, men de tjukke heftene som følger med CD-utgavene inneholder samtlige tekster og ikke minst Neil og Chris’ kommentarer til alle sangene.

De har nemlig aldri vært så opptatt av at musikken skal «tale for seg» som så mange andre artister er. Vil du vite hva sanger som «West End Girls», «The Samurai In Autumn», «Requiem In Denim And Leopardskin» eller «Happiness Is An Option» handler om er ikke det noen strengt bevoktet statshemmelighet, men informasjon som stort sett er et tastetrykk eller to unna, hvis du da ikke er i besittelse av de forseggjorte CD-utgavene eller tekstsamlingen One Hundred Lyrics and a Poem som Neil ga ut i bokform i 2018.

Ved siden av denne overfloden av popmusikk har duoen også skrevet musikk til film, teater og musikaler, og også her finnes mye fint. På toppen av det hele foreligger flere konsertplater, også ledsaget av levende bilder på DVD eller Bluray. Forestillingene deres er spektakulære og svært underholdende, så de som har tenkt seg til Grefsenkollen for å se dem på fredag kan regne med litt av en kveld. Eller natt. Konserten begynner så sent som 22.45 og vil sannsynligvis bestå av cirka 25 låter, de fleste av dem velkjente hits. Selv blir jeg hjemme, men jeg tviler ikke på at det blir en konsert å huske.

Trøsten for alle andre som heller ikke har billett til konserten er at jeg har satt sammen en perfekt Pet Shop Boys-spilleliste på hele 100 sanger. Her er gullkorn fra hele katalogen, en lang rekke «deep cuts» og sjeldenheter side om side med de store hitsinglene – som det er mange av. I ett enkelt tilfelle har jeg tillatt en låt å bli med i to versjoner. «Did You See Me Coming?» fra Yes (2009) er her både i originalversjon og i en helt fantastisk bra remix med navnet «PSB Possibly More Mix». Selv om den bevarer mye av originalen rommer den så mye mer som er så utrolig bra at jeg ikke kunne utelate den, like lite som jeg kunne utelate originalen der Johnny Marrs gitar kommer så utrolig fint til sin rett.

Pet Shop Boys har hatt en eventyrlig karriere med hinsides mye bra musikk, og det ser ikke ut til å stoppe. Deres foreløpig siste album Hotspot kom på starten av 2020, så da er det forhåpentlig heller ikke kjempelenge til de rører seg med nye sanger igjen. Det gleder jeg meg alltid til. Men nå, tid for musikk. Her er derfor den beste Pet Shop Boys-spillelisten som er mulig å sette sammen, med nesten åtte timers spilletid. Frem med danseskoene, nå!